Posts Tagged ‘Insentiver’

Hjernefluktparadokset – hvordan brain drain kan redde Afrika av

Thursday, January 31st, 2013

Man hører til stadighet at noe av det som truer utviklingsland, spesielt i Afrika, er hjerneflukt, eller såkalt “brain drain”. Det at folk tar utdannelse, deler eller hele, og drar til vesten for å ta videre utdannelse eller jobbe og aldri komme tilbake. Dette høres helt forferdelig ut, men det er ikke fullt så enkelt. Denne hjerneflukten kan være den viktigste faktoren i å redde Afrikas utvikling om vi klarer å få riktige insentiver.

La oss se på sykepleierflukten fra Philipinene.  I Storbritannia var det mye kritikk av et program som hentet sykepleiere fra Philipinene for å jobbe i NHS. Man beskrev hjerneflukten som å tømme et land i utvikling for kvalifisert helsepersonell, en uholdbar situasjon. Det som imidlertid viste seg, var at denne trenden skapte en enorm etterspørsel etter sykepleierutdannelse.  Selv om utreise var en sterk motivator, var det langt fra alle som reiste ut for å jobbe. Mange ble igjen og dette har gjort at man har et mer velutdannet helsevesen i Philipinene enn i størstedelen av Asia.

I Mexico er erfaringene litt annerledes, men de peker mot det samme poenget. Mexikanske arbeidere som har emigrert til USA for å jobbe har begynt å komme tilbake, og den kunnskapen de tok med seg har blitt vesentlig forsterket og gjør at den Mexikanske økonomien vokser raskt sammenlignet med omkringliggende land.

Den store motstanden mot denne trenden ser ikke ut til å være i utviklingslandene selv, men her i vesten. Det er vi som motarbeider hjerneflukten mest. James Johnson mener Storbritannia må utdanne nok leger og sykepleiere til selv å dekke sitt behov, da det at legene drar fra Afrika til vesten for å jobbe er at vi trenger dem i vesten. Det Johnson ikke forstår er at man burde gjøre nesten omvendt. Som i eksemplet fra Philipinene burde man skrike ut at folk ved å ta utdannelse som lege, sykepleier, ingeniør og økonom vil kunne tjene gode penger i vesten. Man vil kunne få stipend for å gå på noen av verdens beste universiteter.  Dette vil skape gode insentiver til å ta utdannelse på alle nivåer, og dermed skape flere høyt utdannede som blir igjen i landene også.

Å ha en strategi som baserer seg på å lokke med hjerneflukt krever at man utdanner nok folk til å overkomme flukten. I Johnsons artikkel skriver han at av 500 utdannede leger i Zambia siden de ble uavhengige har bare 60 blitt igjen i landet. Det han ikke skriver er at de ble uavhengige i 1964 og har altså bare utdannet 500 leger de til da siste 40 år. Det er klart at for et land med 14 millioner innbyggere er det ikke nok å basere seg på å utdanne 12,5 leger i året. Vi i vesten, som faktisk tjener godt på afrikanske leger, burde kanskje heller ta en større del av regningen på utdanningen av afrikanske leger og sørge for et ordentlig tilbud enn å prøve å stoppe dem fra å komme hit.

Det er selvsagt heller ikke nok å lokke med gode jobber utenlands for å få den ønskede effekten av utdanningen. Som i Philipinene må man også benytte sjansen til å skape arbeidsplasser i landene selv, og den beste måten å gjøre det på er å sikre forutsigbare regler for både privatpersoner og næringslivet. Det er dessverre i mange utviklingsland alt for mye korrupsjon, men dette er heldigvis en sirkel. Dess flere man utdanner og sender ut, dess flere vil også bli igjen og dess flere vil komme tilbake. Man vil også skape grobunn for bedre fungerende samfunn. Det er mange som akkurat nå jobber for å tiltrekke seg disse flinke til jobber i Afrika, og gjør det ved å tilby gode jobber med gode lønninger. Man kan dermed bygge kontinentet med både de som har studert i Afrika og ikke dratt ut, og de som har dratt ut og kommet tilbake.

