Posts Tagged ‘Musikkbransjen’

Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt av

Saturday, October 31st, 2009

Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den et glimrende eksempel på et oligopol som konkurrerte under det man kaller en Nash-Cournot-likevekt. Teorien sier at dersom det er flere enn en, men mindre enn uendelig mange aktører i et marked, vil de tilpasse sin reaksjon til de andre aktørene i markedet, og kunne høste en monopolprofitt, gitt at de ikke bare konkurrerer på pris. En monopolprofitt er en profitt de ikke ville fått under fri konkurranse. Fatisk sier konkurransen at gitt alle ting likt, så vil færre aktører kunne tilsammen hente en større del av monopolprofitten.

De fleste markeder opererer sånn. Man har gjerne faste utgifter, og da fungerer det ikke at pris er lik kostnaden av den neste enheten produsert eller marginalkostnaden. For musikkbransjen fungerte dette systemet bra, og etterhvert kjøpte plateselskaper hverandre opp. Da kunne de få mer av monopolprofitten hver.  Dette systemet fungerte veldig bra, som det gjør i de fleste bransjer, fordi alle aktørene var tilnærmet like. Alle hadde de samme kostnader og samme mål.

Det som skiller musikkbransjen fra resten av verden er at plutselig dukker det opp en ny aktør. En aktør som ikke har kostnader, som ikke forventer profitt og som er villig til å selge musikk til sin marginalkostnad, null. Han trenger ikke bekymre seg for studiokostnader eller lønninger. Distribusjon skjer på ikke-fysisk media og er dermed gratis. Han trenger ikke betale artistene siden han ikke opererer lovlig uansett. Og viktigst av alt, han har uendelig utvalg. Det gamle markedet svikter, hva nå?

Musikkbransjen prøver først å fjerne den nye aktøren, la oss kalle ham Piraten. Men Piraten er desentralisert og veldig vanskelig å få has på, så det funker ikke. De har ikke sjangs å utkonkurrere på pris, for gratis er vanskelig å slå. Men de har noen mulige konkurransefortrinn.

For det første driver Piraten ulovlig, så ved å tilby den samme tjenesten, kan musikkbransjen ta en liten premium for å tilby den med god samvittighet. For det andre har Piraten ikke helt standariserte kanaler, musikkbransen kan tilby å selge sin musikk gjennom flere kanaler og tilby ekstramateriale som Piraten bare ikke har tilgang til. Sist men ikke minst, musikkbransjen har mye penger fra den tidligere oligopolsituasjonen de kan bruke på å utvikle gode løsninger som gir et bedre tilbud til kundene enn Piraten kan.

Dette har vist seg at de ikke gjør. De bruker penger på å gå etter Piratens enkeltkunder, for å skremme resten. De kjemper mot alle alternative distribusjonsmetoder. Når det kommer løsninger som gjør at de får betalt, så er det ikke musikkbransjen, men IT-bransjen som leverer disse, f.eks. iTunes Music Store, for deretter å bli beskyldt for å være dårlig tilpasset musikkbransjen.  Musikkbransjen har i det siste begynt å investere noe i alternative løsninger, men bruker mye av pengene de burde ha brukt på løsningsinvesteringer på å skremme Piratens kunder. Når de da får kritikk for ineffektive investeringer ser de ikke poenget og svarer helt irrelevant.

Det er lys i enden av tunnelen, for å ta betalt per sang er ikke eneste måten å ta betalt på. Man kan også innføre en toprissystem. Man betaler en pris pr sang som er lik marginalkostnaden, i dette tilfellet null. Men så tar man også konsumentoverskuddet som en “billett”. Altså kan man få inn den summen de ville ha betalt tilsammen om de hadde betalt pr sang. Dette er tanken bak abb. i Spotify og Wimp, samt alle fornøyelsesparker og utesteder med covercharge. Solid modell som er testet gjennom mange år.

Jeg håper personlig at musikkbransjen tar innover seg at Piratens virksomhet ikke er et tegn på at samfunnet er mer kriminelt, men at den gamle markedsmodellen har utspilt sin rolle.

