Posts Tagged ‘Politikk’

Konkurransemyndighetene ødelegger økonomien – Monopoler er markedets største innovasjonsfaktor av

Friday, January 29th, 2016

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt har høyresiden vært fokuserte på en velfungerende markedsøkonomi, men etterhvert er også venstresiden i politikken veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet. Konkurransemyndighetene kan gjennomføre razziaer om man mistenker brudd på lover og regler i markedet.

Men, selv om man er markedstilhenger, er det ikke sånn at man nødvendigvis mener at man skal bryte opp monopoler. Det finnes nemlig de som mener at innovasjon er viktigere enn et perfekt balansert marked og at konkurransemyndighetenes håndheving fører til mindre innovasjon, og jeg er nok i den gruppen. Disse er veldig ofte liberterianere som mener at all inngripen av myndigheter skaper ineffektivitet. Og selv om jeg ikke er enig i at det alltid gjelder, så mener jeg at det i mange tilfeller er ineffektivt å gripe inn i konkurransesituasjoner. La oss ta en rask gjennomgang i hvorfor disse argumentene er interessante.

Det første og mest essensielle steget når man skal analysere en avgjørelse er å kartlegge målsettingen. Det er helt forskjellige krefter som spiller inn om man ønsker nytte på kort sikt eller på lang sikt. Er målsetningen at man på kort sikt ønsker å gi forbrukere lavere priser i det eksisterende markedet eller ønsker man å utvikle et velfungerende deregulert marked på lengre sikt? Dagens konkurranseregler er laget for å ivareta det første, men dårlig utstyrt til å takle langtidsnytte. Reglene kveler nemlig kreativ destruksjon.

Det som skjer er at man bryter opp monopolene for å sikre at konkurranseeffektene man lærer om i mikroøkonomien virker. Og ofte er det riktig, konkurranseeffektene virker… litt. Problemet er at om man nekter ICA og COOP å slå seg sammen, så sikrer det ikke bare konkurransen mellom de to, det hindrer problemene monopolvirksomhet skaper, som gjør at man får reell innovasjon. Altså, forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo. Veldig ofte tillater man små aktører tilgang til markedet på det som virker som fornuftige premisser, basert på de stores markedstilnærming. Man holder prisene lave og metter markedet med aktører som gjør nøyaktig det samme som markedslederen, bare marginalt mer effektivt. Alt fordi det er målet med konkurransepolitikken.

På den andre siden, hvis man slutter å bryte opp monopoler og å tvinge små aktører inn i markedet, vil man i begynnelsen få et marked som er ineffektivt og dyrt. Men, man vil ha mange misfornøyde konsumenter at det skapes muligheter for større endring. Insentivene tilstede for store paradigmeskift og man vil styre markedet mot større innovasjon og mindre business as usual med flere aktører.

Historiske eksempler

Vi kan se på noen gode eksempler på at dette ikke skaper de riktige markedseffektene. To eksempler på monopoler som ble regulert unødvendig var telefoni i Europa på åtti- og nittitallet og nettlesere i Microsoft Windows på nitti- og 2000-tallet. To eksempler på monopoler som falt gjennom innovasjon fremfor regulering var den franske og den amerikanske revolusjon, samt tv-tjenester i Norge.

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritannia på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det andre eksemplet er at Microsoft Windows kom med Internet Explorer forhåndsinstallert, og det mente EUs konkurransemyndigheter at var monopolvirksomhet. Microsoft misbrukte sin stilling som produsent av operativsystemet til å presse sine produkter gjennom. EU tok Microsoft til retten og kjempet i årevis. Da saken endelig var over var Internet Explorer langt fra den mest populære nettleseren og alternativer som Firefox, Opera og Chrome var enten under utvikling eller allerede på markedet. Markedet hadde løst det lenge før konkurransemyndighetene. Man hadde dermed brukt utallige millioner på en sak som ikke ville løst noe man ikke klarte på egenhånd.

Det finnes flere eksempler på at disse kreftene virker, selv når myndighetene ikke ønsker å gripe inn. Det sterkeste finnes nok i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i det politiske markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Folket tok til våpen og rev ned monarkiet. De valgte å bryte ned monopolet for et nytt styresett. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen flere ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Et litt mer fredelig og iallfall nærmere eksempel i tid og geografi er kabel-tv-monopolene i Oslo. Det er ikke én aktør som styrer hele byen, men hver enkelt aktør har sine områder, sine blokker. Er man i et Get-område er Canal Digital ikke tilgjengelig, og motsatt. Dette er det man på fagspråket kaller naturlig monopol, fordi det ikke lønner seg å legge et paralellt kabel-tv-nett når det allerede finnes et. Men, i likhet med monopolene i telesektoren er det bare et monopol innenfor den spesifikke teknologien. Etter mange år med kabelmonopol kan man i dag ha bredbånds-tv via ADSL eller fiberoptikk, man har digitale bakkesignaler som hentes inn via antenne. Dette er selvsagt i tillegg til alskens strømmetjenester som tilbys på nettet. Man trenger ikke bryte opp kabel-tv-monopolene fordi det ikke er reelle monopoler. Men, hadde man tvunget disse aktørene til å tilby bedre og billigere tjenester ville det kanskje tatt lengre tid å få de gode nye tjenestene.

Hva betyr dette?

Det er klart at mine beviser er bare anekdotiske og kanskje litt greit tilpasset argumentet mitt, og jeg har liten kvantitativ støtte for å si at et moderne vestlig liberalt samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt, siden sånne samfunn ikke egentlig finnes. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om elekstrisitet som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med små innovative forbedringer av eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mye annen desentralisert energitilførsel.

Et argument mot denne metoden å se på konkurranseregulering er at noen ganger erstattes monopol av nye monopol, men det er ikke i seg selv en dårlig ting. Det er bare en del av hva Schumpeter kaller kreativ ødeleggelse. Gjennom innovasjon må tidligere kjernevirksomheter legges ned og nye bygges opp. Telefax må vike for epost, stearinlysene må vike for lyspærene. Det er ingen tvil om at det er bevegelse i riktig retning, selv om det kan ha store konsekvenser. Yahoo hadde nesten monopol frem til Google dukket opp og tok nesten hele markedet. På sikt vil noen andre ta over, uten at det er noe galt i det.

Dette betyr ikke at vi aldri skal regulere markeder, det betyr bare at monopoler ikke skal slås ned på i seg selv. Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser. Mange har klart å få gode markedsandeler ved å være bedre enn monopolisten, eller som man sier så fint på engelsk “the incumbent”.

Konklusjon

Hele denne argumentasjonsrekken viser at dagens reguleringsregime konkurransemyndighetene opererer etter ikke lenger er relevant for de fleste markeder. Vi må ha en diskusjonen om hva som er riktig fokus og retning for markedspolitikken i Norge. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, innsidehandel og som regulerer oppførselen på markedet. Man må fremdeles la staten sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for innovasjon, vekst og effektivitet på lang sikt.

Polecon plagierer – Om delingsøkonomien av

Tuesday, January 26th, 2016

Dette innlegget er lånt uten å spørre om lov av Gunn Storrø fra Trondheim. Hun har endel spennende tanker, i et litt rotete innlegg om delingsøkonomien. Jeg tok meg den frihet å kopiere hennes tekst og rydde litt opp i den. Jeg har lagt til noen linker og prøvd å gjøre språket litt klarere. Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt, men har prøvd ikke å endre noen av meningene i innlegget. Jeg håper dette tas som den hyllest til originalen jeg mener det er. Originalen er her: http://gunnstorro.blogg.no/1453731344_25012016.html

I Norge er delingsøkonomien i startfasen. Bare siden jeg begynte å blogge i september 2015 da jeg hadde mine første blogginnlegg til nå i 2016 har delingsøkonomien fått et vesentlig større fokus hos LO og NHO. Regjeringen og Stortinget skal utarbeide nye lover og regler for den nye økonomien. Hvordan skal markedet behandles? Hvem skal tildeles lisenser, løyver og konsesjoner og hvordan skal dette gjøres. Ikke minst er det viktige spørsmål rundt forsikring og ansvar for disse nye tjenestene. Såfremt saken kommer til stortingsbehandling de neste to årene, har vi et Stortingsflertall med uttalt markedsliberalistisk standpunkt. Disse vil ønske mest mulig frie markedskrefter og minst mulig regulering.

