Posts Tagged ‘innvandring’

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

Monday, April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

Nybyggerlandet Norge – god innvandringspolitikk av

Wednesday, November 18th, 2015

I en av verdenshistoriens største migrasjoner tok USA på 1800- og deler av 1900-tallet imot millioner av mennesker fra Europa. De som kom ble tildelt en liten bit land og kunne dyrke denne som de ville. Det var få støtteordninger, noe som sikret at de som kom kunne bidra. De som ikke lykkes returnerte en erfaring rikere og kanskje med en slant i lommen. Det er på tide vi gjør det samme.

Bygdenorge trenger en innsprøytning av friske gener og mange rundt om i verden trenger å komme seg bort.Det høres for meg ut som en glimrende match.

Ideen er ganske enkel. Staten, gjennom stat, kommune og fylke eier ca 1/5 av alt fastlandsareal. I tillegg vil man gjennom oppkjøp kunne kjøpe en stor videre andel av bygdenorge. Jeg har i tillegg flere ganger argumentert mot odelsordningen, som vil sikre ytterligere omsetning av eiendommer. Deretter tar vi disse eiendommene, deler dem opp i fornuftige størrelse for landbruk eller annen næring, avhengig av hvor de holder til, og gir dem bort til de som vil ha dem.

Folk kan altså få gratis eiendommer om de oppfyller visse krav:

  1. De må bo på denne eiendommen.
  2. De må ikke eie noen annen fast eiendom i Norge eller i utlandet ved overtakelsestidspunktet.
  3. De må ikke motta annen støtte enn eiendommen fra staten.
  4. De må bo på den i 10 år før den kan selges, men verdiøkningen teller ikke som inntekt når den selges etter 10 år (gjerne med noen unntak som å skulle flytte innenfor samme region etc.).

Disse kravene vil sikre at folk, uavhengig om de er norske eller utenlandske, vil kunne komme til den norske bygda og revitalisere næringen der. Det spiller i prinsippet ingen rolle hvor de kommer fra, men de må ha mulighet til å drive hvilken som helst næring på eiendommen sin, inkludert boligutleie, landbruk etc. Ved å skape nybyggerkultur i bygdenorge vil vi skape et push i bygdenorge som er sårt trengt i et land hvis hovednæring er veldig tett knyttet til oljeprisen.

Flyktningekrisen kan gjøre Norge bedre – en maslowsk guide til mottak og integrering av

Friday, November 13th, 2015

Flyktningekrisen kan gjøre Norge til et bedre samfunn, men som Marius Dolsheim i Civita skriver, så er det ikke lett. Strømmen av flyktninger bringer mange, Tyskland har sagt de vil ta 800 000, vi har sagt vi vil ta 8000. Det fokuseres i media og blant politikerne på at vi må strupe strømmen, at vi må registrere og at vi må fakke de kriminelle, terroristene og hva annet som måtte skjule seg i mengden. Dette er selvsagt helt feil fokus. Vi står ikke bare foran en utfordring, men en god mulighet til å være det liberale samfunnet som vi tross alt mener vi er.

Det første vi må sørge for er at de som kommer har dekket de mest grunnleggende behov. I følge Maslows kjente pyramidemodell er dette de rene fysiologiske behov. Mat drikke, klær og et sted å sove. Dette er ikke gratis, men det er enkelt. Standarden som forventes vil være den samme som Forsvaret stiller med for sine inntak. Man kan bruke militærleire, teltbyer og mange andre løsninger. Det kan forekomme klager blant asylsøkerne, og i en krisesituasjon vil det dessverre være en følge, men man vil enkelt kunne ta inn de som kommer.

De neste to stegene i Maslows modell er trygghetsbehov og sosiale behov. Her vil flyktningene selv måtte ta en større del av ansvaret. Det må være statens oppgave å sørge for at alle har D-nummer og arbeidstillatelse så snart som mulig, helst før noen vurdering av flyktningestatus er klart. Man må deretter sørge for at de har mulighet for bankkonto, telefoni (gjerne kontantkort) med internettoppkobling, og språkopplæring. Mange av flyktningene kommer fra etablerte liv lik eller tilnærmet vestlig standard, mange vil ha mulighet til å overføre penger, mange har smarttelefoner og snakker engelsk. Flyktningene vil nå mulighet til deltakelse i den norske markedsøkonomien.

