Det foregår store omveltinger i norsk fjernsynsbransje. Det digitale bakkenettet har sikret større bredde til de fleste husstander som før bare hadde NRK på antennen sin, TV2 har flere betalkanaler under sin paraply og TV3 og TVNorge tar stadig større markedsandeler. I tillegg har en stadig økende andel av sportssendingene gått bak betalingsmurer. Debatten rundt fjernsynslisensen er blusser igjen opp, nettopp fordi lisensen nå har større betydning for programtilbudet nå enn noen gang før.
Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.
Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.
Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.
Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.
Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.
Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.
Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.
Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.
FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.