Kanskje hadde den skotske økonomen Adam Smith (1723-1790) sagt om dagens situasjon: «Finnes det et marked for de nye tjenestene, vil forbrukeren leie produktet». Adam Smith var den første til å beskrive de frie markedskreftene, og til å forklare hvorfor disse bør støttes.

De første som omfavner det nye i samfunnet er early adopters i den andre enden har vi skeptikerne. Early adopters har såkalt first mover advantage. De vil kunne benytte seg av introduksjonstilbud, ofte lavere priser og ikke minst spenningen ved å bruke nye tjenester. Skeptikerne vil ha fordel av en gjennomtestet tjeneste, mindre risiko for feil og ha mulighet til å velge de beste tjenestene fremfor å måtte prøve alt for å finne de bra.

Def. Delingsøkonomien:

Privatpersoner som selger tjenester eller leier ut tjenester ved hjelp av nettsider/sosiale media/mobilapp. Dette gir reduserte transaksjonskostnader. Tjenesten kan være alt fra tid, kunnskap, seng eller en drill (Wikipedia/ Gunn)

Utfra denne definisjonene gir The Guardian (20 mai 2015) en god oversikt hva delingsøkonomi er:

  1. Konsumenter som deler med andre konsumenter, ikke leie eller leasing av varer fra et firma til konsumenter.
  2. Konsumenter som gir hverandre midlertidig tilgang til et gode. Det handler ikke om å overføre eiendomsretten til noen.
  3. Bedre utnyttelse av fysiske eiendeler, ikke som at konsumenter yter tjenester til hverandre.

De største og mest kjente tjenestene i dag er Uber og Airbnb. Men, utfra denne definisjonen er ikke Uber et selskap i delingsøkonomien, men en «tappekransøkonomi», skriver professor Tor W. Andreassen.

Norge har i den siste tiden tatt i bruk teknologi som gir mulighet for oppstart av nye bedrifter i delingsøkonomien. De mest kjente norske aktørene i dag er nok Nabobil og Leieting. Hos Nabobil tegner man en kollektiv forsikring ved utleie av bil hos If Skadeforsikring, en ordning som løser en av de store utfordringene i delingsøkonomien. Leieting har ikke noe tilsvarende i dag.

Her er noen eksempler på norske tjenester:

  • Nabobil: Formidler bilutleie fra privatpersoner
  • Leieting: Utleie av motorsag, drill etc
  • Hytteutleie: Formidling av hytter fra privatpersoner
  • Velg Bedre: Knytter sammen sosiale entreprenører og næringsliv gjennom handel og bærekraftige varer
  • Graphiq Design Collective: Tjeneste for å knytte designere til oppdragsgiverer
  • Lydelig: Markedsplass for usignerte musikkartister, der artistene blant annet kan bookes til spillejobber
  • Weclean: Formidler hjemmerenholdstjenester gjennom app
  • Champ: Tjeneste som lar brukerer finne treningspartnere og komme i kontakt med personlig trenere
  • Vpark: Formidler utleie av parkeringsplasser mellom individer og selskaper
  • Jobber: Delingstjenester for lokale småjobber
  • Jobbr: Delingstjenester for lokale småjobber
  • Wace: Markedsplass for utleie av forskjellige varer og produkter

Framvekst av ny teknologi vil gi oss en enklere hverdag, lettere tilgang til tjenester og et større mangfold i utvalg av tjenester! Men, det er mange lokale regelverk disse tjenestene må forholde seg til. For eksempel har myndighetene i Nederland valgt en løsning hvor de har satt ett tak på 60 overnattingsdøgn i året. I tillegg skal alle turister skal betale samme skatt som man må på hotell, men Airbnb vil ikke dele sine overnattingsdata med myndighetene. Så det har vist seg å bli vanskelig.

Da gjenstår det bare å se hvordan Stortinget og Regjeringen ønsker å tilrettelegge for den nye økonomien. For å ivareta sikkerhet for forbrukere, burde det være gode reguleringer. Men hvordan skal løyver, lisenser, konsesjoner og forsikring organiseres? Og ikke minst, hvordan skal myndighetene beskatte den nye økonomien? Dette er viktige spørsmål man må samarbeide med bransjen for å finne ut.

Kilder:

  • Dagens Næringsliv
  • Professor i tjenesteinnovasjon – NHH – Tor W. Andreassen
  • EU – The Collaborative Economy – Impact and Potential of Collaborative Internet and Additive Manufacturing

Taxinæringen har helt rett – lenge leve Uber av

Friday, January 22nd, 2016

Alle yrkessjåfører må ha løyve, taksameter må være i bilen for å kunne dokumentere kjøring. Så enkelt er det, og alle er enige i det.

Problemet er bare at definisjonene i dagens lovverk er utdaterte. Det tradisjonelle taxiløyvet krever kjentmannsprøve og mye annet, det er begrenset antall av løyver tilgjengelige og det skaper dårlige og dyre ordninger. Kjentmannsprøver erstattes av GPS og ved å tilpasse deltidskjøring vil man kunne skape sjåfører som legger litt oppå annen arbeidsinntekt, arbeidsledighetsstønad og annet.

I tillegg er definisjonen av taksameter ikke tilpasset at man i dag kan ha dette taksameteret som en app på mobiltelefonen. Alle turer registreres med rute og pris, samt vil man ha dokumentert turen på egen epost/mobiltelefon. Det er alltid kvittering, alltid sporbarhet.

Vi må la reguleringen styrkes, gi alle taxier, uber-sjåfører og mange andre mulighet til å kjøre, og utvikle seg videre med tiden.

Postmann Pat – et forsvar for en stakkars offentlig tjenestemann av

Monday, November 23rd, 2015

Aftenspostens Henning Carr Ekroll har forstått journalistikkens rolle. I det jeg bare kan anta er små velfortjente pauser fra terrorisme, krig, flyktininger og politikk har han skrevet noen humoristiske stykker, først om Brannman Sam og så om Postmann Pat.

“Fem punkter ved Postmann Pats virksomhet som burde granskes av myndighetene” (Aftenposten)

Han beskriver Pat som i beste fall en lite effektiv postmann, og i verste fall direkte farlig for samfunnet rundt seg. Han ser på Pat gjennom de kritiske brillene en god journalist skal se på samfunnet, men ikke alt holder helt mål. Det er ikke at Aftenpostens gravejournalistikk ikke er kritisk nok, men i dette stykket er det viktig å påpeke noen formildende omstendigheter.

Først og fremst, det bedriftsøkonomiske aspektet i artikkelen er noe overdrevet. Pat er ansatt av Royal Mail for å levere post og pakker i Yorkshire-dalene. Dette er et tynt befolket område av England som gjør at enhver postomdeling vil være lite lønnsom, om ikke direkte ulønnsom. Det er i tillegg et område hvor det er langt fra enkelt å rekruttere det mest effektive og jobbsultne personellet til en antatt lavtbetalende og kjedelig jobb.

I tillegg til bedriftsøkonomien sies det at spesialpakkeservicen til Pat ikke kan være spesielt effektiv, da han tilsynelatende er eneste mann som kjører og leverer pakker. Selv om vi bare får se Pat alene på pakkesentralen er det ikke gitt at han er eneste utkjøringsansatte. Vi får også bare se Ben som spedisjonsansvarlig, da det helt åpenbart jobber en større stab på omdelingssentralen. Det kan være både personvernhensyn, HMS-policy og en effektivt oppdelt timeplan som gjør at de andre post- og pakkeomdelerne ikke er til stede samtidig som Pat. Ikke alle er komfortable med det nivået kameraene følger livet til innbyggerne i Greendale med når Pat er rundt dem. Også, med Pats veldokumenterte kjøreferdigheter, Ville du vært i det lageret når Pat kjører trucken rundt?

Et annet element er at det tilsynelatende er mye unnasluntring, eller “shirking” som foregår i hverdagen til en postomdeler. Pat bruker riktignok tiden sin på mye annet enn direkte på post- og pakkelevering, men i en tid hvor postomdeling i Storbritannia er både delprivatisert og konkurranseutsatt vil det være viktig for Royal Mail å ha et godt forhold til kundene sine, slik at disse skaper et politisk insentiv til å holde på den offentlige postomdelingen.

