Posts Tagged ‘Political Economy’

Kjønn, legning, og samfunnsøkomnomi langt ute på høyrekanten – hvorfor Buchanan passer i den moderne identitetsdebatten av

Wednesday, June 21st, 2017

Kjønn og legning er hete temaer om dagen. Til stadighet hører man om hva man kan gjøre for å tilpasse seg den nye hverdagen med økte rettigheter for homofile, nye kjønnsidentiteter og mye annet. Man ønsker å tilpasse samfunnet til enhver kjønns- og seksualidentitet og legning, og man krever likebehandling av alle former for identitet. Dette er selvsagt vanskelig for lederne i en sosialdemokratisk stat som ikke bare ønsker å behandle alle likt, men aktivt å likestille alle.

Problemet med dette ønsket om aktivt å likestille alle er at det er forferdelig vanskelig. På den ene siden er det vanskelig fordi det er mange som ikke ønsker integrasjon og som ikke ønsker likestilling. På den andre siden er det vanskelig fordi at de som støtter denne politikken vil styre den. Grunnen til den store motstanden mot offentlig styring på ytre høyrekant i samfunnsøkonomien er ikke at man ønsker et stort forskjellssamfunn, selv om det ikke er gitt at man ikke ønsker det heller, men at man ikke tror at staten er det rette organet til å justere markedsøkonomien. Dersom man prøver å styre det dynamiske og raskt bevegende markedet vil styringsmekanismene være utdatert før man får implementert dem. Til forskjell fra Ragnar Frisch, som mente at det man manglet for å kunne styre økonomien var gode parametere; så mente Buchanan at det ikke handler om manglende parametre, men at variablene knyttet til de parametrene oppstår og forsvinner så fort at innen parameteren eksisterer er den ikke lenger brukelig til styring.

Dette er det helt analogt til det vi ser i kjønns- og legningsdebatten. I dag ble det presentert en slide på et foredrag som ble gjengitt på twitter:

I utgangspunktet er dette en morsom slide, mest fordi den går mot noen av de veldig tradisjonelle argumentene som har blitt brukt mot de heteronormativt homofile. Problemet er bare at det er veldig mange som ikke passer inn i den tradisjonelle heteronormative definisjonen av homofil. Argumentene mot LGBTQ-personer ikke lenger, “du må være hetero,” men oftere “er du hetero eller homo, gutt eller jente? Bestem deg!” Ved å bruke argumenter som på sliden over, ender man opp med å kjempe legnings- og identitetskampen på heteronormativ bane. Det tjener ikke kampen.

Kjønnsidentitet og legning er altså for mange en dynamisk og flytende tilstand, ikke ulikt personers og bedrifters rolle i markedet. Preferansene endres ikke bare ved at man oppdager sin egen identitet, men ved at man over tid veksler mellom forskjellige identiteter og tilstander. Dette kan for mange virke underlig, men da kan man kanskje også få en forståelse av hvordan livet i et samfunn som forventer statisk identitet kan være. Rammene for å likestille den enkelte blir da utdatert før man får sjansen til å oppdage den enkeltes identitet.

Derfor er vi tilbake til liberterianerne. Buchanan sier at staten ikke må blande seg i markedet fordi det er umulig å forstå preferansene til aktørene på en måte som kan føre til god styring. Det samme gjelder kjønnsidentitet og legning. Staten må innse at å prøve å likestille kjønnsidentitet og legning med aktiv politikk er ikke bare vanskelig, men umulig. Det man må gjøre er å åpne sinnet og bare fjerne den begrensende reguleringen. Det er få eller ingen grunner til å ha toaletter delt på kjønn, dersom man er redd for trakassering må man bekjempe trakassering. Det er ingen grunn til å separere speiderne på kjønn, som i KFUM/KFUK og Boy Scouts of America. Det er ingen grunn til å skille mellom legninger på noen som helst måte. Vi har et samfunn som helt åpenbart har et flertall av par med forskjellig kjønn, men det betyr bare at det er rom for andre konstellasjoner, uten at noen skal få skattefordel og andre ikke skal. Ekteskap, arv, adopsjon, foreldre og medforeldre er alle tilpasset et heteronormativt syn på homofile, ikke en flytende legning og kjønnsidentitet. Nei, vi må slutte å tenke i statiske, rigide former og heller ta inn over oss den dynamiske og flytende kulturen.

