Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.

Problemet er at det er så forferdelig enkelt å gå rundt om man vil. Man kan opprette hemmelige profiler på diverse nettsamfunn, opprette koder eller bare bruke en fasttelefon. Og det er det som er skummelt, fordi om du har en åpen dialog med barnet ditt vil det kunne skjule ting for deg, bevisst eller ubevisst, men idet du begynner å overvåke, vil barnet bare kunne skjule ting bevisst. Bipper blir da bare et bevis på at du ikke stoler på barna dine, uten å ha den virkningskraften du ønsker.

Det du altså sitter igjen med er et barn som vet at foreldrene ikke stoler på det, og som samtidig vet hvordan det skal komme seg utenom overvåkningen. Hva er da neste steg? Skal du begynne å overvåke de mulige sikkerhetshullene? Hvorfor skal at barn stole på foreldrene som helt tydelig viser at de ikke stoler på barnet. Kan du tenke noe så forferdelig som å vokse opp uten tillot til eller fra ens foreldre? Jeg kan ikke.

Gründeren bak Bipper klager på at datatilsynet finner tjenesten betenkelig. Jeg er mer opprørt over at man i et liberalt demokrati ikke har kommet lenger enn at man ønsker å overvåke sine barn, i tilfelle det skulle skje noe, uten å se at det kan direkte føre til verre situasjoner.

Mer om dette
Bipper ser deg – Aftenposten.no.

Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Kjør spørsmål!

Jeg håper på å skrive litt gjesteinnlegg på andre blogger og håper på å delta litt mer aktivt i politikken. Håper på å ha over hundre lesere i gjennomsnitt pr dag. Gjennomsnittet for 2009 var 55, men med en klar stigende trend, med over 100 pr dag i september og november.

… og så skal jeg gifte meg med min Anita :)

Godt nytt år alle sammen,

hilsen Jon, skribent og redaktør, polecon.no

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis må være stort mediehus for å drive med journalistikk, ei heller at man er avhengig av å hele tiden være mest mulig tabloid for å få flest klikk. Det er en ny trend på nett, kvasiblogger med frivillige bidragsytere som driver under en begrenset redaksjon. I USA har Huffington Post holdt på lenge og har gått fra å være en liten uavhengig blogg til å være et massivt mediekonsern, selv om de fremdeles omtaler seg selv som blogg. Til min store glede er nå en gjeng unge lovende skribenter i gang med et tilsvarende prosjekt i Norge.

Nyssmag er en blogg med begrenset desking av sakene og skribenter som skriver på frivillig basis. De har ikke så mange i stallen sin ennå, men har potensiale til å bli en storaktør i norsk media. Noen har sammenlignet dem med abcnyheter, men det blir urettferdig ettersom abc har den mer klassiske nettavisformen med høy grad av tabloiditet over seg.

Det som er spennende med Nyssmag er at de er ikke påvirket av de samme insentiver som de man i USA gjerne kaller “mainstream media.” De er ikke avhengig av å ha klikk for å skrive, de kan ta sjanser og de kan ta seg tid til ordentlig research for å nå en kvalitet den kommersielle pressen ikke vil klare. Man vil i større grad kunne bruke skribenter med fagkunnskap innenfor enkeltemaer og man kan være kontroversiell uten å bli flåsete.

Det viktigste er at man kan operere ut fra en målsetning om å skrive bra, interessante artikler om spennende emner uten å bli styrt av insentiver basert på klikk og reklamekroner. Man vil kunne bruke lang tid på å bygge en solid kommersiell modell som man har gjort med Huffington Post, som nå er en like selvfølgelig del av amerikansk media som Fox News og MSNBC.

Vil disse nye mediekanalene føre til endrede insentiver for de kommersielle media. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg tror kan bli veldig viktig er det tillegg man får ved å ha skribenter som skriver saker de kan og som gjør det fordi man ønsker å formidle kunnskap, ikke fordi en redaktør har beordret en til å skrive om noe man ikke kan noe om.

PS. For ordens skyld har jeg skrevet en teateranmeldelse av Peer Gynt på nyssmag.

Det ser ut til å ha dannet seg to grupper i den debatten, for enkelhets skyld kalt akademikerne og pragmatikerne. Pragmatikerne er av oppfatning at en enkel kildehenvisning er mer enn nok. Det som er viktig er at informasjonen spres. Akademikerne, på den andre siden, mener at det er viktig å henvise ordentlig med linker og navn. Jeg tilhører selv, kanskje ikke så uventet akademikerne. Man skal alltid fortelle hvor ideene kommer fra og helst linke. En god tommelfingerregel er at leseren skal ikke tro at en tanke er din om den ikke er det.

