Man hører til stadighet at noe av det som truer utviklingsland, spesielt i Afrika, er hjerneflukt, eller såkalt “brain drain”. Det at folk tar utdannelse, deler eller hele, og drar til vesten for å ta videre utdannelse eller jobbe og aldri komme tilbake. Dette høres helt forferdelig ut, men det er ikke fullt så enkelt. Denne hjerneflukten kan være den viktigste faktoren i å redde Afrikas utvikling om vi klarer å få riktige insentiver.

La oss se på sykepleierflukten fra Philipinene.  I Storbritannia var det mye kritikk av et program som hentet sykepleiere fra Philipinene for å jobbe i NHS. Man beskrev hjerneflukten som å tømme et land i utvikling for kvalifisert helsepersonell, en uholdbar situasjon. Det som imidlertid viste seg, var at denne trenden skapte en enorm etterspørsel etter sykepleierutdannelse.  Selv om utreise var en sterk motivator, var det langt fra alle som reiste ut for å jobbe. Mange ble igjen og dette har gjort at man har et mer velutdannet helsevesen i Philipinene enn i størstedelen av Asia.

I Mexico er erfaringene litt annerledes, men de peker mot det samme poenget. Mexikanske arbeidere som har emigrert til USA for å jobbe har begynt å komme tilbake, og den kunnskapen de tok med seg har blitt vesentlig forsterket og gjør at den Mexikanske økonomien vokser raskt sammenlignet med omkringliggende land.

Den store motstanden mot denne trenden ser ikke ut til å være i utviklingslandene selv, men her i vesten. Det er vi som motarbeider hjerneflukten mest. James Johnson mener Storbritannia må utdanne nok leger og sykepleiere til selv å dekke sitt behov, da det at legene drar fra Afrika til vesten for å jobbe er at vi trenger dem i vesten. Det Johnson ikke forstår er at man burde gjøre nesten omvendt. Som i eksemplet fra Philipinene burde man skrike ut at folk ved å ta utdannelse som lege, sykepleier, ingeniør og økonom vil kunne tjene gode penger i vesten. Man vil kunne få stipend for å gå på noen av verdens beste universiteter.  Dette vil skape gode insentiver til å ta utdannelse på alle nivåer, og dermed skape flere høyt utdannede som blir igjen i landene også.

Å ha en strategi som baserer seg på å lokke med hjerneflukt krever at man utdanner nok folk til å overkomme flukten. I Johnsons artikkel skriver han at av 500 utdannede leger i Zambia siden de ble uavhengige har bare 60 blitt igjen i landet. Det han ikke skriver er at de ble uavhengige i 1964 og har altså bare utdannet 500 leger de til da siste 40 år. Det er klart at for et land med 14 millioner innbyggere er det ikke nok å basere seg på å utdanne 12,5 leger i året. Vi i vesten, som faktisk tjener godt på afrikanske leger, burde kanskje heller ta en større del av regningen på utdanningen av afrikanske leger og sørge for et ordentlig tilbud enn å prøve å stoppe dem fra å komme hit.

Det er selvsagt heller ikke nok å lokke med gode jobber utenlands for å få den ønskede effekten av utdanningen. Som i Philipinene må man også benytte sjansen til å skape arbeidsplasser i landene selv, og den beste måten å gjøre det på er å sikre forutsigbare regler for både privatpersoner og næringslivet. Det er dessverre i mange utviklingsland alt for mye korrupsjon, men dette er heldigvis en sirkel. Dess flere man utdanner og sender ut, dess flere vil også bli igjen og dess flere vil komme tilbake. Man vil også skape grobunn for bedre fungerende samfunn. Det er mange som akkurat nå jobber for å tiltrekke seg disse flinke til jobber i Afrika, og gjør det ved å tilby gode jobber med gode lønninger. Man kan dermed bygge kontinentet med både de som har studert i Afrika og ikke dratt ut, og de som har dratt ut og kommet tilbake.

Faktisk vil mennesker som har studert ute, som så kommer tilbake til landet, skape mer utenlandsinvesteringer i landet (foreign direkt investments) enn om de ikke har studert ute. Dermed kan landet dra svært god nytte av å sende folk ut enda mer enn at de bare kommer tibake med egen økt kompetanse.

Vi må ikke være redde for hjerneflukten i seg selv, men heller være flinke til å bruke den som den insentivskaperen den er. Da vil vi sitte igjen med et høyere utdannet kontinent som selv kanskje klarer å skape utviklingen de så sårt trenger.