Kanskje vi kan lære litt samfunnsøkonomi på veien….

Frihet og følelser – om liberal paternalisme av

Friday, September 25th, 2009

Civita arrangerte nylig frokostmøte om boka Nudge, de kalte det dulting, en grei fornorsking av uttrykket. Jeg fikk dessverre ikke vært der selv, men har hørt det skal ha vært veldig bra. Konseptet i nudge blir kalt “liberterian paternalism” eller, oversatt og tilpasset norske forhold, liberal paternalisme.

Dette er en salig blandig av norsk politikk. På den ene siden skal man ha høyresidens valgfrihet, men man skal også ha venstresidens formynderrolle. Hovedkonseptet er stort sett at du kan velge, men hvis du ikke gidder så skal staten velge det de tror er det beste valget for deg.

I podasten econtalk, forøvrig den beste økonomipodcasten på iTunes, har man tidligere brukt det svenske pensjonssystemet som eksempel. Kristian Landsgård, som har skrevet veldig fint om dette, bruker den norske selvangivelsen. Jeg vil bruke Obamas helsereform som eksempel og se om den kan tilpasses våre formål her hjemme.

Obamas helsereform, om jeg har forstått den riktig og den oppfyller mine håp, går på at man kan velge hvilken forsikringsplan man vil, men om man ikke velger en annen, så får man en veldig bra statlig plan automatisk.

Dette kan absolutt være en måte å løse mange av helseklagene i Norge. Helsekostnadene i seg selv har jeg diskutert i en tidligere post, men at man kan fjerne en del folk fra køene er det ingen tvil om. Hvis man åpner for private aktører, men som ikke er dekket av det statlige akternativet, vil private forsikringer hjelpe på statsbudsjettet.

Liberal paternalisme vil være i sosialdemokratiets ånd, men vil også kunne utnytte markedets fordeler. Man kan gi adgang til private aktører men fremdeles sørge for at de som har kommet verst ut har sikkerhetsnettet de trenger.

Les mer:

Civita – Nr.13 2009: Libertariansk paternalisme.

Helsereform i USA av

Wednesday, June 17th, 2009

Helsedebatten rager i USA. Hvordan kan USA som det eneste industrialiserte landet i verden uten full helsedekning akseptere og inneha de høyeste kostnadene for helsetjenester i verden? Siden President Roosevelt introduserte ’The New Deal’ på 1930-tallet, har Demokratiske presidenter i USA forsøkt å gjennomføre omfattende helsereformer, men har måttet ta til takke med inkrementelle forandringer hver eneste gang. I mellomtiden har helsetjenesten vokst seg til et komplekst hybridsystem basert på helseforsikring som etter alt å dømme betjener de sterkeste interessegruppene (les: forsikringsbransjen, legemiddelindustrien og legeforeninger). Med andre ord, systemet betjener alle som er tjent med kostbare løsninger.

I dag står 50 millioner amerikanere fullstendig uten helseforsikring og som en direkte følge av dette dør det et sted mellom 18 000 og 100 000 mennesker årlig av sykdommer som ville vært forhindret om man hadde hatt et offentlig helsetilbud. President Clinton var nærmest ved å gjøre noe med dette, men gikk på en stygg smell i den politiske prosessen som endte med at Demokratene mistet begge kamrene av kongressen i det påfølgende midterm-valget. Helsepolitikk er et svært hett tema da det berører kjernen til den ideologiske konflikten som underbygger amerikanske politikk, nemlig rollen til staten i det offentlige rom.