Den store feilen jeg tror Arnt Eriksen gjorde, som gjorde at han ble midtpunktet i debatten, er at han sa “her har du sju tips til…” i stedet for “XXX har lagt frem sju tips til…” Hvis det hadde forekommet i en akademisk oppgave ville det blitt klassifisert som plagiat og forkastet samt føre til straffetiltak.

Pragmatikerne mener altså at det holder å legge inn en link nederst, det oppfyller ikke tommelfingerregelen og er altså ikke godt nok. I en hverdag hvor mediene blir mer og mer desentralisert er kildebruk bare viktigere. Da er det essensielt at sånne tabber som vi så i dag ikke forekommer, og det er viktig at aviser som aftenposten på nett begynner å linke til kildene sine.

Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Dette har selvsagt skapt furore blant nettjournalister på twitter, spesielt Øyvind Solstad i NRKBeta, som var kjapt ute med

Kokkvold om gravende journalistikk: “Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk.” http://bit.ly/zGQNt Hjelpe meg!

og

Hvordan kan Norsk Presseforbund ha en leder som er så FULLSTENDIG akterutseilt? Kjære Kokkvold: Har du internett? Jeg tviler.

Her tror jeg det må litt oppklaring til. Kokkvold og Solstad deltar ikke i den samme samtalen. De snakker om to helt forskjellige ting. For det første, internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Det betyr selvfølgelig ikke at gravende journalistikk på nettet ikke er mulig. Man kan, på tross av insentivene, selvfølgelig bruke penger på gravende journalistikk, og til og med tjene penger på det om man oppnår et renomé som en god nyhetskilde. De to beste eksemplene på dette er de relativt spesialiserte nettstedene tu.no og digi.no. tu.no eller Teknisk Ukeblad som det gjerne er bedre kjent som, publiserer til og med sin papirutgave gratis på nett. De har mye god gravende journalistikk som de leverer på nett og på papir. De er en spesialisert nyhetskilde og vil selvsagt ikke dekke alle nyheter, men det er heller ikke et problem. De har funnet inntektskilder som ikke har de samme insentivene som de store nettavisene og som dermed gir rom for mer gravende journalistikk. Det samme gjelder digi.no som publiserer it-nyheter mot et profesjonelt publikum.

Vi har ikke i dag et egnet nettsted for generell gravende journalistikk, men lever på at papiravisene fremdeles har noen journalister av den gamle klassen i staben, men som man prøver å få til gjennom A-magasinet og lignende magasiner, vil mer spesialiserte medier også i den generelle journalistikken kunne hjelpe med å endre insentivene også her.

Fremover tror jeg nok Kokkvolds prediksjoner om mindre gravende journalistikk i de store avisene vil holde, men den vil bli tatt over av mer spesialiserte platformer, både på nett, i magasiner og på TV. Poenget er iallfall at både Kokkvold og Solstad kan ha rett, samtidig.

Edit: Mer om denne saken:

Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com.

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging « Anders Brenna.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, jeg må innrømme at mine styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, men kan litt om mye. Jeg vil bare ta bort et spørsmål dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 10. mai 2009. Det er litt over en uke og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Jeg har altså identifisert to problemer jeg ser på som svært udemokratiske. Først og fremst har vi et dårlig tilrettelagt skattesystem. Jeg er ingen forkjemper for flat skatt, men dagens system kan forenkles drastisk. Ved å fjerne endel av fradragene og særavgiftene, helst slik at de veier opp for hverandre, vil man lage et skattesystem som det vil være enkelt for enhver å følge. Man kan faktisk fjerne alle fradragsordninger og heller ha inntektsskattenivå på alt som kan kategoriseres på personinntekt, for bedrifter kan vi fortsette som før.

Som en god nummer to har vi nå et system for levering av selvangivelse som er så dårlig at man bør kunne argumentere seg ut fra enhver anklage om skatteunndragelse på ren bekostning av uforståelig webløsning. Dette bærer preg av utviklere som over lengre tid had lagt den ene ad-hoc løsningen oppå den andre uten noen form for helhetsprosess. I likhet med løsningene til endel bedrifter som insisterer på å holde utviklingen in-house, har altinn blitt lag på lag med helt greie løsninger, som til sammen ikke holder mål. Hadde dette vært sidene til komplett.no ville de ikke holdt ut ett år. Kundene ville forlatt siden uten å handle noe som helst.