Man kan gjerne betale de tidlige flyktningene for å sette opp systemer for de senere. De som er kvalifiserte helsepersonell vil kunne bidra med helsesjekker og annet medisinsk arbeide, og de som plukker opp språket raskt vil kunne være tolker for de nyankomne. Ved å møte folk i samme situasjon vil man skape trygghet og tilhørighet.

Så langt har det vært endel arbeid, men det hat vært enkelt. Neste steg er å begynne arbeidet med å integrere, hvorav første steg er skolegang. Etter grunnleggende språkundervisning vil man kunne tilby grunnskoleubdervisning til alle som trenge det. Syria er et land med relativt god grunnutdanning, så en videreføring av dette vil være forholdsvis enkelt. Om noen skulle komme fra andre land vil dette tas hånd om ved at all undervisning foregår med arabiske tall og latinske bokstaver. De som ikke allerede kan, vil lære.

Innen relativt kort tid vil den norske gründerøkonomien plukke opp flere og flere de som bor i flyktningekollektivene. Til tross for enkelte fagforeningers ubehag vil disse menneskene representere billig arbeidskraft, mange med et ønske om å tjene penger for å forbedre sine og sine slektningers liv. Dette vil gi flyktningene anerkjennelsen og selvrespekten som kjennetegner det fjerde steget i pyramiden.

Det femte steget handler om selvrealisering, noe enhver ut- eller innvandrer i et samfunn vil kunne gjøre når de andre stegene er på plass. Man deltar i det sivile samfunn, i trossamfunn og i dagliglivet, og i innvandringsperspektivet kjennetegnes dette ofte med den påfølgende generasjon. Rom ble ikke bygget på en dag heter det, og full integrering tar gjerne et par generasjoner. Fordi det handler ikke om at de som kommer må tilpasse seg oss som allerede er her, men tilpasningen går begge veier. Vi spiser mer kebab og har dagens halal i universitetskantina, men de som kommer lever et økonomisk og politisk friere liv enn mange andre steder.

Ingen sier dette vil være problemfritt. Vi kan ikke ta imot alle som ønsker det uten at det blir noen gnisninger. Det vil både være kulturforskjeller og lediggang som fører til problemer underveis, Men så lenge vi er klare på saksgangen, og har et forutsigbart system vil det være enkelt for en flyktning å velge å bli eller dra videre om de skulle ønske det. Det vil være enklere for administratorer og sikkerhetspersonell å håndheve et klart og enkelt reglement som supplementerer politiets håndheving av norsk lovgiving.

Det er likevel viktig å huske, som Doksheim sier, de kommer hit fordi de tror vårt samfunn representerer noe bedre enn det de kommer fra, og det er et godt utgangspunkt. Det er da ingen prinsipiell forskjell på om man er flyktning fra krig, flyktning fra sult eller bare ønsker et bedre liv.

Denne situasjonen er ingen paretoforbedring, vi som allerede bor her vil måtte godta at vårt samfunn og vår rikdom deles på flere. Men det er viktig i dette at det norske samfunnet tar imot flyktningene med våre liberale verdier stemplet på våre bryst. Dersom vi systematisk kan ta imot dem og sørge for rask integrasjon, vil vi skape et bedre samfunn for veldig veldig mange, uten å ødelegge det for oss selv.

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

Wednesday, October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Den nye underklassen – om tøv fra fagforbundet av

Wednesday, February 9th, 2011

Fagforbundet og Unio mener at offentlig ansatte er den nye underklassen. Lærere og sykepleiere tjener altså så lite at de må regnes for underklasse Det er sprøyt. Offentlig ansatte har ofte heltidsjobb og tjener en god lønn. For mange er midlertidig ansatt, men det er en annen diskusjon.

Argumentet for at de offentlig ansatte er underklasse er at de privat ansatte med tilsvarende stillinger tjener så mye mer. Dette ligner veldig på argumentet til Sigve Indregård i Manifest analyse, at det er grunnleggende urettferdig at privat sektor setter lønnsutviklingen.

