Posts Tagged ‘Media’

Hvem har høyest hest? – om plagiat i media av

Tuesday, July 28th, 2015

Det jukses stadig i media. Noen ganger er det bilder man korrigerer litt på, andre ganger ble man ikke skutt på så mye som man sa. Det siste nå er at to skribenter, Bloggeren Mammadamen og journalisten Daniel Butenschøn, har plagiert to engelskspråklige stykker. Er det så galt da?

Ja, det virker veldig galt. Butenschøn har fått betalt for å skrive et journalistisk stykke, men hadde han sitert artikkelen fra New Yorker så ville han kommet seg greit unna problemene. Han kunne altså skrevet det samme, men bare si at det ikke var han men noen andre som hadde intervjuet folkene. Jeg kjenner ikke detaljene i hans avtale med DN, men fra et rent moralsk og journalistisk ståsted ville det vært greit. Få ville uansett ha lest originalen, og ville likt artikkelen like mye. Da han ble “tatt” innrømmet han hva han hadde gjort umiddelbart.

Mammadamen er litt annerledes. Hun sier hun var inspirert av flere innlegg med samme form, som alle hadde opphav i en amerikansk pappablogg. Hun skrev etter sigende et stykke etter å ha lest disse, som i form lignet veldig, men med en personlig vri. Hun publiserte på egen blogg og på Dagbladet, som hun muligens fikk betalt for (Dette kunne jeg sjekket, men det spiller liten rolle for poenget) og da flere påpekte likhetene gikk hun i forsvar og sa at hun hadde skrevet det selv men hadde lest flere innlegg i samme retning. Jeg velger å tro på henne.

Hva er da egentlig problemet? Butenschøn har brutt god journalistisk skikk, og dermed også sin kontrakt med DN. Mammadamen sannsynligvis også sin med Dagbladet. Men, verre enn dette så har de plagiert. I et samfunn der stadig flere, spesielt i tradisjonelle og sosiale medier, har akademisk utdannelse er plagiat den største synd. Når en akademiker skal publisere noe er det dødssynd å plagiere en annen akademiker. Man kan bli fratatt jobb og grad om man gjør det. Jeg har på nært hold sett hva som skjer med noen som blir beskyldt for å plagiere i ens doktorgradsarbeide noen år etter dette er avsluttet. Det er ikke et vakkert syn.

Det mest interessante i denne debatten er likevel at selv om det er mange strenge akademiske stemmer, er det like mange som ikke har den tankegangen. Mange som støtter og sier at det ikke betyr noe, at ordet er fritt og må regne med å bli kopiert litt. Og selv om det stritter mot hvert eneste akademiske molekyl i kroppen min, så har de litt rett i det. Det spiller ikke så stor rolle at en mammablogger ikke alltid er hundre prosent original, at man kopierer litt her og der. Jeg har ment og mener fremdeles at man bør absolutt alltid kildehenvise, men den ivrige leser av denne bloggen vet at jeg ikke akkurat følger Harvard-standarden selv. Det må være greit.

Jeg vil gjerne bøye meg litt ned fra min høye akademiske hest og gi Butenschøn og Mammadamen en klem og spandere en øl. Det kan det virke som de trenger akkurat nå.

Velg dine venner med omhu – om Oslo Freedom Forum og Document.no av

Monday, June 10th, 2013

Klassekampen har i et par år kjørt en ganske kritisk linje mot Oslo Freedom Forum (OFF), arrangert av Civita og den konservative venezuelaneren Thor Halvorssen Mendoza. Halvorssen selv har også vært målet for hard skyts, noe som til dels er forståelig, da hans politiske syn er diametralt forskjellig fra Klassekampens. OFF og Halvorssen har blitt beskyldt for å slippe til kuppmakere fra Cuba og Venezuela og for å stemple dem som frihetsforkjempere.

Jeg skal ikke legge meg oppi om det er riktig eller galt av klassekampen å legge frem kritikken på den måten de gjør, eller om kritikken er fortjent. Jeg synes OFF er et bra arrangement, som har satt fokus på endel problemer som vanligvis ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Jeg er åpenbart ikke alene om dette, da politikere på begge sider har deltatt og vært positive til arrangementet. Det jeg tror er problemet til OFF er likevel ikke kritikken eller kritikerne, det er noen av støttespillerne.

