Posts Tagged ‘Konkurranse’

Kjønn, legning, og samfunnsøkomnomi langt ute på høyrekanten – hvorfor Buchanan passer i den moderne identitetsdebatten av

Wednesday, June 21st, 2017

Kjønn og legning er hete temaer om dagen. Til stadighet hører man om hva man kan gjøre for å tilpasse seg den nye hverdagen med økte rettigheter for homofile, nye kjønnsidentiteter og mye annet. Man ønsker å tilpasse samfunnet til enhver kjønns- og seksualidentitet og legning, og man krever likebehandling av alle former for identitet. Dette er selvsagt vanskelig for lederne i en sosialdemokratisk stat som ikke bare ønsker å behandle alle likt, men aktivt å likestille alle.

Problemet med dette ønsket om aktivt å likestille alle er at det er forferdelig vanskelig. På den ene siden er det vanskelig fordi det er mange som ikke ønsker integrasjon og som ikke ønsker likestilling. På den andre siden er det vanskelig fordi at de som støtter denne politikken vil styre den. Grunnen til den store motstanden mot offentlig styring på ytre høyrekant i samfunnsøkonomien er ikke at man ønsker et stort forskjellssamfunn, selv om det ikke er gitt at man ikke ønsker det heller, men at man ikke tror at staten er det rette organet til å justere markedsøkonomien. Dersom man prøver å styre det dynamiske og raskt bevegende markedet vil styringsmekanismene være utdatert før man får implementert dem. Til forskjell fra Ragnar Frisch, som mente at det man manglet for å kunne styre økonomien var gode parametere; så mente Buchanan at det ikke handler om manglende parametre, men at variablene knyttet til de parametrene oppstår og forsvinner så fort at innen parameteren eksisterer er den ikke lenger brukelig til styring.

Dette er det helt analogt til det vi ser i kjønns- og legningsdebatten. I dag ble det presentert en slide på et foredrag som ble gjengitt på twitter:

I utgangspunktet er dette en morsom slide, mest fordi den går mot noen av de veldig tradisjonelle argumentene som har blitt brukt mot de heteronormativt homofile. Problemet er bare at det er veldig mange som ikke passer inn i den tradisjonelle heteronormative definisjonen av homofil. Argumentene mot LGBTQ-personer ikke lenger, “du må være hetero,” men oftere “er du hetero eller homo, gutt eller jente? Bestem deg!” Ved å bruke argumenter som på sliden over, ender man opp med å kjempe legnings- og identitetskampen på heteronormativ bane. Det tjener ikke kampen.

Kjønnsidentitet og legning er altså for mange en dynamisk og flytende tilstand, ikke ulikt personers og bedrifters rolle i markedet. Preferansene endres ikke bare ved at man oppdager sin egen identitet, men ved at man over tid veksler mellom forskjellige identiteter og tilstander. Dette kan for mange virke underlig, men da kan man kanskje også få en forståelse av hvordan livet i et samfunn som forventer statisk identitet kan være. Rammene for å likestille den enkelte blir da utdatert før man får sjansen til å oppdage den enkeltes identitet.

Derfor er vi tilbake til liberterianerne. Buchanan sier at staten ikke må blande seg i markedet fordi det er umulig å forstå preferansene til aktørene på en måte som kan føre til god styring. Det samme gjelder kjønnsidentitet og legning. Staten må innse at å prøve å likestille kjønnsidentitet og legning med aktiv politikk er ikke bare vanskelig, men umulig. Det man må gjøre er å åpne sinnet og bare fjerne den begrensende reguleringen. Det er få eller ingen grunner til å ha toaletter delt på kjønn, dersom man er redd for trakassering må man bekjempe trakassering. Det er ingen grunn til å separere speiderne på kjønn, som i KFUM/KFUK og Boy Scouts of America. Det er ingen grunn til å skille mellom legninger på noen som helst måte. Vi har et samfunn som helt åpenbart har et flertall av par med forskjellig kjønn, men det betyr bare at det er rom for andre konstellasjoner, uten at noen skal få skattefordel og andre ikke skal. Ekteskap, arv, adopsjon, foreldre og medforeldre er alle tilpasset et heteronormativt syn på homofile, ikke en flytende legning og kjønnsidentitet. Nei, vi må slutte å tenke i statiske, rigide former og heller ta inn over oss den dynamiske og flytende kulturen.