At det finnes en urettferdig fordeling av lønn mellom offentlig og privat sektor kan godt hende, men at dette skulle, som fagforeningene sier, skape en offentlig ansatt underklasse stemmer bare ikke. Vi har nemlig en underklasse i Norge. Det er da ikke de offentlig ansatte, men de marginaliserte gruppene, de som havner utenfor arbeidsmarkedet. I Norge er det innvandrere og uføre. De marginaliseres på tross av både evne og vilje til å bidra, i all hovedsak fordi det er billigere å holde dem utenfor enn å ta dem inn i varmen.

Maria Amelie endrer ingenting av

Thursday, January 13th, 2011

I går kveld ble Marie Amelie, årets nordmann i følge Ny Tid, pågrepet av åtte politimenn etter å ha holdt et foredrag på Nansens fredssenter. Skal man tro politiets twitterrepresentanter gikk det for seg uten dramatikk.

Maria er ulovlig innvandrer og har vært det i over ti år. Hun kunne fortsatt vært gjemt, om hun ikke hadde skrevet boken Ulovlig norsk under fullt navn. Nå skal hun altså sendes tilbake til Russland, hvor hun ikke har bodd på veldig mange år.

Dette har skapt furore i norsk media, det er jo klart at en jente som ser ut som oss og som tilogmed har skrevet en bok må få bli. Hun er jo et unntak, hun skal vi gå i fakkeltog for og protestere mot politiet for.

Jeg, derimot, er enig med politiet, justisministeren, sannsynligvis FrP og ikke spesielt overraskende Snorre Valen. Denne saken er ikke spesiell. Marie Amelie er bare nok en asylsøker som er her ulovlig og som skal ut. Det som Valen og jeg videre ser ut til å være enige om er at sånn kan det ikke være.

Vi kan ikke ha et samfunn der et land som desperat trenger befolkning velger å kaste folk ut. Et land som har eldrebølgen som største problem i umiddelbar fremtid ikke tar imot de som ønsker å bidra. Vi har som stat og økonomi ikke råd til å sende folk hjem.

Som jeg har skrevet om før, gi folk en tidsbegrenset arbeidstillatelse det sekundet de krysser grensa. Gi folk en mulighet til å oppnå drømmelivet her. Så, om de i løpet av f.eks tre år ikke får arbeid eller studieplass eller hva det skulle være, så må de søke på nytt, med mulighet for avslag. Det gir alle en fair sjanse, det ender problemet med at folk som kan og vil bidra må sitte på rompa uten å få lov. Det ville løst Maria Amelie-problemet på null tid.

Maria Amelie er ikke et unntak som må spesialbehandles, hun er symptomet på en ineffektiv og umennesklig innvandingspolitikk.

Les mer:

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme « polecon.no.

Hvordan motivere asylsøkere « polecon.no.

Amelie fikk avslag på asylsøknad onsdag – VG Nett.

Kjæresten: – Frykter Maria Amelie kan bli sendt ut i natt – VG Nett.

Ulovlige Maria « minerva.

Påtalemyndigheten her i traktene « minerva.

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme av

Monday, June 7th, 2010

Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia Civita har skrevet et notat om velferdsstaten under et fritt innvandringsregime. Den illustrerer tydelig liberale tanker rundt innandrig og arbeidsmarked. Da et forkortet innlegg stod på trykk i Dagbladet i mai, svarte Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen på hans kritikk av status quo, og holdt seg tett til venstresidens ideologiske ståsted.

Både Doksheim og undertegnede har tidligere skrevet om hvorfor man bør åpne grensene for fri innvandring, og jeg synes vi begge har gode argumenter for dette, fra begge sider av den norske politikken. Det vi ikke er helt enige om er velferdsstatens rolle i en slik situasjon.

Doksheim argumenterer for å tillate de for lavt produktive inn i arbeidsstokken ved å tillate lavere lønninger. Tajik og Trettebergstuen stempler dette forslaget umiddelbart som sosial dumping og sier at det vil skape en underklasse. Jeg er egentlig ikke enig med noen av dem.

I tråd med den sosialdemokratiske tradisjonen er det viktig at man ikke fjerner fagforeningenes makt, men heller viser tålmodighet. Når Doksheim hele tiden snakker om arbeidsinnvandring direkte, vil jeg si at vi må dele det i to. Første gruppe er de jobbene hvor norsk og utenlandsk arbeidskraft lett lar seg skifte ut. Her vil man forvente en høy grad av konkurranse mellom nordmenn og innvandrere (nordmenn definerer jeg som alle som er født i Norge og har foreldre som er født i Norge). Håndverkere, industriarbeidere og landbruksarbeidere er typiske eksempler på såkalt utsatte jobber.