Jeg synes det er viktig med fokus på offentlig forbruk, selv om det kan virke som Ekroll tror dette er privat virksomhet, men nok en gang slår pressen altså ned på en enkel offentlig tjenestemann som i lys av privatiseringstrusler og nedleggingsfare prøver så godt han kan å gi dalfolket i Yorkshire sin kobling til omverdenen, bomgiring eller ikke.

Nybyggerlandet Norge – god innvandringspolitikk av

Wednesday, November 18th, 2015

I en av verdenshistoriens største migrasjoner tok USA på 1800- og deler av 1900-tallet imot millioner av mennesker fra Europa. De som kom ble tildelt en liten bit land og kunne dyrke denne som de ville. Det var få støtteordninger, noe som sikret at de som kom kunne bidra. De som ikke lykkes returnerte en erfaring rikere og kanskje med en slant i lommen. Det er på tide vi gjør det samme.

Bygdenorge trenger en innsprøytning av friske gener og mange rundt om i verden trenger å komme seg bort.Det høres for meg ut som en glimrende match.

Ideen er ganske enkel. Staten, gjennom stat, kommune og fylke eier ca 1/5 av alt fastlandsareal. I tillegg vil man gjennom oppkjøp kunne kjøpe en stor videre andel av bygdenorge. Jeg har i tillegg flere ganger argumentert mot odelsordningen, som vil sikre ytterligere omsetning av eiendommer. Deretter tar vi disse eiendommene, deler dem opp i fornuftige størrelse for landbruk eller annen næring, avhengig av hvor de holder til, og gir dem bort til de som vil ha dem.

Folk kan altså få gratis eiendommer om de oppfyller visse krav:

  1. De må bo på denne eiendommen.
  2. De må ikke eie noen annen fast eiendom i Norge eller i utlandet ved overtakelsestidspunktet.
  3. De må ikke motta annen støtte enn eiendommen fra staten.
  4. De må bo på den i 10 år før den kan selges, men verdiøkningen teller ikke som inntekt når den selges etter 10 år (gjerne med noen unntak som å skulle flytte innenfor samme region etc.).

Disse kravene vil sikre at folk, uavhengig om de er norske eller utenlandske, vil kunne komme til den norske bygda og revitalisere næringen der. Det spiller i prinsippet ingen rolle hvor de kommer fra, men de må ha mulighet til å drive hvilken som helst næring på eiendommen sin, inkludert boligutleie, landbruk etc. Ved å skape nybyggerkultur i bygdenorge vil vi skape et push i bygdenorge som er sårt trengt i et land hvis hovednæring er veldig tett knyttet til oljeprisen.

Market failure og måledilla – Høyresidens skitne hemmelighet av

Tuesday, November 17th, 2015

Det foregår en debatt i skole, helsevesen og barnehage om hvorfor alt skal måles. Osloskolen, styrt opp til veldig nylig av et høyredominert byråd, har i årevis brukt uendelig mye tid på å skulle måle alle slags læringseffekter. Alt skal måles, og helst publiseres. Dette skyldes tre ting, to man sier høyt og en de prøver å holde hemmelig. Nå er Høyre i regjering og skal måle sykehus, barnehager og skoler i hele landet. Fagforeninger reiser seg i uenighet, men siden ingen helt har fått med seg hva som faktisk skjer, så slås det ikke tilbake med de riktige virkemidlene. Høyre kan dermed slåss på sin hjemmebane, og vinner sakte men sikkert.

Først sier man det handler om valg. Foreldre, elever og pasienter vil være bedre rustet til å velge hvilken skole som er best, hvilket sykehus man vil til eller hvilken barnehage man vil sette barna sine i om man har informasjonen tilgjengelig. Det er selvfølgelig sant, om det man måler er relevant. Problemet er at det er forferdelig vanskelig å måle de riktige tingene. Og måler man feil ting, som man ofte gjør, så vil man ikke bare få feil resultater, men ofte feil insentiver. I Osloskolen har man allerede sett oppslag om elever som øver til kartleggingsprøvene, de som skal kartlegge hvordan resten av undervisningen står til. Dersom man øver spesifikt til disse prøvene vil resten av undervisningen lide og man vil ikke lære det man skal, bare det som er lett å måle.

Det andre man sier er at ved å måle så kan man styre bedre. Dette er igjen selvfølgelig sant, om man kan måle noe man kan endre gjennom bedre styring. Dersom en klasse gjør det dårlig i matematikk kan man ansette en ny mattelærer, og dersom for mange pasienter får infeksjon kan nekte leger å gå med slips, men vil det alltid hjelpe? Målingene gjør det lettere å flytte avgjørelser høyere opp i hierarkiet. Politikerne kan bestemme at Akersnes skole trenger bedre mattelærere fordi elevene gjør det så dårlig i matte, eller at Bjørnehiet barnehage må ha flere førskolelærere fordi barna ikke prater nok norsk, uten noen gang å ha vært på skolen eller i barnehagen, bare fordi bedre tall i målingene ser fint ut i valgkampen. Man tenker ikke over at å desentralisere avgjørelser, å la overleger, rektorer og barnehagebestyrere ta avgjørelsene selv ofte fungerer mye bedre.

Det er likevel noe fristende over disse to argumentene. Både på høyre- og venstresiden ønsker man at både foreldre og politikere skal ha verktøy til å gi barna den beste skolen og barnehagen, og pasientene den beste helsetjenesten. “Hvor galt kan det være?”

Problemet er at de lyver til deg. Ingen av de to over er hovedgrunnen til all målingen. Hovedgrunnen er privatisering med statlig støtte. Det er forferdelig vanskelig å drive tradisjonelt offentlige tjenester i det private markedet. Det er nettopp derfor de er offentlige tjenester. På engelsk snakker man om “Market Failure”, markedet feiler fordi å ha reell konkurranse krever informasjon på begge sider av transaksjonen. Og det er her målingene kommer inn. Ved å utvikle et målingssystem som fungerer for skole, helse og barnehage kan politikerne veldig enkelt ta inn private aktører som ønsker å tjene penger.

Hvis jeg skal kjøpe en sjokolade jeg ikke har prøvd før kan jeg lese på pakken hva den inneholder, og jeg har jo spist Freia Melkesjokolade før, så jeg har noe å sammenligne med. Dersom det er en Stratos er den ganske lik annen sjokolade jeg har spist før og jeg vet jeg vil sannsynligvis like den, men dersom det er en Troika, så er den veldig forskjellig fra de jeg har hatt før. Jeg vet ikke på forhånd hvor god den er. Den eneste måten å finne det ut på er å kjøpe den og prøve den. Den koste 25 kroner og det er en liten investering for å finne ut om jeg liker den. Men hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen jeg skal spise i resten av mitt liv, eller enda mer, hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen mitt barn skal spise i resten av sitt liv på en gang? Barnet har aldri spist sjokolade før og vet ikke hvilken det vil like. Og det bør iallfall ikke være noen statlig støtte som går til mitt sjokoladeforbruk, selv om det sannsynligvis er gjennom landbrukssubsidier.

Å skulle velge skole eller barnehage er enda vanskeligere. Man vet ikke den relle effekten før mange år senere og selv med alle slags målinger så vet man ikke om resultatene har noen effekt før man ser på elevene som voksne. Markedet for skole og barnehage blir altså veldig mye mer komplisert enn det for sjokolade. I tillegg, dersom sjokoladeprodusenten tjener masse penger på at jeg kjøpte sjokoladen, så er det greit. Sjokoladen har en pris, og om den er for høy kjøpe jeg ikke sjokolen. Verdien sjokoladen gir meg er enkel å stadfeste. Verdien av undervisning er umulig å stadfeste. Hvordan skal jeg vite om mitt barn får undervisning verdt en viss sum i en barnehage over enn annen? Det eneste jeg vet er at barnehagen drives med et mål om at barna skal ha det best mulig innenfor de statlige rammebetingelsene.