Kanskje vi kan lære litt samfunnsøkonomi på veien….

Konkurransemyndighetene ødelegger økonomien – Monopoler er markedets største innovasjonsfaktor av

Friday, January 29th, 2016

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt har høyresiden vært fokuserte på en velfungerende markedsøkonomi, men etterhvert er også venstresiden i politikken veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet. Konkurransemyndighetene kan gjennomføre razziaer om man mistenker brudd på lover og regler i markedet.

Men, selv om man er markedstilhenger, er det ikke sånn at man nødvendigvis mener at man skal bryte opp monopoler. Det finnes nemlig de som mener at innovasjon er viktigere enn et perfekt balansert marked og at konkurransemyndighetenes håndheving fører til mindre innovasjon, og jeg er nok i den gruppen. Disse er veldig ofte liberterianere som mener at all inngripen av myndigheter skaper ineffektivitet. Og selv om jeg ikke er enig i at det alltid gjelder, så mener jeg at det i mange tilfeller er ineffektivt å gripe inn i konkurransesituasjoner. La oss ta en rask gjennomgang i hvorfor disse argumentene er interessante.

Det første og mest essensielle steget når man skal analysere en avgjørelse er å kartlegge målsettingen. Det er helt forskjellige krefter som spiller inn om man ønsker nytte på kort sikt eller på lang sikt. Er målsetningen at man på kort sikt ønsker å gi forbrukere lavere priser i det eksisterende markedet eller ønsker man å utvikle et velfungerende deregulert marked på lengre sikt? Dagens konkurranseregler er laget for å ivareta det første, men dårlig utstyrt til å takle langtidsnytte. Reglene kveler nemlig kreativ destruksjon.

Det som skjer er at man bryter opp monopolene for å sikre at konkurranseeffektene man lærer om i mikroøkonomien virker. Og ofte er det riktig, konkurranseeffektene virker… litt. Problemet er at om man nekter ICA og COOP å slå seg sammen, så sikrer det ikke bare konkurransen mellom de to, det hindrer problemene monopolvirksomhet skaper, som gjør at man får reell innovasjon. Altså, forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo. Veldig ofte tillater man små aktører tilgang til markedet på det som virker som fornuftige premisser, basert på de stores markedstilnærming. Man holder prisene lave og metter markedet med aktører som gjør nøyaktig det samme som markedslederen, bare marginalt mer effektivt. Alt fordi det er målet med konkurransepolitikken.

På den andre siden, hvis man slutter å bryte opp monopoler og å tvinge små aktører inn i markedet, vil man i begynnelsen få et marked som er ineffektivt og dyrt. Men, man vil ha mange misfornøyde konsumenter at det skapes muligheter for større endring. Insentivene tilstede for store paradigmeskift og man vil styre markedet mot større innovasjon og mindre business as usual med flere aktører.

Historiske eksempler

Vi kan se på noen gode eksempler på at dette ikke skaper de riktige markedseffektene. To eksempler på monopoler som ble regulert unødvendig var telefoni i Europa på åtti- og nittitallet og nettlesere i Microsoft Windows på nitti- og 2000-tallet. To eksempler på monopoler som falt gjennom innovasjon fremfor regulering var den franske og den amerikanske revolusjon, samt tv-tjenester i Norge.

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritannia på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det andre eksemplet er at Microsoft Windows kom med Internet Explorer forhåndsinstallert, og det mente EUs konkurransemyndigheter at var monopolvirksomhet. Microsoft misbrukte sin stilling som produsent av operativsystemet til å presse sine produkter gjennom. EU tok Microsoft til retten og kjempet i årevis. Da saken endelig var over var Internet Explorer langt fra den mest populære nettleseren og alternativer som Firefox, Opera og Chrome var enten under utvikling eller allerede på markedet. Markedet hadde løst det lenge før konkurransemyndighetene. Man hadde dermed brukt utallige millioner på en sak som ikke ville løst noe man ikke klarte på egenhånd.

