Rektor har en ambivalent rolle i det norske skoleverket. På den ene siden er rektor ansvarlig for skolens drift og elevenes velvære og læringsmiljø. På den andre siden er læreplaner, lønninger og personalpolitikk bundet av sentrale retningslinjer som hemmer rektors muligheter til å være pragmatisk og løsningsorientert.

Mitt forslag, og det er sikkert andre som har ment dette før meg, er at man setter opp en mer autonom skole. Rektor er ansvarlig for skolens kvalitet og rapporterer til gjeldene myndighet. For grunnskolen er dette kommunen og for VGS er dette fylkeskommunen. Da er det opp til kommunen å avgjøre om rektor gjør en god eller dårlig jobb, og om den må fjernes eller kan beholdes. Ut over dette bør rektor stå fritt til utforme sin skole innenfor gitte budsjett- og læringsrammer. Læringsrammene bør også være ganske åpne. Selv om jeg ikke er for nasjonale tester, fordi de vridende effekter de har på undervisningen kan være uheldig, kan det forsåvidt være en grei evalueringsform for oppnådde læringskrav hvis det er gjort ordentlig.

I tillegg må insentivene tilrettelegges for både lærer og rektor. Først og fremst må lærerne lønnes riktig. Som nevnt i et tidligere innlegg, så tror jeg ikke høyere lønn er løsningen, spesielt ikke i grunnskolen. Men, for at man skal få et velfungerende arbeidsmarked for lærere, så må man betale riktg, altså holde seg til vanlige offentlige overtids- og avspaseringsordninger. Det kan selvfølgelig være nødvendig med enkelte restriksjoner på avspaseringsordninger, men det kan avgjøres og tilrettelegges lokalt. Fordelen med en sånn ordning er at rektor vil da stå med valget å betale overtid eller ansette en ny lærer om det er behov. I tillegg vil man kunne bruke større deler av skoleferie til planlegging på dagtid, samt det vil være insentiv mot å la lærerne holde på for lenge på kvelden.

En  ulempe for rektor med et sånt system er ansvarsfordelingen. Dersom kommunen er misfornøyd, er det rektor som må ta de vanskelige avgjørelsene om advarsler og oppsigelser. Samtidig vil budsjettoverskridelser lettere kunne “straffes”, ettersom man kan sies opp som rektor om man ikke klarer å holde seg innenfor gitte budsjettrammer.

En ulempe for systemet og dermed for politkerne som skal vedta et sånnet system i Stortinget er at det vil potensielt kunne ramme enkeltskoler og man vil få større forskjell mellom skoler med flink og dårlig rektor.  Jeg tror alikevel at de dårlige ikke er verre enn i dag, og de gode er vesentlig bedre enn dagens system. Da blir det jo en paretoforbedring.

I et land med gratis og sterk høyere utdannelse tror jeg ikke at forskjeller skoler imellom er et stort problem sålenge de som er nært problemene er de som tar avgjørelsene. Man er dermed også i stand til bedre å kunne behandle alle unntakstilfellene som dukker opp i en elevhverdag bedre fra lærerhold, om den eneste man trenger å forholde seg til er rektor og foreldre, ikke departement og enkeltpolitikere.

En bedre ordning for enkeltskoler vil gi rekrutteringsmuligheter for småbygdeskoler utkantnorge. Den kan gi lærerutdanningene det boostet de trenger.

Under en mer autonom skole tror jeg at vi kan oppnå praktiske kompromisser som ellers vile vært umulige under sentrale styringer. Den eneste som kan og bør styre en skole og dens innhold er noen nær skolen, hvem er vel nærmere enn rektor?