Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Det som virkelig er det siste strået, er at man må begrenser importen fra verdens minst utviklede land (MUL). Namibia, som lenge har kunnet selge kjøtt til Norge uten den vanlige 430% kjøttollen har altså nå fått kvote på lammekjøtt. Namibiske bønder, noen av verdens fattigste sådan, får altså ikke selge mer enn 400 tonn lammekjøtt i året i Norge, for å beskytte verdens rikeste bønder.

Ikke bare kan vi altså ikke velge å kjøpe kjøtt av god kvalitet til en billig penge, mangelen på valg går direkte på bekostning av utviklingsland, VERDENS MINST UTVIKLEDE LAND! Hva holder vi egentlig på med? Dette er ikke godt nok, og jeg er veldig glad for at iallfall Henrik Asheim lufter problemet i media. Så kanskje resten kan komme etter.

Maria er ulovlig innvandrer og har vært det i over ti år. Hun kunne fortsatt vært gjemt, om hun ikke hadde skrevet boken Ulovlig norsk under fullt navn. Nå skal hun altså sendes tilbake til Russland, hvor hun ikke har bodd på veldig mange år.

Dette har skapt furore i norsk media, det er jo klart at en jente som ser ut som oss og som tilogmed har skrevet en bok må få bli. Hun er jo et unntak, hun skal vi gå i fakkeltog for og protestere mot politiet for.

Jeg, derimot, er enig med politiet, justisministeren, sannsynligvis FrP og ikke spesielt overraskende Snorre Valen. Denne saken er ikke spesiell. Marie Amelie er bare nok en asylsøker som er her ulovlig og som skal ut. Det som Valen og jeg videre ser ut til å være enige om er at sånn kan det ikke være.

Vi kan ikke ha et samfunn der et land som desperat trenger befolkning velger å kaste folk ut. Et land som har eldrebølgen som største problem i umiddelbar fremtid ikke tar imot de som ønsker å bidra. Vi har som stat og økonomi ikke råd til å sende folk hjem.

Som jeg har skrevet om før, gi folk en tidsbegrenset arbeidstillatelse det sekundet de krysser grensa. Gi folk en mulighet til å oppnå drømmelivet her. Så, om de i løpet av f.eks tre år ikke får arbeid eller studieplass eller hva det skulle være, så må de søke på nytt, med mulighet for avslag. Det gir alle en fair sjanse, det ender problemet med at folk som kan og vil bidra må sitte på rompa uten å få lov. Det ville løst Maria Amelie-problemet på null tid.

Maria Amelie er ikke et unntak som må spesialbehandles, hun er symptomet på en ineffektiv og umennesklig innvandingspolitikk.

Les mer:

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme « polecon.no.

Hvordan motivere asylsøkere « polecon.no.

Amelie fikk avslag på asylsøknad onsdag – VG Nett.

Kjæresten: – Frykter Maria Amelie kan bli sendt ut i natt – VG Nett.

Ulovlige Maria « minerva.

Påtalemyndigheten her i traktene « minerva.

Det er nemlig sånn at det som er fint i alle disse byene er hva de en gang var. Gamle Stavanger, bryggen i Bergen og trebebyggelsen og festningen i Fredrikstad er alle fine på postkort, men det gjør dem ikke til fine byer. En ordentlig fin by er en by som er fin på grunn av det nye, ikke på grunn av det gamle. I Oslo har man både festning og gammel by, men det som gjør byen ordentlig fin er Barcode og Tjuvholmen, det er nye Holmenkollen og Nydalen t-banestasjon.

Forstå meg rett, en by trenger sin historie, og man skal ikke undervurdere verdien av nytt og gammelt sammen. Men det er nettopp det man trenger, nytt og gammelt sammen, ikke hver for seg. Det man trenger er at det gamle inspirerer det nye og fører til videre utfoldelse. Det har man klart noen steder i Norge, men ingen steder så bra som i Oslo.

Men Oslo er ikke problemfritt, de prostituerte har blitt mer pågående og tiggingen mer vanlig, men politiet og kommunen har gjort en god jobb i å begrense, tross verdenspolitiske situasjoner som de ikke har spesielt mye kontroll over. Narkohandelen er blitt mindre åpenlys enn den var da jeg kom til byen i 2002, men den er blitt flyttet nærmere publikum. De prostituerte har skiftet farge og er mer pågående, samtidig som etter hva jeg forstår de har redusert prisene for å utkonkurrere den lokale arbeidskraften. Halve byen ser ut til å være drevet av svensk betjening og polsk arbeidskraft. Men til tross for hva enkelte sier, så er dette en av Oslos store styrker, ikke dens svakhet. Oslo som by er blitt rikere av å ha butikker med slakter som er åpne på søndager og som har mer krydder enn Black Boys relativt begrensede utvalg, som har rå overvinger av kylling og sauehoder.

