Posts Tagged ‘Politikk’

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke? av

Tuesday, June 3rd, 2014

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

Wednesday, May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Hvorfor jeg ikke kan stemme til høsten av

Thursday, June 6th, 2013

La meg si først som sist, jeg er medlem i Arbeiderpartiet. De har en sosialpolitikk jeg mener er viktig og riktig for å sikre økonomisk vekst og velferd. Ap har flinke folk, som gjør en god jobb i regjering, og jeg kommer ikke til å stemme på dem til høsten. Jeg kommer faktisk ikke til å stemme på noen som helst til høsten.

Årsaken er enkel, vi trenger ikke fortsatt rødgrønn regjering. Faktisk, så trenger vi desperat å gå bort fra rødgrønn regjering. Det vi trenger mer enn noe annet er å få våre gode gamle mindretallsregjeringer tilbake.

Det er flere grunner til at mindretallsregjeringer er bedre enn flertallsregjeringer, men jeg vil fokusere på den viktigste, maktarrogansen. Da man i 2005 stemte frem det rød-grønne flertallet var det veldig fokus på handlekraft. Etter fire år med sentrum-høyre, la Ap, SV og Sp frem et alternativ med både en ideologisk og en praktisk plan for de neste fire år. De leverte på endel, leverte ikke på endel annet, men alt i alt fikk velgerne det de forventet, så de samme tre partiene fikk flertall igjen i valget i 2009. Men, nå er det nok. Det de har klart, av det de har lovet, er vel og bra. Men, det har bygget seg opp et totalt debattvakuum. Man kan godt si at opposisjonen burde vært flinkere, burde pushet hardere, men det er ikke der det ligger. Stortinget har alltid vært et organ som jobber i komiteene. Debattene er viktige, men avtalene er allerede gjort i komiteene i forkant. Problemet er bare at med flertallsregjering er det ikke lenger en sunn debatt i komiteene engang. De folkevalgte gjør som de får ordre om fra sine partiledere, og sak etter sak går gjennom uten debatt.

Det har ikke bare vært sorgen selvsagt, i saker som Datalagringsdirektivet og kjønnsnøytral ekteskapslov har enkeltpartier brutt fra regjeringens linje og man har fristit sine representanter. Dette har skapt en sunn og åpen debatt, en debatt som bare beviser hvor usunt de øvrige sakene er blitt behandlet.

Så, hvorfor ikke stemme på noen av de andre partiene? I hovedsak handler det om to ting. For det første er det ikke egentlig noen partier på høyresiden som appellerer til meg. Skal jeg anbefale noen, er det vel Venstre, men selv de er villige til å forme en bred flertallsregjering under borgerlig flertall, så da utgår også disse. For, la det være klart, at maktarrogansen er ikke noe som er spesielt for venstresiden. Maktarrogansen finnes overalt. Har man absolutt makt, så er man absolutt korrupt, som man sier.

Til politikerne vil jeg bare si lykke til med valget, min stemme får dere ikke.

Når ingen tar feil – om midlertidige ansettelser for unge av

Monday, March 4th, 2013

AUF og Unge Høyre er ikke overraskende uenige om midlertidige ansettelser som middel for å bekjempe den økende arbeidsledigheten blant unge. I en artikkel i E24 sier Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy at de vil bekjempe ledigheten ved å tillate økt bruk av midlertidige ansettelser. Tanken er at ved midlertidige ansettelser vil man redusere risikoen ved å ansette noen, og dermed øke sannsynligheten for at de med en noe høy risikoprofil, evt. sketchy CV, vil bli ansatt. Dette har Sandøy helt rett i.

AUFs leder Eskil Pedersen mener derimot at økt bruk av midlertidige ansettelser vil føre til større usikkerhet i arbeidsmarkedet, økt bruk av midlertidige ansettelser til den grad at dette blir regelen fremfor unntaket og vanskeligheter for ungdommer ansatt under midlertidige kontrakter å få lån, og mindre forutsigbarhet for disse. Dette har Pedersen også helt rett i.

