Idet jeg sitter og lytter til Radioheads sang electioneering slår et spørsmål meg, hva slags politisk ansvar har egentlig musikkstjernene, hva kan vi egentlig forvente av musikerne?

Jeg vil prøve å bruke to teorier til å forklare relasjonen rock og politikk. Først standard rational choice, så Legrands riddere og knekter.

I følge den tradisjonelle rational choice-teorien burde man stemme og pushe politikk som gagner en selv mest. For et rockeband i oppstartsfasen vil dette sannsynligvis være et stykke til venstre, både fordi man trenger øvelselokale i lokale rockekjellere og fordi man gjennom offentlig eide statskringkastere vil øke muligheten for et relativt ukjent band vil få spilletid på radio/tv.

Etterhvert skal det derimot skje, om man følger rational choice strengt, et skifte i politikken. Med større utgivelser vil man sette mer pris på rettighetsbevarende politikk, ofte assosiert med høyresiden. Man vil med økende inntekter sette mer pris på lavere skatter, og man vil gjennom utvikling av business ønske enklere bedriftsbeskatning.

Gode eksempel på rockere på høyresiden, iallfall når det gjelder opphavsrett og skatt, er gutta i Enslaved som stakk til fjells og stjal sau av Sponheim, U2 som flytta businessen sin til Nederland for å slippe skatt og Metallica som har vært harde motstandere av fildeling over lengre tid.

Det er alikevel ikke alle som er på høyresiden, på tross av kommersiell suksess. Green Day og Rage against the Machine er begge band som åpent støtter en venstreorientert ideologi. Ovennevnte Radiohead og de litt mer lokale Gatas Parlament har begge valgt alternative finansieringsmodeller, hvorav sistnevnte har gitt bort musikken sin. Peter Steele i Type O Negative er en av dem som lenge har kjempet mot DRM. Kan man forklare disse eksemplene ut fra et rational choice-perspektiv?

Ja, det kan man ganske enkelt. For eksempel vil en artist i likhet med alle andre produkter tjene på å markedsføre seg mot enkeltgrupper. En som liker musikken kjøper cden, men en fan kjøper t-skjorta, DVDen, boka og går på konserten. Da kan ideologi være en sterk motivator, på samme måte som man ser med countrymusikk og høyresiden. Når man kjøper en cd får artistene en mindre andel enn om man går på konserter, derfor kan man gi bort musikken for å tjene på konsertene. Til slutt er drømmeeksemplet for alternative finansieringsmodeller at Radiohead tente mer på plata man kunne laste ned og selv bestemme betalingen enn på noen plate før.

Men er det sånn at det bare er egeninteresse som spiller noen rolle? Har man ikke iboende preferanser som spiller inn. Legrands riddere og knekter er en fin modell til å forklare det.

Når knektene gjør det de gjør, motivert av egeninteresse, handler ridderne motivert av ønsket om å gjøre noe godt. Faktisk kan man si at idet man får betalt ut over det ridderen ser på som fornuftig, vil han ikke lenger ønske å behandle det nobelt. Altså, som musiker kan man ønske å spre musikken sin så gratis sålenge det bare er fra rockekjelleren, men med en gang det blir snakk om mye penger, blir det plutselig business. Da handler ikke lenger ridderen forskjellig fra knekten. Et godt eksempel på dette er U2, et band som er kjent som politisk aktive og som nylig fikk kritikk for å flytte businessen sin til Nederland for å unngå skatt. De svarte at det var bare business, og at de selv fremdeles betalte skatt til Irland.

Radioheads situasjon kan også tolkes under denne modellen. De, som riddere, ønsker å spille og så er det ikke så viktig hva folk betaler for å høre på dem. De tok faktisk steget å si at folk kunne velge hva de skulle gi dem, noe som var en ganske vanlig modell for betaling av endel tjenester før. Det som skjedde var at folk valgte en pris som virket fornuftig for dem, noen betalte sikkert ikke, mens andre betalte ekstra fordi de mente at ridderne fortjente mer for å være riddere. Det kan altså lønne seg å følge sine iboende preferanser om å spre musikken mest mulig.

Gatas Parlament er det mest ekstreme riddertilfellet. Deres preferanser er fri spredning av all musikk, ikke bare deres egen. Sterkt knyttet til partiet rødt mener de, om jeg har tolket dem riktig, at det blir galt å ta betalt for musikken sin hvis det betyr at noen ikke får hørt den. De, vil jeg anta, satser på inntekter gjennom konserter som folk kommer til for å støtte favorittridderne sine. Ideelt ønsker kanskje disse et system der de kunne spillt gratis for alle, og heller fått til livets opphold av staten, for dermed å spre sin musikk til enda flere.

Man kan argumentere at ingen av disse modellene er viktige for et band som starter opp nå, og det stemmer nok, men det gir en viss forklaringsverdi på politikken man ser i rockeverdenen. For de unge bandene så får man bare ønske dem lykke til og si at de får spre musikken sin på den måten som de liker mest, jeg kommer iallfall til å fortsette å kjøpe cder og gå på konserter med både store og små band.