Posts Tagged ‘politiet’

Opprørene i London – om sosial mobilitet av

Tuesday, August 9th, 2011

Opprørene i London i det siste har vært voldsomme og ødeleggende. Noen er overrasket, mens andre er forskrekket. Parlamentet skal samles for å diskutere hva man skal gjøre med disse demonstrantene, man skal sette inn mer politi mot dem, men det er nok en gang kur mot symptomene, ikke mot årsakene. Forstå meg rett, man må selvfølgelig stoppe demonstrantene, og politiet er det rette verktøyet til å gjøre det, men man må ikke se det så smalt. Samtidig som man setter inn politi må man tørre å se på hva som står bak disse opprørene. Man må se på hva som gjør at det i England er en stadig økende forskjell på fattig og rik. Politiet kan ikke føre en krig med køller og skjold, når det er sosiale ordninger som er den eneste løsningen på sikt. Det er en krig politiet aldri kan vinne, det kan bare politikken løse.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

Maria Amelie endrer ingenting av

Thursday, January 13th, 2011

I går kveld ble Marie Amelie, årets nordmann i følge Ny Tid, pågrepet av åtte politimenn etter å ha holdt et foredrag på Nansens fredssenter. Skal man tro politiets twitterrepresentanter gikk det for seg uten dramatikk.

Maria er ulovlig innvandrer og har vært det i over ti år. Hun kunne fortsatt vært gjemt, om hun ikke hadde skrevet boken Ulovlig norsk under fullt navn. Nå skal hun altså sendes tilbake til Russland, hvor hun ikke har bodd på veldig mange år.

Dette har skapt furore i norsk media, det er jo klart at en jente som ser ut som oss og som tilogmed har skrevet en bok må få bli. Hun er jo et unntak, hun skal vi gå i fakkeltog for og protestere mot politiet for.

Jeg, derimot, er enig med politiet, justisministeren, sannsynligvis FrP og ikke spesielt overraskende Snorre Valen. Denne saken er ikke spesiell. Marie Amelie er bare nok en asylsøker som er her ulovlig og som skal ut. Det som Valen og jeg videre ser ut til å være enige om er at sånn kan det ikke være.

Vi kan ikke ha et samfunn der et land som desperat trenger befolkning velger å kaste folk ut. Et land som har eldrebølgen som største problem i umiddelbar fremtid ikke tar imot de som ønsker å bidra. Vi har som stat og økonomi ikke råd til å sende folk hjem.

Som jeg har skrevet om før, gi folk en tidsbegrenset arbeidstillatelse det sekundet de krysser grensa. Gi folk en mulighet til å oppnå drømmelivet her. Så, om de i løpet av f.eks tre år ikke får arbeid eller studieplass eller hva det skulle være, så må de søke på nytt, med mulighet for avslag. Det gir alle en fair sjanse, det ender problemet med at folk som kan og vil bidra må sitte på rompa uten å få lov. Det ville løst Maria Amelie-problemet på null tid.

Maria Amelie er ikke et unntak som må spesialbehandles, hun er symptomet på en ineffektiv og umennesklig innvandingspolitikk.

Les mer:

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme « polecon.no.

Hvordan motivere asylsøkere « polecon.no.

Amelie fikk avslag på asylsøknad onsdag – VG Nett.

Kjæresten: – Frykter Maria Amelie kan bli sendt ut i natt – VG Nett.

Ulovlige Maria « minerva.

Påtalemyndigheten her i traktene « minerva.

Frihet og sikkerhet – vi fortjener ingen av delene av

Thursday, December 10th, 2009

Politikere er svake. Ikke svakere enn andre mennesker, men de fleste av oss er nettopp svake. Vi vil ikke at noe skal skje oss. Vi vil ikke ta ansvar for noe vi kunne ha unnverget. Vi er føre var. Men, til syvende og sist vet vi at vi ikke kan forhindre alt, noe skjer uansett.

Politikerne, om de er motivert av gjenvalg eller mennesklig samvittighet, er også føre var, men på en mye større skala enn oss andre. Hva om noen sprenger en buss eller skyter en fredsprisvinner? Det kan de ikke ta sjansen på. Folk er villige til å la sin rettsikkerhet svekkes og de er villige til å gi opp privatlivets fred for den ekstra sikkerheten. Eksemplene er utallige. Patriot Act, Patriot Act 2, beleiringen av Algerie, muren i Israel, romavlytting og varetektsfengsling her hjemme. Vi finner oss i overtrampene fordi de ikke påvirker oss så veldig.

