Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.