Riddere og rasjonelle – om rock og politikk av

Wednesday, September 16th, 2009

Idet jeg sitter og lytter til Radioheads sang electioneering slår et spørsmål meg, hva slags politisk ansvar har egentlig musikkstjernene, hva kan vi egentlig forvente av musikerne?

Jeg vil prøve å bruke to teorier til å forklare relasjonen rock og politikk. Først standard rational choice, så Legrands riddere og knekter.

I følge den tradisjonelle rational choice-teorien burde man stemme og pushe politikk som gagner en selv mest. For et rockeband i oppstartsfasen vil dette sannsynligvis være et stykke til venstre, både fordi man trenger øvelselokale i lokale rockekjellere og fordi man gjennom offentlig eide statskringkastere vil øke muligheten for et relativt ukjent band vil få spilletid på radio/tv.

Etterhvert skal det derimot skje, om man følger rational choice strengt, et skifte i politikken. Med større utgivelser vil man sette mer pris på rettighetsbevarende politikk, ofte assosiert med høyresiden. Man vil med økende inntekter sette mer pris på lavere skatter, og man vil gjennom utvikling av business ønske enklere bedriftsbeskatning.

Gode eksempel på rockere på høyresiden, iallfall når det gjelder opphavsrett og skatt, er gutta i Enslaved som stakk til fjells og stjal sau av Sponheim, U2 som flytta businessen sin til Nederland for å slippe skatt og Metallica som har vært harde motstandere av fildeling over lengre tid.

Det er alikevel ikke alle som er på høyresiden, på tross av kommersiell suksess. Green Day og Rage against the Machine er begge band som åpent støtter en venstreorientert ideologi. Ovennevnte Radiohead og de litt mer lokale Gatas Parlament har begge valgt alternative finansieringsmodeller, hvorav sistnevnte har gitt bort musikken sin. Peter Steele i Type O Negative er en av dem som lenge har kjempet mot DRM. Kan man forklare disse eksemplene ut fra et rational choice-perspektiv?

Ja, det kan man ganske enkelt. For eksempel vil en artist i likhet med alle andre produkter tjene på å markedsføre seg mot enkeltgrupper. En som liker musikken kjøper cden, men en fan kjøper t-skjorta, DVDen, boka og går på konserten. Da kan ideologi være en sterk motivator, på samme måte som man ser med countrymusikk og høyresiden. Når man kjøper en cd får artistene en mindre andel enn om man går på konserter, derfor kan man gi bort musikken for å tjene på konsertene. Til slutt er drømmeeksemplet for alternative finansieringsmodeller at Radiohead tente mer på plata man kunne laste ned og selv bestemme betalingen enn på noen plate før.

Men er det sånn at det bare er egeninteresse som spiller noen rolle? Har man ikke iboende preferanser som spiller inn. Legrands riddere og knekter er en fin modell til å forklare det.

Når knektene gjør det de gjør, motivert av egeninteresse, handler ridderne motivert av ønsket om å gjøre noe godt. Faktisk kan man si at idet man får betalt ut over det ridderen ser på som fornuftig, vil han ikke lenger ønske å behandle det nobelt. Altså, som musiker kan man ønske å spre musikken sin så gratis sålenge det bare er fra rockekjelleren, men med en gang det blir snakk om mye penger, blir det plutselig business. Da handler ikke lenger ridderen forskjellig fra knekten. Et godt eksempel på dette er U2, et band som er kjent som politisk aktive og som nylig fikk kritikk for å flytte businessen sin til Nederland for å unngå skatt. De svarte at det var bare business, og at de selv fremdeles betalte skatt til Irland.

Radioheads situasjon kan også tolkes under denne modellen. De, som riddere, ønsker å spille og så er det ikke så viktig hva folk betaler for å høre på dem. De tok faktisk steget å si at folk kunne velge hva de skulle gi dem, noe som var en ganske vanlig modell for betaling av endel tjenester før. Det som skjedde var at folk valgte en pris som virket fornuftig for dem, noen betalte sikkert ikke, mens andre betalte ekstra fordi de mente at ridderne fortjente mer for å være riddere. Det kan altså lønne seg å følge sine iboende preferanser om å spre musikken mest mulig.

