Posts Tagged ‘Markedet’

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

Wednesday, May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Popp – når boligbobla sprekker av

Wednesday, August 17th, 2011

Under tittelen Den store boligboblen skrev økonomene Morten Josefsen og Ole Røgeberg i mai i år at vi er inne i en boligboble som på et eller annet tidspunkt er nødt til å sprekke. Det er jeg helt enig i. Jeg er faktisk enig i alt de skriver helt til nest siste setningen. Det eneste jeg er uenig i i hele artikkelen er dette:

[…] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Matvareprisene er ikke for høye av

Thursday, June 23rd, 2011

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Minerva 19. april 2011.

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter […] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket av

Friday, June 25th, 2010

Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel av

Monday, May 24th, 2010

Anne Viken har vært i USA. Som en del av hennes veterinærutdannelse jobbet hun på en melkegård i Wisconsin. Hun skriver i lørdagens Klassekampen at hun ikke likte seg så godt på denne gården, og jeg forstår henne godt. I tillegg til hennes svært livlige beskrivelser har jeg selv vært på en gård i USA, riktignok var det en kjøttgård, og av vesentlig mindre skala, men forholdene var minst like kritikkverdige. Anne og jeg er enige om en ting, slik vil vi ikke at kyr skal ha det. Sånn drift er ikke bra.

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.

George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets av

Tuesday, October 27th, 2009

George Soros er et navn som for de fleste vekker assosiasjoner med Wall Street, hedgefond og aksjespekulasjon. Blant hans meritter finner vi spesielt spekulasjonsangrepet på den Engelske sentralbanken i 1992 hvor han tjente over en milliard dollar ved å satse på at pundet måtte trekkes fra EUs fastkursmekanisme. Men denne Ungareren har også andre ting gående for seg. Ved siden av å være en prominent filantrop, har han kommet til å stemple seg selv som en mislykket filosof.  Det blir derfor ganske interessant når mannen bak kultklassikeren ”The Alchemy of Finance” fra 1988 prøver å fortelle oss hva som er galt med økonomifaget – og da spesielt finansbransjen – sett i kontekst av Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: A new paradigm for financial markets” er først og fremst fremleggelsen av en selvutviklet teori som Soros kaller Refleksivitet (Theory of Reflexivity). Den kan benyttes på alle sosiale fenomener, men passer spesielt godt til finansbransjen, hvor menneskelige svakheter for forenklede modeller blir utpekt som bakteppet for krisene man klarer å stelle i stand for seg selv.

I kortfattet versjon sier Refleksivitetsteorien at mennesker ikke er i stand til å forstå koblingen mellom realitet og persepsjon fordi hjernen benytter mønsterbaner som ikke korresponderer med virkeligheten. Og slikt blir ytterst fremtredende med hensyn til finansmarkedene.  Dette argumentet kan først virke familiært fordi man kan tolke det som en selvfølgelighet at verdipapirer ikke nødvendigvis reflekterer de realøkonomiske verdiene av det underliggende. Men dette er bare starten på Soros sine argumenter. Problemet er ikke diskrepansen mellom markedsverdi og reell verdi; det er heller forutsetningene som økonomifaget som en vitenskap bruker for å forklare denne diskrepansen som er feil. Ifølge George Soros er selve bærebjelken til økonomifaget – likevektsmodellen – enten særdeles misvisende, om ikke fullstendig verdiløs som frittstående rammeverk. Refleksivitet i økonomisk-teoretisk kontekst vil derfor forklare fremveksten av bobler og økonomiske konjunkturer som et resultat av en feilslått akademisk diskurs som har sine røtter helt tilbake til Opplysningstiden, da frøene for den Positivistiske forskningstradisjonen ble lagt.

