Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.