Med venner som det, hvem trenger fiender, heter det. I dette tilfellet stemmer det nok mer enn noensinne. OFF sin venn i dette tilfellet er nemlig det høyreradikale nettidsskriftet Document.no, og deres innlegg mot den “heksejakten” som visstnok foregår. Hans Rustad og hans disipler på Document.no har en grei plass i norsk mediehverdag med sine svært spissede ultrakonservative meninger og vinklinger. Hovedproblemet er vel at Document.no representerer nettopp den høyrevridde politikken som Klassekampen beskylder OFF for å fronte. De viser nettopp det bias som OFF nekter for å ha, og gjennom deres støtte projiserer de sin politikk over på OFF. Ikke minst fordi Document selv også påstår ikke å ha den vinklingen som de åpenbart har. Dermed ødelegger de for troverdigheten til OFF.

Heldigvis er ikke Document.no veldig store, selv om de med sine 40-50 000 lesere i rekordmåneden sin sikkert også vanligvis har 60-70 ganger så mange lesere som denne bloggen. Skaden de kan gjøre direkte er relativt liten, men det de kan gjøre er at Klassekampen og andre medier som allerede er skeptiske til Halvorssen vil kunne bruke Document.nos støtte til å mene at OFF representerer et høyreradikalt og til dels neokonservativt verdenssyn, ikke ulikt det frontet av Dick Cheney og resten av Bush-regjeringen gjennom nesten hele 2000-tallet, og det er det vel ingen som vil.

Og når de til sammenligningen med Cato Institute sier at Cato er mainstream-liberterianere, så er det tydelig at de ikke helt forstår hva som foregår. Cato er mye, men mainstream er de ikke, selv ikke i liberterianerkretser. Cato er en tenketank som produserer mye interessant, men ingenting de gjør er mainstream. Bl.a. John Lott, som jeg kjenner godt fra min masteroppgave, en dyktig økonom og statsviter, har i mange år produsert hårreisende “forskning” nettopp for disse. Det man kan si om OFF og Cato er at de ikke er i samme klasse, ikke at Cato ikke er så verst.

Så, til Hans Rustad, hvis du leser dette, ton ned din støtte til OFF. Selv om du intenst hater alt Klassekampen står for, når du backer OFF gjør du mer skade enn godt.

Sosialmediastrategi er feil fokus – om valg og salg av

Friday, June 7th, 2013

Vi hører til stadighet at sosiale medier bare blir viktigere og viktigere. Det hører vi både fordi de som livnærer seg på å hjelpe oss med sosiale medier er veldig aktive både i nettopp sosiale medier og i mer tradisjonelle medier, og fordi det faktisk er sant.

Når flere blir aktive brukere av sosiale medier, går prisen på å nå ut til en potensiell velger, kunde eller rekrutt ned. Ikke bare synker prisen, men muligheten til å nå endel mennesker som eller kan oppleves som vanskelige å få tak i går også drastisk opp. Disse faktorene gjør at enhver leverandør av digitale tjenester, det være seg en intern markedsavdeling, et reklamebyrå eller annet digitalt byrå, vil anbefale tilstedeværelse for de fleste firmaer.

Det er nok kanskje litt for enkelt å si at flest mulig firmaer må være på sosiale medier, og iallfall urettferdig å si at alle byråene vil anbefale dette, spesielt etter return on investments (ROI) ble det store in-temaet i fjor. At et firma må ha et aktivt forhold til ROI betyr ikke nødvendigvis at man skal måle absolutt alt, men det betyr at man må kjenne sin egen betalingsvillighet og man må kjenne sine egne kostnader og inntekter. Men, det har vi dekket tidligere.

Det som er interessant nå, er å si noe om hvorfor så mange firmaers strategi på sosiale medier feiler. Hvorfor klarer man ikke å selge mer, rekruttere flere eller samle flere stemmer på sosiale medier? Hva er det som gjør Twitter-feeden til Helga Pedersen mindre interessant enn feeden til Torbjørn Røe-Isaksen? Hvordan har bittelille Miljøpartiet De Grønne (MDG) vokst veldig de siste årene, hvordan har de blitt twitter- og facebookvinneren i det politiske landskapet?

Det hele handler om strategi. Til forskjell hva mange vil si handler det ikke om strategi på sosiale medier. Det handler ikke om hvilke sosiale medier man skal og ikke skal være på, om hvor ofte man poster, hvor mye man svarer folk eller hvor mye penger man bruker på eksterne byråer. Alt det er i ROI-diskusjonen, men det er ikke hva en strategi handler om, det handler om hvordan forholdet til kunden er.