Barack Obama anser helsereform som høyprioritet, og tilbøyeligheten fra befolkningen for helsereform med en offentlig komponent er sterke enn noensinne.  Kostnadene øker fortløpende, og vil i fremtiden fungere som et hinder for en økonomi avhengig av å kvitte seg med formidable budsjettunderskudd påløpt i Bush-årene og under finanskrisen. President Obama har historisk høy oppslutning, og faktum at noe må gjøres virker klarere enn noensinne. Hva er så sjansene for endelig å fullføre hva Roosevelt startet med ’The New Deal’?

I denne anledningen vil jeg henvise videre til Hans Eirik Melandsø og undertegnedes vedlagte termpaper i ’Political Economy of Redistribution’ for en nærmere titt på problematikken.

US_HEALTH_CARE_REFORM

Holmenkollstafetten – nye og gamle politiske økonomer av

Tuesday, May 12th, 2009

Noen ganger i livet vet man at det man gjør er galskap, og denne helgen var nettopp en slik gang. Som gode politiske økonomer stilte flere av oss til start i Holmenkollstafetten. Jeg stilte personlig på tredje etappe for jobben, ODS-Petrodata, under navnet mODSquad (en henvisning til fortidens politiserier). Det var også et glimrende lag fra Politisk økonomistudiet på BI som løp veldig bra. mODSquad kom på 389. plass av 696 lag i A1 mosjon/bedrift flest herrer, mens Master i Politisk Økonomi – BI, kom på 32 plass av 63 i klassen A5 – Sammensatte lag.

Det spennende spørsmålet er alikevel hvordan vi gjorde det mot hverandre, og i god vitenskapelig tradisjon har man selvsagt illustrert med pene grafer.

Etappetidene fra holmenkollstafetten

Etappetidene fra holmenkollstafetten

Som man ser av den første grafen, hvor lavest tid på Y-aksen er best, startet ODS ganske bra, men etappene 3-6 var sterkere for politisk økonomi. ODS tar alikevel igjen og slår politisk økonomi på  de fleste etappene. Når man setter resultatene sammen og ser på sammenlagttiden, så blir grafen seende sånn ut:

Sammenlagttidene i Holmekollstafetten

Sammenlagttidene i Holmekollstafetten

Som illustrert i graf to, politisk økonomi ligger bra an, men med en sluttid på 1:19:36, må de se seg slått av ODS’ sterke 1:15:30. Så selv om jeg ikke akkurat dro opp tiden selv, lykke til neste år.

Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil av

Friday, May 1st, 2009

Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot regjeringens pensjonsgrep. Deres argumenter er gode, spesielt godt liker jeg

[…] folk flest velger ikke når de vil gå av. Valget avgjøres av at helsa og kreftene tar slutt. Det er de med tungt arbeid og kort levealder som går av først, oftest de med lav lønn og lite utdanning.

Problemet er at det stemmer bare ikke. De som går av først er de som har råd til å gå av med avkorting i pensjonen. ‘Sliterne,’ de som kanskje virkelig trenger å gå av tidlig. De som av Rødt blir beskrevet som med “tungt arbeid og kort levealder” har rett og slett ikke råd til å gå av. Noen av dem blir selvfølgelig ufør, men det blir feil å si at de har ‘gått av’ ettersom det er antatt ufrivillig.

LO har lenge forsvart AFP-ordningen med sliterargumentet. Man må ha avtalefestet pensjon sånn at sliterne får mulighet til å gå av tidligere og får en verdig pensjonisttilværelse. Det er et kjempeflott argument, men det er bare ikke sant. De yrkesgrupper med høyest uførerate er de som er minst sannsynlig at tar AFP. Sliterne har igjen ikke råd til å ta ut AFP.

I to korte artikler, en som fokuserer på omfordelingseffektene og en som fokuserer på veksteffektene av AFP-ordningen, beskriver Marius Doksheim og jeg problemene med denne ordningen og hvorfor den ikke gjør nettopp det som LO påstår, hvorfor den ikke hjelper sliterne.