Dette gjelder derimot ikke om det er privat barnehage. Da skal også eierne tjene penger. De skal ha noe igjen for investeringen sin. Hvis jeg setter mine ti millioner i banken får jeg en god rente, kjøper jeg bolig får jeg solid verdistigning, så skal jeg investere i en skole, et sykehus eller en barnehage må jeg i det minste få igjen like mye som banken eller bolig. Westerdalselevene så ut til å bli tatt helt på senga da investorene der hentet ut utbytte, men det er nok mest fordi de underviser i kreative fag og ikke økonomi. Dette er ikke bare naturlig, men en gitt følge av privat business i skolesystemet. Det vil altså være helt naturlig, som vist gang på gang, at man reduserer summen brukt på undervisning og pasienter for å hente ut profitt fra disse institusjonene. Om disse får statlig støtte eller ikke som inntekt er likegyldig for meg som investor.

Men Høyre viser da til stadighet til gode eksempler i utlandet, sier du. Ja, dette er fordi mange private aktører i barnehage-, skole- og helsesektoren i utlandet ofte ikke er private aktører i den tradisjonelle meningen. Mange skoler, som BI, er private i meningen “ikke-statlig” men er non-profit-institusjoner, ofte organisert som stiftelser. De eier altså seg selv, og har ikke noen eiere som skal ha masse profitt. Disse vil altså unngå profittmålet og dermed ikke lide under den samme markedsproblematikken som det rene private markedet. Dette er igjen noe som høyresiden ikke sier så høyt, fordi målet er private investeringer og privat inntjening, som stiftelsene da per definisjon ikke gjør.

Det er altså viktig å forstå at målingene handler om mer enn å få gode lærere og leger, det handler om mer enn norsktalende barn i barnehagene. Det handler om å lage et system som er grunnleggende privatøkonomisk, men det høres ikke så bra ut, så det snakker de ikke om. De sniker inn et system som vil gjøre bred innføring av profittskoler og profittsykehuser innenfor statlige rammer og med statlig støtte enkelt.

Les mer:
VG: Høyre-topp vil ha profittskoler

Manifest: Privatskoleprofitørene http://www.manifesttidsskrift.no/privatskoleprofitorene-3/

Jan Arild Snoen: Nei til profitt i skolen er nei til mange profesjonelle aktører

Kristin Clemet, Civita: Profitt, prinsipper og pragmatikk

Nye Meninger: Vi lytter til fagfolk

Flyktningekrisen kan gjøre Norge bedre – en maslowsk guide til mottak og integrering av

Friday, November 13th, 2015

Flyktningekrisen kan gjøre Norge til et bedre samfunn, men som Marius Dolsheim i Civita skriver, så er det ikke lett. Strømmen av flyktninger bringer mange, Tyskland har sagt de vil ta 800 000, vi har sagt vi vil ta 8000. Det fokuseres i media og blant politikerne på at vi må strupe strømmen, at vi må registrere og at vi må fakke de kriminelle, terroristene og hva annet som måtte skjule seg i mengden. Dette er selvsagt helt feil fokus. Vi står ikke bare foran en utfordring, men en god mulighet til å være det liberale samfunnet som vi tross alt mener vi er.

Det første vi må sørge for er at de som kommer har dekket de mest grunnleggende behov. I følge Maslows kjente pyramidemodell er dette de rene fysiologiske behov. Mat drikke, klær og et sted å sove. Dette er ikke gratis, men det er enkelt. Standarden som forventes vil være den samme som Forsvaret stiller med for sine inntak. Man kan bruke militærleire, teltbyer og mange andre løsninger. Det kan forekomme klager blant asylsøkerne, og i en krisesituasjon vil det dessverre være en følge, men man vil enkelt kunne ta inn de som kommer.

De neste to stegene i Maslows modell er trygghetsbehov og sosiale behov. Her vil flyktningene selv måtte ta en større del av ansvaret. Det må være statens oppgave å sørge for at alle har D-nummer og arbeidstillatelse så snart som mulig, helst før noen vurdering av flyktningestatus er klart. Man må deretter sørge for at de har mulighet for bankkonto, telefoni (gjerne kontantkort) med internettoppkobling, og språkopplæring. Mange av flyktningene kommer fra etablerte liv lik eller tilnærmet vestlig standard, mange vil ha mulighet til å overføre penger, mange har smarttelefoner og snakker engelsk. Flyktningene vil nå mulighet til deltakelse i den norske markedsøkonomien.

Man kan gjerne betale de tidlige flyktningene for å sette opp systemer for de senere. De som er kvalifiserte helsepersonell vil kunne bidra med helsesjekker og annet medisinsk arbeide, og de som plukker opp språket raskt vil kunne være tolker for de nyankomne. Ved å møte folk i samme situasjon vil man skape trygghet og tilhørighet.

Så langt har det vært endel arbeid, men det hat vært enkelt. Neste steg er å begynne arbeidet med å integrere, hvorav første steg er skolegang. Etter grunnleggende språkundervisning vil man kunne tilby grunnskoleubdervisning til alle som trenge det. Syria er et land med relativt god grunnutdanning, så en videreføring av dette vil være forholdsvis enkelt. Om noen skulle komme fra andre land vil dette tas hånd om ved at all undervisning foregår med arabiske tall og latinske bokstaver. De som ikke allerede kan, vil lære.

Innen relativt kort tid vil den norske gründerøkonomien plukke opp flere og flere de som bor i flyktningekollektivene. Til tross for enkelte fagforeningers ubehag vil disse menneskene representere billig arbeidskraft, mange med et ønske om å tjene penger for å forbedre sine og sine slektningers liv. Dette vil gi flyktningene anerkjennelsen og selvrespekten som kjennetegner det fjerde steget i pyramiden.

Det femte steget handler om selvrealisering, noe enhver ut- eller innvandrer i et samfunn vil kunne gjøre når de andre stegene er på plass. Man deltar i det sivile samfunn, i trossamfunn og i dagliglivet, og i innvandringsperspektivet kjennetegnes dette ofte med den påfølgende generasjon. Rom ble ikke bygget på en dag heter det, og full integrering tar gjerne et par generasjoner. Fordi det handler ikke om at de som kommer må tilpasse seg oss som allerede er her, men tilpasningen går begge veier. Vi spiser mer kebab og har dagens halal i universitetskantina, men de som kommer lever et økonomisk og politisk friere liv enn mange andre steder.

Ingen sier dette vil være problemfritt. Vi kan ikke ta imot alle som ønsker det uten at det blir noen gnisninger. Det vil både være kulturforskjeller og lediggang som fører til problemer underveis, Men så lenge vi er klare på saksgangen, og har et forutsigbart system vil det være enkelt for en flyktning å velge å bli eller dra videre om de skulle ønske det. Det vil være enklere for administratorer og sikkerhetspersonell å håndheve et klart og enkelt reglement som supplementerer politiets håndheving av norsk lovgiving.

Det er likevel viktig å huske, som Doksheim sier, de kommer hit fordi de tror vårt samfunn representerer noe bedre enn det de kommer fra, og det er et godt utgangspunkt. Det er da ingen prinsipiell forskjell på om man er flyktning fra krig, flyktning fra sult eller bare ønsker et bedre liv.

Denne situasjonen er ingen paretoforbedring, vi som allerede bor her vil måtte godta at vårt samfunn og vår rikdom deles på flere. Men det er viktig i dette at det norske samfunnet tar imot flyktningene med våre liberale verdier stemplet på våre bryst. Dersom vi systematisk kan ta imot dem og sørge for rask integrasjon, vil vi skape et bedre samfunn for veldig veldig mange, uten å ødelegge det for oss selv.

De grønne har gått i konsumfella av

Tuesday, September 8th, 2015

Et av partiene som virkelig har fosset frem i Norge er Mijøpartiet de grønne. Med en ikke-sosialistisk, liberal og sterkt miljøfokusert politikk har de klart å sette dagsorden i svært stor grad i forkant av valget. De andre partiene har måttet diskutere sakene De grønne fronter. Men, De frønne selv har ikke tjent så mye på disse sakene som de kunne ha gjort, og årsaken til det er ganske enkel. Når de er flinke på selve miljøsiden består partiet i hovedsak av uerfarne politikere og de har en grunnleggende idealisme som ofte overskygger pragmatismen som fanger den jevne velger.

