Posts Tagged ‘Internett’

Hvem har høyest hest? – om plagiat i media av

Tuesday, July 28th, 2015

Det jukses stadig i media. Noen ganger er det bilder man korrigerer litt på, andre ganger ble man ikke skutt på så mye som man sa. Det siste nå er at to skribenter, Bloggeren Mammadamen og journalisten Daniel Butenschøn, har plagiert to engelskspråklige stykker. Er det så galt da?

Ja, det virker veldig galt. Butenschøn har fått betalt for å skrive et journalistisk stykke, men hadde han sitert artikkelen fra New Yorker så ville han kommet seg greit unna problemene. Han kunne altså skrevet det samme, men bare si at det ikke var han men noen andre som hadde intervjuet folkene. Jeg kjenner ikke detaljene i hans avtale med DN, men fra et rent moralsk og journalistisk ståsted ville det vært greit. Få ville uansett ha lest originalen, og ville likt artikkelen like mye. Da han ble “tatt” innrømmet han hva han hadde gjort umiddelbart.

Mammadamen er litt annerledes. Hun sier hun var inspirert av flere innlegg med samme form, som alle hadde opphav i en amerikansk pappablogg. Hun skrev etter sigende et stykke etter å ha lest disse, som i form lignet veldig, men med en personlig vri. Hun publiserte på egen blogg og på Dagbladet, som hun muligens fikk betalt for (Dette kunne jeg sjekket, men det spiller liten rolle for poenget) og da flere påpekte likhetene gikk hun i forsvar og sa at hun hadde skrevet det selv men hadde lest flere innlegg i samme retning. Jeg velger å tro på henne.

Hva er da egentlig problemet? Butenschøn har brutt god journalistisk skikk, og dermed også sin kontrakt med DN. Mammadamen sannsynligvis også sin med Dagbladet. Men, verre enn dette så har de plagiert. I et samfunn der stadig flere, spesielt i tradisjonelle og sosiale medier, har akademisk utdannelse er plagiat den største synd. Når en akademiker skal publisere noe er det dødssynd å plagiere en annen akademiker. Man kan bli fratatt jobb og grad om man gjør det. Jeg har på nært hold sett hva som skjer med noen som blir beskyldt for å plagiere i ens doktorgradsarbeide noen år etter dette er avsluttet. Det er ikke et vakkert syn.

Det mest interessante i denne debatten er likevel at selv om det er mange strenge akademiske stemmer, er det like mange som ikke har den tankegangen. Mange som støtter og sier at det ikke betyr noe, at ordet er fritt og må regne med å bli kopiert litt. Og selv om det stritter mot hvert eneste akademiske molekyl i kroppen min, så har de litt rett i det. Det spiller ikke så stor rolle at en mammablogger ikke alltid er hundre prosent original, at man kopierer litt her og der. Jeg har ment og mener fremdeles at man bør absolutt alltid kildehenvise, men den ivrige leser av denne bloggen vet at jeg ikke akkurat følger Harvard-standarden selv. Det må være greit.

Jeg vil gjerne bøye meg litt ned fra min høye akademiske hest og gi Butenschøn og Mammadamen en klem og spandere en øl. Det kan det virke som de trenger akkurat nå.

Hvem spår best? – Presidentvalget 2016 av

Friday, May 15th, 2015

Det er snart tid for å snøre valgstøvlene igjen. Ja, ikke til kommunevalget i Norge, men til den store festen. Presidentvalget i USA i 2016. Nok en gang har vi ingen sittende president som kan stille, vi har et spennende felt med ytre høyre dekket av Ted Cruz og venstresiden dekket av vår alles kjære sosialdemokrat Bernie Sanders, med spennende kandidater som Carly Fiorina, Marco Rubio, Hillary Clinton og Jim Webb i midten. I min bok er det viktigste å følge med på hvilket parti som tar det, og da er det ingen meningsmålinger som slår “Winner takes all” hos Iowa electronic markets.

Universitetet i Iowa har satt opp en gamblingside hvor man kan spille på hvem som vinner valget i 2016. Man kjøper “aksjer” i hvem man tror vinner valget og ved avgjort valg får man en utbetaling. Konseptet er ganske enkelt. Man kan handle på to måter. 1. man kan kjøpe to andeler samlet, en Demokrat- og en Republikanerandel, for en dollar. 2. Man kan kjøpe noen andres andel for en pris man byr på. Hvis du har en andel for det partiet som vinner, så får du utbetalt en dollar. Ganske enkelt. Spørsmålet blir da, hvor mye er du villig til å betale for den dollaren utbetalt?