Det viktigste steget er å kartlegge hvordan man selger og hvordan man ønsker å selge. Det viktige er hvordan, i en større dekkende salgsstrategi, man kan bruke sosiale medier til å forsterke det båndet man allerede har til kunden. Hvordan man kan opprette mer av den type bånd man ønsker, ved bruk av alle kanaler, inkludert sosiale medier. Et godt eksempel i politikken er om man ønsker å ha personlig kontakt med velgerne eller ikke. Ønsker man å være tilgjengelig, så må man være det både på gata og på sosiale medier. Ønsker man derimot å ha en offisiell partilinje å forholde seg til, uten den tette kontakten til den individuelle toppolitiker, så har man lavere lokalpolitikere på stands i gata, man gjør rammene mer offisielle, og man har en partikonto som den som opprettholder dialogen på sosiale medier. Det som skjer i dag er at man får en veldig blanding. Politikere som forventes å være politikere også på nett, opptrer som privatpersoner uten tanke på konsekvenser. Noe man både ser med lokalpolitikere og rikspolitikere. De poster på facebook og twitter uten tanke for hvordan ventende journalister og velgere vil ta meldingen, gjerne helt utenfor gjeldende partilinjer. På den andre siden har man partier som prøver å nå sine målgrupper med helt feil medium. Er man KrF og har en aldrende velgermasse, er det kanskje ikke blogg som er løsningen. Kanskje man skal prøve å bruke sine ressurser på å nå ut gjennom tradisjonelle medier som aviser og tv.

I business ser man det enda bedre. Er man et selskap som selger business to business (B2B), så må mn først kartlegge hvem man selger til og hvordan. Selger man relativt små prosjekter eller produkter, som utgjør små investeringer, til folk man allerede kjenner, så er facebook kanskje en helt glimrende salgskanal. Kanskje tilogmed bedre enn å ringe for å pushe samme produkt. Driver man med cold calls til gründere og andre små bedrifter, kan twitter være en kanal til å skape introduksjoner. Man kan bruke sosiale medier til å skape fysiske møter med potensielle kunder. Driver man butikk er instagram en mulighet til å vise frem produktene sine. Selger man derimot større investeringer, enten i IT-infrastruktur, fysisk infrastruktur eller store konstruksjonsprosjekter, er det ikke sikkert instagrambildene av ingeniører i arbeid vil gjøre noe for salget. Da må man bruke alle ressursene på å bygge andre typer relasjoner til sine potensielle kunder. “Hvorfor skal jeg være på facebook?” Hvis du ikke kan svare på det, så skal du nok ikke være der.

Det er likevel noen viktige roller for sosiale medier selv i store bedrifter, og det er tredelt. Først er det til rekruttering. Det er ganske rett frem, ha en side på facebook, ha en tilstedeværelse på linkedin, sånn at de mest attraktive arbeidstakerne legger merke til selskapet og søker på jobb der. Den neste er merkevarebygging. Ved å ha en positiv tilstedeværelse i alle medier, vil man knytte selskapet til positive følelser. Det er ikke sikkert at å sponse lokalfotballaget vil føre til flere salg direkte, men det er lettere å akseptere et bud om man smiler når man ser navnet på budgiver. Den tredje og kanskje mest oversette, men jeg vil si viktigste, er å gi de ansatte en positiv sosial arena til selv å promotere selskapet og dets verdier og ideer.

Det er her MDG har gjort det så bra. Deres offisielle konto publiserer og diskuterer, men de har klart å skape en veldig positiv kultur for enkeltmedlemmene til å debattere i sosiale medier. De har programmet lett tilgjengelig og de har tilogmed skrevet egne notater for spørsmål som ofte dukker opp i nettdebatter. Det er selvsagt flere partier som har klart dette. Ap lar de lavere på rangstigen ta debatten, gir ut informasjonsmateriell, og lar de lenger opp stå for mer enveiskommunikasjon. Med klare enkeltunntak. Poenget er at MDG, bevisst eller ubevisst, har en enkel og klar kommunikasjonsstrategi som fungerer veldig bra for et lite parti i vekst. De har skapt en positiv arena som ikke koster veldig mye i kommunikasjonsrådgiverlønn. Mange bedrifter kan lære av dem.

Trekantproblemer i reklame-TV av

Wednesday, June 29th, 2011

Kommersiell, reklamefinansiert tv er rammet av markedssvikt. De vil aldri kunne tilby det folk etterspør. Vel, de vil kunne tilby ganske mye av det folk etterspør, men de vil aldri treffe helt. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke er den som etterspør programmer som betaler.