Faktisk vil mennesker som har studert ute, som så kommer tilbake til landet, skape mer utenlandsinvesteringer i landet (foreign direkt investments) enn om de ikke har studert ute. Dermed kan landet dra svært god nytte av å sende folk ut enda mer enn at de bare kommer tibake med egen økt kompetanse.

Vi må ikke være redde for hjerneflukten i seg selv, men heller være flinke til å bruke den som den insentivskaperen den er. Da vil vi sitte igjen med et høyere utdannet kontinent som selv kanskje klarer å skape utviklingen de så sårt trenger.

Oslo Vei er konkurs – om risikopremier i offentlig sektor av

Wednesday, December 12th, 2012

Oslo Vei har blitt begjært konkurs. Oslo kommune, som eier, ønsker ikke å investere 103 millioner i videre drift. Da er det ingenting igjen å betale med, så da er konkurs eneste utvei for styret. I tillegg har man gått ut med at man mistenker mislighold. De ansatte har fått vite at de får lønn i desember, så kommunen har i det minste tatt ansvaret den veien, og løst den store bekymringen i sånne saker. En konkurs er rent generelt ikke så veldig interessant, men akkurat denne får endel effekter ut over det jeg tror Oslo kommune har tenkt på.

Først og fremst endrer det kostnadsbildet fremover for alle kommunale foretak kommunalt eide foretak. Jeg vet ikke om Oslo kommune har tenkt å sette opp et Oslo vei II eller om de skal kjøpe veitjenester på det åpne markedet, begge deler kan fungere fint, men de har nå forspilt den ene store fordelen med kommunale foretak kommunalt eide foretak.

Kommunale foretak Kommunalt eide foretaks store fordel er at de er sikre. Det er knyttet liten risiko til å være leverandør for kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du er sikker på å få pengene dine, til forskjell fra private foretak, hvor det er knyttet en noe større risiko. Da kan du også ta en lavere pris når du selger til kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du ikke trenger å dele risikoen med noen. Helt til nå. Nå har Oslo kommune vist at de faktisk ikke er villige til å sikre sine kommunale foretak kommunalt eide foretak helt og fullt. Da vil leverandører til disse måtte begynne å ta forbehold om at også kommunale foretak kan gå konkurs og kan ende i en situasjon der de som leverandører ikke får betalt for sine varer og/eller tjenester. Dette vil garantert føre til økte kostnader for et potensielt Oslo Vei II, og potensielt føre til økte kostnader også for andre kommunale foretak kommunalt eide foretak.

I tillegg endrer det konkurranseevnen til kommunale foretak kommunalt eide foretak. Oslo kommune har nå vist at de er villige til å la prosjekter bestilt av kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke bli levert. Riktignok vil jeg tro den største kunden til Oslo Vei er offentlig sektor, men de har likevel vist at det ikke er noen selvfølge at kommunale foretak kommunalt eide foretak har garantert levering, slik man i stor grad har kunnet anta til nå. Hvis man i tillegg kjøper stereotypien om at kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke er like kostnadseffektive på interne kostnader, vil kombinasjonen av økte eksterne kostnader, samt økt risiko som leverandør bety lavere salgspriser for de kommunale foretak kommunalt eide foretakene.

Alt i alt vil dette svekke konkurranseevnen til foretak i kommunal sektor, spesielt i Oslo. Jeg skal ikke si at det borgerlige byrådet sikter mot dårligere kommunal konkurranseevne, men deres argumenter for økt bruk av private leverandører fikk plutselig veldig mye mer hold, noe som kanskje ikke er så dumt i seg selv.

Edit: Som påpekt, er Oslo vei et kommunalt eid foretak, organisert som et AS, ikke et kommunalt foretak (KF) som definert i lovverket. Her kunne jeg vært tydeligere, uten at det gir noen endringer i mekanismene. Det viktige er at Oslo kommune står som eier. At Oslo kommune opererer i markedet er en forutsetning for mekanismene, da de ovennevnte effektene handler om konkurranseevnen til kommunalt eide foretak.