I skrivende stund er jeg på trikken, på vei til jobb i Oslo sentrum, morgenen før fredsprisutdelingen. Obama har landet på gardemoen og er straks på vei innover. Halve Oslo sentrum er i dag stengt, med væpnet politi i gatene, metalldetektor og røntgensjekk av vesker og poser for bare å gå gatene. Innsatsstyrken er på standby med sine helikoptre, og ryktene går om trusler politistorming av bygningen hvor folk samles i vinduene.

Oslo har blitt en politistat. Vi har gitt opp vår frihet for å få besøk av Obama. Vi har gitt opp den frihet vi så altfor ofte tar for gitt, men som vi bare ser at politikerne kjemper for i opposisjon. Vi har gitt opp vår helt essensielle frihet, kun for å føle oss sikrere.

Terrorhandlinger kan skje, både med og uten politistaten klemmende rundt oss. Friheten er det imidletid bare vi selv og våre ledere som kan ta. Benjamin Franklin sa

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

Vi har vist hva vi er villige til, vi fortjener ingen av delene.

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Politiet – om spesialisering og utdannelse av

Wednesday, July 22nd, 2009

Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På den ene siden har man politibetjenter med politihøyskolens toårige utdannelse, delt opp med ett års praksis, og på den andre siden politijuristene med sin femårige juridisk embedseksamen. Fordelingen blir dermed ganske klar, fotarbeidet gjøres av betjentene, mens avgjørelsene tas av juristene.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger av

Friday, April 10th, 2009

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.

Hijab i politiet av

Friday, February 6th, 2009

Da jeg var liten lærte jeg at fagbevegelsen var arbeidernes reddende engler, at de kjempet for rettighetene til den lille svake mann i gata mot de store stygge konservative kreftene hos arbeidsgiverne, både private og offentlige. Sånn er det tydeligvis ikke lenger. Arne Johannesen og hans kumpaner i politiets fellesforbund har plutselig blitt de store konservative kreftene som kjemper mot de liberale lederne i politikken og i politiet. Man går til angrep på integreringspolitikken bak fagforeningens mørke skjold.

La oss nå prøve å sette ting i perspektiv. Det er to gode argumenter for å tillate religiøse hodeplagg i politiet, og i alle andre uniformerte yrker. Det første er rekrutteringsargumentet. Det er lettere å rekruttere med respekt for alle kulturer enn hvis man holder på det gamle bare for å være konservativ.

Jeg tror ikke at hverken hijab eller turban kommer til å bli vanlig syn i politiet i Norge, men jeg tror heller ikke at politi som bruker religiøse og kulturelle hodeplagg vil få mindre respekt enn kvinnelig politi har fått etter de ble tatt inn til store protester.

Argument nummer to er mer interessant enn rekrutteringen, det er at politiet sannsynligvis lettere vil få adgang til innvandrermiljøet med denne politikken. Man identifiserer lettest med ens egne, og det vil bli lettere for muslimske kvinner å henvende seg til politiet om de kan henvende seg til andre tydelig muslimske kvinner. Politiet vil kunne gjøre jobben sin bedre med å vise mangfoldet sitt.

Effektivitet er det eneste som hjelper mot problemene vi ser i politiet i dag, og effektiviteten vil økes med økt integreringsinnsats og økt signalisering om den.

– Kvinner med hijab er ikke egnet til å bli politi – VG Nett.

– Vet ikke om hijab-politikvinner – VG Nett.

Sier ja til politi-hijab – VG Nett.

– Oslo-politiet positive til politihijab – VG Nett.

Politiets Fellesforbund sier nei til hijab – VG Nett.

Politidirektoratet sier ja til hijab – nyheter – Dagbladet.no.

Politidirektoratet sier ja til hijab – Stavanger Aftenblad.

Dansk politi vil ikke ha hijab – document.no.

SV ønsker hijab i politiet velkommen – document.no.

Politijuristene – ja til hijab, under tvil – document.no.