Oslo er Norges uten tvil fineste by, ikke bare av utseende, men også i sjelen. Oslo er Norges fineste by.

Les også:

God natt, kjære Oslo — Det skulle tatt seg ut av Jakob Arvola

Svaret er enkelt, fremmedfrykt. Ikke sånn fremmedfrykt som gjør at en mann sykler rundt og skyter folk i Malmø, men sånn fremmedfrykt som gjør at vi ikke tar mot innvandrere, sånn fremmedfrykt som gjør at vi stenger for utenlandske landbruksvarer med ubegripelig høye tollgrenser, men ikke minst sånn fremmedfrykt som gjør at vi fremdeles har odelsloven.

For det er ikke mangel på folk som vil bo på den norske landsbygda. Se bare på Kirkenes og hvordan den økte russiske innvandringen der har ført til økonomisk og kulturell vekst. Det finnes nok av de som ønsker å investere i både tradisjonelt og utradisjonelt landbruk, både fra inn- og utland som presses ut fordi vi foretrekker at bøndene også har hatt foreldre som var bønder det samme stedet.

Fremmedfrykten, ofte representert gjennom Bondelaget, hele Stortinget og store deler av befolkningen, er nemlig altetende. Det er den som gjør at Oda må ta med seg sin ikke akkurat bondekjæreste til gården hun har odel på og manne ham opp, om det skal bli videre drift på gården. Det er den som gjør at vi ikke har særegne ordninger for russere, amerikanere, brasilianere, kinesere, indere eller andre som ønsker å bosette seg på landet, som ønsker å drive landbruk. Det er på grunn av fremmedfrykten at det ikke er lov å selge en gård til den prisen kjøper er villig til å betale. At det ikke holder å ha driftsplikt, men at man i tillegg må godkjenne hvert kjøp, i tilfelle kjøper skulle finne på å begå den ultimate synden, begynne med noe nytt.

Til forskjell fra de fleste som tar opp problemer i landbrukspolitikken, har jeg en løsning på disse problemene. Den er tredelt.

1. Kutt odelsloven tvert. Den har ingenting for seg annet enn å sikre ineffektiv fordeling av jordbruksland. Den kan erstattes med et punkt i arveloven hvor gårder hvor videre drift er sikret slipper man arveavgift, eventuelt at man kan testamentere uten de vanlige forbehold, gjerne da også utenfor blodslinjer, til enkeltpersoner. Bort må den iallfall om man ønsker et konkurransedyktig landbruk.
2. Fri innvandring til små kommuner. Til alle kommuner med innbyggertetthet under et forhåndsbestemt tall, eller kommuner utenfor sentrale strøk, begge enkelt å definere politisk, er det ingen innvandringsbegrensing. Dersom man forplikter seg til å bo i disse i et bestemt antall år, f.eks. 10, får man automatisk oppholds- og arbeidstillatelse. Her kan man gjerne gå ut å rekruttere aktivt, ikke ulikt hva man gjorde sist vi manglet arbeidskraft.
3. Slutte å fokusere på kommunesammenslåing og heller jobbe med generell forenkling av byråkratiet. Gjør det enkelt å flytte til landet, gjør det enkelt å bo der. Gjør det enkelt å starte og drive bedrifter.

Med disse tre grepene vil man øke ikke bare tilflyttingen til grisgrendte strøk, men også øke effektiviteten i disse strøkene. Oda, og andre akademikerbarn vil flytte bort, men da er iallfall refillen sikret. Og nei, forslaget mitt er ikke at innvandring skal løse alt, bare at det er en viktig del. God gammeldags gårdsdrift og befolkningsutvikling skal fikse resten gjennom å fjerne de lovene som holder deler av samfunnet tilbake.

Fremskrittspartiet blir alltid beskyldt for å nøre opp under fremmedfrykt, og det er ikke ufortjent, men de er ingenting mot Senterpartiet og Bondelaget. Dette må vi fikse, NÅ!

Det kineserne gjør, er å verdsette noe nærmere en markedspris. Det er svært positivt. Ikke bare fordi noen kinesiske gruveeiere tjener mer penger på det, men fordi det skaper verdifulle arbeidsplasser for lavt utdannede i både Australia og California. I tillegg skaper det insentiver til innovasjon for å komme bort fra disse metallene, sånn at man får en bedre balanse i markedet for sjelden jord.