HVa er så nytten av dette, er det ikke bare lotto? Nei, det er ikke helt lotto. Fordi, om du kan null om politikk, så kan du kjøpe og ha flaks, men om du kan litt om politikk har du en liten fordel. Og kan du mye om politikk har du en kjempefordel. Du kjøper f.eks. 100 dollar med 50/50, selger det partiet du tror vil tape tidlig, mens det er verdt rundt 50 cent, og holder på det partiet du tror vil vinne til slutten. Eller, enda bedre, om folk flest tror det motsatte av deg, så kan du kjøpe billig bare de andelene du tror vil vinne, og så få utbetalingen. Du kan spille på det faktum at det alltid kommer noen politiske skandaler, alltid dukker opp noen skjeletter i skapene, det er mye å spille på.

Disse effektene gjør at de som investerer har bedre kunnskap om valget enn menigmann. De lar seg ikke farge av kortsiktige bevegelser på samme måte som meningsmålingene. Og dess flere som spiller, dess mer kunnskap legges inn i dette markedet. Vi vil altså kunne få en svært nøyaktig prediksjon veldig tidlig.
IEM Graph
Så, hva er scoren? Vel, i begynnelsen av mai 2015, for et valg som skjer i 2016, så leder Demokratene. En Demokrat-andel handles 13 mai for 56,5 cent og en Republikaner-andel for 43,6 cent. Det er ikke gitt at dette er riktig, men jeg tror iallfall at det er et godt signal om at Republikanerne må ta noen grep om de i det hele tatt skal klare å dra denne i land.

PS. Det er ikke så enkelt å spille på IEM fra Norge, men det er iallfall interessant å følge med på.

Les mer her:
Wikipedia om Iowa Electronic Markets
Wikipedia om Prediction Markets

Hun setter dagsorden – om rasisme og kvinnehat av

Tuesday, November 19th, 2013

En ung kvinne har de siste dagene satt dagsorden i Norge. Iallfall i twitternorge. Warsan Ismail, kjent som @somalieren på twitter, startet først emneknaggen #norskrasisme ved å fortelle en kort historie om sin mor, som fikk sendt schäfere etter seg da Ismail selv var fem år gammel. Debatten begynte å storme, og selv om det alltid er noen sleivspark, så ble det fortalt om alt fra den forferdelige enkelthendelse til den gjennomgående, men like vonde, hverdagsrasismen.

I dag har Ismail satt dagsorden igjen med sitt innlegg om kvinnehat i musikk, kanskje spesielt i hip-hopen. Hun trekker frem eksempler på grovt kvinnehat, både i mannlige og kvinnelige artisters tekster. Hun skriver godt om noe man skulle tro var et marginalt fenomen, men plukker eksemplene fra noen av de mest populære artistene og låtene på radio og tv nå om dagen.

Jeg sitter igjen med hevede øyenbryn, men ikke så mye fordi jeg er sjokkert over hip-hopens kvinnesyn, som en metalfan må jeg innrømme jeg har hørt verre enn dette, men fordi det er så mainstream. Det er så mainstream at jeg ikke har reagert før. Joda, jeg er negativ til å bruke ord som “bitches and hoes” men dette er da så mye verre. Og jeg har hørt på disse sangene og ikke reagert. Det jeg hever mine øyenbryn for er hvor enkelt denne unge kvinnen, denne medisinstudenten, klarer å vise meg hvor feil jeg har tatt. Hun klarer å vise både at det er mainstream, og at det er galt.

I kommentarfeltet får hun kritikk for å være muslim. Man mener visst at det å kritisere kvinnehat er hyklersk som muslim, fordi Islam er kvinneundertrykkende i seg selv. Nå er all religion kvinneundertrykkende, vi er bare mer sekulære i Norge enn mange andre steder, men det undergraver ikke poenget hennes likevel. Å hylle voldtekt er aldri greit, og å si fra om at det å hylle voldtekt ikke er greit undergraves ikke av at man bærer sjal. Det undergraves heller ikke av at man tilhører en religion. Å stå opp mot kvinnehat er viktig, og jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang før neste gang de opphøyer artister som promoterer nettopp dette hatet. Jeg vet jeg vil.

Jeg anbefaler folk å lese innlegget hennes, lese bloggen hennes og å følge henne på twitter. Warsan Ismail, god jobb og lykke til videre.

