I følge den allerede langvarige kampanjen for en likelønnspott fra sykepleierne og andre er et pennestrøk nok til å gjøre lønninger like for arbeidstakere med like lang utdannelse. Man skal korrigere markedet med en bonusbetaling til kvinnene. Hva stopper da arbeidsgiverne fra å gjøre gapet enda større? Man får jo dekket gapet uansett. Man eliminerer insentiv til reell forandring.

Dette er nok et godt eksempel på kortsiktig tankegang i likestillingsdebatten. Man ønsker ikke å endre den grunnleggende diskriminerende strukturen i samfunnet, man ønsker bare å fikse ett av symptomene. Jeg hoster, derfor trenger jeg en halstablett. Lungekreften som forårsaker hosten er ikke så viktig.

Det er ikke sånn at likelønn er dårlig for likestillingskampen i seg selv. Det kan ha mange gode effekter, på samme måte som kvotering i styrene kan, men da er regjeringens plan essensiell. Man gjør likelønn til en del av tariffavtalen og håper at det vil føre til mindre skjevhet i generell lønnsdannelse i bedriftene utenfor tariffavtalene også. Det kan faktisk virke ganske bra, men en likelønnspott er både misforstått og bortkastet. Det vil gi penger til noen, på bekostning av andre, uten noen andre goder. Selvfølgelig er ikke partene i arbeidslivet med regjeringens løsning fordi den vil kreve faktisk forandring.

Den eneste måten å bedre likestillingen i samfunnet er å tvinge forandring, det er jeg enig i, og da er likelønnsløsningen til regjeringen en god idé, men ikke tro at lik lønn faktisk betyr likestilling.

Likelønnskommisjonen

- Det blir et varig likelønnsløft – nyheter – Dagbladet.no.

Unio-leder varsler bråk – nyheter – Dagbladet.no.

NHO avlyser regjeringens likelønnsprosjekt – nyheter – Dagbladet.no.

Mer av det samme:

1. Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia...
2. Postfeminismen – om barbiedukker og ender Mens jeg leser Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen om Hanne...
3. Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles...

Det er alltid vanskelig å spå hva som vil skje, men å konstruere en test på om de representerer postfeminismen nå er vesentlig enklere.

1. For å gi noe som helst nytte, må feminismen ha utspilt sin rolle. Ytterste fløy vil nok holde på men det må være generell konsensus at feminismen ikke lenger trengs.

2. De selv må anerkjenne at det er samfunnets holdninger som sloss mot, ikke mot enkeltgrupper som sloss mot samfunnets holdninger.

I denne situasjonen har man, gjennom debattens gang, sett at de aktuelle kvinnene ikke nødvendigvis er så like. Når Herland feiler stort på prinsipp 2, gjør egentlig ikke Anka det. Man kan saktens spørre seg selv om hun egentlig kjemper mot noe som helst. Det ser iallfall ut som samfunnet kjemper mot henne.

Det mer generelle spørsmålet, om feminismen har utspilt sin rolle er mer åpent. Nå, når likelønn, kvinnelig representasjon i lederstanden og likestilling i fødselspermisjonen er hete emner i politikken, er kanskje feminismen mer aktuell enn noensinne. Samtidig er man mer likestilt enn noen gang i historien. Man har krav om 40% kvinner i ASA-styrer, flere kvinnelige partiledere. To av tre statsministerkandidater var kvinner og ingen har brunnet en BH påmange år.

En ting er sikkert, for at postfeminismen skal gjelde for disse to kvinnene må ikke feministene være fienden, og da har iallfall den ene definert seg ut av problemstillingen. Den andre venter fremdeles på dom.

Mer av det samme:

1. Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia...
2. Krisesentre i Industriell Skala I råteksten Women-Children Protection Cities (WCPC) lanseres et fullblods nytt...
3. Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles...

Det første problemet er at systemet er grunnleggende diskriminerende. Det er ikke alltid mot kvinner, men det er grunnleggende diskriminerende mot alle brudd på tradisjonelle kjønnsroller. Et argument som blir brukt mot at det er så få kvinnelige ledere er at de velger familie foran karriere, eller at de går glipp at sjanser fordi de tar lengre permisjoner, har i hovedsak høyere sykefravær eller er mindre aggressive. I tillegg er menn diskriminert mot i foreldretvister, siden barn antas å måtte bo hos mor de første årene, og dermed ikke kan bo hos far fordi det har bod hos mor så lenge. Det er en klar overvekt av skillsmissebarn som har mor som hovedomsorgsperson og “alminnelig samvær” med far, altså en gang i uken og annenhver helg.

Det andre problemet er at hvordan kan likestillingstiltak i hovedsak laget av og for den ene siden i en konflikt fungere? Menn blir bedt om å ansette flere kvinner i styrer og som ledere, men de vet ikke hvordan. Da er den eneste løsningen kvotering. I akademia er likestillingsproblematikken vesentlig mindre enn i f.eks. finansbransjen, hovedsaklig fordi det er flere kvinner på alle nivåer i akademia. Kvinner kvoteres inn mange steder, og det er helt nødvendig for at systemet skal tilpasse seg begge kjønn over tid. Å kvotere inn kvinner i ASA-styrene er på kort sikt kanskje uheldig, men på lang sikt kan det være med på å bygge et mindre skjevt system. Mannspanelet er en god idé med en dårlig gjennomførelse. Det å ha, i større grad, menn som veier inn på avgjørelser i barnefordelingssaker og familietvister er en god idé. Ikke på individnivå, men iallfall på systemnivå. Kanskje kvotering her vil være til det beste for barna? Far kan ikke få mindre enn 40% samvær, med mindre det foreligger bevis for omsorgssvikt.

Et godt eksempel på at det offentlige ikke har tilpasset en virkelighet med full likestilling er at barnevernet og likestillingsombudet er under samme departement. Det vil si at samtidig som man kjemper for kvinners rettigheter i arbeidsplassen, og det vil da være naturlig å ha en kvinne som likestillingsminister, skal man altså da kjempe for likestilling i barnefordelingssaker, en stilling i hvor det i større grad vil være naturlig å ha en mann.

Frem til det offentlige tar konsekvensen av noen tusen år med diskriminerende kjønnsrollemønster og innfører kvotering begge veier, vil ikke diskrimineringen slutte, ikke fordi det er manglende vilje, men fordi systemet er så grunnleggende feil bygget opp at det ikke er mulig. På kort sikt kan dette føre til mange store overskrifter som ikke er heldige, og da er det nok ikke politisk vilje til sånt i Norge, da vil det nok ikke skje.

Les mer om likestilling:

Styrk kvinners rettigheter – kultur – Dagbladet.no.

Menn er 15% mer verdt enn kvinner? – slik kan vi ikke ha det…! | Labyrinten; mitt univers.

Mannskamp for likestilling – Meninger – Kronikker – Aftenposten.no.

Ja til likestilt samfunnstjeneste- Meninger – Ringen – Aftenposten.no.

Mediespeil om kjønn og likestilling i forskning.

Far får ikke vite hva barnet feiler – nyheter – Dagbladet.no.

Men kontantstøtten var ikke død. Den rører på seg. – Nyheter – Dagbladet.no.

Useriøst om likelønn og likestilling – Kultur – Dagbladet.no.

Mer av det samme:

1. Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia...
2. Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de...
3. Halspastill mot lungekreft – om likestilling og likelønnspott Etter siste valg har likelønnsdebatten blitt hetere enn noensinne. Likelønn,...