Den største saken deres, som er den aller enkleste å angripe, er deres tanke om lavere forbruk. De grønne sier at om man skal klare å redde miljøet for de som kommer etter oss, må vi forbruke mindre enn i dag. Da kan enhver representant enkelt si at “De Grønne vil at du skal få det verre enn du har det i dag. At du skal dårligere enn den eksisterende velferden.” Og de andre partiene har rett, det er nettopp det det betyr. Problemet er bare at det er ikke sant. Vi må ikke forbruke mindre, vi må ikke redusere nytten, velferden, gleden vår for å redde miljøet. Vi må bare endre konsumet vårt til et mer effektivt og miljøvennlig konsum.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant, men det er det ikke. Og du gjør det allerede i dag. La oss ta et eksempel. Jeg konsumerer mer film i dag enn for 10 år siden, men jeg har ikke kjøpt en DVD på mange år. Jeg har altså mye høyere nytte enn på mange år, uten å bruke petroleumsbaserte plastprodukter. Samme gjelder for transport. Bussen jeg tar er hybridbuss, t-banen er elektrisk, når jeg låner mine foreldres biler er de enten el eller hybrid. Å gå fra bil til sykkel er kraftig reduksjon i nytte, men å gå fra bensinbil til elbil er ikke. Ikke å utbygge E18 inn til Oslo er i beste fall ikke å forstå utfordringene i Oslo, og i verste fall å ødelegge for en ordentlig miljøsatsing.

Skal vi ha en miljøsatsing som virkelig gjør en forskjell, må vi ikke prøve å begrense folks forbruk, men insentivere til forbruk som er mindre miljøfiendtlig. Lag mer vei, men begrens det til hybridbuss og elbil. Kun tillat elkjøretøyer innenfor Ring 2, eller aller helst Ring 3 i Oslo, det inkluderer lastebiler, busser og taxier. Avgiftsdifrensier fysiske og digitale produkter. Full moms på bøker, null moms på ebøker f.eks. Samme med aviser, musikk, film etc. Innfør en høy, forutsigbar miljøavgift som man kan innovere seg ut av ved å lage miljøvennlige produkter. Det holder ikke å subsidere miljøtiltak, man må også straffe miljøfiendtlig oppførsel.

Ikke forvent at folk vil konsumere mindre, kjære De grønne. La oss heller lage et samfunn der det å konsumere mer faktisk redder planeten vår.

Hernes må vernes – Reform 94 og #yrkesfag av

Thursday, September 3rd, 2015

Det foregår en debatt rundt utdanning som er både misforstått og farlig. FrP har aldri blitt beskyldt for å vise for mye innsikt i sakene de fronter, og Sylvi Listhaug følger partilinja tett når hun ønsker å kvitte seg med grunnpillarene i Reform 94. ”

“Bedrifter og næringsliv må få mulighet til å ta over opplæringen, og erstatte teorifag med yrkesfag og ha et yrkesrettet løp som rettes inn mot fag- eller svennebrevet. De som ikke skal studere videre, trenger ikke all teorien. Det viktigste for dem er fagbrev og at de behersker yrket sitt.”

Ja, Listhaug, fordi det er ikke så viktig for skolen å gjøre elevene til hele, tenkende mennesker. Det Listhaug og hennes meningsfeller ser ut til å fokusere mye på er at det er høyt frafall på VGS, når det de burde fokusere på er hvordan vi skaper den mest effektive arbeidsstyrken. Vi må, som Avdelingsleder Ellen Møller ved Teknikk og industriell produksjon ved Etterstad vgs sier, sørge for at de med fagbrev har god forståelse av norsk, engelsk og matematikk. Vi må sørge for at de forstår samfunnet rundt seg, forstår når politikerne lover i bøtter og spann uten å kunne holde det og ikke minst kan delta i samfunnet ved å ha forståelse for litteratur, vitenskap og hva som gjør at det er fint å beholde regnskogen.

Morten Hansen er journalist og skriver i FriFagbevegelse om sin far som er dyslektiker og som da han vokste opp på 30- og 40-tallet hoppet av utdannelse etter folkeskolen. Hansens far har gjort det bra likevel. Det er en historie vi hører så mye. Men det kan da vitterlig ikke være riktig å la de hopper av sette standarden. Vi kan ikke basere arbeidsstokken i et av verdens mest høyteknologiske samfunn på at en 16-åring ikke vil lese Hamsuns Sult eller fordi han synes matteleksa er vanskelig. Skal vi fortsette å være det samfunnet som vi er i dag er vi helt avhengige av snekkere som er bedre utdannede enn snekkerne i Spania og Hellas, vi må ha mekanikere som faktisk forstår hva en eksplosjonsmotor er fordi det er ikke lenger bare en motor. Jeg tror ikke Hansen har sett under panseret på en bil de siste 20 år.

Vi trenger murere som forstår kjemien i sementen, fordi da unngår vi å ha to personer til å gjøre jobben én person kunne gjort. Det er nemlig det som er effektivitet. Når én murer kan ta 500 kroner i timen, i stedet for to som 300 kroner hver, så er det effektivitetsøkning som gagner alle parter. At fagbevegelsen ikke har det som fremste flaggsak er for meg helt uforståelig. Og skulle man ønske å ta høyere utdanning etterhvert legger Reform 94 godt opp til å kunne gjøre det med svært enkle grep.

Det er frafall, det er ingen tvil om det, og det skal det også være. Det er mange jobber i samfunnet som ikke dekkes av fagbrevene. Men skal vi være et samfunn som setter velferd for alle høyest, så kan vi ikke ha som mål å gjøre fagutdannelsene mindre helhetlige, mindre teoretiske, mindre dekkende for god samfunnsforståelse. Det vil bare tjene de som ønsker en stor kunnskapsløs masse de kan love gull og grønne skoger uten noen gang å levere.

Gudmund Hernes mente at alle skulle ha mulighet til videre utdanning, men Reform 94 er så mye mer enn det. Reform 94 er selve grunnlaget til et effektivt samfunn. Den er grunnlaget for et samfunn som ikke bare spytter ut arbeidere, men som utdanner selve spydspissen av fagarbeidere i verden.

Det gode FrP – Elitepartiet i partiet av

Monday, August 17th, 2015

Jeg har tidligere skrevet om FrP. Det er et yndet emne for mange, mest fordi de er så morsomme. Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde er gjengen som vi i akademikerkretser ler av. Gjengen vi som akademikere ser ned på, rister på hodet og sier at “hadde folk bare utdannet seg, så ville de aldri stemt på FrP.” De går ikke an å debattere med, fordi ikke bare har de andre meninger, men forutsetningene for deres meninger er så langt ute i skogen at det ikke går an å forholde seg til. Men det er ikke sånn at dette gjelder hele FrP. Fordi det finnes et parti i partiet. En gjeng som er mye mer akademiske og som man kan forstå at folk stemmer på. Og aldri har det vært klarere enn da FrP skulle forme Regjering.

Da FrP skulle forme regjering sammen med Høyre ble det veldig tydelig at det er stor forskjell på hvem som er tydelige karakterer i valgkamp og i opposisjon, og hvem som er spiselige for Regjeringsarbeid. Siv Jensen måtte selvsagt med, ikke bare fordi hun er leder, men fordi hun spiller balansen mellom kjernen og de flinke i partiet veldig godt. Med seg fikk hun noen av de flinkeste i partiet, Ketil Solvik-Olsen (samfunnsøkonom), Anders Anundsen (Jurist), Sylvi Listhaug (Lærer, med praktikanterfaring fra US House of Rep’s), Tord Lien (Hovedfag historie), med tillegg fra Solveig Horne som erfaren regional, nasjonal og internasjonal politiker og knytning til kjernen med Robert Eriksson, en annen erfaren regional og nasjonal politiker. Da disse gikk inn i regjeringen fikk de føre politikk. Ikke den politikken enkelte av oss forventet, men god liberalistisk politikk. Det handler om privatisering, effektivitet, skatteletter og kompetansestyring. Det handler om private aktører i offentlig finansierte tjenester og mer vei for penga. Og mens Per Sandberg står på sidelinja og sutrer jobber Horne for økt kompetanse i Barnevernet, Solvik-Olsen bygger vei som aldri før, godt hjulpet av Statssekretær Bård Hoksrud. Ting går bedre enn noen hadde forestilt seg. Det er ikke et spor av maktarroganse, her skal vi sørge for at om vi ikke får være så lenge, så skal iallfall den politikken som er våre hjerter nær gjennomføres. Ikke alle er enige med politikken, deriblant meg, men det er iallfall en helhetlig, solid politikk som lett kan settes i den vanligvis amerikanske båsen “small government conservative” eller “libertarian” med en norsk vri.