Gatas Parlament er det mest ekstreme riddertilfellet. Deres preferanser er fri spredning av all musikk, ikke bare deres egen. Sterkt knyttet til partiet rødt mener de, om jeg har tolket dem riktig, at det blir galt å ta betalt for musikken sin hvis det betyr at noen ikke får hørt den. De, vil jeg anta, satser på inntekter gjennom konserter som folk kommer til for å støtte favorittridderne sine. Ideelt ønsker kanskje disse et system der de kunne spillt gratis for alle, og heller fått til livets opphold av staten, for dermed å spre sin musikk til enda flere.

Man kan argumentere at ingen av disse modellene er viktige for et band som starter opp nå, og det stemmer nok, men det gir en viss forklaringsverdi på politikken man ser i rockeverdenen. For de unge bandene så får man bare ønske dem lykke til og si at de får spre musikken sin på den måten som de liker mest, jeg kommer iallfall til å fortsette å kjøpe cder og gå på konserter med både store og små band.

Musikkens forbannelse – om iTunes, Wimp og tit-for-tat av

Tuesday, May 12th, 2009

Etter å ha eid iPod nesten like lenge som siden jeg begynte å studere, så har jeg endelig øynet håp om at en musikktjeneste skal bli like bra som iTunes, nemlig Wimp. Ut fra deres side ser det ut til å være en tjeneste som er akkurat det Spotify ikke helt ble for meg.

Som registrert bruker kan du laste ned vår applikasjon for Windows, Mac eller Linux og denne vil gi deg tilgang til å spille av all musikken i vårt bibliotek. Musikken blir ikke lagret på din PC, men så lenge du er bruker av tjenesten har du fri tilgang til all musikken. I løpet av beta-fasen vil det også bli mulig å kjøpe musikk i tjenesten på en enkel måte. Du vil da kunne laste ned filene du har kjøpt til din PC og har dem da til odel og eie. Du kan da også fritt overføre dem til din mobil eller MP3-spiller (Om Wimp).

For min egen del høres dette ut som en tjeneste som kan utfordre min kjære iTunes music store, så får vi bare håpe den funker fint i samarbeid med iPod ev. lett deler musikkbibliotek med itunes for enkel synking.

Nå kunne jeg selvsagt lagt ut om hvorfor dette er bra fra et teknisk eller musikkfaglig standpunkt, men det skal jeg ikke. Siden dette er en politisk økonomiblogg, skal jeg prøve å si noe om hvorfor dette kan være et steg fremover i et spillteoretisk rammeverk.

I spillstrategien tit-for-tat oppnår man et felles mål ved å gi fra seg noe mot å få noe annet. Man kan foreksempel se hvordan SV var villig til å senke kravet om Norge ut av Afghanistan mot å få finansministerposten. Man gir noe fra seg for å få noe igjen. Problemet med en tit-for-tatstrategi er at man lett kan komme inn i en negativ sirkel. Hvis den ene siden gjør noe kjipt kan den andre siden svare med noe verre. Dette har musikkbransjen og musikkfans holdt på med i lange tider, i tidlige tider har fans villet ta opp konserter med båndopptager, villet ta opp radiohits med kasettspiller og villet lage mixtapes. Som svar ga platebransjen klar beskjed om at ingen opptagere var tillatt på konserter og kasetter skulle i enkelte markeder få en kopiavgift som skulle veie opp for tapte inntekter. Som svar ble konsertopptakene vanskeligere å få gjort av en vanlig fan, og man øynet en mulighet til å tjene penger på å selge bootlegs, gjennom å få dem bra nok ved at crew gjerne smuglet inn avansert utstyr til å gjøre opptakene, som ble slått hardere ned på.

Da PCer ble allemannseie begynte spillet på nytt. Man hadde muligheten til å dele musikk med seg gjennom å kode til diverse komprimerte format og dele gjennom nettverk på jobb,skole eller privat, kjapt erstattet av internett og mp3 ble filformatet “alle” brukte. Platebransjen merket en nedgang i salget og skyldte umiddelbart på de nye Peer-2-Peer-tjenestene Napster, Kazaa og senere diverse BitTorrent-tjenester. Fansen slo tilbake gang på gang med nye teknologier etter de gamle ble slått ned og man klarte å bygge skikkelig dårlig stemning mellom de to gruppene. Noen prøvde seg med lovlige alternativer som ble bundet av DRM og geografiske restriksjoner, til de reaksjoner at man laget løsninger rundt restriksjonene.