La oss ta som utgangspunkt at den reklamefinansierte fjernsynskanalen ønsker å tilby et bredt spekter av programmer for å tekkes seere i alle aldre, kjønn og samfunnslag. Det er vel og bra, men alle insentiver trekker dem bort fra dette. Kanalens annonsører ønsker å reklamere for spesifikke, gjerne kjøpesterke, lett påvirkelige grupper. De ønsker at kanalen skal ha serier som treffer målrettet et forutsigbart publikum. Serier som Gossip Girl, Torsdag kveld fra Nydalen og tilogmed gamle repriser av Pacific Blue har helt avgrensede publikumsgrupper det er enkelt for en annonsør å forholde seg til. De varer ikke lenger enn at man enkelt kan reklamere mellom programmene, og skulle man være så heldig å kjøre sine sendinger fra andre land kan man enkelt bryte av programmene for reklamepauser i den innebyggede reklamepausedramaturgien.

De vil altså få en overfokusering på de programmene som ikke bare trekker mange, men også lett avgrenselige, og kommersielt interessante seergrupper. Dermed ville f.eks. TV2 få penger til å by på OL, de ville hatt penger til å by på fotball, om de hadde fått sjansen til å by. De ville derimot ikke sendt en sending hvor pitchen ville gått noe som: “Vi har lyst å ta opp hele reisen til Hurtigruten, sende det direkte på en fulldekningskanal over fem dager og legge det ut på nett både under og etterpå.” “Javel? Hvem er målgruppa?” “Nei, si det. Vi håper noen litt her og litt der. Da vi prøvde det samme med jernbanen fikk vi litt blest på nettet. Det trakk endel folk, egentlig i alle aldre. Ja, og endel utlendinger likte det også, de er en målgruppe også.” Sånt fungerer ikke fullt så bra fra et kommerst perspektiv.

Hva er så alternativet? Vel, et ganske enkelt alternativ er betal-tv. HBO har hatt stor suksess med mange gode tv-serier de site årene. De har enkelt og greit sagt at de er villig til å ikke tilfredsstille alle, fordi de som de sikter mot er villige til å betale for å se på. De kan leve av abonnentene sine. Det er markedsmodellen til Canal plus og TV1000 også, men med mer sport og mindre originale serier. TV2, i sin jakt på betalingsvillighet har også innført betalingskanaler på både sport og film. Problemet er selvsagt at et lite mediemarked som Norge vil ha problemer med å samle nok abonnenter til å betale for ordentlig satsing.

Lisensen er viktigere enn noengang, OL eller ikke av

Monday, June 27th, 2011

Det foregår store omveltinger i norsk fjernsynsbransje. Det digitale bakkenettet har sikret større bredde til de fleste husstander som før bare hadde NRK på antennen sin, TV2 har flere betalkanaler under sin paraply og TV3 og TVNorge tar stadig større markedsandeler. I tillegg har en stadig økende andel av sportssendingene gått bak betalingsmurer. Debatten rundt fjernsynslisensen er blusser igjen opp, nettopp fordi lisensen nå har større betydning for programtilbudet nå enn noen gang før.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Folket vil ha OL på TV2 av

Saturday, June 25th, 2011

Denne ble først publisert hos Minerva 17. juni 2011

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Analyse er bedre enn sex – om soldater i Afghanistan av

Friday, October 1st, 2010

Partyfikser turned journalist Magnus Rønningen har skrevet en story om de norske soldatene i Afghanistan. I et intervju beskriver en soldat krig som bedre enn sex. Etter dette ble kjent i dagspressen ble det rabalder. Et utsagn som i utgangspunktet var litt sleivete, blir symptomatisk på alt som er galt med profesjonaliseringen av Forsvaret.

Journalistene elsker det, og deres kjærlighet til overskriftene blir ikke mindre av at handelsstanden i Eidsskog kommune nekter å selge VG med “Krig er bedre enn sex” på forsiden. Rop om sensur gjør at saken tar på seg et liv ingen kunne forutsett.

Forsvarstopper blir fremstilt som vikingtilbedere og oppklaringspatruljer som mulige dødsskvadroner. Sammenligninger er det nok å ta av. Abu Graib og dødspatruljen i Afghanistan er enkle, men effektive sammenligninger.

I tillegg legger den politiske ledelsen seg helt flat for pressen, med unntak av FrP, som i god populistisk ånd benytter sjansen til å kritisere regjeringen.