I tillegg vil denne gruppen starte en mengde støttefunksjoner, for å bruke et nesten militært uttrykk. Det er alt fra butikker og restauranter med mat fra hjemlandet, til oversetting og fagforeningsarbeid. Det har forøvrig overrasket meg at det f.eks. ikke er mer profilerte polske fagforeninger i Norge, men det er en annen sak. Disse støttefunksjonene er essensielle og vil skape nye arbeidsplasser bare fra innvandringen. Oppå dette har du jobber hvor man lett kan ansette innvandrere som har utdannelse fra hjemlandet, spesielt i helse- og omsorgssektoren.

Gruppe nummer to er resten av jobbene, de jobbene hvor førstegenerasjonsinnvandrere ikke stiller så sterkt, både på grunn av språk og på grunn av manglende tillit til bakgrunn. Doksheim foreslårå løse dette problemet med å belønne risikotagning med “lov” til å gi lavere lønn som en risikopremium. Dette er en markedsøkonomisk effektiv løsning, men det spørs om ikke løsningen heller ligger på litt lengre sikt.

Det har de siste årene vært mye snakk om ALI-yrkene hvor innvandrere har en sterk tilstedeværelse. ALI-yrkene er advokat, lege og ingeniør. Dette er jobber som tradisjonelt står høyt i samfunnet, spesielt i land med høy grad av primær- og sekundærnæring, og som mange innvandrere tenderer å sikte mot. I disse yrkene har det i hovedsak vært andregenerasjonsinnvandrere som utdanner seg, fremfor førstegenerasjon. I tillegg er det høy grad av liberalisering og grundervirksomhet hos andregenerasjon. I tillegg er annen høyere utdanning også klart tilstede, spesielt hos innvandrerjenter, en gruppe som om man skal tro norske medier stort sett sitter hjemme og blir tvangsgiftet. Utviklingen er altså at innvandrerungdom ikke bare nærmer seg norsk ungdom i utdanningsmønster, men i visse deler tar forbi.

For gruppe to er det altså ikke et problem, men hva gjør vi med gruppe en? Dersom vi ikke kan, som Tajik og Trettebergstuen argumenterer, gi dem lavere lønn, kan vi øke insentivene til å ansette førstegenerasjonsinnvandrere på andre måter? Vi kan selvfølgelig gi lavere arbeidsgiveravgift eller på andre måter redusere kostnaden til arbeidsgiver uten at det går ut over lønn direkte; man kan i en gitt periode betale deler av lønnen over statsbudsjettet, noe tilsvarende den likelønnspotten som kreves i visse sektorer i disse dager, bare tidsbegrenset; eller man kan kvotere inn innvandrere i enkeltyrker. Ingen av disse måtene promoterer effektivitet på kort sikt, men noen ganger er det ikke kortsiktig effektivitet man er ute etter, men løsninger som skaper lang sikts effektivitet. Dette er tross alt tanken bak likestilling og 40 prosent kvinner i styrene. Forskjellen på en likelønnspott til kvinner og til førstegenerasjonsinnvandrere er ganske enkel. Når kvinners døtre blir kvinner, blir førstegenerasjonsinnvandreres barn andregenerasjonsinnvandrere, og risikofaktoren er i stor grad fjernet.

Dette er selvfølgelig i tillegg til den vesentlig endrede innvandringsprofilen vi kan forvente å se. Som Doksheim tar opp i sitt notat har vi to eksempler med fri innvandring å sammenligne med “innvandringsstoppet” vi har hatt siden søttitallet i Norge. Hver gang det åpnes opp kommer høyproduktivitetsarbeiderne, nettopp fordi de kan komme frem og tilbake som de vil. Når det stenges derimot, drar ikke bare folk frem og tilbake, men i tillegg er det bare flyktninger som kommer inn, grupper som per definisjon trenger oppfølging og støtte fra staten. Ved å åpne opp vil altså endel problemer fikse seg selv.