Nå har spillet begynt igjen og denne gang tror jeg vi er på rett vei, hvis bare begge gruppene klarer å holde seg i skinnet. iTunes har blitt DRM-fri, Spotify har en streamingtjeneste og nå kommer det overnevnte wimp. Musikkbransjen holder ut tit, nå er det fansens tur å svare med tat. La oss iallfall gi disse tjenestene en sjanse, så kan de kanskje bli den lovlige løsningen som vi har ventet på, men skal godviljen mot platebransjen holde seg, må de holde seg fra å gå så hardt til sak mot enhver som ønsker å gjøre noe mer med tjenesten enn det som er intensjonen, da begynner vi på spiralen igjen og det vil ingen.

Les mer om dette:

Ny norsk musikktjeneste lanseres snart – VG Nett om Data og nett.

stensruds.com » Wimp.

ITavisen | Nettmusikk fra Platekompaniet.

Lanserer norsk iTunes-konkurrent – DinSide Data.

tu.no – Norge er Skandinavias piratversting – Teknisk Ukeblad.

Hva hvis desentralisering ikke virker – pirater, #spectrial og platebransjen. av

Sunday, March 1st, 2009

Som god student av rational choice har jeg en formening om at man kan ta bedre avgjørelser når man har mer og bedre informasjon. Man kan ta en bedre avgjørelse om man er nærmere problemet. Det viser seg dessverre å ikke alltid stemme. Musikk- og filmbransjen har nå i flere år måtte se på at piratkopiering av deres produkter skjer i voksende mengde og styrke. I begynnelsen sa man at folk var villige til å betale for den gode kvaliteten på en CD foran en MP3 eller en DVD foran DIVX, det kapittelet er langt forbi. Nå kan man laste ned både film og musikk i minst like god, om ikke bedre kvalitet enn de mest populære salgsformat.

Det musikk- og filmbransjen da gjør, er ikke å sette opp gode alternativer til sine fiender piratene, men å gå etter dem med alt rettssystem og trusler kan klare. De stengte napster, for bare å finne Kazaa, som de stengte for bare å finne bit-torrent og sider som suprnova, som de stengte for bare å finne mininova, piratebay etc. Man ser et mønster her, ikke bare oppstår nye ting der gamle forsvant, men teknologien blir mer desentralisert og åpnere.

Tilbake til desentraliseringen, individuelle plateselskaper har ikke klart å komme opp med en fornuftig modell som de kan være med på. De har ikke klart å lage hver sin ordning engang. Det er ikke helt sant at desentraliseringen ikke funker i det hele tatt. Enkeltband har klart å gi bort musikk for så å leve av konserter, ta betalt innenfor “pay-what-you-want”-modellen og tjene masse penger. Ikke-musikkaktører har klart å bygge opp musikkbutikker for å selge mobiltelefoner, musikkavspillere etc. for bare å møte motstand fra musikk- og filmselskapene. Apples suksess med iTunes music store et glimrende eksempel.

Kan det være at desentralisering er nøkkelen, men at industrien er senteret, at plateselskapene må dø for at musikken skal leve? Det er selvfølgelig et poeng, og da holder desentraliseringsargumentet, men jeg tror ikke så veldig på det.

SV, gjennom sin nestleder og undervisningsminister, har foreslått en spennende ordning. Betale for musikk gjennom TONO-rammer.  Da definerer man musikken som et offentlig gode som alle har tilgang til og betaler ut fra den løsningen. På ingen måte en optimal løsning, og på tvers av alt jeg tror på, men det virker iallfall som en bedre løsning enn sånn det fungerer i dag.

Jeg spår at tjenester som Apples iTunes music store, Spotify og nå Microsofts nye satsing vil ha mer og mer direkte kontakt med artistene. De vil hoppe over leddet med plateselskaper. Produsenter og studioeiere vil i større grad bli uavhengige og plateselskapene vil gå samme vei som smeden og trykkeren. Utslettet av teknologien.

For å lese mer:

ITavisen | Serverbytte ga Pirate Bay-stopp.