Det finnes flere eksempler på at disse kreftene virker, selv når myndighetene ikke ønsker å gripe inn. Det sterkeste finnes nok i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i det politiske markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Folket tok til våpen og rev ned monarkiet. De valgte å bryte ned monopolet for et nytt styresett. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen flere ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Et litt mer fredelig og iallfall nærmere eksempel i tid og geografi er kabel-tv-monopolene i Oslo. Det er ikke én aktør som styrer hele byen, men hver enkelt aktør har sine områder, sine blokker. Er man i et Get-område er Canal Digital ikke tilgjengelig, og motsatt. Dette er det man på fagspråket kaller naturlig monopol, fordi det ikke lønner seg å legge et paralellt kabel-tv-nett når det allerede finnes et. Men, i likhet med monopolene i telesektoren er det bare et monopol innenfor den spesifikke teknologien. Etter mange år med kabelmonopol kan man i dag ha bredbånds-tv via ADSL eller fiberoptikk, man har digitale bakkesignaler som hentes inn via antenne. Dette er selvsagt i tillegg til alskens strømmetjenester som tilbys på nettet. Man trenger ikke bryte opp kabel-tv-monopolene fordi det ikke er reelle monopoler. Men, hadde man tvunget disse aktørene til å tilby bedre og billigere tjenester ville det kanskje tatt lengre tid å få de gode nye tjenestene.

Hva betyr dette?

Det er klart at mine beviser er bare anekdotiske og kanskje litt greit tilpasset argumentet mitt, og jeg har liten kvantitativ støtte for å si at et moderne vestlig liberalt samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt, siden sånne samfunn ikke egentlig finnes. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om elekstrisitet som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med små innovative forbedringer av eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mye annen desentralisert energitilførsel.

Et argument mot denne metoden å se på konkurranseregulering er at noen ganger erstattes monopol av nye monopol, men det er ikke i seg selv en dårlig ting. Det er bare en del av hva Schumpeter kaller kreativ ødeleggelse. Gjennom innovasjon må tidligere kjernevirksomheter legges ned og nye bygges opp. Telefax må vike for epost, stearinlysene må vike for lyspærene. Det er ingen tvil om at det er bevegelse i riktig retning, selv om det kan ha store konsekvenser. Yahoo hadde nesten monopol frem til Google dukket opp og tok nesten hele markedet. På sikt vil noen andre ta over, uten at det er noe galt i det.

Dette betyr ikke at vi aldri skal regulere markeder, det betyr bare at monopoler ikke skal slås ned på i seg selv. Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser. Mange har klart å få gode markedsandeler ved å være bedre enn monopolisten, eller som man sier så fint på engelsk “the incumbent”.

Konklusjon

Hele denne argumentasjonsrekken viser at dagens reguleringsregime konkurransemyndighetene opererer etter ikke lenger er relevant for de fleste markeder. Vi må ha en diskusjonen om hva som er riktig fokus og retning for markedspolitikken i Norge. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, innsidehandel og som regulerer oppførselen på markedet. Man må fremdeles la staten sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for innovasjon, vekst og effektivitet på lang sikt.

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

Wednesday, May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket av

Friday, June 25th, 2010

Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel av

Monday, May 24th, 2010

Anne Viken har vært i USA. Som en del av hennes veterinærutdannelse jobbet hun på en melkegård i Wisconsin. Hun skriver i lørdagens Klassekampen at hun ikke likte seg så godt på denne gården, og jeg forstår henne godt. I tillegg til hennes svært livlige beskrivelser har jeg selv vært på en gård i USA, riktignok var det en kjøttgård, og av vesentlig mindre skala, men forholdene var minst like kritikkverdige. Anne og jeg er enige om en ting, slik vil vi ikke at kyr skal ha det. Sånn drift er ikke bra.

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.

Den norske filmkrisens insentiver og investorer av

Saturday, May 8th, 2010

Norsk film er i en krise, pengene som distribueres gjennom Norsk filminstitutt strekker bare ikke til. Aftenposten skriver 30. april at 13 filmer kjemper om de 15 millionene som etter sigende ikke holder til mer enn mellom en og tre filmer i år. Dette er forferdelig. Det er faktisk helt grusomt at en institusjon som skal sørge for at god norsk film blir laget ser ut til å skulle bruke sine filmmillioner på prosjekter som kan skaffe finansiering annensteds.

Filmer som Switch 2, Unge Fleksnes, og en rekke andre forventede kassasuksesser burde ganske enkelt kunne hente investorer i det private markedet. Deres produsenter kunne klare å gjennomføre prosjektene uten offentlige midler. Men, selv om det finnes noe private midler, er det de statlige midlene det ser ut til å være mest kamp om. Insentivene driver filmene mot Norsk filminstitutt, i hovedsak gjennom tre dominerende krefter. Tre hovedinsentiver som trekker filmmarkedet bort fra private investorer.