Den destruktive bloggeren – om rosabloggere og kritikere av

Wednesday, November 13th, 2013

Vi kan dele de fleste kommentatorer generelt og bloggere spesielt i to hovedgrupper. De konstruktive og de destruktive. Veldig ofte er man ikke rendyrket den ene eller andre, men man heller til den ene eller andre siden.

Den konstruktive bloggeren har et positivt utsyn i sin tekst. Ved å skape noe nytt, ved å fremheve tanker satt sammen på nye måter forbedres materien, forbedres verden. Fremfor å kommentere på det eksisterende, spesielt kritisere det eksisterende, skaper den konstruktive bloggeren noe. Om ikke alltid skaper noe nytt, så i det minste skaper noe. Den destruktive bloggeren ser hva som er galt i det som allerede finnes, hvordan det er galt og kritiserer dette, gjerne ved å beskrive hvordan det kan forbedres eller endres. Målet for den destruktive bloggeren er ikke så mye å endre det eksisterende, ikke å skape.

Jeg er en destruktiv blogger. Jeg ser hva som er galt og kritiserer det. Noen ganger kommer jeg med noen forslag om hvordan det kan endres, men det er oftest dårlig skjulte klager på hvordan det eksisterende er galt. Det handler om å fjerne dagens løsning, noen ganger om å gjøre den bedre. En av årsakene til at jeg er en destruktiv blogger er at det er mye enklere enn å være konstruktiv. Forskjellen ligger nemlig i kreativitet, i innovasjon.

Rosabloggerne, matbloggerne og mammabloggerne får ofte høre at de ikke er seriøse bloggere, at de ikke bringer noe ordentlig til bordet. Jeg har nok selv gjort narr av dem noen ganger, gjerne mer i å oppnå en latter hos mitt publikum enn i en agenda om å undergrave deres bidrag til bloggosfæren, men likevel noe ufortjent. Rosabloggerne er nettopp konstruktive bloggere. Ja, det er superenkelt å gå inn på en hvilken som helst rosablogg og ta fra hverandre alt de mener om politikk, økonomi, og hva det skulle være. Det er enkelt å kritisere en jente i tenårene og begynnelsen av tjueårene for å fokusere for mye på utseende og for lite i kritisk tenkning. Som sagt, det er enkelt å være destruktiv. Det som derimot ikke er så lett er å kle seg fint, ta gode bilder og skape en interessant atmosfære rundt seg. Det er ikke så lett å ta hverdagslige ting som ens barn gjør og beskrive det på en måte som fenger lesere, selv om det ikke alltid er helt grammatisk korrekt. Det er ikke lett å eksponere seg selv foran tusenvis av lesere på en positiv måte.

Jeg sier ikke at de konstruktive bloggerne alltid skaper noe som har stor verdi, ikke engang alltid positiv verdi. Det viktige er at de skaper noe. De gjør mer enn systematisk å gjennomgå feilene i et politisk system eller i et selskap. De gjør mer enn å kritisere hva som er galt i verden. De bidrar til vekst.

Jeg skulle av og til ønske jeg var en konstruktiv blogger, og jeg prøvde meg litt med en #dagensantrekk-runde på instagram. Det førte bare til at det ble en parodi, og dermed en kritikk av rosabloggere og deres bidrag til en vakrere verden.

Jeg har nok fanget meg selv i den destruktive kategorien, og det er helt greit. Vi trenger noen til å dekonstruere og forbedre det eksisterende. Hvis ikke kommer vi ikke dit vi ønsker, men det kanskje en smule trist at selv i mitt forsøk på å skape ble det bare kritikk. Det sier vel noe om hvor jeg hører hjemme.

Sosialmediastrategi er feil fokus – om valg og salg av

Friday, June 7th, 2013

Vi hører til stadighet at sosiale medier bare blir viktigere og viktigere. Det hører vi både fordi de som livnærer seg på å hjelpe oss med sosiale medier er veldig aktive både i nettopp sosiale medier og i mer tradisjonelle medier, og fordi det faktisk er sant.

Når flere blir aktive brukere av sosiale medier, går prisen på å nå ut til en potensiell velger, kunde eller rekrutt ned. Ikke bare synker prisen, men muligheten til å nå endel mennesker som eller kan oppleves som vanskelige å få tak i går også drastisk opp. Disse faktorene gjør at enhver leverandør av digitale tjenester, det være seg en intern markedsavdeling, et reklamebyrå eller annet digitalt byrå, vil anbefale tilstedeværelse for de fleste firmaer.

