Posts Tagged ‘Miljø’

De grønne har gått i konsumfella av

Tuesday, September 8th, 2015

Et av partiene som virkelig har fosset frem i Norge er Mijøpartiet de grønne. Med en ikke-sosialistisk, liberal og sterkt miljøfokusert politikk har de klart å sette dagsorden i svært stor grad i forkant av valget. De andre partiene har måttet diskutere sakene De grønne fronter. Men, De frønne selv har ikke tjent så mye på disse sakene som de kunne ha gjort, og årsaken til det er ganske enkel. Når de er flinke på selve miljøsiden består partiet i hovedsak av uerfarne politikere og de har en grunnleggende idealisme som ofte overskygger pragmatismen som fanger den jevne velger.

Den største saken deres, som er den aller enkleste å angripe, er deres tanke om lavere forbruk. De grønne sier at om man skal klare å redde miljøet for de som kommer etter oss, må vi forbruke mindre enn i dag. Da kan enhver representant enkelt si at “De Grønne vil at du skal få det verre enn du har det i dag. At du skal dårligere enn den eksisterende velferden.” Og de andre partiene har rett, det er nettopp det det betyr. Problemet er bare at det er ikke sant. Vi må ikke forbruke mindre, vi må ikke redusere nytten, velferden, gleden vår for å redde miljøet. Vi må bare endre konsumet vårt til et mer effektivt og miljøvennlig konsum.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant, men det er det ikke. Og du gjør det allerede i dag. La oss ta et eksempel. Jeg konsumerer mer film i dag enn for 10 år siden, men jeg har ikke kjøpt en DVD på mange år. Jeg har altså mye høyere nytte enn på mange år, uten å bruke petroleumsbaserte plastprodukter. Samme gjelder for transport. Bussen jeg tar er hybridbuss, t-banen er elektrisk, når jeg låner mine foreldres biler er de enten el eller hybrid. Å gå fra bil til sykkel er kraftig reduksjon i nytte, men å gå fra bensinbil til elbil er ikke. Ikke å utbygge E18 inn til Oslo er i beste fall ikke å forstå utfordringene i Oslo, og i verste fall å ødelegge for en ordentlig miljøsatsing.

Skal vi ha en miljøsatsing som virkelig gjør en forskjell, må vi ikke prøve å begrense folks forbruk, men insentivere til forbruk som er mindre miljøfiendtlig. Lag mer vei, men begrens det til hybridbuss og elbil. Kun tillat elkjøretøyer innenfor Ring 2, eller aller helst Ring 3 i Oslo, det inkluderer lastebiler, busser og taxier. Avgiftsdifrensier fysiske og digitale produkter. Full moms på bøker, null moms på ebøker f.eks. Samme med aviser, musikk, film etc. Innfør en høy, forutsigbar miljøavgift som man kan innovere seg ut av ved å lage miljøvennlige produkter. Det holder ikke å subsidere miljøtiltak, man må også straffe miljøfiendtlig oppførsel.

Ikke forvent at folk vil konsumere mindre, kjære De grønne. La oss heller lage et samfunn der det å konsumere mer faktisk redder planeten vår.

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

Wednesday, May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Valg 2013 – den evige veksten av

Thursday, May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet av

Tuesday, January 5th, 2010

Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de siste ti år har vært et fryktens tiår. De tar så grundig feil.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere av

Tuesday, January 5th, 2010

Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de som deler ut disse. Kvotene eksisterer ikke som unnskyldninger for å la industrien fortsette å spy ut klimagasser, ei heller for at fattige land skal kunne selge sine for profitt. Grunnen til deres eksistens er simpelthen at man skal kunne sette en maksgrense for utslipp og deretter la en markedsløsning avgjøre hvem det er mest effektivt for å forurense og hvem som kan gjøre andre tiltak.

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

Hva er miljøet verdt – om kjernekraft og statistikk av

Monday, December 21st, 2009

I dagens miljøsituasjon leter man etter måter å redusere CO2-utslippene på. Flere og flere mener at måten å gjøre det på er gjennom kjernekraft. Det er mindre forurensende og mer effektivt enn tradisjonell kull- og oljekraft. I følge Dagsavisen bygges det for fullt i India og Kina, vi hører om nye prosjekter i Iran og Finland også. Kjernekraft ser ut til å være løsningen. 

Det er et problem alikevel, det er en viss risiko for at overoppheting kan føre til problemer i reaktoren, som potensielt kan ta mange liv. Dette er kjente sannsynligheter, med kjente konsekvenser. Det blir dermed avveiing av forventnigsverdier. 

Dersom det f.eks. er 0,1 promille sannsynlighet i løpet av et år for en ulykke som dreper 10000 personer må vi være villig til å ofre en person i året for at miljøgevinsten skal være verdt å bygge atomkraftverk for. Antagelig vil forventningsverdien være langt lavere, samt at miljøgevinsten vil redde mange liv. 

Politisk er kjernekraft svært betent. For selv om vi er mer enn klare til å ofre liv for biltransport og båtliv, foreligger det mange fordommer mot konsekvensene ved atomkraften. 

Det viktigste er iallfall at vi er klar over konsekvensenes reelle forventningsverdi og at vi tar avveiningene basert på den.  