Jeg er enig med Rødt og LO i en ting hver, vi må styrke den generelle pensjonsordningen og den styrkingen må fokuseres på sliterne. Men man må gjøre det innenfor rammer som kan forsvares ut fra en reell situasjon, ikke ut fra hvordan LO-pampene mener samfunnet ser ut. Man må sørge for at omfordelingen ikke blir, som i dag, fra de svake til de sterke, men fra de sterke til de svake. Et sånn system har jeg til gode å se fra noen av partiene.

Does the dividing line between ‘high’ and ‘low’ politics mark the limits of European integration? – The case of Justice and Home Affairs av

Wednesday, April 29th, 2009

The development of justice and home affairs (JHA) as a European Union policy-making field has gone from a pragmatic and unobligated type of collaboration outside the European Community towards a closer cooperation within the EU. Effective ‘laboratories’ such as the Council of Europe, TREVI and Schengen have been active parts in the development.

Further, we can see driving factors as overcoming transnational challenges, spillover effects from the internal market and Europeanization contributing to the quite rapid development of the JHA. Still, there is a way to go for creating an effective arena of freedom, security and justice in Europe. There is evidence that the partition of `high’ and `low’ politics confines the European integration, put in proof from the more lately British, Irish and Danish opt-outs from the Reform Treaty. 

I will in this essay give a brief historical overview of the historical development of the JHA, then a more analytical approach for understanding the status-quo and I will use the Reform Treaty as an example of my belief that state sovereignty still is valid as a restraint for transiting this area from intergovernmentalism into the Community method. 

Download paper

Government Growth av

Wednesday, April 29th, 2009

Government spending has grown relative to government output in most countries with elected governments in the post-war era. This increase is claimed to be independent of budget and tax systems, federal or national governments, and the size of bureaucracy. However, the relatively rates of change in different countries are dependent on different arrangements.

The aim of my little research was to say something about the growth of governments between 1995 and 2005 for some 20 selected OECD-countries. I have use the Borcherding government growth model to estimate a predicted growth rate and then compare this to the actual growth rate. In general, the predicted growth rates are positive and the actual growth rates are negative. Openness matters, as well as election systems.

I wanted to detect which characteristics of a country that can influence the government growth rate. My overall suspicion is that all the countries in my sample have experienced a growth in government. This prediction is this is especially aimed at the Scandinavian welfare states. I suspect that the growth rate is smaller in the liberal welfare states as the United Kingdom, and the corporatist welfare states of Continental Europe and in the US. I will also expect that the larger increase in GDP per capita, the larger the increase in government growth will be. Since we can witness more and more advanced welfare states, I will also expect the growth rates of rival goods to be higher than the non-rival goods. The wave of New Public Management (NPM) can restrain this growth, so I expect the country of the NPM-origin, the UK, to have a smaller growth rate – which I believe holds for other liberal democracies and the US as well. Further, I believe that semi-presidential democracies and single-party majority governments will have a smaller growth rate, since this can function as controllers of inefficient universalistic allocation and overspending. Another suggestion is that majoritarian election democracies have a larger government growth than proportional representation democracies.

Finally, I will also suspect small and open economies to have larger public expenditure to be able to stand against economic shocks, than the big and more self-sufficient countries in my sample.

Curious? Check the findings in the attached paper.

Download paper

Statsviterne på BI av

Sunday, March 29th, 2009

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i Universitas i fjor. Da hadde regjeringen brukt to år på å slakte høyere utdanning og alle mine venner på universitetet merket det på kroppen. Jeg sendte det aldri inn, men siden jeg er arrogant og pretensiøs så kan jeg legge mine skriftlige verk her:

I disse dager kuttes studietilbud med hagesaks på Blindern. Revidert statsbudsjett gjør ikke situasjonen bedre. Alle våre tidligere studiekamerater merker på kroppen at undervisning kuttes og forelesere overbelastes. Studenter nedprioriteres i jaget på å få kronene til å strekke til.