Dette er nok et eksempel på hvordan kunstig lave priser ikke er til det beste for de involverte. I Norge har vi f.eks. kunstig lave kraftpriser, spesielt for tungindustrien. Da dette på kort sikt er bra, har det vist at det på lang sikt ikke gjør oss mer konkurransdyktige, ikke hjelper sysselsettingen og begrenser krafteksporten til mer konkurransedyktige økonomier med mer forurensende kraftproduksjon.

I en tid hvor argumentet mot monstermaster er at de skal støtte økt eksport, ser man hvor sneversynt befolkningen blir når de store viktige saker er på dagsorden. Da er det viktig at politikerne tar ikke bare det lokale ansvaret, men det internasjonale, makroøkonomiske ansvaret.

I Europa har man i århundrer taklet to ting som amerikanerne har liten eller ingen erfaring med, ukonvensjonelle stridsmetoder, eller terrorisme, og krig mot Islam. Europeerne har kjempet mot irske, tyske, baskiske, korsikanske, algeriske, palestinske, israelske, norske, franske og jugoslaviske frihetskjempere, motstandsmenn, partisanere og terrorister så lenge vi kan huske. Det er en del av folkesjela. Spørsmålet er ikke om noen ønsker å sprenge oss, men hvem som ønsker å sprenge oss nå. I tillegg har det nesten vært non-stop krig i Europa de siste tusen år og vel så det. Amerikanerne hadde sist en krig på egen jord for godt over hundre år siden, og det var mot seg selv.

I tillegg har man siden korstogene hatt et litt anstrengt forhold til Islam i Europa, ja ikke bare Islam, men hele Midtøsten og Nord-Afrika. Kolonitiden gjorde ikke ting bedre akkurat. Amerikanerne var derimot kolonistene som slo tilbake. De var beviset på at man trenger ikke være imperialist for å bli supermakt. De var selvet fyrtårnet for demokrati.

Men, så blir de angrepet. Som den ungdommen de er, skal de ta slå tilbake. Ikke bare mot de som angrep, men de skal vise at ingen slår oss ustraffet. Ingen er tøffere enn oss. De blir paranoide og krever at de europeiske flyplassene, som har jobbet med å forhindre terrorisme så lenge det har vært flytrafikk, skjerper sine tiltak. Europeerne, som ikke gidder å krangle, gjør som de får beskjed om.

Spol frem til i dag, og amerikanerne er igjen nervøse. Kan ikke noen ta tak i amerikanerne og si “dette har vi drevet med i årevis, noen liv tapt er ikke verdens undergang”? Er ikke det viktigste å vise at liberale demokratier nettopp ikke lar seg skremme av terrorister?

Journalistene elsker det, og deres kjærlighet til overskriftene blir ikke mindre av at handelsstanden i Eidsskog kommune nekter å selge VG med “Krig er bedre enn sex” på forsiden. Rop om sensur gjør at saken tar på seg et liv ingen kunne forutsett.

Forsvarstopper blir fremstilt som vikingtilbedere og oppklaringspatruljer som mulige dødsskvadroner. Sammenligninger er det nok å ta av. Abu Graib og dødspatruljen i Afghanistan er enkle, men effektive sammenligninger.

I tillegg legger den politiske ledelsen seg helt flat for pressen, med unntak av FrP, som i god populistisk ånd benytter sjansen til å kritisere regjeringen.

Det som skjer er problematisk på tre måter. For det første kan det se ut til at forsvaret ikke har tatt konsekvensen av den økte åpenheten mot pressen. Skal man invitere utenforstående inn må man skjerpe disiplinen i leir. Det vil sannsynligvis skape dårlig stemning, men må til om åpenheten skal opprettholdes.

For det andre, pressen må klare å skille mellom tomme morsomme ritualer, som organisasjoner på universiteter og arbeidsplasser har massevis av, og symptomer på problematiske holdninger. Det har foreksempel ikke blitt nevnt med et eneste ord at de norske soldatene i Afghanistan er totalavholdende mens de er der nede. De festene de har er altså ikke fylleslag, som julebordet til avisene fort blir, men fester hvor hver deltager til enhver tid har i bakhodet at nå kan det smelle hvert øyeblikk. Nå kan jeg måtte drepe eller bli drept når som helst.