Det er selvfølgelig ikke bare altinn.no som er en dårlig løsning på nett, nettbanken til Nordea er ikke spesielt bra den heller. Altinn stiller alikevel i særklasse, fordi de ikke har insentiver til å forbedre den. Det er ikke politisk risikabelt å ikke gjøre noe med det fra toppen, og ikke ønskelig eller innenfor budsjettrammene å gjør noe med det fra bunnen.

Disse to probleme gjør at man får et skattesystem som til de grader jobber for en liten og ressurssterk del av befolkningen på bekostning av de svakere og mindre rike. De svakeste kan risikere å straffes selv om de selv sier fra at det har skjedd en feil, og dermed er “rettferd skjedd”. Det at man klarer å fokusere mer på oljeboring i Barentshavet og staten som minoritetseier i industriselskaper når skattesystemet er så skjevt og udemokratisk forundrer meg. Men det er vel kanskje problemet, de som forstår systemet utnytter det, og de som ikke gjør ser ikke hva som er galt.

I tillegg sitter det norske byråkratiet på veldig god kompetanse i elektronisk databehandling. Mange flinke programmere og nettverksfolk som kan bidra til å lage fantastiske åpne løsninger i samarbeid med det store open source-miljøet ute i den vide verden. Ved å få til ordentlig informasjonsdeling både ut i verden og innad i det byråkratiske systemet kan vi få skreddersydde løsninger til en lavere pris og med bedre brukervennlighet enn man sitter med i dag. Man kan få nynorsk, bokmål og samisk i de systemer man ønsker det, og det vil være en enkel sak å tilpasse nye løsninger til det eksisterende system. Man kan tilogmed spe på med proprietære systemer der det skulle være ønskelig, hvis man trenger noe som ikke finnes i den åpne sfære.

En stor utgiftspost i det offentlige er hardware. Fornying av maskinparken vil kunne begrenses kraftig ved bruk av åpne lettvektssystemer, og man vil gjennom en gradvis utfasing av proprietære systemer slippe å bruke penger på omleggingen samtidig som fornying av maskinpark, som man ofte må med oppgradering til ny versjon av MS Windows.

Det viktigste i en disse to prosessene, i likhet med enhver informasjonsbasert prosess, er at man får til et godt informasjonsdelingsopplegg.

Les mer:
tu.no – Lokker med billig data – Teknisk Ukeblad.

Kaster ut lukkede systemer – digi.no : Bedriftsteknologi.

- Offentlige data må frigis – digi.no : Juss & samfunn.

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgt ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

Det musikk- og filmbransjen da gjør, er ikke å sette opp gode alternativer til sine fiender piratene, men å gå etter dem med alt rettssystem og trusler kan klare. De stengte napster, for bare å finne Kazaa, som de stengte for bare å finne bit-torrent og sider som suprnova, som de stengte for bare å finne mininova, piratebay etc. Man ser et mønster her, ikke bare oppstår nye ting der gamle forsvant, men teknologien blir mer desentralisert og åpnere.

Tilbake til desentraliseringen, individuelle plateselskaper har ikke klart å komme opp med en fornuftig modell som de kan være med på. De har ikke klart å lage hver sin ordning engang. Det er ikke helt sant at desentraliseringen ikke funker i det hele tatt. Enkeltband har klart å gi bort musikk for så å leve av konserter, ta betalt innenfor “pay-what-you-want”-modellen og tjene masse penger. Ikke-musikkaktører har klart å bygge opp musikkbutikker for å selge mobiltelefoner, musikkavspillere etc. for bare å møte motstand fra musikk- og filmselskapene. Apples suksess med iTunes music store et glimrende eksempel.

Kan det være at desentralisering er nøkkelen, men at industrien er senteret, at plateselskapene må dø for at musikken skal leve? Det er selvfølgelig et poeng, og da holder desentraliseringsargumentet, men jeg tror ikke så veldig på det.

SV, gjennom sin nestleder og undervisningsminister, har foreslått en spennende ordning. Betale for musikk gjennom TONO-rammer.  Da definerer man musikken som et offentlig gode som alle har tilgang til og betaler ut fra den løsningen. På ingen måte en optimal løsning, og på tvers av alt jeg tror på, men det virker iallfall som en bedre løsning enn sånn det fungerer i dag.