Overgrep og engler – om katolske insentiver av

Tuesday, April 13th, 2010

La meg først si at blant historier om tortur, drap, forfølgelse og mishandling, gjør den katolske kirke bra ting også. I det siste har alikevel det som har fått mest oppmerksomhet vært pedofile katolske prester som har begått overgrep. Man har prøvd å forklare hvorfor det er så mye høyere andel overgripere i den katolske kirke enn i resten av samfunnet.

Noen har prøvd å forklare dette med at man blir overgriper av å leve i sølibat, som katolske prester skal.  Jeg tror forklaringen må ligge annensteds. Om vi tar det for gitt at andelen pedofile som er overgripere er konstant, altså at man nettopp ikke blir overgriper av sølibatet, vil det tyde på at det er en vesentlig høyere andel pedofile i den katolske kirke enn i samfunnet forøvrig.

Her vil det foregå en selvseleksjon. Pedofile vil søke seg til presteyrket oftere enn til andre yrker. Her kunne man sagt mye om at overgripere søker seg til maktposisjoner med tilgang på barn, men det blir litt for enkelt. Sterkt troende katolikker, som ser på sin seksualitet som syndig, og det er ganske mange, vil sannsynligvis søke seg bort fra seksualiteten. Den enkleste utvei er da sølibatet.

Om denne hypotesen stemmer vil to ting være ganske tydelige. Det skal være en høyere andel med det kirken ser på som syndig seksualitet i prestestillinger enn i det katolske samfunn forøvrig, og det virker det som det kan være, basert på den siste tids overskrifter. Og, det skal stort sett være eldre prester som begår disse overgrepene, ettersom man vil tro man klarer å undertrykke trangen på egenhånd en stund.

En annen faktor, som skyver litt i den andre retningen, er det enkle faktum at i mange strengt katolske samfunn er prestestillingen den eneste måten å slippe unna presset om å gifte seg med en kvinne og stifte familie. Man kan ikke være singel hele livet, men man kan være sølibat. Da handler det ikke om å undertrykke sin seksualitet, men slippe å dyrke en falsk seksualitet.

Man skal ikke undervurdere insentivene som spiller på mennesket og dets seksualitet. Sterke lyster gir sterke reaksjoner.

Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon av

Monday, September 21st, 2009

Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om noe høyreorientert innlegg, om offentlig ansatte. Han refererer Murray Rothbard, som mener at det er et grunnleggende problem med offentlig sektor. De får ikke betalt av kundene sine, så insentivene for å gjøre en god jobb er svake. I tillegg er kunden, som i dette tilfellet er en borger, sett på som et forstyrrende element, ikke den livsviktige kilden til inntekt som i privat business. Ikke får den enkelte ansatte betalt basert på resultater. Det er altså helt naturlig av et rasjonelt menneske å ikke bry seg om kunden i offentlig sektor.

Jeg har tidligere skrevet om kommersielle modeller hvor bruker ikke er betaler, så den delen er ikke så interessant, det som er mer interessant er Kaplans observasjon at det slett ikke er sånn at alle offentlig ansatte er slabbedasker som ikke gjør en god jobb. Noen er faktisk veldig flinke og jobber hardt for at kunden skal bli fornøyd.

Denne observasjonen forvirrer liberalisten og han prøver gjennom fire hypoteser å forklare hvorfor det er sånn at noen av de som jobber i staten ikke er så dårlige som man skulle forvente.

  1. Government employees’ financial rewards for performance are better than Rothbard described.
  2. Elected politicians at the top of the pyramid send good incentives all the way down to the base because they’re worried about re-election.
  3. Government employees self-select for dedication and/or caring.
  4. Government employees want to look good in front of their co-workers.