Det er nok kanskje litt for enkelt å si at flest mulig firmaer må være på sosiale medier, og iallfall urettferdig å si at alle byråene vil anbefale dette, spesielt etter return on investments (ROI) ble det store in-temaet i fjor. At et firma må ha et aktivt forhold til ROI betyr ikke nødvendigvis at man skal måle absolutt alt, men det betyr at man må kjenne sin egen betalingsvillighet og man må kjenne sine egne kostnader og inntekter. Men, det har vi dekket tidligere.

Det som er interessant nå, er å si noe om hvorfor så mange firmaers strategi på sosiale medier feiler. Hvorfor klarer man ikke å selge mer, rekruttere flere eller samle flere stemmer på sosiale medier? Hva er det som gjør Twitter-feeden til Helga Pedersen mindre interessant enn feeden til Torbjørn Røe-Isaksen? Hvordan har bittelille Miljøpartiet De Grønne (MDG) vokst veldig de siste årene, hvordan har de blitt twitter- og facebookvinneren i det politiske landskapet?

Det hele handler om strategi. Til forskjell hva mange vil si handler det ikke om strategi på sosiale medier. Det handler ikke om hvilke sosiale medier man skal og ikke skal være på, om hvor ofte man poster, hvor mye man svarer folk eller hvor mye penger man bruker på eksterne byråer. Alt det er i ROI-diskusjonen, men det er ikke hva en strategi handler om, det handler om hvordan forholdet til kunden er.

Det viktigste steget er å kartlegge hvordan man selger og hvordan man ønsker å selge. Det viktige er hvordan, i en større dekkende salgsstrategi, man kan bruke sosiale medier til å forsterke det båndet man allerede har til kunden. Hvordan man kan opprette mer av den type bånd man ønsker, ved bruk av alle kanaler, inkludert sosiale medier. Et godt eksempel i politikken er om man ønsker å ha personlig kontakt med velgerne eller ikke. Ønsker man å være tilgjengelig, så må man være det både på gata og på sosiale medier. Ønsker man derimot å ha en offisiell partilinje å forholde seg til, uten den tette kontakten til den individuelle toppolitiker, så har man lavere lokalpolitikere på stands i gata, man gjør rammene mer offisielle, og man har en partikonto som den som opprettholder dialogen på sosiale medier. Det som skjer i dag er at man får en veldig blanding. Politikere som forventes å være politikere også på nett, opptrer som privatpersoner uten tanke på konsekvenser. Noe man både ser med lokalpolitikere og rikspolitikere. De poster på facebook og twitter uten tanke for hvordan ventende journalister og velgere vil ta meldingen, gjerne helt utenfor gjeldende partilinjer. På den andre siden har man partier som prøver å nå sine målgrupper med helt feil medium. Er man KrF og har en aldrende velgermasse, er det kanskje ikke blogg som er løsningen. Kanskje man skal prøve å bruke sine ressurser på å nå ut gjennom tradisjonelle medier som aviser og tv.

I business ser man det enda bedre. Er man et selskap som selger business to business (B2B), så må mn først kartlegge hvem man selger til og hvordan. Selger man relativt små prosjekter eller produkter, som utgjør små investeringer, til folk man allerede kjenner, så er facebook kanskje en helt glimrende salgskanal. Kanskje tilogmed bedre enn å ringe for å pushe samme produkt. Driver man med cold calls til gründere og andre små bedrifter, kan twitter være en kanal til å skape introduksjoner. Man kan bruke sosiale medier til å skape fysiske møter med potensielle kunder. Driver man butikk er instagram en mulighet til å vise frem produktene sine. Selger man derimot større investeringer, enten i IT-infrastruktur, fysisk infrastruktur eller store konstruksjonsprosjekter, er det ikke sikkert instagrambildene av ingeniører i arbeid vil gjøre noe for salget. Da må man bruke alle ressursene på å bygge andre typer relasjoner til sine potensielle kunder. “Hvorfor skal jeg være på facebook?” Hvis du ikke kan svare på det, så skal du nok ikke være der.

Det er likevel noen viktige roller for sosiale medier selv i store bedrifter, og det er tredelt. Først er det til rekruttering. Det er ganske rett frem, ha en side på facebook, ha en tilstedeværelse på linkedin, sånn at de mest attraktive arbeidstakerne legger merke til selskapet og søker på jobb der. Den neste er merkevarebygging. Ved å ha en positiv tilstedeværelse i alle medier, vil man knytte selskapet til positive følelser. Det er ikke sikkert at å sponse lokalfotballaget vil føre til flere salg direkte, men det er lettere å akseptere et bud om man smiler når man ser navnet på budgiver. Den tredje og kanskje mest oversette, men jeg vil si viktigste, er å gi de ansatte en positiv sosial arena til selv å promotere selskapet og dets verdier og ideer.