Men, blant surfesveiser og gullsneakers lever det en gjeng statsvitere i lykkelig uvitenhet hva disse kuttene angår. Masterstudentene i politikk og økonomi på BI får et bedre undervisnings- og oppfølgingstilbud enn man fikk på SV-fakultetet selv før kuttene. Ikke bare har man en tett oppfølging med veileder for masteroppgaven, men døren er alltid åpen hos noen av landets beste forskere innen offentlig administrasjon og internasjonal politikk.

Å betale for utdannelsen er ikke så verst, når man slipper samlebåndsmentaliteten som dessverre er i ferd med å bygge seg opp i det offentlige utdanningssystemet. Med små klasser og fokus på praktiske oppgaver kan BI skilte med en helt annen individuelt tilpasset hverdag enn de større instituttene i det offentlige.

De fleste av masterstudentene på politikk og økonomi kommer fra offentlige høyskoler og universiteter, mange fra UiO, og det er ingen tvil om at BIs tilbud har vært en positiv overraskelse for de fleste av oss.

Som navnet tilsier er politikk og økonomi, eller political economy som retningen er mer kjent som, et smalere og mer spesialisert studium enn man får på SV-fakultetet. Dette er et masterstudium som passer vel så bra for samfunnsøkonomer og sosiologer som for rene statsvitere. Kom dere ut av den anonyme hverdagen og velg et masterstudium uten påvirkning fra offentlige kutt.

MSc i Political Economy ved Handelshøyskolen BI av

Saturday, February 14th, 2009

Dette er et innlegg jeg skrev i mars i fjor, hentet fra min gamle blogg:

Nå er det snart tid for å søke på masterprogram for de som er ferdige med bacheloren sin. Hvis noen statsvitere eller samfunnsøkonomer, eller for den saks skyld alle andre, leser dette nå, så vil jeg anbefale å søke på politikk og økonomi master’n på BI. Det er et velutviklet program med veldig mange spennende fag.

Å være samfunnsfaglig student på BI er ganske morsomt, kanskje mest fordi man har et ganske annerledes forhold til akademia enn det businessstudentene har. Det er lett å merke når man tar fag sammen med studenter fra andre program, kanskje spesielt siv.øk.programmene. I enkelte fag, som Torger Reves strategifag, brukes dette som en styrke. Man klarer å kombinere businessfagenes og samfunnsfagenes styrker, og plukke ut det beste fra begge.

Det som derimot er ulempen med MSc på BI er de fagene som er felles for alle masterstudentene. Det blir ofte kompromisser som går på bekostning av faglig utbytte. Som hovedeksempler vil jeg dra frem metode- og statistikkfagene. Dette er to fag som burde være viktige for ledelsen, og som burde være tilrettelagt på en bedre måte.

Metodefaget er visstnok under utbedring. Etter tre år med prøving og feiling, ser det ut til at det faget desentraliseres og tilpasses den enkelte fagretning. Det er helt klart en fordel fra tidligere år, når finansstudenter, organisasjonspsykologer og samfunnsvitere skulle prøve å forholde seg til samme pensum og samme undervisning.

Statistikkfaget er mye av det samme. Det er oppdelt i to deler, en med økonometri og en uten. Jeg ahr ikke personlig erfaring med den med økonometri, men jeg blir fortalt at den er svært bra. Den uten økonometri har bare én stor mangel. Den dekker for stor bredde. Det gjør at man ikke i stor nok grad får en lært hva statistikken egentlig går ut på. Det har klart potensiale, men kommer man til det faget uten å kunne noe særlig statistikk, går man derfra nesten likedan.

Nå ble det visst endel negativt, men denne mastern er svært bra. Den gir en god innsikt i de politiske prosessene som foregår i verden, både på et teoretisk og et praktisk nivå. Teorier som medianvelgerteoremet og nash-likevekter, rent-seeking og nash-likevekter, liberalisme og realisme er både interessante og spennende, og bygger opp en faglig styrke hos studentene. Noen av Norges ledende forskere underviser disse, med stor vekt på ny og grensesprengende forskning.

På et mer praktisk plan får man god innsikt i de politiske prosessene i EU, og man utforsker forholdet mellom regionale, nasjonale og overnasjonale interesser.

