I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i en nyhetssak på ABC nyheter som hadde som hensikt å vise at stortingsrepresentanter ikke er som folk flest. For å gjøre dette tok man tall fra skattelistene fra 2007 for nye og for gamle representanter og sammenlignet gjennomsnittet med gjennomsnittet i befolkningen forøvrig.

Problemet er bare at når man skal sammenligne to grupper må man ta hensyn til mange faktorer. Først må man sjekke om det er relevant å sammenligne gruppene. Så må man finne relevante og sammenlignbare data for hver av gruppene. Til slutt må man tillegge verdiene man vil sammenligne vekt for å få en god sammenligning.

I vårt eksempel er det absolutt relevant å sammenligne gruppene. Det finnes mange gode argumenter for og mot hvorfor stortingsrepresentanter skal gjenspeile befolkningen forøvrig, og det er et spørsmål mange har prøvd å besvare.

Så kommer man til første felle. I artikkelen har man sammenlignet lønn direkte, med to underforståtte implikasjoner:

1. Det er stor avstand mellom stortingsrepresentanter og folk flest.
2. Det er urettferdig at stortingsrepresentanter får så mye bedre betalt enn folk flest.

Man kan protestere mot at jeg leser de implikasjonene inn i journalistens tekst, men hvis ikke blir det bare en tallsammenligning og ikke interessant for denne artikkelen.

Fella journalisten her har gått i er ganske enkel, han har sammenlignet tall uten reell sammenlignbarhet, han har sammenlignet epler og lyspærer. Implikasjon 1 kan ganske enkelt testes. Man kan f.eks ta utdanningsnivå, yrke før man kom inn på tinget eller, og her er detaljen ABC bommer på, lønn før man kom inn på Stortinget, men for alle representantene.

Bare hvis man sammenligner alle lønningene, selvfølgelig inflasjonsjustert, gjerne tariffjustert om mulig, vil man kunne gjøre seg opp et bilde om representasjonen. Selv da er ikke gjennomsnittet godt nok. Man må måle fordelingen, for så å sammenligne den med fordelingen i samfunnet forøvrig.

La oss si at vi finner at lønna er fordelt forskjellig enn i befolkningen forøvrig, før de kommer på tinget,
men at alder, yrke og utdannelse er fordelt ganske likt samfunnet forøvrig. Det kan være et tegn på at det er de flinkeste innen hvert yrke som blir stortingspolitikere.

Implikasjon 2 blir dermed interessant. Det er urettferdig at de har så høy lønn. Det kan man måle på mange måter, hvor et viktig førstesteg er å finne et bra mål på rettferdighet. Ett slikt mål kan være timelønn. Hvis det er sånn at stortingsrepresentanter jobber mye mer enn andre, vil kanskje timelønnen ikke være så høy. Et annet mål på rettferdighet kan være lønn i forhold til utdannelse og erfaring. Hvis det er sånn at stortingspolitikere tjener mindre enn de jobbene de ville hatt ellers kan man vel ikke si annet enn at det er rettferdig. Et tredje mål kan være i forhold til ansvar, man kan lett argumentere at en stortingsrepresentant har mye ansvar. I det norske komitesystemet får hver enkel representant ansvar for enkeltsaker, og ar dermed et stort ansvar for politikken som føres. I privat sektor blir ofte ansvar belønnet, burde det ikke da også det i offentlig sektor?

Til slutt må man tillegge alle de ovennevnte variable vekt avhengig av hvor viktig vi mener det er ut fra tilsvarende målinger i befolkningen forøvrig. Ansvar kan måles ved lønninger på folk i lederstillinger. Utdanning er relativt enkelt, det er også kjønn og alder. Så kan man sette opp en regresjonsmodell og bruke resultatene man finner som parametre til å predikere lønn.

Man kan sekfølgelig gjøre det enklere enn dette. Det finnes fine statistiske tester for å finne sannsynligheten for to utvalg er fra samme univers. Selv det hadde vært vesentlig bedre enn snittmålingen gjort i den nevnte artikkelen.