Jeg spår at tjenester som Apples iTunes music store, Spotify og nå Microsofts nye satsing vil ha mer og mer direkte kontakt med artistene. De vil hoppe over leddet med plateselskaper. Produsenter og studioeiere vil i større grad bli uavhengige og plateselskapene vil gå samme vei som smeden og trykkeren. Utslettet av teknologien.

For å lese mer:

ITavisen | Serverbytte ga Pirate Bay-stopp.

ITavisen | Nå kan piratene tas.

Bård Vegar Solhjell sin blogg »  Kort om fildelingsdebatten.

Bård Vegar Solhjell sin blogg » Lovleg fildeling med Tono-avgift.

Vil ikke sperre for fildeling – VG Nett om Data og nett.

- Karrieren vår ble skapt takket være fildeling – VG Nett om Datakriminalitet.

Solhjell vil ha gratis musikk på nettet – VG Nett om Data og nett.

Ifpi raser mot forslag om gratis musikk – VG Nett om Data og nett.

På den andre siden opprettes det facebookgrupper, en egentlig flott sympatiside og det argumenteres i bøtter og spann om hvorfor noen som tilbyr en tjeneste ikke kan stilles til rette for om den tjenesten brukes ulovlig. Forsvaret ser ut til å ha tatt en liten seier, men den er nok mest moralsk og spiller nok liten juridisk rolle, spesielt nå når gutta selv skal grilles.

Mitt problem med dette er at jeg ikke har sympati for noen av sidene. Det er ikke effektivt for platebransjen å sikte seg inn på hver tilbyder av pirattjenester. Da måtte de også gått etter mininova, torrentz og for ikke å snakke om google. På den andre siden klarer jeg ikke helt ha sympati for en gjeng som hadde egen side dedikert til å gjøre narr av rettighetshavere som ber om at deres materiale fjernes med bakgrunn i copyright etc.. Jeg sliter med å ha sympati for grunnleggerne av en side i hovedsak dedikert til å bruke en fantastisk teknologi til å tilrettelegge for lovbrudd. En side som egentlig ikke er spesielt bra utarbeidet og som bare ikke er effektiv nok for mange pirater.

At unge gutter liksom skal betale 116 millioner, eller hvor mye det er snakk om, er helt absurd. Denne rettsaken vil ikke ha noe praktisk utfall, ei heller juridisk, siden serverne ikke står i sverige. Sannsynligvis ikke engang i EU. Dette kan kun føre til en moralsk seier, og for platebransjen en svært kort en.

Det eneste riktige for platebransjen å gjøre, er å innse at man fanger flere fluer med honning enn med eddik. Hent inn de flinke piratene, ikke nødvendigvis TPB-gutta, de har trening i effektive løsninger. Lag bedre og mer tilgjengelige måter å kjøpe musikk. iTunes og spotify er en god start, men det finnes tusenvis av bedre løsninger som bare venter på å bli oppdaget. Bransjen kan slå seg sammen med open source-miljøer for å utvikle kommersielle løsninger for songbird eller butikk rett i firefox. Enkeltartister har begynt å selge og gi bort musikken sin selv for å beholde mer av inntekten og for å skape flere tilhengere som betaler for konserter, liberalistene blant oss burde like desentraliseringen av industrien. Tid og penger plateselskapene kunne brukt på å lage gode løsninger blir nå brukt på rettsaker og etterforskning. Dette er ikke effektivt.

Jeg har liten sympati for TPB-gutta, men jeg har desto mindre sympati for en bransje som er mer opptatt av å kriminalisere potensielle samarbeidspartnere og kunder enn å legge til rette for lovlig konsum.

Mer informasjon:

- Derfor må Pirate Bay frikjennes – kultur – Dagbladet.no.

This is what a criminal looks like | filesharer.org.

ITavisen | Ny versjon av Pirate Bay-film.

The Pirate Bay – spetakkelet er igang.

Redusert tiltale mot Pirate Bay – digi.no : Juss & samfunn.

Ingen løsning på Pirate Bay-floken – digi.no : Kommentarer.

- Lov å tilby tjenester som brukes ulovlig – digi.no : Juss & samfunn.

- En kan ikke forby framtida | Raudt.

Jeg vil gå lenger enn å snakke om bare blogging. Jeg vil snakke om partienes nettsatsing generelt. I dagen politiske landskap er det to klasser innen nettsatsing. Disse kan enkelt inndeles i troverdig og mindre troverdig. På den troverdige siden må jeg si at SV scorer høyt. Bård Vegar, Audun Lysbakken, Snorre Valen og Trond Martin Sæterhaug er eksempler på at blogg kan være bra. Inga Marthes blogg er ganske ny, men ser ut til å bli en suksess, mens Heikki burde bare være litt flinkere å oppdatere. SV har også forstått konseptet med Twitter, deres twitter feed er veldig bra, både nyheter og ønsker om feedback er vanlige.