ITavisen | Nå kan piratene tas.

Bård Vegar Solhjell sin blogg »  Kort om fildelingsdebatten.

Bård Vegar Solhjell sin blogg » Lovleg fildeling med Tono-avgift.

Vil ikke sperre for fildeling – VG Nett om Data og nett.

– Karrieren vår ble skapt takket være fildeling – VG Nett om Datakriminalitet.

Solhjell vil ha gratis musikk på nettet – VG Nett om Data og nett.

Ifpi raser mot forslag om gratis musikk – VG Nett om Data og nett.

Piratebay meg her og der, #spectrial er bortkastet tid. av

Wednesday, February 18th, 2009

I saken mot gutta bak ThePiratebay står temperaturen høyt om dagen. Det sies at platebransjen ikke kan lage fornuftige nettbutikker på grunn av piratvirksomhet, at en generasjon unge tror det er “kult å stjele,” og at det er ingen løsning på pirate bay-floken.

På den andre siden opprettes det facebookgrupper, en egentlig flott sympatiside og det argumenteres i bøtter og spann om hvorfor noen som tilbyr en tjeneste ikke kan stilles til rette for om den tjenesten brukes ulovlig. Forsvaret ser ut til å ha tatt en liten seier, men den er nok mest moralsk og spiller nok liten juridisk rolle, spesielt nå når gutta selv skal grilles.

Mitt problem med dette er at jeg ikke har sympati for noen av sidene. Det er ikke effektivt for platebransjen å sikte seg inn på hver tilbyder av pirattjenester. Da måtte de også gått etter mininova, torrentz og for ikke å snakke om google. På den andre siden klarer jeg ikke helt ha sympati for en gjeng som hadde egen side dedikert til å gjøre narr av rettighetshavere som ber om at deres materiale fjernes med bakgrunn i copyright etc.. Jeg sliter med å ha sympati for grunnleggerne av en side i hovedsak dedikert til å bruke en fantastisk teknologi til å tilrettelegge for lovbrudd. En side som egentlig ikke er spesielt bra utarbeidet og som bare ikke er effektiv nok for mange pirater.

At unge gutter liksom skal betale 116 millioner, eller hvor mye det er snakk om, er helt absurd. Denne rettsaken vil ikke ha noe praktisk utfall, ei heller juridisk, siden serverne ikke står i sverige. Sannsynligvis ikke engang i EU. Dette kan kun føre til en moralsk seier, og for platebransjen en svært kort en.

Det eneste riktige for platebransjen å gjøre, er å innse at man fanger flere fluer med honning enn med eddik. Hent inn de flinke piratene, ikke nødvendigvis TPB-gutta, de har trening i effektive løsninger. Lag bedre og mer tilgjengelige måter å kjøpe musikk. iTunes og spotify er en god start, men det finnes tusenvis av bedre løsninger som bare venter på å bli oppdaget. Bransjen kan slå seg sammen med open source-miljøer for å utvikle kommersielle løsninger for songbird eller butikk rett i firefox. Enkeltartister har begynt å selge og gi bort musikken sin selv for å beholde mer av inntekten og for å skape flere tilhengere som betaler for konserter, liberalistene blant oss burde like desentraliseringen av industrien. Tid og penger plateselskapene kunne brukt på å lage gode løsninger blir nå brukt på rettsaker og etterforskning. Dette er ikke effektivt.

Jeg har liten sympati for TPB-gutta, men jeg har desto mindre sympati for en bransje som er mer opptatt av å kriminalisere potensielle samarbeidspartnere og kunder enn å legge til rette for lovlig konsum.

Mer informasjon:

– Derfor må Pirate Bay frikjennes – kultur – Dagbladet.no.

This is what a criminal looks like | filesharer.org.

ITavisen | Ny versjon av Pirate Bay-film.

The Pirate Bay – spetakkelet er igang.

Redusert tiltale mot Pirate Bay – digi.no : Juss & samfunn.

Ingen løsning på Pirate Bay-floken – digi.no : Kommentarer.

– Lov å tilby tjenester som brukes ulovlig – digi.no : Juss & samfunn.

– En kan ikke forby framtida | Raudt.