Det er derfor litt ironisk at den store helten og læremesteren til Soros er Karl Popper, ettersom sistnevntes falsifiseringsprinsipper og ønske om en universell metode mellom natur – og sosialvitenskap ligger nå relativt nært positivistisk metode. Soros er dog svært kritisk til sammenstillingen av metode og mener at den banebrytende naturvitenskapelige fremdriften under Opplysningstiden er årsaken til den metodiske spillover-effekten til sosialvitenskapen. Det vil si at den naturvitenskapelige metoden ble utvidet til nyere og nyere områder fordi man var forhåndsinnstilt på at det passet. Problemet påløpes bare i det øyeblikket metodens mangler kommer til syne. Det øyeblikket har ifølge Soros inntruffet nå.

For en hvilken som helst ikke-økonom den siste tiden har det store spørsmålet rundt finanskrisen stort sett vært; hvordan klarer de å tillate at dette skjer? Har man ikke lært av historiske hendelser? For Soros er svaret enkelt; dette har skjedd fordi historiske lekser har begrenset relevans til nåtiden, samtidig som metodene som legges til grunn for forskning simpelthen ikke passer til sosialvitenskapelige spørsmål. Man har ikke lært fordi kunnskapservervelsen baserer seg på teknikker som mislykkes i å fange opp realiteten. Verden har ikke trådd inn i en ny finanskrise på tross av økonomisk teori, men heller på grunn av økonomisk teori.

For mange er det han sier veldig lite populært, spesielt om man arbeider i finansbransjen og sverger til såkalt ‘teknisk analyse’ for å spå fremtidig utvikling i økonomien. Forskere som har dedikert sine karrierer til denne vitenskapen er heller ikke særlig begeistret for å akseptere nederlag, noe som Soros mener står i veien for et paradigmeskifte i sosialvitenskapelig forskning. Den brede neglisjering av studier om økonomiske bobler fra såkalte ”markedsfundamentalister” (eller ferskvannsøkonomer om du vil) til fordel for deres egne økonomiske modeller er et klart symptom på dette. På dette område krysser han stier med flere andre prominente dissidenter av finansbransjen. Blant disse finner vi Nicolas Nassim Taleb (Fooled by Randomness), Nouriel Roubini (RGEmonitor.com) og Robert Shiller (Irrational Exuberance). Fellesnevneren er at samtlige advarte om og forutså Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: a new paradigm for financial markets” er god for to ting. For det første er det en grei innføring i de forskjellige finansielle instrumentene man har hørt så mye om i etterkant, og som utløste prosessen som endte med kollapsen av Lehman Brothers og inntørkingen av interbank-rentemarkedene. For det andre gir den innsyn til den bakenforliggende filosofien til en av vår tids aller mest suksessrike investorer, en filosofi som Soros selv mener bør erstatte det nåværende pensum i finansfaglige bøker.

Problemet til Soros tidligere har vært en manglende evne til å forklare hva det er han egentlig mener, og denne svakheten er til en viss grad fortsatt tilstedet. Og det er nok grunnen til at han bruker mye plass og ord på å hamre inn argumentene sine gjentatte ganger i løpet av boken. På tross av noe gjentagelse og det faktum at det kan bli litt teknisk til tider, vil denne boken passe godt for den som ønsker et innside-skråblikk på økonomifaget. Og den blir ikke mindre relevant da Soros denne uken annonserte at han gir $50 millioner til etableringen av et nytt forskningsinstitutt. På “Institute for New Economic Thinking” ønsker man å støpe et nytt økonomisk paradigme ved å institusjonalisere tankegangen til mange prominente økonomer som i årevis har stått ute i kulden.

Om det blir den dyktige investoren eller den mislykkede filosofen som setter sine spor i økonomiske lærebøker vil bare fremtiden kunne vise.

Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter av

Monday, October 19th, 2009

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers

Fotball er også økonomi – og politikk av

Tuesday, September 29th, 2009

Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av overføringer er ikke alltid like smertefri. Det er jo en våt drøm for enhver som forsøker å få overføringer fra politikere til nettopp sitt prosjekt, den dagen det virkelig skjer etter masse jobb og kanksje noen usannheter. Det er nemlig ikke alltid realismen i prosjekter behøver å være så stor, så lenge viljen til å overbevise politikerne om å gi klarsignal til å sette igang, er det. Slikt blir det penger av – mye penger – ofte kalt pengesluk.

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!

Subsidier er dårlig omfordeling av

Wednesday, March 25th, 2009

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Spredd intelligens av

Saturday, February 7th, 2009

Mange økonomer og psykologer har argumentert for desentraliserte avgjørelser. Noen, som Hayek og andre i den østerriske skolen har argumentert for at færrest mulige avgjørelser skal sentraliseres. I Chicago har man argumentert for at markedet vil ta bedre valg enn en sentral autoritet. Desentralisert orden er kanskje vanskelig å forstå, men Buchanan sier det ganske fint:

I want to argue that the “order” of the market emerges only from the process of voluntary exchange among the participating individuals. The “order” is, itself, defined as the outcome of the process that generates it. The “it,” the allocation-distribution result, does not, and cannot, exist independently of the trading process. Absent this process, there is and can be no “order.” (James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”)

Dette finner vi også i naturen. Når enkelte sier at naturen er for kompleks til å være tilfeldig, det må være en sentral styring, så kan det være lurt å tenke i disse banene. En maur er en enkel skapning, men en maurtue er uhyre avansert. En hjernecelle er relativt enkel, en hjerne fantastisk uforståelig. Poenget mitt er at når mange enkle biter kombineres, vil det skape et avansert univers.

I dette avanserte universet er det umulig å forutsi noe særlig. Derfor er det en dårlig idé å prøve å støtte enkeltaktører i økonomien, det er mye bedre å bygge opp et system som gjør de desentraliserte avgjørelsene enklere, å bygge opp et system som i enda større grad enn i dag lar bedrifter gå under og gjenoppstå. Den eneste måten å gjøre det på er å bygge opp en sterk velferdsstat og en stor offentlig sektor som beskytter økonomien mot de verste internasjonale svingninger, og å bygge opp kunnskapen som finnes i landet gjennom økte investeringer i utdanning og forskning.

For videre lesing:

James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”* via Readers Forum, Comments on The Tradition of Spontaneous Order by Norman Barry | Library of Economics and Liberty.

Group intelligence – Wikipedia, the free encyclopedia.

Decentralized decision making – Wikipedia, the free encyclopedia.

Markedets egenvilje av

Sunday, January 25th, 2009

Når man hører markedet bli beskrevet i samfunnsøkonomiske tekster, får man følelsen av at markedet er en person, eller iallfall innehar personifiserte trekk. Jeg skal her gå gjennom to måter å tenke på markedet på, hver med sine styrker og svakheter.

Den første måten å tenke på markedet på, som ofte er den moderne tolkningen av Adam Smiths usynlige hånd, er at markedet har en kollektiv rasjonalitet. Hva et individ gjør er ikke interessant, fordi man på aggregert nivå vil uansett oppnå rasjonalitet. Dette vises ofte i markedskrysset, når prisen går opp vil etterspørsel gå ned. Kollektiv rasjonalitet støttes av mye statistikk. Hvis man tar gjennomsnittet av et utvalg, sies det, vil det nærme seg de teoretiske sannheter, gjennomsnittet av gjennomsnittene desto mer.

Denne logikken er en forklaring på wikipedias suksess. Den kollektive rasjonaliteten vinner fordi det er så veldig mange som er innom og kan korrigere informasjonen. I markedets tilfelle sier man at markedet finner løsningen, ikke fordi markedet har utdanning eller fri vilje, men fordi det er så mange markedsaktører at den kollektive rasjonalitet vil seire uansett. Markedet har altså en iboende egenvilje og egen rasjonalitet.