Høyre scorer litt lenger nede. De har mange flinke bloggere, deriblant Torbjørn Røe Isaksen, som jeg uten noe veldig research tror har en av de eldste bloggene i norsk politikk. Høyre har også lagt link til flere blå bloggere. Her er det mye rart. Jeg vil fremheve noen veldig bra blå blogger, Kapitalismus er et must for enhver med frimarkedstendenser, det samme er Grenser for Politikk.Høyre får derimot trekk for rotete hjemmeside og noen “blogger” som ikke hadde vært nødvendige. Erna burde fortsette å skrive sine pressemeldinger, og gi dem til pressen, hennes blogg er nettopp den misforståtte strategien jeg snakket om tidligere. Det å slenge opp noen pressemeldinger, legge dem ut på nett og kalle det blogg er ikke det som vinner stemmer. Det er bare lite effektiv bruk av ressurser. Det samme gjelder Bent Høies blogg. Det er kanskje ikke rettferdig å dømme ut fra leverandør, men VG-blogg skriker ikke akkurat troverdighet, Bent kan glatt hente noen triks fra Torbjørn. Jan Tore Sanner har forstått konseptet, men uttrykket “content is king” er ikke Sanners venn. Høyres twitter feed er bare en nyhetsfeed, man kan like gjerne bare abonnere på RSSen på siden deres. Facebooksatsingen er laber, men den ene saken de har klart er momsfritak for organisasjoner.

Arbeiderpartiet er som vanlig sent ute og lite effektive, dessverre. De får pluss for bra hjemmeside og for å faktisk være litt bra på facebook, men minus for blogging. Bjarne Håkon som jeg nevnte, ikketroverdig blogger som ikke hjelpes av den er en VG-blogg, det samme gjelder Helga Pedersens blogg. Høyre og SV, til forskjell fra AP har en klar strategi. Høyre dreper sin egen strategi, men de har den iallfall. AP har noen lovende bloggere, men de er ikke relevante i partiet, så her er det enten eller. Et gledelig unntak er stortingsrepresentanten Gunn Karin Gjul. Noen andre røde blogger er sosialdemokratiet.no, Tore O og Statskanalen. Twitter er for dem bare en informasjonskanal, ingen interaktivitet.

FrP har en fin hjemmeside, bra layout som minner veldig om APs, men med litt mer rot. Bloggingen er liten, men Morten Høglunds blogg er helt grei.

Sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet har alle en fin nettsatsing. KrF-TV er en god idé men ikke veldig bra produsert. Venstre har en imponerende liste med bloggere, men dessverre inkluderer den vg-bloggene til både Trine Skei Grande og Lars Sponheim, to som begge kunne brukt bloggetiden på noe mer fornuftig. Senterpartiet ser ut til å være flinke på twitter iallfall. Av bloggere fra sentrumspartiene vil jeg spesielt dra frem Filip Rygg fra KrF og Anne Solsvik fra Venstre som eksempler på hvordan blogging kan og bør gjøres.

Til slutt må vi ta med radikalerne. Et parti som kjører hardt på nettsatsing er Rødt. De har aktive ideologer som holder kontakten med grasrota på alle plan. De har den klart peneste og enkleste hjemmesiden og kjører lett debatt på Twitter.

Jeg håper denne dere liker denne oversikten, og at den kan hjelpe partiene å lære litt av hverandre. Tips: VG-blogg er til for å unngås.

Jeg kårer iallfall SV til Norges beste nettparti, lykke til videre..

PS. (lagt til 17/2-09) Jeg har i de siste dagene blitt mer og mer imponert av Helga Pedersens nettaktivitet. Hun er aktiv på Twitter, og har tilogmed svart på et direkte spørsmål fra meg ang. kyst- og fiskeripolitikk. Det er svært bra. Jeg klarer derfor ikke forstå hvorfor hun er på VGblogg, verdens kanskje dårligste bloggetjeneste. Man får håpe det blir en endring på det etterhvert, og at Ap forstår det SV og til en viss grad Høyre har forstått. “Content is king,” men det skader ikke om det ser bra ut også.

Intute: Social Sciences Blog » Blog Archive » 55 Essential Economics Websites.