De har altså begge stadfestet hver sine fakta om økt bruk av midlertidige ansettelser. Tilsynelatende er de ikke engang uenig med at hverandres poenger er sanne, som er bra siden de definitivt er det. Hva er da problemet? Jo, problemet er ganske enkelt. De er uenige om hva som bør veie tyngst. For Sandøy og Unge Høyre er det sysselsetting som veier tyngst, mens for AUF og Pedersen er det arbeidssituasjonen til de som er i arbeid. Unge Høyres forslag vil gagne arbeidsgiver og arbeidsledig, men skade de som uansett ville vært i arbeid, mens AUFs forslag, altså ikke å endre dagens ordning, vil gagne arbeidstakerne, på bekostning av de ledige.

Noen vil kanskje reagere på at AUF ikke ønsker å øke sysselsettingen, men det er ikke så enkelt. Som Pedersen selv sier,

- Det er ikke på grunn av at arbeidsgivere ikke har mulighet til å ansette midlertidig at disse personene ikke får jobb, dét er ikke roten til problemet. Problemet er årsaken til at disse går ledige, og det er blant annet at de dropper ut av skole og ikke får kompetanse.

Det er altså ikke arbeidsmarkedspolitikk, men utdanningspolitikk som skal løse dette.

Er det da et godt forslag fra Unge Høyre. Ja, det er det, for Unge Høyre. Høyre og Unge Høyre vil med et sånt forslag ikke bare fastsette sin base som bedriftspartiene, men også som partiene som ønsker få hindringer for et effektivt arbeidsmarked.

Er det et dårlig forslag Unge Høyre kommer med? Ja, det er det, for AUF. AUF og Arbeiderpartiets velgere er nettopp mange av de som vil bli midlertidig ansatt under et sånt regime. De har liten eller ingen interesse av å få midlertidige kontrakter. Ap-velgere setter utdanning, og da spesielt yrkesutdanning for disse arbeidsledige høyt.

AUF og Unge Høyre er altså enige om følgene, bare om forslaget er godt eller dårlig. Når ingen av dem tar feil om politikken, hva mener du betyr mest? Hvem er du mest enig med?

Hjernefluktparadokset – hvordan brain drain kan redde Afrika av

Thursday, January 31st, 2013

Man hører til stadighet at noe av det som truer utviklingsland, spesielt i Afrika, er hjerneflukt, eller såkalt “brain drain”. Det at folk tar utdannelse, deler eller hele, og drar til vesten for å ta videre utdannelse eller jobbe og aldri komme tilbake. Dette høres helt forferdelig ut, men det er ikke fullt så enkelt. Denne hjerneflukten kan være den viktigste faktoren i å redde Afrikas utvikling om vi klarer å få riktige insentiver.

La oss se på sykepleierflukten fra Philipinene.  I Storbritannia var det mye kritikk av et program som hentet sykepleiere fra Philipinene for å jobbe i NHS. Man beskrev hjerneflukten som å tømme et land i utvikling for kvalifisert helsepersonell, en uholdbar situasjon. Det som imidlertid viste seg, var at denne trenden skapte en enorm etterspørsel etter sykepleierutdannelse.  Selv om utreise var en sterk motivator, var det langt fra alle som reiste ut for å jobbe. Mange ble igjen og dette har gjort at man har et mer velutdannet helsevesen i Philipinene enn i størstedelen av Asia.

I Mexico er erfaringene litt annerledes, men de peker mot det samme poenget. Mexikanske arbeidere som har emigrert til USA for å jobbe har begynt å komme tilbake, og den kunnskapen de tok med seg har blitt vesentlig forsterket og gjør at den Mexikanske økonomien vokser raskt sammenlignet med omkringliggende land.