Det som skjer er problematisk på tre måter. For det første kan det se ut til at forsvaret ikke har tatt konsekvensen av den økte åpenheten mot pressen. Skal man invitere utenforstående inn må man skjerpe disiplinen i leir. Det vil sannsynligvis skape dårlig stemning, men må til om åpenheten skal opprettholdes.

For det andre, pressen må klare å skille mellom tomme morsomme ritualer, som organisasjoner på universiteter og arbeidsplasser har massevis av, og symptomer på problematiske holdninger. Det har foreksempel ikke blitt nevnt med et eneste ord at de norske soldatene i Afghanistan er totalavholdende mens de er der nede. De festene de har er altså ikke fylleslag, som julebordet til avisene fort blir, men fester hvor hver deltager til enhver tid har i bakhodet at nå kan det smelle hvert øyeblikk. Nå kan jeg måtte drepe eller bli drept når som helst.

For det tredje, må den politiske ledelsen, og forsvarsledelsen for den saks skyld, ikke legge seg opp i detaljstyring av enkeltsoldater. Enten må man ha tillit til ledelsen i Telemark Bataljon, og gi dem tøylene, sånn at de kan lede og velge folk under seg som kan lede sine avdelinger, eller så må man bytte dem ut med noen som kan få jobben gjort. Det er ikke verre enn når John Fredriksen bytter ut sjefen i Seadrill fordi han ikke får jobben gjort. Jobben er ikke en enkel en, men den er ganske klar.

Stormen som har herjet i avisene har vist at det er mangler på alle tre punkter. Den har vist at sakene sjelden reflekterer moralen til soldatene, men moralen til journalistene. Den har ikke minst gitt meg muligheten til å tenke over hva som er bedre enn sex, og analyse er definitivt bedre enn sex.

OL fra alle kanter – NRK og nye medier av

Thursday, February 18th, 2010

OL er overalt. Vi ser det på tv, leser om det i avisene og ikke minst følger med på nett. NRK har satset stort og har i tillegg til HDTV og dekning i to kanaler, alle grenene på nett, både direkte og i opptak, i høy oppløsning. Dette er en kjemperessurs for alle som vil følge med på hva som har skjedd i de kanadiske fjell.

I den anledning spurte i dag NRKs techguru Øyvind Solstad om det var forståelig at VG og Dagbladet ikke linker til NRKs OL-videoer når de omtaler sakene. Jeg vil si at det er det absolutt, og det er bare en grunn til det, de får ingenting igjen. Hvis de leder en leser inn på nrkol.no, så er det ingen grunn til at leseren skal komme tilbake. Det er ingen linker tilbake. Det NRK ikke at tenkt på er det første og viktigste punktet i enhver forhandling: Hvordan kan vi gjøre kaka større?

Løsningen er enkel, embedding. For de som ikke kjenner konseptet, så er det f.eks. når du ser en YouTube-video på en blogg. Det er tydelig at det er YouTube, og du kan enkelt klikke deg inn på YouTube ved å trykke på videoen. Mange medieselskaper opererer med denne type teknologi, så det er ikke det tekniske som er problemet.

Det som ser ut til å være problemet, og da kan man godt se bort fra de midlertidige problemstillinger som rettigheter til OL-arrangement, er at mediebedriftene har et old-mediasyn på mediekonsumet til folk. Konsumerer de media hos noen andre, gjør de det ikke hos meg. Med embedding av video vil man kunne konsumerer media fra NRK og Dagbladet samtidig. Det vil skape en merverdi for alle involverte og ikke minst sette fokus på det vanvittig bra nett-tvtilbudet NRK faktisk har.

EDIT: NRKbeta har skrevet et innlegg om dette

Insentivene endres – om Huffington og Nyssmag av

Monday, November 2nd, 2009

Med gjevne mellomrom dukker debatten om nettjournalistikken opp. Er journalistikken bra nok på nett, er nettets hurtighet bra for nyhetsdekningen eller ligger ikke insentivene på nettet til rette for dyp gravende journalistikk? Jeg har tidligere sagt meg enig i påstander at dyp journalistikk er utsatt i nettmedienes tid, men har nå sett et lys i enden av tunnelen.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis må være stort mediehus for å drive med journalistikk, ei heller at man er avhengig av å hele tiden være mest mulig tabloid for å få flest klikk. Det er en ny trend på nett, kvasiblogger med frivillige bidragsytere som driver under en begrenset redaksjon. I USA har Huffington Post holdt på lenge og har gått fra å være en liten uavhengig blogg til å være et massivt mediekonsern, selv om de fremdeles omtaler seg selv som blogg. Til min store glede er nå en gjeng unge lovende skribenter i gang med et tilsvarende prosjekt i Norge.

