Posts Tagged ‘Paul Romer’

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

Wednesday, October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Apple etter Jobs – døende kjempe eller sulten ungdom? av

Thursday, October 6th, 2011

Etter at nyheten om Steve Jobs’ død ble sluppet har bloggere og journalister skrevet mange fine ord om ham, hans liv og selskapet han stiftet og for 30 år siden gikk på børs med. Anekdoter som da han bare ville ha én dollar i årslønn for å komme tilbake som CEO etter at Apple hadde hatt noen år på dunken, og gjenskapte gløden i selskapet som for andre gang revolusjonerte IT-industrien. Man refererer til hvordan Apple gjenskapte forbrukermaskinen med iMac, lagde en laptop for folket med iBook, revolusjonerte trådløstilgang med Airport, skapte en ny sjanger musikkspillere med iPod, viste at man kan bekjempe piratnedlasting med en bedre løsning i iTunes Music Store, revolusjonerte smarttelefonen med iPhone og sist har definert nettbrettkategorien med iPad, alt under Jobs’ ledelse.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Bistand – kuttes eller omfordeles? av

Thursday, October 6th, 2011

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Seks grunner til at Bokskya er bra av

Tuesday, June 21st, 2011

Denne saken ble opprinnelig publisert hos Minerva 14. april 2011.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.