Den store motstanden mot denne trenden ser ikke ut til å være i utviklingslandene selv, men her i vesten. Det er vi som motarbeider hjerneflukten mest. James Johnson mener Storbritannia må utdanne nok leger og sykepleiere til selv å dekke sitt behov, da det at legene drar fra Afrika til vesten for å jobbe er at vi trenger dem i vesten. Det Johnson ikke forstår er at man burde gjøre nesten omvendt. Som i eksemplet fra Philipinene burde man skrike ut at folk ved å ta utdannelse som lege, sykepleier, ingeniør og økonom vil kunne tjene gode penger i vesten. Man vil kunne få stipend for å gå på noen av verdens beste universiteter.  Dette vil skape gode insentiver til å ta utdannelse på alle nivåer, og dermed skape flere høyt utdannede som blir igjen i landene også.

Å ha en strategi som baserer seg på å lokke med hjerneflukt krever at man utdanner nok folk til å overkomme flukten. I Johnsons artikkel skriver han at av 500 utdannede leger i Zambia siden de ble uavhengige har bare 60 blitt igjen i landet. Det han ikke skriver er at de ble uavhengige i 1964 og har altså bare utdannet 500 leger de til da siste 40 år. Det er klart at for et land med 14 millioner innbyggere er det ikke nok å basere seg på å utdanne 12,5 leger i året. Vi i vesten, som faktisk tjener godt på afrikanske leger, burde kanskje heller ta en større del av regningen på utdanningen av afrikanske leger og sørge for et ordentlig tilbud enn å prøve å stoppe dem fra å komme hit.

Det er selvsagt heller ikke nok å lokke med gode jobber utenlands for å få den ønskede effekten av utdanningen. Som i Philipinene må man også benytte sjansen til å skape arbeidsplasser i landene selv, og den beste måten å gjøre det på er å sikre forutsigbare regler for både privatpersoner og næringslivet. Det er dessverre i mange utviklingsland alt for mye korrupsjon, men dette er heldigvis en sirkel. Dess flere man utdanner og sender ut, dess flere vil også bli igjen og dess flere vil komme tilbake. Man vil også skape grobunn for bedre fungerende samfunn. Det er mange som akkurat nå jobber for å tiltrekke seg disse flinke til jobber i Afrika, og gjør det ved å tilby gode jobber med gode lønninger. Man kan dermed bygge kontinentet med både de som har studert i Afrika og ikke dratt ut, og de som har dratt ut og kommet tilbake.

Faktisk vil mennesker som har studert ute, som så kommer tilbake til landet, skape mer utenlandsinvesteringer i landet (foreign direkt investments) enn om de ikke har studert ute. Dermed kan landet dra svært god nytte av å sende folk ut enda mer enn at de bare kommer tibake med egen økt kompetanse.

Vi må ikke være redde for hjerneflukten i seg selv, men heller være flinke til å bruke den som den insentivskaperen den er. Da vil vi sitte igjen med et høyere utdannet kontinent som selv kanskje klarer å skape utviklingen de så sårt trenger.

Hvordan få likes – om facebook, eksperter og å kjøpe stemmer av

Tuesday, October 9th, 2012

Sosiale medier er i vinden, eller det er ikke helt sant, det blir som å si at bilveier er i vinden. Sosiale medier er bare en arena hvor det blant annet foregår mye spennende markedsføring, men sosialmediaeksperter (og ja, det er det dere heter, ikke sosiale medier-eksperter eller noen som helst slags variant av det) er i vinden. De selger sine tjenester til firmaer som ikke helt vet hvordan de skal navigere i det digitale landskapet. Er de egentlig verdt prisen sin, får man noe verdi av deres tjenester?

Det store spørsmålet disse ekspertene skulle svare på for et par år siden var “hvordan får man likes?” Nå har dette utviklet seg til “hvordan får man likes, og er dette viktig?” Det de egentlig spør om, men som de ikke tør å si så høyt er “hvordan får man relevante likes?” Svaret er overraskende enkelt. Man kjøper dem. Du kjøper likes. Enhver som har sittet på kjøpssiden i enhver forhandling, om det er å kjøpe et operahus eller en kulepenn, vet at dersom man er flink innkjøper så kan man spare både penger nå og hodebry senere. Dette kan enkelt overføres til politikken. I politikken kjøper man stemmer. Man lover at man skal gjøre noe, og når man så er blitt valgt, må man betale.