1 utelukkes kjapt, for selv om noen jobber krever en nøyaktig mengde produksjon, så er de fleste jobbene ikke slik, sier han. 2 er ute like kjapt, for det er ikke byråkratiets arbeid som avgjør gjenvalg, det er heller andre ting som avgjør gjenvalg.

Selv om nr 4 kan stemme til en viss grad, så er ikke det den viktige løsningen. Han ler også litt av nr 3, men peker på at det er vanlig i omsorgsyrker. Det er hypotesen han ønsker å studere videre.

Kaplan er flink, men som alle mennesker ser han problemene i lys av sin bakgrunn. Det gjør selvfølgelig jeg også, og jeg ser helt andre svar på hypotesene. Først og fremst er det klart at han snakker om amerikansk, mens jeg snakker om norsk byråkrati, men det skaper ingen sammenligningsproblemer.

Han undervurderer det første punktet. Han ser på lønn i forhold til å få sparken, men det er flere ting som spiller inn. For det første ser han ikke på faktorer som bekvem arbeidstid, lavere risiko, forutsigbar arbeidsdag og gode pensjonsordninger. I USA, hvor man må sørge for mye mer selv er også helsedekning et viktig trekkplaster. Det offentlige har tradisjonelt vært flinkere å tilfredsstille behovene til småbarnsforeldre og bedre tilrettelagt for kronisk syke og handikappede.

Trusselen om privat sektor kan være en god motivator når man har sånne goder å miste. Videre beskrives ofte byråkrater som budsjettmaksimerende og med et iboende ønske om å bli mellomleder. Gjør man en god jobb kan man altså få personalansvar. Pisk og gulrot i boks.

Legrands riddere og knekter illustrerer et viktig poeng. Han mener at ivrige og late mennesker finnes overalt, stokastisk fordelt. Hvis dette er sant, er det da sånn at mange selvselekteres? Riddere søker seg inn i offentlige yrker for å gjøre allmennheten godt. Det er ikke vanskelig å ser for seg.

I noen yrker, peker Kaplan på, er det svært vanlig å mennesker motivert av annet enn lønn, lærer- og omsorgsyrker spesielt. Er det sånn at riddere søker seg inn i byråkratiet fordi de ønsker det? Kaplan mener at det iallfall er verdt å studere videre.

For å oppsummere, så er jeg enig med Kaplan at det kan være en selvseleksjon. Visse folk søker seg nok mer til visse yrker. Men, man skal ikke undervurdere pisk og gulrot, som både han og Murray Rothbard gjør.

Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver av

Monday, September 14th, 2009

I dagens Dagsavisen, leser man at iflg OECD-målinger er verdien av høyere utdanning mindre i Norge enn andre steder. Unio, som er fagforeningen for mange av disse høyere utdannede, mener det er et problem og at det er en svikt i likelønnskampen når det ikke lønner seg med høyere utdanning.

Unio, som fagforeninger flest, har et ganske forenklet syn på situasjonen. Det er i hovedsak to grunner til at den minkende avstanden mellom høyt og ikke høyt utdannede ikke er et problem. Først og fremst er det et tegn på et egalitært samfunn, et samfunn der alle er av lik verdi uansett utdannelse og bakgrunn. Det kan da ikke være et problem i seg selv.

Grunn nr to, som er enda viktigere, det begynner å bli en mangel på folk uten høy utdannelse. Yrkesfag og andre jobber hvor høy utdannelse ikke er nødvendig trenger også arbeidskraft. Det er viktig at vi har insentiver som virker mot å ta høyere utdanning. Insentivene for har i en årrekke vært svært sterke, nå kommer
korreksjonen.

Det som vil avgjøre lønnsnivå fremover, utover de sentrale lønnsforhandlinger, er fleksibiliteten for en arbeidstaker til å bytte beite når det går nedover i den ene eller andre sektoren. Da står dessverre mange av Unios medlemmer igjen som lønnstaperne og høyere utdannelse vil for mange ikke virke så fristende, og igjen gi
en god balanse i utdanningsnivået.