Så hvorfor forblir denne elitegruppen i partiet som består av så mange flere Ellingsener og Sandberger enn Listhauger? Vel, for å oppsummere det i ett ord, stemmer. Alene ville de ikke bare vært på marginen, men de ville bare vært nok et forsøk på få et DLF på beina igjen. Det er ikke rom for dem i det norske politiske spekteret på egenhånd. Og det vet denne gruppen. Fordi mens hverdagen i regjering går på skinner, så er med ett hverdagen tilbake, det er valgkamp igjen.

Plutselig er det ikke den lille eliten i partiet som skal gjøre jobben sin lenger, man må aktivere kjernen. Man må sørge for at de som ikke forstår hvorfor offentlig privat samarbeid har gode og dårlige sider, men i hovedsak er en litt kompleks måte å privatisere tradisjonelt offentlig ansvar og dermed må vurderes individuelt fra sak til sak, kommer seg til valgurnene og stemmer på sine lokale Per Sandberger. Da må man skremme med Ap og SV, man må skremme med høye skatter, bompenger og ikke minst innvandring. Man trekker da de samme flinkisene foran kamera for å forsvare en politikk som ikke står i tråd med den politikken som føres av Regjeringen. I Syria-saken må altså statsrådene forsvare en valgkamp som går direkte mot sin egen regjering. Da får man svar som “Spørsmål om partiets valgkampmateriell må du rette til Frps partiorganisasjon” fra Solveig Horne eller Solvik-Olsens

Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.

Og de andre partiene gleder seg. Fordi de vet at det er her de sikrer sin egen base. Og vi kan bare håpe at de etter kommunevalget går tilbake til sine regjeringskontorer og fortsetter politikken sin uten å ha gjort ubotelig skade på troverdigheten til Regjeringen.

FrP må i all overskuelig fremtid fortsette denne linedansen. For å forbli relevante må de holde på kjernen, og for å forbli spiselige for sin regjeringspartner og få gjennomført sin politikk må de ha en elite på toppen. Folk som kommer ut av FpU med Ayn Rand-lektyren i orden, som har gått på Civita-akademiet, har mastergrader i samfunnsøkonomi, juss, finans og mer, styrker elitegruppen i partiet. Folk som tidligere FpU-leder Ove Vanebo (jurist), Statssekretærene Cecilie Brein-Karlsen (økonom), Vidar Brein-Karlsen (jurist), Hanne Maren Blåfjelldal (samfunnsviter), Kristian Dahlberg Hauge (Sivilingeniør) og flere gir håp for at også en fremtidig FrP-regjering vil være mer Ketil Solvik-Olsen enn Per Sandberg.

Insentiver og eksternaliteter – Om fiendtlig arkitektur og umennesklig politikk av

Friday, July 31st, 2015

En av debattene som raser på nettet om dagen er om fiendtlig arkitektur. Man lager benker man ikke kan sove på, vinduskarmer man ikke kan sitte i og rekkverk man ikke kan skate på. Dette er det noen som ikke liker. “Man må lage et inkluderende bybilde” sies det. Problemet er bare at i denne debatten er det endel problemer. De problemene er faktisk så store at man kunne unngått hele debatten om man bare hadde satt seg ned og tenkt på dem på forhånd. Til min store glede kan løsningen her være en enkel gjennomgang av økonomiske basisprinsipper som insentiver og eksternaliteter.

Insentiver
Et insentiv er i følge engelsk Wikipedia “something that motivates an individual to perform an action.” Og hva er det som motiverer designing og bygging av fiendtlig arkitektur? Det er funksjonalitet. Man har en funksjon som skal løses, og da må man løse /den/ funksjonen. La oss ta eksemplene busskurbenk og vindu. En busskurbenk har en veldig klar oppgave. Den skal sikre at man kan sitte på den når man venter på bussen. Et vindu har en enda klarere oppgave, det skal gi utsikt ut og lys inn. Relativt greie funksjoner. Men, de løser også andre funksjoner, funskjoner man ikke nødvendigvis tenkte på da man laget vinduet eller benken. Dette er såkalte eksternaliteter.

Eksternaliteter
Hvis det er noe som påvirker andre gjennom din bruk av et gode, benken eller vinduet, som de ikke hadde noen påvirkning på, så er det en konsumeksternalitet. Hvis jeg legger meg og sover på benken vil det påvirke din evne til å sitte på den, hvis jeg setter meg i vinduskarmen vil det skygge for både utsikt og lys. Da vil den konkurrerende bruken hindre hovedfunksjonen. Det er noe man selvfølgelig ikke ønsker. Ved å lage benken enkel å sitte på, men vanskelig å ligge på, gjør man den mer rettet mot den ønskede funksjonaliteten. Det kan enten være ved å gjøre den smal og buet eller ved å sette opp armlener mellom enkeltseter. I vinduet kan man gjøre vinduskarmen ubehagelig å sitte på, enten ved å gjøre den smal eller ved å sette opp små pigger i karmen. Begge deler vil gjøre at man ikke sitter foran vinduet.

Hva så?
Dette er altså ingen debatt som er verdt å ha. Man bygger på den måten man mener best oppfyller funksjonen man ønsker, og begrenser det som hindrer den funksjonen. Hva er så problemet? Vel, vi har en økende grad av mennesker uten fast bopel, eller hjemløse. Disse ønsker å sove hevet opp fra bakken under taket til et busskur eller sitte i en vinduskarm som gjerne er varmere enn bare å sitte på bakken. Men, deres konsum av disse godene tar bort den ønskede funksjonen, så derfor gjør man som beskrevet over. Noen politikere mener da at dette gjør samfunnet kaldt. At denne fiendtlige arkitekturen sender et signal til våre svakeste at de ikke er ønsket.

Det er selvsagt vrøvl. Det at man må bo på gata har for lenge siden sendt et signal at man er uønsket. Å fjerne et hinder for å sove på en benk endrer ikke det faktum at vi som samfunn synes det er helt kurant å la mennesker sove ute. Å diskutere arkitekturen er veldig mye enklere og tryggere enn å diskutere hva vi skal gjøre med de som ikke har noe sted å være, spesielt siden det er så i vinden å være mot de som kommer fra andre land uten sted å bo. Skal vi ha en debatt om et mennesklig og åpent samfunn så må vi ta imot de som bor på gata med en seng og tak. Fortsetter vi å diskutere hvor god benken er å sove på har vi som samfunn mistet menneskligheten totalt.

En enklere skatt – Del 3: Sånn skal det gjøres av

Friday, June 5th, 2015

De forrige to postene på bloggen har først vist at skattesystemet i Norge er for komplekst, og deretter vist at skattefradragene både er komplekse og usosiale. Vi trenger altså å gjøre noe for å endre systemet til bli bedre og enklere å manøvrere i. Vi trenger en firefelts motorvei å seile nedover heller enn en bykjerne å kjøre seg vill i.

Løsningen er å foreslå et nytt system for inntektsskatt. Prinsippene forblir de samme, progressiv skatt hvor de som har mest bidrar med mer enn de som har minst. Både nominelt og relativt. Man må sikre refordelingen samtidig som man gjør det så enkelt som mulig.

Forslaget mitt er ganske enkelt bygget opp*. Først må man ha et høyt innslagspunkt. Tjener man mindre enn dette innslagspunktet betaler man ikke skatt i det hele tatt. Alt man tjener over innslagspunktet betaler man full inntektsskatt på. Denne skatten inkluderer både dagens ordinære inntektsskatt og trygdeavgift. Deretter betaler man en flat prosent opp til neste innslagspunkt, hvor toppskatten slår inn. Derfra og opp betaler man den samme marginalskatten uansett hvor mye man tjener.

I Norge, gitt dagens nivåer både på totale skatteinntekter og den enkeltes skattenivå, vil en fornuftig fordeling kunne være:

skattegrafikk.001

  1. Null skatt opp til 100 000 kroner
  2. 35 prosent skatt mellom 100 000 kroner og 650 000 kroner
  3. 47 prosent skatt på all inntekt over 650 000 kroner

Det høye innslagspunktet vil erstatte de fleste skattefradragene for flertallet av skattebetalerne. De som tjener under 110 000 kroner vil betale samme eller mindre skatt enn i dag, null kroner, og vil derfor ha høyere tilgjengelig inntekt. Dette vil være vekstfremmemde fordi å øke tilgjengelig inntekt hos de som har minst ofte fører til økt forbruk heller enn økt sparing.