Betalingen er alikevel ikke nødvendigvis helt rett fram. I politikken, til forskjell fra når du skal kjøpe Lee-buksa di, så innebærer betalingen en risiko. En politiker som kjøper stemmen din vet at det ikke er sikkert han kan betale deg tilbake, og det er du inneforstått med. Noen ganger kan han betale, men bare ønsker ikke, og det er du også egentlig inneforstått med, men blir man lei av ikke å få betalt så stemmer man kanskje på noen andre, som man da kanskje får betalt for. Betalingen blir altså lovet, men ikke sikkert betalt.

Dette er helt analogt til når man skal kjøpe likes. Hvis mitt firma skal kjøpe likes av potensielle kunder, som selger sine likes, for det gjør de, det gjør egentlig alle på Facebook og andre steder hvor man kan gi tommel opp, kudos eller lignende, så må jeg love at de får betalt for dette. Betalingen kan selvsagt inneholde et visst usikkerhetsmoment, som at man kan vinne en iPad for å like siden, men det er ofte en dårlig måte å kjøpe de riktige likesene. Man kan kanskje lodde ut noe fra ens egen butikkdrift, men det er heller ikke nødvendigvis den beste måten. Man må gi en betaling som ikke bare er høy nok, men som er spesifikk nok til å få de riktige folkenes likes. Se for deg eksemplet fra politikken igjen. Dersom en politiker lover noe som alle 12- og 13-åringer liker, så hjelper det utrolig lite, det er ikke den riktige gruppa. Det er ikke et relevant publikum. Det er her man skiller de gode sosialmediaekspertene fra de dårlige.

En god sosialmediaekspert skal kunne fortelle hva budprisen din bør være for å kjøpe gode likes. Hva skal man tilby følgeren for å få en trofast kunde. En som ikke bare liker siden, men så blokker nyhetsstrømmen, men en som faktisk benytter seg av din innsats og bruker den til å kjøpe produktet ditt. Du kjøper hans like med informasjon og innsats som han igjen kan bruke til å kjøpe ditt produkt som til slutt gir kunden økt nytte i livet sitt.

La meg bare si at dette ikke er noe nytt, veldig lite i sosialmediabransjen er egentlig det. Man har hatt nyhetsbrev i en årrekke. Hi-fi-klubben er en bedrift som virkelig har fått til sine nyhetsbrev, og som tilbyr en reell verdi for de som abbonnerer. Man får eksklusive tilbud og invitasjoner til relevante events. Jeg har kjempenytte av å være deres epostvenn, min mor ville ikke hatt noen nytte i det hele tatt. Derfor bruker de all sin digitale kraft for å få meg og de som er som meg dit, mens til min mor tilbyr de innstikk i avisa eller annonser på aftenbladet.no med noen gode tilbud til jul.

Den store forskjellen som har kommet med sosiale medier er at man kan tilby mye mer enn bare enveiskommunikasjon på epost eller i brev. Budet for mitt vennskap kan nå legges høyere, og jeg kan dermed selge en større spredning av mine interesser. De bedriftene som nå kan nå meg hadde før ikke en sjangs å tiltrekke min interesse. Jeg er ikke interessert i å høre om lån, men jeg er interessert i å diskutere lån. Jeg er ikke interessert i å lese om hva noen tipper jeg trenger, men jeg er interessert i å fortelle dem det, og la dem så finne en løsning som passer mine behov perfekt. Dette er det ekspertene skal kunne hjelpe med.

En ekspert på sosiale medier må ganske enkelt kunne svare på dette: Hva er prisen mine kunder tar for sin like? Hva må jeg tilby dem for at jeg skal få en reell og fornuftig avkastning på investeringen min? Og sier de at det ikke er fornuftig å snakke ROI i sosiale medier, så kast dem på dør.

