Et valg er over, og sammensetningen på Stortinget er i endring. Selv om man gang på gang hører at Norge har den lavest utdannede nasjonalforsamling i vesten, er utdanningsnivået på vei oppover. Iflg. Johan P. Olsen har “både utdanningsnivå og kompetanse hos stortingsrepresentantene [...] økt merkbart de siste årene.”

Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]