Den andre måten å se på markedet innebærer å nettopp ikke se på markedet, men å se på de individuelle aktører. Smith er inne på den tanken også i dette sitatet.

Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet..

De individuelle aktører trenger å bytte goder til seg for å øke sin nytte, og gjennom å finne den måten man kan få mest nytte for innlagt innsats vil man spesialisere seg. Det er ett punkt i sitatet jeg tenderer til å være uenig i fra det synspunktet Smith protretterer i sitatet, det er at tiggeren ikke appellerer til vår egeninteresse. Tiggeren nyttemaksimerer gitt sin situasjon, å gjøre noe annet enn å tigge er slitsomt, og iallfall om man skal komme seg inn i en annen situasjon, det krever svært mye. Hans situasjon gir også oss en mulighet til å kjøpe oss god samvittighet, altså utfører han en tjeneste, på lik linje med bakeren bryggeren og slakteren, som han får betalt for. Det er ikke alle som trenger hans tjeneste, men noen er villig til å betale for den.

TIlbake til poenget. Hvis man igjen ser på wikipedia, vil denne måten å se markedet på, altså som individuelle aktører, innbære at man ser ikke på den kollektive rasjonalitet, men den individuelle ekspertise. Siden alle er eksperter på noe, om det så er såpeserier på tv eller astrofysikk, vil ethvert individ kunne bringe noe til bordet på wikipedia. Det er ikke kollektivismen men individualismen som er viktigst. Markedet finner ingen løsning, men motiverte og kunnskapsrike individer, gründere, gjør.

Man kan godt si at det ikke spiller noen rolle om man bruker den ene eller andre beskrivelsen av markedet, og for mange gjør det ikke det. Men, forskjellen utpeker seg spesielt i hvilke insentiver man ønsker for å fremme f.eks. økonomisk vekst. Tror man på kollektiv rasjonalitet og iboende egenvilje hos markedet, må man insentivere på tilbud og/eller etterspørselssiden generelt, så vil markedet finne løsningen. Tror man derimot på individuelle aktører er det kanskje bedre å insentivere enkeltinnsatser, iallfall i tillegg til de mer generelle innsatser.

Selvfølgelig kan man enkelt argumentere for at begge syn er riktige, og at det er en blandingssituasjon, og det er her det interessante poenget kommer. Hva med de situasjoner der den individuelle og den kollektive interesse ikke går sammen. Man kjenner den problemstillingen blant annet gjennom fellesgoder, og da er det ikke lenger uviktig hvilken definisjon av markedet man har. Med markedet som individualist, vil fellesgodet bare bli brukt opp om det finnes en erstatning i den kollektive rasjonaliteten. Med markedet som samling av individer vil fellesgodet bli brukt opp hvis man ikke beskytter det. Da må myndighetene steppe inn sier man, men der igjen er dualiteten, stemmer man for en politiker som vil sikre fellesgodet eller som vil passe på at jeg kan gjøre som jeg vil?

Det siste eksemplet jeg vil dra frem av denne dualiteten er fra en pubdiskusjon. Stortinget bestemmer sin egen lønn. Hvis man setter opp lønna i dårligere tider, som nå, risikerer man å miste troverdighet. Hvis man ikke gjør det får man ikke den fine nye bilen man hadde så lyst på. Hvis man er en prominent stortingspolitiker kan det ha en egennytte å si at “jeg viser moderasjon”, men som en helt ukjent representant uten sikkerhet for å komme med i neste valg har det lite å si. Vil da Stortinget noen gang stemme ned en lønnsøkning, jeg som heller mot individualismen, tror ikke det. Jeg tror at de individuelle hensyn alltid vil overstyre de kollektive, og at man derfor må smøre økonomien med en stor offentlig sektor som kan ta støyten når det går feil vei en stund og en korreksjon må til, og at mennesklig innovasjon må ikke bare legges til rette for, men direkte insentiveres.