Stortingslønna er ikke for lav – hvorfor Elin Ørjasæter tar feil av

Wednesday, September 19th, 2012

Det foregår for tiden en debatt om lønninger i Stortinget. En debatt satt i gang av Elin Ørjasæters innlegg om at de flinkeste av oss velger ikke å bli stortingsrepresentanter på grunn av lønnsnivået. Dagens lønn ligger etter på 777 tusen kroner. Teorien er grei. Man velger ikke å bli stortingsrepresentant, eller man slutter for tidlig fordi man kan få høyere lønn i privat sektor. Det finnes mange eksempler på folk som har gått fra Stortinget til lukrative stillinger i privat sektor, og det finnes eksempler på det samme i offentlig sektor. Spørsmålet er om en økning i lønna virkelig hadde hatt noen effekt. Om stortingsarbeide virkelig er så priselastisk som Ørjasæter ser ut til å mene at det er.

For å studere dette fenomenet, at man velger ikke å bli stortingspolitiker, eller velger å slutte å være det for lønna, kan man lage en modell. Min påstand er, “politikere på stortinget er på stortinget fordi de lever og ånder politikk, og lønna er sekundær.” Nullhypotesen til det blir nærmere Ørjasæters argument, og blir mer som, “politikere på stortinget velger å være politikere basert på lønna.” Okei, det er kanskje litt urettferdig å si at hun mener de blir det på grunn av lønna, men hun mener åpenbart at lønna er viktig, og at mange velger en annen karriere basert på lønna. Dette er nok et litt forenklet bilde av verden, det er nemlig to klare effekter som viser at det ikke er sånn, politikeres arbeidsmønstre og deres engasjement.

Gitt at min hypotese stemmer, vil man se at lønnsmaksimering ikke vil være et hyppig forekommende fenomen. Mens stemmer Ørjasæters hypotese, eller iallfall min formulering av den, vil lønnsmaksimerende atferd i større grad forekomme. Man vil forvente at lojaliteten til jobben er sekundær opp mot det å bruke tid til å finne seg neste jobb, om man vet man ikke vil bli gjenvalgt, eller man trekker seg. I min masteroppgave “A politician who’s quitting has already quit” studerer jeg forholdet mellom lønn/kostnader og arbeid opp mot skulking, eller shirking og viser at for politikerne på Stortinget har det ikke noen effekt om de er på vei til gjenvalg eller ikke. Selv om de vet på forhånd at de ikke blir gjenvalgt, enten på grunn av at de selv har trukket seg, eller på grunn av dårlig utfall av nominasjonsprosessen, endrer de ikke arbeidsmønster. De holder på til siste slutt. Det er et klart tegn på at våre politikere generelt er folk som lever og ånder for jobben. En jobb som, om man skal være ærlig, ikke er en spesielt fristende jobb for de fleste av oss. Det er alt for mange timer arbeide, ofte møter langt ut over natten, og for de folkevalgte er arbeidsmiljøloven noe som debatteres på vegne av andre.

Den andre faktoren er at politikere ikke kommer på stortinget over natten. Mange har også tidligere klaget på at Stortinget ikke består av de flinkeste av oss, og selv om det er sant, ønsker vi virkelig at de flinkeste økonomene, ingeniørene, samfunnsviterne, filologene, matematikerne, legene, prestene og juristene skal være på stortinget? Bør ikke de flinkeste gjøre det de er flinkest til, og dermed drive landet og økonomien fremover? Ønsker vi ikke at de komparativt flinkeste politikerne, ikke nødvendigvis de absolutt flinkeste politikerne, skal være på Stortinget? I filmen “Til ungdommen”, som jeg vil anbefale alle å se, følger man fire ungdommer som ønsker å representere sine partier i skoledebattene i Oslo og Akershus. De er ikke nødvendigvis de flinkeste eller smarteste av oss, selv om det gleder meg å se en av dem gå veien inn i samfunnsøkonomien. De er ungdommer med erfaringer som kan gjøre at de gjør det bra eller dårlig på en rekke arenaer. De er et godt bilde på ungdomspolitikerne i Norge, på hvem våre politikere var for ikke så mange år siden. De kan bli gode politikere fordi de tror på politikken, fordi de er villige til å jobbe for at samfunnet skal bli bedre, selv om de ikke er helt enige med hverandre om hva et bedre samfunn inneholder. Det er det vi ønsker av våre politikere. Vi må passe på å ha konkurransedyktige lønninger i byråkratiet, for det er der man løser de vanskelige problemene. Det er der man trenger de virkelig flinke, i politikken trenger man de som ofrer. De som ikke begynner å se etter en ny jobb ni måneder før man må gå fra den man har. De som jobber like hardt hele veien inn mot et valg man vet man ikke kan komme ut av med en jobb i lommen, uansett hvor hardt man jobber.