Skatten man betaler på alt man tjener mellom 100 000 kroner og 650 000 er 35 prosent. Dette basert på at dagens inntektsskatt, som er på 27 prosent, pluss trygdeavgiften på 8,2 prosent blir 35 prosent, sånn ca. Dermed vil ingen betale mer i skatt mellom disse to summene enn de gjør i dag.

I dag slår toppskatten inn på 550 550 kroner og er på ni prosent før den øker til 12 prosent på 885 600. I det foreslåtte systemet vil den slå inn direkte på 12 prosent på 650 000. Altså vil den starte ved et noe høyere enn dagens lavere innslagspunkt, men med full styrke med en gang. Man har altså et enkelt, progressivt skattesystem.

Skattetabell

Når man ser på tallene så viser de at intensjonen funker. Sammenlignet med dagens nivåer vil man se at det er først når man er i inntektsbolken 500 000-749 999 at man øker beskatningen, og da svært lite. Gjennomsnittskattebetaleren ligger på 25 prosent skatt av bruttoinntekten og selv når man tjener over 1,5 millioner er skatten bare 4 prosentpoeng høyere enn i dag. Dette er nivåer alle vil kunne leve fint med, og som vil styrke refordelingseffekten, samtidig som den gjør skatten mer oversiktlig.

Forhåpentlig har disse tre innleggene ført til et økt fokus på inntektsskatten, at den ikke fungerer så bra som vi skulle ønske og hva vi kan gjøre for å forbedre den.

*Og selv om jeg her foreslår tall, er det viktig å presisere at jeg bare har tilgang til deler av tallmaterialet, og at økonomene i Finansdepartementet sikkert kan regne seg frem til bedre spesifikke grenser.

En enklere skatt – Del 2: Enklere uten fradrag av

Wednesday, June 3rd, 2015

Inntektsskatten er en som en italiensk pizza, alle har en mening om hvordan den skal være og hva den skal inneholde, men når alt kommer til alt er det enkelheten som gir den gode smaken. I forrige innlegg i denne serien ble det skrevet om hvordan skattesystemet er oppdelt i for mange nivåer og ikke har en entydig prosent. I dag er fokuset på en av tingene som virkelig gjør den norske skatten kompleks, alle skattefradragene man kan ha.

Skattefradragssystemet er en kafkaesk labyrint bygget for å belønne for attraktiv oppførsel og for å trekke velgere ved å støtte de tilsynelatende trengende. Man har klart å skape et system som ikke skiller de trengende fra de bidragssterke, men skiller de som kan bruke skatteloven til sin fordel fra de som nettop ikke kan. Man har laget et system hvor noen av de berettigede skattefradragene er forhåndutfylt i selvangivelsen, mens andre ikke er. Staten kan ikke forventes å vite alt man driver med, men kan man egentlig forvente at den enkelte skattebetaler vet hva man har rett til? I tillegg har man skapt et system hvor de som tjener mye kan trekke fra sin skattbare inntekt på bekostning av de som tjener mindre. Har du nok lønn til å betjene et huslån får du penger av staten til å betjene rentene på bekostning av de som må leie og ikke får rentefradraget.

Skattefradragene er ganske mange, men de kan i hovedsak deles inn i tre grupper:

1. Fradrag på utgifter til inntekts erverv

  • Kostnader ved skattepliktig utleie av fast eiendom(RF-1189)
  • Udekket underskudd fra tidligere år

2. Fradrag for å insentivere visse handlinger

  • Arbeidsreiser
  • BSU
  • Fagforeningsfradrag
  • Finnmarksfradrag
  • Fisker- og sjømannsfradrag
  • Foreldrefradrag (barnepass)
  • Fradrag for festetomt
  • Gave til organisasjon
  • Kostnader til doktorgrad
  • Pendler (utgifter til kost og losji)
  • Renter av gjeld
  • Standardfradrag for utenlandske arbeidstakere

3. Fradrag fordi man trenger litt ekstra penger

  • Minstefradrag
  • Sykdomsutgifter
  • Uførhet
  • Underholdsbidrag til tidligere ektefelle

Den første gruppen, fradrag på utgifter til inntekts erverv, virker i utgangspunktet veldig fornuftig. Man kan trekke fra på skatten de pengene man personlig bruker for å tjene lønna si. Man får igjen penger for ulemper gjennom jobben, analogt til at man må betale skatt på de fordeler man får gjennom jobben. Problemet er bare at det ikke er så enkelt. Man har gjennom stadig utglidning skapt et system hvor man har begynt å blande næringsskatteregler inn i inntektsskatten. Dersom man har utgifter i forbindelse med jobb kan man enten sette opp et system som behandler dette hos arbeidsgiver eller som tillater å sette opp næringsvirksomhet hvor man kan skatte etter næringsskattreglementet. Man trenger ikke rote inn disse reglene i inntektsskatten. Da vil disse fradragene være unødvendige.

I tillegg har man minstefradraget. Det er et litt tricky fradrag fordi det egentlig skal dekke alle slags småutgifter som dukker opp i jobbsammenheng. Selv om dette fradraget i seg selv er en forenkling av fradragssystemet, er det bare ikke nødvendig, og er i de fleste andre systemer byttet ut med et innslagspunkt for skatt, som både er mer forutsigbart og mer fornuftig.

Gruppe to er mer interessant enn gruppe en. Man har gjennom årevis med politisk kamp mellom høyre- og venstresiden satt opp et system for å insentivere visse handlinger, gjerne uten å fjerne den forrige regjeringens innfall. Man har gjenlevninger fra en tid hvor det drev hele samfunnet fremover å insentivere folk med rentefradrag, BSU og fradrag for festetomt for å gjøre det mer attraktivt å kjøpe bolig enn å spare på andre måter.Problemet er bare at man subsidierer boligkjøp for de som har mye skattepenger fra de som leier, ofte de som har mindre. Man pusher boliginvestering heller enn annen investering. I en gryende økonomi det er ganske fornuftig, men i et fleksibelt moderne samfunn blir det bare en kompliserende faktor i et allerede forvirrende skattelandskap.

Reisefradrag og fradrag for å pendle fra utlandet er satt opp for å gjøre det mer attraktivt å bo i mindre sentrale strøk, selv om man må pendle til jobb, evt om man bor i utlandet og pendler inn til Norge for å jobbe og å bidra med skatt. Finnmarksfradraget finnes for å overtale folk til å bo i Finnmark. Fisker- og sjømannsfradraget finnes for å holde folk i lite attraktive industrier. Det er fint at man støtter spesifikke næringer, at man støtter store enkeltgrupper for å få godvilje i valg. Men å gjøre inntektsskatten ytterligere vanskelig bare fordi man tror det kan sanke noen stemmer blir ikke fornuftig. Jeg tror iallfall ikke at det er reisefradraget som gjør at noen bor på landet når jobbene er i byen, og om det er sånn så kanskje det å fjerne dem kan skape mer arbeid i distriktsnorge. Disse fradragene er altså unødvendige.

Fagforeningsfradraget finnes for å insentivere fagforeningsmedlemsskap. Jeg har selv vært medlem i en fagforening, og hadde mange fordeler med det. De fordelene er lett verdt medlemsskapssummen, allerede før skattefradraget. Jeg mener det å være organisert i arbeidslivet er veldig fornuftig, men at noen andre, gjerne da de som ikke er organiserte, de som tjener minst i samfunnet, skal betale for det virker for meg noe søkt. Sånn er det for nesten hele rekken med fradrag. Det kan ha gode hensikter, men resultatet blir et veldig kompleks, og til dels ganske urettferdig system.

Den tredje og siste gruppen er fradragene man har fordi man er i en gruppe som i en politiske kampanje kan synes å trenge litt ekstra penger. Man har skattefradrag for uføre, de som betaler underholdningsbidrag* barnebridag og syke. Selv om det er fint at disse har mer penger til rådighet, og det kan ha en god sosial effekt, forutsetter skattefradrag at man først har tjent nok til at fradraget har noen nytte, så pr definisjon vil dette ikke være de mest trengende. I tillegg krever mange av fradragene at man kan sannsynliggjøre eller bevise at man har hatt utgiftene, noe som kompliserer prosessen for de som trenger dem mest. De må altså finnes bedre måter man kan dekke disse behovene.