Nyssmag er en blogg med begrenset desking av sakene og skribenter som skriver på frivillig basis. De har ikke så mange i stallen sin ennå, men har potensiale til å bli en storaktør i norsk media. Noen har sammenlignet dem med abcnyheter, men det blir urettferdig ettersom abc har den mer klassiske nettavisformen med høy grad av tabloiditet over seg.

Det som er spennende med Nyssmag er at de er ikke påvirket av de samme insentiver som de man i USA gjerne kaller “mainstream media.” De er ikke avhengig av å ha klikk for å skrive, de kan ta sjanser og de kan ta seg tid til ordentlig research for å nå en kvalitet den kommersielle pressen ikke vil klare. Man vil i større grad kunne bruke skribenter med fagkunnskap innenfor enkeltemaer og man kan være kontroversiell uten å bli flåsete.

Det viktigste er at man kan operere ut fra en målsetning om å skrive bra, interessante artikler om spennende emner uten å bli styrt av insentiver basert på klikk og reklamekroner. Man vil kunne bruke lang tid på å bygge en solid kommersiell modell som man har gjort med Huffington Post, som nå er en like selvfølgelig del av amerikansk media som Fox News og MSNBC.

Vil disse nye mediekanalene føre til endrede insentiver for de kommersielle media. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg tror kan bli veldig viktig er det tillegg man får ved å ha skribenter som skriver saker de kan og som gjør det fordi man ønsker å formidle kunnskap, ikke fordi en redaktør har beordret en til å skrive om noe man ikke kan noe om.

PS. For ordens skyld har jeg skrevet en teateranmeldelse av Peer Gynt på nyssmag.

Den gravende journalistikkens død – om insentiver på internett av

Saturday, August 29th, 2009

Overalt ser man at nyhetsorganisasjoner kutter i utgifter. De klarer ikke å tjene nok penger til å drive som de gjorde før. Papirsalget tas over av nettaviser og inntektene svikter. På TV2 har de nå bestemt å legge ned Dokument 2, dokumentarserien som tok opp endel vanskelige og interessante problemstillinger. I likhet med så mange andre, synes jeg at dette er synd. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har gått ut og sagt om gravende journalistikk at

Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Dette har selvsagt skapt furore blant nettjournalister på twitter, spesielt Øyvind Solstad i NRKBeta, som var kjapt ute med

Kokkvold om gravende journalistikk: “Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk.” http://bit.ly/zGQNt Hjelpe meg!

og

Hvordan kan Norsk Presseforbund ha en leder som er så FULLSTENDIG akterutseilt? Kjære Kokkvold: Har du internett? Jeg tviler.

Her tror jeg det må litt oppklaring til. Kokkvold og Solstad deltar ikke i den samme samtalen. De snakker om to helt forskjellige ting. For det første, internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Det betyr selvfølgelig ikke at gravende journalistikk på nettet ikke er mulig. Man kan, på tross av insentivene, selvfølgelig bruke penger på gravende journalistikk, og til og med tjene penger på det om man oppnår et renomé som en god nyhetskilde. De to beste eksemplene på dette er de relativt spesialiserte nettstedene tu.no og digi.no. tu.no eller Teknisk Ukeblad som det gjerne er bedre kjent som, publiserer til og med sin papirutgave gratis på nett. De har mye god gravende journalistikk som de leverer på nett og på papir. De er en spesialisert nyhetskilde og vil selvsagt ikke dekke alle nyheter, men det er heller ikke et problem. De har funnet inntektskilder som ikke har de samme insentivene som de store nettavisene og som dermed gir rom for mer gravende journalistikk. Det samme gjelder digi.no som publiserer it-nyheter mot et profesjonelt publikum.

Vi har ikke i dag et egnet nettsted for generell gravende journalistikk, men lever på at papiravisene fremdeles har noen journalister av den gamle klassen i staben, men som man prøver å få til gjennom A-magasinet og lignende magasiner, vil mer spesialiserte medier også i den generelle journalistikken kunne hjelpe med å endre insentivene også her.

Fremover tror jeg nok Kokkvolds prediksjoner om mindre gravende journalistikk i de store avisene vil holde, men den vil bli tatt over av mer spesialiserte platformer, både på nett, i magasiner og på TV. Poenget er iallfall at både Kokkvold og Solstad kan ha rett, samtidig.

Edit: Mer om denne saken:

Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com.

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging « Anders Brenna.