Elin Ørjasæter tar feil når hun mener stortingslønna er for lav. Hun tar feil om hvem vi ønsker i jobben, og hun underestimerer hva som driver politikerne.

Fanget i 1750 – om organisering i landbruket av

Monday, June 11th, 2012

Landbruket i Norge har et problem. Debatten om landbruksoppgjør og tollmurer er et tydelig symptom på dette, men langt fra selve problemet. Problemet er at landbruket er fanget i et system fra før den industrielle revolusjon, fra før 1750, og det går ut over oss alle.

“Hæ?” Tenker sikker mange nå, vi har da både melkemaskin og traktor med GPS. Vi har topp moderne fasiliteter og høyere dyretrivsel enn noen gang. Det er flott, og det er ikke det jeg snakker om. Det er den manglende profesjonaliseringen i landbruket. Det er den manglende anledning landbruket har hatt til å drive som hvilken som helst annen industri i Norge. En av de største styrkene i norsk landbruk i 1821 var innføringen av Odelsloven, men en av største svakhetene til norsk landbruk i 2012, er nettopp Odelsloven. Det finnes ingen god logisk eller økonomisk grunn til at landbruket skal behandles spesielt. Det vanligste motargumentet jeg hører er at gårdene da blir splittet opp, og det er her profesjonaliseringen kommer inn. Fordi det er mange bedrifter i Norge som går i arv. Noen går i arv til flere barn, noen til bare ett, på bekostning av de andre.Forskjellen er aksjer. Her er det snakk om bedrifter som allerede er delt opp i andeler som i seg selv er skapt for å kunne omsettes, arves og bringes videre innenfor eller utenfor familien.

I landbruket har man ikke det systemet. Jeg er ikke sikker på hvordan man har klart å argumentere for ikke å utvikle landbruksøkonomien på samme måte som man har utviklet økonomien forøvrig, men det er helt klart at det er på tide å gjøre noe. Og det vil man kunne tjene på, noe på kort sikt, men enormt mye på lang sikt. Det som må gjøres kan oppsummeres i fem steg.

1. Man må fjerne alt lovverk spesifikt for landbruk, som bedre dekkes av annet eksisterende lovverk. Odelsloven må bort og erstattes med vanlig bedriftseierskap. Man kan organisere bedriften sin på mange måte, både som enkeltpersonsforetak, DA og AS. Det samme må gjelde for gårder.

2. Man må styrke lokaltilhørigheten i produktene. Ost fra Gudbrandsdal og Ås, mandelpoteter fra Skjåk og epler fra Lier og Hardanger er bare noen få eksempler på produkter som har sterk lokal tilhørighet. Dette til tross for Tines sentralisering av produksjon. Fokuset må være på kvalitet, men man må også ha et bevisst forhold til merkevarestyring og distribusjon. Dette vil man kunne sette opp mange forretningsmodeller for, men det krever en forståelse av mye mer enn bare landbruk. Det bringer oss videre til neste steg.

3. Vi må ansette unge, flinke, spesialiserte folk i landbruket. Vi må ha agronomer som driver gårdsdrift, gjerne med en stab ansatte under seg. Vi må ha ingeniører som driver innovasjon og teknologisering av produksjonsmetoder. Vi må ha ernærings- og næringsmiddelspesialister til produktutvikling. Vi må ha økonomer til å ta seg av lønnsomhetsanalyser og investeringsmuligheter. For ikke å snakke om selgere, jurister, sjåfører, mekanikere, elektrikere og alle andre som trengs for at næringen skal klare seg. Mange av disse er allerede i dag involvert i landbruket, men de må inn i et profesjonelt, integrert system, på samme vis som man ser i bedrifter som Tine, Nortura, Statoil, Orkla og Norgesgruppen. Og om en gård blir for liten til å støtte administrasjonen kan man gå sammen i kooperativer med fellesadministrasjon, eller man kan slå sammen flere gårder til en stor bedrift med delt eierskap.