Vi er ikke ute etter å skape en underklasse på noen sider, den ene siden vil bare ha arbeidskraftskonkurranse som gagner oss alle økonomisk, mens den andre vil sikre menneskeverdet og hindre et klasseskille. Jeg tror vi kan få til begge om vi er villig til å dele av velferdsstaten med alle som vil komme inn i landet og heller se etter løsninger som skaper sysselsetting på alle nivåer enn å stenge oss inne og alle andre ute.

PS. Jeg har her sett helt bort fra asylpolitikk ettersom i et regime med fri innvandring er ikke asylsøknader lenger nødvendige.

Integrering i sivilsamfunnet – om etniske foreninger av

Thursday, February 25th, 2010

Sandnes’ store sønn Shahzad Rana er ute og snakker om støtten til innvandrerforeninger. Han sier i Aftenposten at etniske foreninger ikke bør få støtte, da disse motvirker integrering.

Å måle disse effektene er vanskelig, men man kan enkelt finne analogier fra andre land, for eksempel fra kirkene i USA. Når man samles i til dels lukkede etniske grupperinger vil fellesnevnerne kunne bli dyrket og beskyttet fra endring i mye større grad enn i opphavslandet.

I USA ble de tyske, norske og svenske innvandrere i Minnesota og Nord-Dakota avskjermet og dyrket lutheranismen, og beholdt den vesentlig mer konservativ enn hvordan troen utviklet seg i opphavslandene.

Spørsmålet man da kommer til er todelt, er denne utviklingen noe man bør hindre, og er måten å hindre det å ikke støtte etnisk baserte foreninger?

For å ta det siste først, det kan være uheldig å støtte, som er Shahzad Rana sier, foreninger som separerer deler av befolkningen fra hverandre. På den andre siden er det dumt å ha et for strengt reglement, som kan føre til systematisk utestengelse av innvandrere fra sivilsamfunnet.

Man kan støtte foreninger som tradisjonelt har hatt ord på seg for å være integreringsfremmende, idrettslag og korps. Foreninger som disse setter deltakerne på samme nivå, med fokus på lag og samspill. Problemet er de som ikke føler seg hjemme eller har foreldre som ikke verdsetter de integrerende tiltak. Da vil man fort kunne havne utenfor.

Det andre spørsmålet, om man i det hele tatt bør prøve å stoppe denne utviklingen beskrevet av Rana, er jeg mindre sikker på. Bør man ikke støtte alle foreninger på lik linje? Kristne foreninger som speideren settes det sjelden krav til. Skal denne regelen bare gjelde foreninger som får støtte fra IMDI? Det virker rotete.

Den beste løsningen er å formalisere forholdet mellom sivilsamfunn og stat. Sette opp ett sett med regler som gjelder for absolutt alle foreninger, da vil ikke bare regelverket være lett å forholde seg til, man vil kunne sette anti-eksklusjonsegler, som igjen vil virke positivt på integreringen.

Jeg er delvis enig med Rana, disse foreningene kan på kort sikt hindre integrering, men ved å strukturere sivilsamfunnet bedre, kan vi rydde opp i problemene bedre enn om vi bare nekter enkeltgrupper støtte.

EDIT:

Forskningen kommer som vanlig med et entydig svar, det kommer an på.

Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet av

Tuesday, January 5th, 2010

Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de siste ti år har vært et fryktens tiår. De tar så grundig feil.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen av

Thursday, September 3rd, 2009

Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet, det være seg rettsløse innvandrere, rusmisbrukere eller uføretrygdede. Det har man sett en sterk vridning bort fra de siste årene, toppet av med Stein Ørnhøis massive kritikk av Schengenavtalen i Dagsavisen i dag. Han mener den er skyld i “falske asylsøkere og massive busslaster med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å tigge.”

Det Ørnhøi og en stadig voksende andel av venstresiden ikke ser er at disse lykkejegerne kommer, som ble grundig forklart straffedømte Per Sandberg da han deltok på TV-debatt fra et fengsel, ikke for å tigge eller stjele, men i søken av arbeid. Når de da møter det begrensende arbeidsmarked vi har bygget opp i Norge, innser de at tigging er bedre enn ingenting og tyveri er enkelt.

Jeg skal på ingen måte forsvare kriminalitet, men den må man bekjempe gjennom både forebyggende og tradisjonelt politiarbeid. Det som er viktig er at man ikke forkaster den første avtalen som sikrer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor et område bestående av både rike og til dels fattige land, selv om arbeidet som gjøres er tigging.