For det første er det ikke gitt at manusforfatter/regissør ønsker å endre eierskapsstrukturen. Ved å la investorer kjøpe seg inn i produksjonen stiller man seg åpen for innblanding i den kunstneriske prosessen. Man vil tross alt sjeldnere investere i noe man ikke har noen form for kontroll om. Selv med ståltro på manus, vil man sikre seg mot dårlige avgjørelser underveis. Dette vil trekke de involverte mot offentlige penger som ofte kommer uten de velkjente “strings attached”. Helt tilsvarende eksempler kan man se i all gründervirksomhet, som IT og restaurantdrift.

For det andre er filmbransjen high risk, low gain. Det er altså svært sannsynlig at investorene ikke får igjen pengene sine, og selv om de får dem igjen er gevinsten gjerne liten. Det norske publikum er for lite, og selv om filmen får kjempeoppslutning, vil altså forventet inntjening være mindre enn svært mange andre investeringsmuligheter. Selvfølgelig finnes de som vil investere i film fordi det er film, men det oppleves ikke som en trygg investering for det generelle markedet.

For det tredje er det veldig vanskelig å få tak i seriøse investorer med tilgjengelige penger. I disse dager holdes det ekstra hardt om pengene. Da er det vesentlig enklere å spørre det offentlige om penger enn å gå på gulljakt i det private investeringsmarkedet. Det finnes nesten ingen kultur for å investere i norsk film, så selv om man finner ledig kapital, må man bruke mye tid og penger på å overbevise investorene at prosjektet er levedyktig og kan tjene penger.

Det finnes en naturlig løsning på disse utfordringene. Eller, kanskje ikke så mye løsning som naturlig konsekvens av forholdene som beskrevet i Aftenposten. Norsk storfilm må bli kommersielt mer attraktiv. Det betyr ikke nødvendigvis at den må bli bedre, men den må trekke mer publikum, selge flere DVDer og aller helst slå gjennom internasjonalt. De må kjempe gjennom problemer med piratvirksomhet og finne nye inntjeningsformer, alt for å tiltrekke seg investorer i forkant.

Denne løsningen er ikke enkel, og sannsynligvis er den dyr, men det kan ikke være statens rolle å støtte de store etablerte navn til å lage garanterte suksesser. Det må være statens rolle å støtte de små uavhengige filmskaperne som er villige til å ta en risiko. De modige regissørene med fascinerende manuskript. De som satser hus og hjem for å få verket sitt på skjermen, det er de som må vurderes for støtten.

Under et sånt regime vil vi kanskje få et større skille mellom kassasuksess og smalfilm, men skillet kan fremheve den modige filmen som ble etterlyst av skuespiller Viktoria Winge og regissør Jakob Rørvik i Aftenposten 21. november i fjor. Filmer som har potensial og som er men som har enda høyere risiko enn de store filmene. Norsk filminstitutt er flinke å prioritere de unge og lovende, men nå må kolossene stå på egne ben og ikke lenger henge i statens skjørtekant.

Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse av

Sunday, April 11th, 2010

Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi ser ut til å tro den er ødelagt. Det er bare vås. Dagfinn Nordbø tar opp i sitt innlegg “Kafka dagligvare & sønn” i VG i dag at Landbruksdepartementet vil se på makten dagligvarekjedene har. Dette er helt feil utgangspunkt og viser en utrolig kortsiktighet fra departementets side.

Nordbø ønsker Landbruksdepartementet velkommen etter, da næringslivet sa dette for 15 år siden. Det helper ikke å si noe i 15 år om antakelsene ikke holder. Man antar at om det er mindre enheter i dagligvaremarkedet, vil priskonkurransen føre til billigere utvalg, og kvalitetskonkurransen til et bedre utvalg. Dette stemmer i og for seg, men bare om produsenten faktisk får igjen for å tilby det.