4. Vi må ha investorer som ikke bare skyter inn penger, men også stiller krav til drift og inntjening. Kompetansespredning og kunnskapshåndtering er viktigere i landbruket enn noen annen bransje i Norge, og man har anledning til å hente inn flinke folk på alle fagområder til styreverv og til drift i mange forskjellige forretningsmodeller.

5. Til slutt må proteksjonismen bort. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, på samme måte som for alle andre bedrifter. Men, vi kan ikke ha et samfunn med tollmurer, subsidier og fastipriser om vi ønsker at folk skal få landbruksvarer av god kvalitet og til gode priser. Dersom vi ønsker at norske landbruksvarer skal kunne slå an i utlandet, må vi selv også være villige til å ta inn det andre produserer. Vi må være villige til å delta i det internasjonale samfunnet, med klare, forutsigbare regler for import, både på kvalitet og produksjonsforhold. Når vi produserer norsk, skal vi på ærlig vis konkurrere med de andre. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, de samme støtteordninger som finnes for alle bedrifter i Norge.

Med disse fem stegene skal vi bygge et landbruk som er sterkere og leverer bedre kvalitet enn noensinne, men som med enhver modernisering er det ikke alle som henger med. De gårdene som ikke overlever en profesjonalisering vil fremdeles ha muligheten til å jobbe på større gårder som har overlevd. De vil, som enhver bonde som har sluttet med gårdsdrift før dem, bidra med gode sterke ressurser. Forskjellen er bare at nå kan man bidra med med det man kan best.

I dette systemet skal vi skal kanskje ikke lage kylling som er billigere enn danske, men vi skal lage den mye bedre og norskere. Vi har definitivt potensial til å produsere mange ting mye billigere enn andre bare på grunn av våre høye integrering av teknologi, men samtidig skal vi bruke av naturen vår, og lage produkter av noen av de beste råvarene i verden. Subsidiert eller ikke, norske jorbær er de beste, og det endres ikke av alle støtteordninger i verden. Den blinde ku lager fantastisk ost. Tine og Q-meieriene lager kjempegod melk. Vi har kanskje verdens beste fruktmostprodukter i Vår fra Sunniva. Vi har rein og sau i verdensklasse. Og ikke minst, har vi en kyst som knytter det hele sammen med verdens beste sjømat.

Bare gjennom økt profesjonalisering vil vi få den innovasjonen, den produksjonen, den distribusjonen vi trenger ofr å få et landbruk som er til det beste for både seg selv og forbrukere. Bare gjennom økt profesjonalisering kan vi ta landbruket forbi 1750 og inn i fremtiden.

Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter av

Friday, February 24th, 2012

Norge er et land hvor markedsliberalismen står sterk både på høyre- og venstresiden av politikken. Man setter forbrukernes interesser foran kapitalistenes, og har bare unntaksvise avvik fra konkurransetanken. Ett sted setter vi allikevel menigmanns interesser til siden, og det er i bokbransjen. Vi har avtaler mellom produsenter og utsalgsaktører som setter felles priser og som sterkt regulerer tilbudet av bøker. Denne kartellvirksomheten står nå for fall, men det vil politikerne på Stortinget stoppe.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

Det delte FrP – liberalister vs verdikonservative av

Thursday, August 18th, 2011

De fleste norske partiene har et solid idealistisk grunnideal. Høyre er konservative, ønsker mindre offentlig inngripen og mindre stat; Venstre er liberale, ønsker mer handlefrihet; Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og så videre. Det eneste partiet som ikke har en klart definert ideologi er Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt urettferdig, da FrP lenge har prøvd å markedsføre seg som liberalister, og i ganske stor grad er faktisk Fremskrittspartiets ungdom nettopp det. FpU er ganske tydelige på mindre stat og mer handlefrihet, iallfall mye mer enn morpartiet. Men der også finner man de ødeleggende motsetninger man ser over hele linja i FrP.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Opprørene i London – om sosial mobilitet av