Det er her MDG har gjort det så bra. Deres offisielle konto publiserer og diskuterer, men de har klart å skape en veldig positiv kultur for enkeltmedlemmene til å debattere i sosiale medier. De har programmet lett tilgjengelig og de har tilogmed skrevet egne notater for spørsmål som ofte dukker opp i nettdebatter. Det er selvsagt flere partier som har klart dette. Ap lar de lavere på rangstigen ta debatten, gir ut informasjonsmateriell, og lar de lenger opp stå for mer enveiskommunikasjon. Med klare enkeltunntak. Poenget er at MDG, bevisst eller ubevisst, har en enkel og klar kommunikasjonsstrategi som fungerer veldig bra for et lite parti i vekst. De har skapt en positiv arena som ikke koster veldig mye i kommunikasjonsrådgiverlønn. Mange bedrifter kan lære av dem.

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

Wednesday, February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Apple etter Jobs – døende kjempe eller sulten ungdom? av

Thursday, October 6th, 2011

Etter at nyheten om Steve Jobs’ død ble sluppet har bloggere og journalister skrevet mange fine ord om ham, hans liv og selskapet han stiftet og for 30 år siden gikk på børs med. Anekdoter som da han bare ville ha én dollar i årslønn for å komme tilbake som CEO etter at Apple hadde hatt noen år på dunken, og gjenskapte gløden i selskapet som for andre gang revolusjonerte IT-industrien. Man refererer til hvordan Apple gjenskapte forbrukermaskinen med iMac, lagde en laptop for folket med iBook, revolusjonerte trådløstilgang med Airport, skapte en ny sjanger musikkspillere med iPod, viste at man kan bekjempe piratnedlasting med en bedre løsning i iTunes Music Store, revolusjonerte smarttelefonen med iPhone og sist har definert nettbrettkategorien med iPad, alt under Jobs’ ledelse.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Seks grunner til at Bokskya er bra av

Tuesday, June 21st, 2011

Denne saken ble opprinnelig publisert hos Minerva 14. april 2011.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.

Bipper – et totalt tillitsbrudd av

Thursday, September 30th, 2010

Det nyeste innen barneovervåkning er tjenesten Bipper. Den lar deg overvåke ditt barns mobilbruk og gir deg full kontroll over ditt barns nettverk, sånn i teorien.

Problemet er at det er så forferdelig enkelt å gå rundt om man vil. Man kan opprette hemmelige profiler på diverse nettsamfunn, opprette koder eller bare bruke en fasttelefon. Og det er det som er skummelt, fordi om du har en åpen dialog med barnet ditt vil det kunne skjule ting for deg, bevisst eller ubevisst, men idet du begynner å overvåke, vil barnet bare kunne skjule ting bevisst. Bipper blir da bare et bevis på at du ikke stoler på barna dine, uten å ha den virkningskraften du ønsker.

Det du altså sitter igjen med er et barn som vet at foreldrene ikke stoler på det, og som samtidig vet hvordan det skal komme seg utenom overvåkningen. Hva er da neste steg? Skal du begynne å overvåke de mulige sikkerhetshullene? Hvorfor skal at barn stole på foreldrene som helt tydelig viser at de ikke stoler på barnet. Kan du tenke noe så forferdelig som å vokse opp uten tillot til eller fra ens foreldre? Jeg kan ikke.

Gründeren bak Bipper klager på at datatilsynet finner tjenesten betenkelig. Jeg er mer opprørt over at man i et liberalt demokrati ikke har kommet lenger enn at man ønsker å overvåke sine barn, i tilfelle det skulle skje noe, uten å se at det kan direkte føre til verre situasjoner.

Mer om dette
Bipper ser deg – Aftenposten.no.

Nyheter eller mat – embedding er løsningen av

Thursday, February 25th, 2010

Jeg har tidligere skrevet om Øyvind Solstads undring over manglende linker fra vg.no og db.no til nrkol.no på ol-stoff. Da dette ble skrevet om på NRKbetas blogg, fikk de mange reaksjoner. Den mest interessante var Bjørn Smedstads sammenligning med restauranter.

Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil av

Thursday, February 18th, 2010

Nå er det lenge siden det har vært noe særlig aktivitet på polecon.no. I den anledning tenkte jeg å ta den enkle løsningen, å svare på hva som helst som leserne skulle finne på å lure på. I god stil kan man spørre om hva som helst og jeg skal prøve å svare så godt som jeg kan. Tidligere høydepunkter har vært å forklare paretooptimalitet og hvordan stråling fra hydrogen kan brukes til å måle galakserotasjon. Jeg svarer i kommentarfeltet.

Kjør spørsmål!

Bort med det gamle – hva skjer i 2010? av

Thursday, December 31st, 2009

Polecon.no har hatt et fint 2009, men nå nærmer 2010 seg med stormskritt og vi må se fremover. Neste år håper jeg på å få flere skribenter, både faste og gjesteskribenter til å skrive på bloggen. Håper på å utvide noen av emnene fra 2009 til hele artikler, kanskje få dem publisert som kronikker, leserinnlegg eller på andre blogger. Hvis noen har lyst å skrive, si fra, så skal vi nok få fikset noe. Stort sett alle som skriver om politikk og økonomi er velkomne, nesten uansett politisk retning.

Jeg håper på å skrive litt gjesteinnlegg på andre blogger og håper på å delta litt mer aktivt i politikken. Håper på å ha over hundre lesere i gjennomsnitt pr dag. Gjennomsnittet for 2009 var 55, men med en klar stigende trend, med over 100 pr dag i september og november.

… og så skal jeg gifte meg med min Anita :)

Godt nytt år alle sammen,

hilsen Jon, skribent og redaktør, polecon.no

Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil av

Monday, November 23rd, 2009

Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden folkene bak polecon.no er en utømmelig kilde av kunnskap, så skal man altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svares det samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Insentivene endres – om Huffington og Nyssmag av

Monday, November 2nd, 2009

Med gjevne mellomrom dukker debatten om nettjournalistikken opp. Er journalistikken bra nok på nett, er nettets hurtighet bra for nyhetsdekningen eller ligger ikke insentivene på nettet til rette for dyp gravende journalistikk? Jeg har tidligere sagt meg enig i påstander at dyp journalistikk er utsatt i nettmedienes tid, men har nå sett et lys i enden av tunnelen.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis må være stort mediehus for å drive med journalistikk, ei heller at man er avhengig av å hele tiden være mest mulig tabloid for å få flest klikk. Det er en ny trend på nett, kvasiblogger med frivillige bidragsytere som driver under en begrenset redaksjon. I USA har Huffington Post holdt på lenge og har gått fra å være en liten uavhengig blogg til å være et massivt mediekonsern, selv om de fremdeles omtaler seg selv som blogg. Til min store glede er nå en gjeng unge lovende skribenter i gang med et tilsvarende prosjekt i Norge.

Nyssmag er en blogg med begrenset desking av sakene og skribenter som skriver på frivillig basis. De har ikke så mange i stallen sin ennå, men har potensiale til å bli en storaktør i norsk media. Noen har sammenlignet dem med abcnyheter, men det blir urettferdig ettersom abc har den mer klassiske nettavisformen med høy grad av tabloiditet over seg.

Det som er spennende med Nyssmag er at de er ikke påvirket av de samme insentiver som de man i USA gjerne kaller “mainstream media.” De er ikke avhengig av å ha klikk for å skrive, de kan ta sjanser og de kan ta seg tid til ordentlig research for å nå en kvalitet den kommersielle pressen ikke vil klare. Man vil i større grad kunne bruke skribenter med fagkunnskap innenfor enkeltemaer og man kan være kontroversiell uten å bli flåsete.

Det viktigste er at man kan operere ut fra en målsetning om å skrive bra, interessante artikler om spennende emner uten å bli styrt av insentiver basert på klikk og reklamekroner. Man vil kunne bruke lang tid på å bygge en solid kommersiell modell som man har gjort med Huffington Post, som nå er en like selvfølgelig del av amerikansk media som Fox News og MSNBC.

Vil disse nye mediekanalene føre til endrede insentiver for de kommersielle media. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg tror kan bli veldig viktig er det tillegg man får ved å ha skribenter som skriver saker de kan og som gjør det fordi man ønsker å formidle kunnskap, ikke fordi en redaktør har beordret en til å skrive om noe man ikke kan noe om.

PS. For ordens skyld har jeg skrevet en teateranmeldelse av Peer Gynt på nyssmag.