Det finnes en fjerde gruppe med skattefradrag, og det er den difrensierte trygdeavgiften. Man kan nemlig ganske enkelt se på den som skattefradrag for visse grupper. Er man under 17 år eller over 69 år betaler man 5,1 prosent trygdeavgift på inntekt. Man betaler også 5,1 prosent på pensjonsinntekt. På såkalt “annen næringsinntekt” når man er mellom 17 og 69 år og ikke i primærnæringer betaler man 11,4 prosent. Så ikke så mye et fradrag som et tillegg der. Det finnes mange gode grunner for den enkelte variasjon, men nok en gang blir det bare eksempler på en for kompleks skattestruktur.

Skattefradragssystemet er virkelig den kafkaeske drømmers belønningssystem. Det setter et virkelig bilde på det engelske ordtaket “The road to hell is paved with good intentions”. Man har altså, gjennom gode intensjoner, klart å lage et system som er for komplekst til å gjennomføre det vi ønsker at det skal gjøre, og er til dels svært usosialt. Det virker i verste fall direkte motsatt retning av den refordelende effekten som er selve grunnlaget for inntektsskatten. I et forbedret skattesystem bør vi ha null fradrag og heller lage et system som har et høyt innslagspunkt, et system som tar seg av fradragene til de som har minst, uavhengig om de passer inn i visse kriterier og som subsidieres av de som har mest. En reell refordelende effekt.

*Barne Underholdningsbidragspengene er skattepliktige for mottaker

Når økonomer skal løse problemer – om elbiler og busser av

Tuesday, June 2nd, 2015

Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea, har sett seg lei på at elbilene i Oslo skaper kø for bussene i morgenrushet. De 1400 elbilene som passerer i kollektivfeltet daglig gjør bussene, i følge Juel, opp til 10 minutter forsinket. Han mener at elbilene skaper unødvendige forsinkelser og at kostnaden ved forsinkelser er tilsvarende til at elbilene betaler 240 kroner hver.

Jeg har sympati med Juel, og som god samfunnsøkonom ser tanken om å tallfeste ineffektivitet som en god en. Problemet er bare at Juels modell, som vi økonomer ofte blir kritisert for, er litt for enkel. Kan vi løse dette på en bedre måte?

For å finne den bedre løsningen må vi spørre hva det er vi faktisk ønsker å oppnå. Vi kan sette opp problemet med tre påstander.

1. Vi ønsker at folk skal kjøre elbil over bensinbil for å redusere utslipp. (TØI)

2. Vi ønsker at folk skal kjøre buss over bil. (Regjeringen)

3. Vi ønsker at bussen kan kjøre uhindret i kollektivfeltet (Juel)

Det er i dag, i følge Juel, 1400 elbiler og 120 busser i kollektivfeltet. Antaller taxier er ikke nevnt. Disse som andel av 88 000 kjøretøy per døgn (2010).

Å sikre påstand 3. er ganske enkelt. Man kan bare fjerne elbilen fra kollektivfeltet. Det vil lite trolig ha noen effekt på 2. og vil om noe påvirke 1. negativt. Jeg tror løsningen er å begynne i den andre enden. Gjør det lite attraktivt å kjøre bensinbil. Det er mange måter å løse sånt på, men personlig er jeg tilhenger av rushtidsavgift. Kollektivtrafikk kjører gratis i kollektivfeltet; elbiler kjører gratis i det vanlige feltet; og bensinbiler betaler difrensiert rushtidsavgift basert på biltettheten, inkludert elbiler i den tettheten, med en makspris på f.eks. 1000 kroner.
En sånn løsning vil insentivere både kollektivtransport og elbil, samtidig som den vil disinsentivere bensinbiler. Den vil kanskje ikke få ned totaltrafikken på sikt ettersom flere og flere bytter til elbil, men den vil i det minste sørge for at elbilspredningen når kritisk masse og skaper nettverksøkonomiske fordeler.

På kort sikt vil en slik ordning spre trafikken utover i døgnet, og på lengre sikt vil elbilbruken skape løsninger som elektrisk tungtransport, mer bruk av jernbane og økt ladestasjonstetthet. På den måten får vi renere luft, og Juel trenger ikke tenke på at bussen hans blir forsinket.

En enklere skatt – Del 1: hvor komplisert skal det egentlig være? av

Monday, June 1st, 2015

Inntektsskatten er selve kjernen i de fleste vestlige skattesystem. Den skal refordele inntekt, og sørge for at man bidrar etter evne til felleskapet. Skatten skal sikre at alle medlemmer av samfunnet har mininumsbehovene dekket. For å sikre en at disse effektene er sosialt refordelende har man såkalt progressiv skatt. De som har mest betaler ikke bare nominert mer skatt, men også en høyere prosent.

Norge har i prinsippet et ganske enkelt skattesystem. Vi har 27 prosent normal inntektsskatt*. Dette var 28 prosent før sittende regjering, men et enkelt skattelette her og der er relativt ukomplisert.

Jeg skal i tre artikler fremover skrive om skattesystemet i Norge, hva som er bra, hva som er dårlig og hvorfor jeg mener vi kan forenkle det ganske mye. I dette første innlegget skal jeg gå gjennom de forskjellige skatteprosentene og forklare hvorfor vi ikke egentlig ikke trenger den oppdelingen som vi har. I andre innlegg skal jeg skrive om fradragene, hvorfor har vi dem, og trenger vi dem egentlig? I tredje og siste innlegg skal jeg foreslå et skattesystem jeg mener er enklere og bedre, og som vil kunne gjøre selvangivelsesutfyllingen enda enklere. Jeg skal ikke ta inn over meg bedriftsbeskatning eller andre avgifter.

Så, hva er egentlig inntektsskatten i dag? Vel, hvis man tjener opp til 550 550 kroner, så er den 27 prosent. Mellom 550 550 kroner og 885 600 betaler man de 27 prosentene og toppskatt på 9 prosent. Over 885 600 kroner betaler man de 27 prosentene pluss 12 prosent toppskatt. I tillegg betaler man av det man tjener over 49 650 kroner trydgeavgift. På lønnsinntekt, sykepenger og lignende, for personer i alderen 17 til 69 år er trygdeavgiften 8,2 prosent**. Nå begynner det å bli litt klønete her.

Altså, i teorien hart man 27 prosent skatt fra første krone***, med trygdeavgift fra ca 50 000 kroner. Kan det være nødvendig å gjøre det så komplisert? Det korte svaret er nei. Skatten burde være så enkel at man kan forklare den i tre enkle setninger:

  1. Under X betaler man null skatt.
  2. Mellom X og Y betaler man normal inntektsskatt på a prosent
  3. Over Y betaler man ytterligere toppskatt på b prosent

Det skattesystemet vil være så forutsigbart og enkelt at man ikke bare må kunne forvente at enhver lønnstager skal forstå det, men selvstendig næringsdrivende som betaler inntektsskatt vil også enkelt kunne forholde seg til skatten uten å gå om regnskapsfører. Samtidig beholder man prinsippet om progressiv skatt, som er en kjerne i det norske skattesystemet. De som har mest skal betale mest. 

Et slikt nytt system vil også forenkle skatteberegningene i staten. Det vil unektelig føre til en innlemming av trygdeavgiften i ordinærskatten, men det vil også gjøre inntektsskatten mye mer oversiktlig. Man kan kontrollregne med et enkelt firemillionerraders excel-ark. Mye enklere for alle involverte.

I neste del vil jeg forklare hvorfor et slikt system vil trenge å forenkle skattefradragene og på hvilken måte det gjøres best. Har dere noen opplevelser med hvordan skattesystemet er unødvendig vanskelig? Del gjerne i kommentarfeltet.

*Jeg vil i den grad jeg klarer prøve å bruke 2015-satser, men jeg beklager om det her og der blir noen 2014-satser med i teksten.
**Jeg vil komme tilbake til forskjellige trygdeavgiftssatser i neste del om skattefradrag.
***Minstefradraget vil tas opp i neste del om skattefradrag

Noen kilder:
Skatter, avgifter og toll 2015 – Statsbudsjettet
Trygdeavgift – skatteetaten