Det er i hovedsak to grunner til at vi egentlig ikke trenger å gjøre noe med dagligvareleddet. For det første er det ikke der problemet ligger. Sålenge importrestriksjonene og tollbarrierene er så høye som de er, vil det ikke lønne seg å gå rundt de store importørene og distributørene. Det vil ikke lønne seg å sette opp alternative markeder for melk, frukt, kjøtt og korn, sålenge vi beskytter innenlandsindustrien som vi gjør. Hvis man ønsker å importere kylling fra Frankrike, geit fra India eller storfekjøtt fra Afrika kommer det enorme tollsatser, opp til 430 prosent, på toppen av prisen. Dette i tillegg til subsidiene til norske kjøttprodusenter. Ikke bare kjip forbrukerpolitikk, men dårlig utviklingspolitikk. Problemet er altså at konkurransevilkårene til distribusjonsleddet er utformet, sannsynligvis i samarbeid med de store aktørene, sånn at konkurranse og markedsinngang vanskeliggjøres.

For det andre, er maten ikke er så forferdelig dyr i Norge. Det er klart at når man kjører til Sverige eller henger i Spania, så er maten billigere, men så er lønningene lavere også. Det er en grunn til at svenskene kommer hit og arbeider, lønningene er på helt andre nivåer. Det er altså ikke behov for å senke prisen for de store aktørene. Folk har stort sett råd til den maten de trenger, og det er ingen folkekrav om prisreduksjon. Man handler sin Grandiosa på Ica til 40 kroner, selv om den koster 30 på Kiwi og hadde kostet 20 å lage selv, sunnere og med bedre smak. Konkurransen som Nordbø og etterhvert Landbruksdepartementet ser ut til å tro at skal komme er ikke viktig for konsumentene. Vi handler i den nærmeste butikken, i butikken med størst parkeringplass eller butikken som hadde tilbud på den ene tingen vi planla å kjøpe, før vi også tok med en myriade av varer vi kunne fått billigere annensteds.

De som snakker om den økte konkurransen i matvarebransjen burde heller se på hvor problemene egentlig ligger, og heller åpne for økt import av billigere og bedre råvarer utenfra. Når Nordbø ler på veien til innvandrerbutikken, mens han fordømmer deres ærekultur, får han tenke på hvor fint det hadde vært om han kunne kjøpt ordentlig importert kjøtt- og melkeprodukter der.

Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser av

Friday, January 8th, 2010

Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver en type hvor institusjoner inesterer tid og penger i å skaffe seg midler fra staten. Vi kjenner alle typen hvor tilbydere konkurrerer på pris om kunder, men hva om prisen gjøres irrelevant? Ikke gjennom prissamarbeid, men fordi kunden ikke ønsker lav pris.

Et sånnet marked er begravelser. Når noen man bryr seg om dør, står man ofte med endel ting som skal ordnes kjapt. Det er viktig at det gjøres verdig og fint, ikke at man skal ha det til en lav pris. Man ønsker å vise at man brydde seg og få en flott kiste med alle tilhørende detaljer. Da kan begravelsesbyråene, med god samvittighet, tilby dyre pakker med høyt påslag.

Er dette markedssvikt? Nei, det er bare definert et annet konkurransegrunnlag. Når man snakker om begravelsesbyråer, vil man ikke anbefale for lav pris, men på kvalitet.

Hva da om man ønsker lav pris? Det kan være mange grunner til å ønske lavere pris. Det beste tipset, som gjelder i alle bransjer, er å kjenne markedet. Det er vanskelig å vite hvor man kan spare om man ikke vet hva som finnes. Dersom man har tid, kan man ringe til flere og settedem mot hverandre, be om billigere kiste og å spare på detaljer. Faktisk vil man for en gitt pris kunne få til ganske mye, ettersom insentivene for begravelsesbyråene helt klart er til stede for å hjelpe selv de med dårlig råd. De ønsker virkelig ikke dårlig presse som kan få dem til å se indiskrete ut.

Problemet er alikevel at når en kjær dør, så har man ikke gjort dette. Man ønsker ikke å snakke om døden før den plutselig er her, og da er ikke prisen så viktig lenger. Da ringer du de du fikk anbefalt fordi de “var så flinke”. Gitt disse insentivene funker konkurransen bra, men den senker ikke prisen.

Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  av

Wednesday, January 6th, 2010

2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses fra staten på å få folk til å lese mer. Kampen for bøkene i en verden hvor DVD er blitt billigere enn en pocketbok er ikke enkel. Bokprisingen er høy, og det er mange grunner til det. En av grunnene er den vertikale integreringen mellom forlag og utsalg, en annen er mangelen på konkurranse mellom aktørene, både på forlagssiden og på utsalgssiden. Den store synderen er alikevel folks preferanser. 

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.  

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger av

Friday, April 10th, 2009

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.