Tuesday, August 9th, 2011

Opprørene i London i det siste har vært voldsomme og ødeleggende. Noen er overrasket, mens andre er forskrekket. Parlamentet skal samles for å diskutere hva man skal gjøre med disse demonstrantene, man skal sette inn mer politi mot dem, men det er nok en gang kur mot symptomene, ikke mot årsakene. Forstå meg rett, man må selvfølgelig stoppe demonstrantene, og politiet er det rette verktøyet til å gjøre det, men man må ikke se det så smalt. Samtidig som man setter inn politi må man tørre å se på hva som står bak disse opprørene. Man må se på hva som gjør at det i England er en stadig økende forskjell på fattig og rik. Politiet kan ikke føre en krig med køller og skjold, når det er sosiale ordninger som er den eneste løsningen på sikt. Det er en krig politiet aldri kan vinne, det kan bare politikken løse.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

USAs nedgradering – et spørsmål om valgsystem av

Tuesday, August 9th, 2011

Standard & Poors nedgradering av USAs statsgjeld i helgen har skapt stor usikkerhet på verdens børser og i mange av verdens banker. Har USA nå så mye gjeld at de ikke lenger kan betjene den? Står den amerikanske staten på et bristepunkt? Nei, svaret er mye enklere enn det. Synderen er det amerikanske valgsystemet.

I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

Gjennomsiktighet i bokbransjen av

Wednesday, June 22nd, 2011

Dagsavisen melder i dag at man har kommet til enighet om en ny e-bokavtale etter mange måneder forhandlinger mellom forleggere og forfattere. Her vil forfatterne få 26 prosent av inntektene fra boksalg opp til 800 solgte bøker, og 30 prosent på over 800.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Senterpartiet og meg – en samvittighetsløs fortelling av

Wednesday, February 2nd, 2011

Avogtil tar jeg meg selv i å tenke som Senterpartiet. Når jeg ser tiggerne på gata i Oslo så tenker jeg “hvorfor skal jeg støtte deres dårlige valg?” “Hvilken nytte har jeg av å være i union med dem?” Jeg har hatt enorm flaks ved å bli født inn i et middelklassesamfunn og har høy utdannelse og god jobb. Jeg ønsker ikke å måtte kjøpe effektivt produserte varer når kona mi kan dyrke den maten vi trenger både dårligere og dyrere.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Bønder mot fattige – nå er det krig av

Monday, January 17th, 2011

I Norge har man lenge vernet om bøndene. Illusjonen om selvforsynthet og kvalitet fra norsk landbruk har for lengs slått sprekker, og bøndene kjemper på barrikadene for høye priser uten å måtte levere i hverken i bredde eller høyde. Men alt dette er greit, å reformere landbruket i Norge er lettere sagt enn gjort, og man kan ikke forvente den veldige politiske innsatsen da Senterpartiet på den ene siden er bøndenes parti, og Høyre er for avhengig av storbønder og bygdekapitalister tilnå faktisk gjøre noe.

Det som virkelig er det siste strået, er at man må begrenser importen fra verdens minst utviklede land (MUL). Namibia, som lenge har kunnet selge kjøtt til Norge uten den vanlige 430% kjøttollen har altså nå fått kvote på lammekjøtt. Namibiske bønder, noen av verdens fattigste sådan, får altså ikke selge mer enn 400 tonn lammekjøtt i året i Norge, for å beskytte verdens rikeste bønder.

Ikke bare kan vi altså ikke velge å kjøpe kjøtt av god kvalitet til en billig penge, mangelen på valg går direkte på bekostning av utviklingsland, VERDENS MINST UTVIKLEDE LAND! Hva holder vi egentlig på med? Dette er ikke godt nok, og jeg er veldig glad for at iallfall Henrik Asheim lufter problemet i media. Så kanskje resten kan komme etter.