Edit: mer om dette:

Ørnhøi og fremmedfrykten : Dagsavisen. Bra fra min venn Bent Roalkvam Bakken

Fri flyt av kjeltringstreker : Dagsavisen. Svar til BRB av Ørnhøi.

Hvordan motivere asylsøkere av

Friday, July 31st, 2009

Jeg skal ikke begynne på hele debatten om hvem som skal få asyl i Norge og hvem som ikke skal. Det er to grunner til det. For det første er jeg for fri innvandring, så enhver innskrenking av det skal begrunnes godt i mine øyne. For det andre er det et utdebattert tema, og dermed ikke interessant lenger. Det som derimot er interessant, er hvordan man kan få den gjeldende asylpolitikk til å bli mer effektiv.

Mitt forslag er som følger: Behold systemet som i dag, prosessen man må gjennom er helt lik. Tilbud og krav som stilles forblir uendret, med ett unntak. Alle får midlertidig arbeidstillatelse. Frem til saken din er ferdigbehandlet, uavhengig om du får bli eller ikke, skal du få jobbe. Har du lyst på, og klarer å skaffe deg lønnet arbeid, så er ingenting bedre. Man kan tilby språkkurs, kulturkurs og mere til, hva vet vel jeg, men jobbe skal de få lov til om de ønsker det.

Asylsøkere blir ofte beskrevet som ressurssvake mennesker. FrP klager på at vi får de dårlige asylsøkerne, at de gode drar til USA og Storbritania, men de glemmer en ting. Disse menneskene har tross alt ofte reist veldig langt og holdt ut mye mer enn vi noengang vil oppleve. Det krever en sterk personlighet og personlige ressurser man ikke ofte ser i mennesker.

Hvis denne ordningen gjennomføres vil man få en bedre utviklet integreringsprosess og bygdenorge vil få sårt trengende arbeidskrat :)

Hijab i politiet av

Friday, February 6th, 2009

Da jeg var liten lærte jeg at fagbevegelsen var arbeidernes reddende engler, at de kjempet for rettighetene til den lille svake mann i gata mot de store stygge konservative kreftene hos arbeidsgiverne, både private og offentlige. Sånn er det tydeligvis ikke lenger. Arne Johannesen og hans kumpaner i politiets fellesforbund har plutselig blitt de store konservative kreftene som kjemper mot de liberale lederne i politikken og i politiet. Man går til angrep på integreringspolitikken bak fagforeningens mørke skjold.

La oss nå prøve å sette ting i perspektiv. Det er to gode argumenter for å tillate religiøse hodeplagg i politiet, og i alle andre uniformerte yrker. Det første er rekrutteringsargumentet. Det er lettere å rekruttere med respekt for alle kulturer enn hvis man holder på det gamle bare for å være konservativ.

Jeg tror ikke at hverken hijab eller turban kommer til å bli vanlig syn i politiet i Norge, men jeg tror heller ikke at politi som bruker religiøse og kulturelle hodeplagg vil få mindre respekt enn kvinnelig politi har fått etter de ble tatt inn til store protester.

Argument nummer to er mer interessant enn rekrutteringen, det er at politiet sannsynligvis lettere vil få adgang til innvandrermiljøet med denne politikken. Man identifiserer lettest med ens egne, og det vil bli lettere for muslimske kvinner å henvende seg til politiet om de kan henvende seg til andre tydelig muslimske kvinner. Politiet vil kunne gjøre jobben sin bedre med å vise mangfoldet sitt.

Effektivitet er det eneste som hjelper mot problemene vi ser i politiet i dag, og effektiviteten vil økes med økt integreringsinnsats og økt signalisering om den.

– Kvinner med hijab er ikke egnet til å bli politi – VG Nett.

– Vet ikke om hijab-politikvinner – VG Nett.

Sier ja til politi-hijab – VG Nett.

– Oslo-politiet positive til politihijab – VG Nett.

Politiets Fellesforbund sier nei til hijab – VG Nett.

Politidirektoratet sier ja til hijab – nyheter – Dagbladet.no.

Politidirektoratet sier ja til hijab – Stavanger Aftenblad.

Dansk politi vil ikke ha hijab – document.no.

SV ønsker hijab i politiet velkommen – document.no.

Politijuristene – ja til hijab, under tvil – document.no.