Jeg vil anbefale alle som ønsker en master i statsvitenskap eller samfunnsøkonomi, men som vil gjøre noe litt annerledes enn det som tilbys på de tradisjonelle skolene, å søke på Master i Politikk og Økonomi på BI.

Tillegg: Dette studiet er ikke enkelt, det krever endel arbeide og vil gi deg frustrasjoner, men som en som er ferdig kan jeg si at det er absolutt verdt det. Det gir en innsikt og erfaring som er gull verdt når man kommer ut i arbeidslivet.

Les mer:

BI-studenten bedre enn sitt rykte- Meninger – Debatt – Aftenposten.no.

Governments in a time of need av

Sunday, February 8th, 2009

Democracy is government by the people. President Abraham Lincoln famously defined democracy as government not only by, but also for and of the people; thus, what does constitute a democracy?

The question should also be nuanced to include different levels of democracy. Everyone who has attended school in a democratic country has been told what democracies are. Capitalizing on this notion we can choose three notions as reference points. One, free elections of a national assembly with at least two opposing parties, with term limits; two, fundamental rights, such as freedom of speech, property rights, political freedom, equality, human rights; and three, an independent judiciary should be mandatory.

An autocracy is a form of governance in which political power is concentrated around one self appointed ruler or party. an autocracy is generally thought of as a ruler who is self interested, but what about a true benevolent autocrat?

How does each form of governement fare in the light of a economic crisis? Is one type of government better at providing rapid economic growth? The relationship between  growth and type of governement is the source of much debate.

It could  be plausible that an autocracy can have the same economic growth and prosperity despite its lack of civil and political liberties. If so, is an autocracy more predesposed to help a nation out of a financial crisis? Or are democracies better off because of the positiv long term effects?

This discussion has no clear answers despite much empirical evidence exhibiting positive and negative cases, theories and prior research for both sides. Therefore, one can not come to a concrete conclusion about what is best.

Consequently, it can be argued that democracy is not necessarily more predisposed than an autocracy to develop economic growth, if there exits a benevolent autocrat.

The Regulatory Difficulties in Implementing the ‘EU ETS’ av

Thursday, January 29th, 2009

Denne oppgaven er satt i sammenheng med faget jeg hadde 3. semester på ‘Political Economy’-mastergraden – Political Economy and Regulation.

Som oppgavetittelen tilsier omhandler oppgaven de regulatoriske implikasjonene som inntreffer under implementeringen av kvotehandelsystemet. I oppgaven tar jeg for meg veien frem til implementeringen av systemet i EU samt til en viss grad de underliggende årsakene til systemet. Videre følger en “analyse” av første del av kvotesystemet (2005-2007) for deretter å se på de foreløpelige resultatene som fremkommer av del 2 (2008-2012), samt noen tanker om videre drift og forventede resultater. Store deler av oppgaven er videre dedikert til en spesiell teori innenfor fagfeltet regulering, nemlig ‘positive theory of economics’.

Håper oppgaven vil være til nytte for de som leser oppgaven, selv om jeg erkjenner at det er kanskje kun for “spesielt interesserte” personer :o)

the-regulatory-difficulties-inimplementing-the-eu-ets

Political Economy of Regulation av

Saturday, December 20th, 2008

Her er en oppgave jeg skrev for Political Economy of Regulation, som noen overbeviste meg om å poste på en fest. Den er ikke spesielt bra, særlig siden jeg skulle skrive den i et neofunksjonalistisk perspektiv, og ikke er helt sikker på hva det innebærer.

Last ned.

Political economy of government av

Sunday, December 14th, 2008

Empirisk test av neoklassisk vekst, basert på en artikkel av Barro fra 1991.

Last ned.

Political economy and macroeconomics av

Sunday, December 14th, 2008

En litteraturstudie av sisteperiodeeffekter, med analyse av stortinget.

Last ned.

Industrial Competition av

Sunday, December 14th, 2008

En case-studie av Hsinchu Science Cluster.

Last ned.

Notater.