   

Gratis kollektivtrafikk, nei takk! av

Saturday, November 7th, 2009

MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Miljøbevegelsens forbannelse av

Friday, October 2nd, 2009

Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser at miljøbevegelsen har et kjempeproblem som de ikke helt har forstått. Det finnes nemlig mer olje i bakken. Sålenge den oljen finnes vil den tas opp. Det er det ingen tvil om. Fordi så lenge oljen finnes i store mengder vil den også være billig nok til å brukes, da foreligger det ikke insentiver til å finne på noe annet. Den eneste løsningen er å late som om oljen er borte.

Det høres kanskje litt flåsete ut å late som at oljen er borte, men hva er det som skjer med olje når den blir borte? Den blir dyrere, mye mye dyrere. Det er veldig enkelt å fikse. Om man skattlegger utslipp, ordentlig skattlegger utslipp, vil man kunne skape gode insentiver for alternativ teknologi.

Det naturlige spørsmålet er vel, hvorfor gjør vi ikke det da? Vel, det er i hovedsak tre grunner til det.

  1. Venstresiden i norsk politikk vil ikke sette opp avgiftene kraftig i frykt for at det skal ramme de fattigste verst, noe det absolutt vil gjennom dyrere bensin og oppvarming.
  2. Høyresiden i norsk politikk, sammen med både NHO og LO, vil ikke sette opp avgiftene kraftig fordi det vil få fatale konsekvenser for både olje- og annen industri og skade økonomisk vekst.
  3. Sentrum i norsk politikk er ikke villige til å skade landbruket med økte utslippsavgifter.

Sålenge de tre grunnene er viktigere enn miljøet, og man ikke er tom for olje, har miljøbevegelsen  et kjempeproblem. Frem til miljøbevegelsen forstår at det ikke er Statoil, men Stortinget, som er fienden deres, har muligens planeten også et kjempeproblem.

Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk av

Thursday, September 17th, 2009

I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i Oslo. Det var mange grunner til det, de er ikke så viktige nå. Det som er viktig nå er hvorfor jeg med gjevne mellomrom kommer til å angre på stemmen min i tiden frem til neste valg.

  1. Jeg kommer til å angre hver gang et asylspørsmål kommer opp og AP i større og større grad bruker FrP-retorikk. I Norge burde vi i mye større grad ta inn asylsøkere. Det er klart at systemet bør endres, som jeg har skrevet om før, men ikke for å få færre inn i landet. Bare ved å ta imot med åpne armer kan vi virkelig gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.
  2. Jeg kommer til å angre hver gang Jan Bøhler åpner kjeften og sier noe teit om muslimsk fundamentalisme eller internering av asylsøkere. Da kommer jeg til å tenke at selv om man er dyktig lokalpolitiker, så betyr ikke det at man skal på tinget.
  3. Jeg kommer til å angre når gasskraftverk får holde på uten CO2-lagring, tungindustrien får subsidiert kraft og landbruksstøtten opprettholdes. Forurensingen i Norge bidrar ikke til utvikling, det er heller en brems på det som kunne vært reell fremgang om man avgiftsbelegger alle utslipp etter utslippsmengde og type.
  4. Jeg kommer til å angre når man setter i gang antidumpingtiltak spesifikt beregnet på å blidgjøre LO. Man setter minstelønner på arbeidere som gjør at hverken norske eller polske får jobb.
  5. Jeg kommer til å angre når AFP opprettholdes på tross av at det er grunnleggende diskriminerende mot sliterne til glede for de best betalte under tariffavtalene. Det er ikke sånn at sliterne kan gå it i pensjon tidligere, de har ikke råd til det. Det er de som tjener mest under tariffene som tar AFP, med størst andel i finansbransjen.
  6. Jeg kommer til å angre når man enten forbyr private skoler fullstendig, eller iallfall ikke fører en policy beregnet på flere non-profit privatskoler. Det samme gjelder non-profit sykehus, barnevernsinstitusjoner og rehabiliteringsklinikker.
  7. Jeg kommer til å angre når eldreløftet tar all oppmerksomheten og alle ressursene fra andre viktige saker, slik full barnehagedekning gjorde i forrige periode. Da førte det til hvileskjæret i høyere utdanning som slaktet undervisningstilbudet til studentene ved flere universiteter.
  8. Jeg kommer til å angre når private barnehager får dårligere rammebetingelser, uavhengig om de er for-profit eller non-profit.
  9. og til slutt, jeg kommer til å angre hver gang man snakker om bøndene som kulturlandskap og fortsetter å ha 430% toll på kjøtt. Mange kunne hatt et mer variert og bedre kosthold om man hadde kuttet toll på landbruksvarer. Vi kunne hatt en mer fornuftig u-landspolitikk og en mer fornuftig landbrukspolitikk uten de grensende.

Forstå meg riktig, jeg er glad regjeringen vant valget, men disse sakene kommer til å ødelegge. Disse sakene, med mindre vi er flinke å sette fokus på dem konstant, vil gjøre det norske samfunnet mindre inkluderende og skape et mer tunggrodd byråkrati og samfunn.

Effektivt miljøvern av

Tuesday, July 7th, 2009

Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.