For det tredje, må den politiske ledelsen, og forsvarsledelsen for den saks skyld, ikke legge seg opp i detaljstyring av enkeltsoldater. Enten må man ha tillit til ledelsen i Telemark Bataljon, og gi dem tøylene, sånn at de kan lede og velge folk under seg som kan lede sine avdelinger, eller så må man bytte dem ut med noen som kan få jobben gjort. Det er ikke verre enn når John Fredriksen bytter ut sjefen i Seadrill fordi han ikke får jobben gjort. Jobben er ikke en enkel en, men den er ganske klar.

Stormen som har herjet i avisene har vist at det er mangler på alle tre punkter. Den har vist at sakene sjelden reflekterer moralen til soldatene, men moralen til journalistene. Den har ikke minst gitt meg muligheten til å tenke over hva som er bedre enn sex, og analyse er definitivt bedre enn sex.

Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Både Doksheim og undertegnede har tidligere skrevet om hvorfor man bør åpne grensene for fri innvandring, og jeg synes vi begge har gode argumenter for dette, fra begge sider av den norske politikken. Det vi ikke er helt enige om er velferdsstatens rolle i en slik situasjon.

Doksheim argumenterer for å tillate de for lavt produktive inn i arbeidsstokken ved å tillate lavere lønninger. Tajik og Trettebergstuen stempler dette forslaget umiddelbart som sosial dumping og sier at det vil skape en underklasse. Jeg er egentlig ikke enig med noen av dem.

I tråd med den sosialdemokratiske tradisjonen er det viktig at man ikke fjerner fagforeningenes makt, men heller viser tålmodighet. Når Doksheim hele tiden snakker om arbeidsinnvandring direkte, vil jeg si at vi må dele det i to. Første gruppe er de jobbene hvor norsk og utenlandsk arbeidskraft lett lar seg skifte ut. Her vil man forvente en høy grad av konkurranse mellom nordmenn og innvandrere (nordmenn definerer jeg som alle som er født i Norge og har foreldre som er født i Norge). Håndverkere, industriarbeidere og landbruksarbeidere er typiske eksempler på såkalt utsatte jobber.

I tillegg vil denne gruppen starte en mengde støttefunksjoner, for å bruke et nesten militært uttrykk. Det er alt fra butikker og restauranter med mat fra hjemlandet, til oversetting og fagforeningsarbeid. Det har forøvrig overrasket meg at det f.eks. ikke er mer profilerte polske fagforeninger i Norge, men det er en annen sak. Disse støttefunksjonene er essensielle og vil skape nye arbeidsplasser bare fra innvandringen. Oppå dette har du jobber hvor man lett kan ansette innvandrere som har utdannelse fra hjemlandet, spesielt i helse- og omsorgssektoren.

Gruppe nummer to er resten av jobbene, de jobbene hvor førstegenerasjonsinnvandrere ikke stiller så sterkt, både på grunn av språk og på grunn av manglende tillit til bakgrunn. Doksheim foreslårå løse dette problemet med å belønne risikotagning med “lov” til å gi lavere lønn som en risikopremium. Dette er en markedsøkonomisk effektiv løsning, men det spørs om ikke løsningen heller ligger på litt lengre sikt.

Det har de siste årene vært mye snakk om ALI-yrkene hvor innvandrere har en sterk tilstedeværelse. ALI-yrkene er advokat, lege og ingeniør. Dette er jobber som tradisjonelt står høyt i samfunnet, spesielt i land med høy grad av primær- og sekundærnæring, og som mange innvandrere tenderer å sikte mot. I disse yrkene har det i hovedsak vært andregenerasjonsinnvandrere som utdanner seg, fremfor førstegenerasjon. I tillegg er det høy grad av liberalisering og grundervirksomhet hos andregenerasjon. I tillegg er annen høyere utdanning også klart tilstede, spesielt hos innvandrerjenter, en gruppe som om man skal tro norske medier stort sett sitter hjemme og blir tvangsgiftet. Utviklingen er altså at innvandrerungdom ikke bare nærmer seg norsk ungdom i utdanningsmønster, men i visse deler tar forbi.

For gruppe to er det altså ikke et problem, men hva gjør vi med gruppe en? Dersom vi ikke kan, som Tajik og Trettebergstuen argumenterer, gi dem lavere lønn, kan vi øke insentivene til å ansette førstegenerasjonsinnvandrere på andre måter? Vi kan selvfølgelig gi lavere arbeidsgiveravgift eller på andre måter redusere kostnaden til arbeidsgiver uten at det går ut over lønn direkte; man kan i en gitt periode betale deler av lønnen over statsbudsjettet, noe tilsvarende den likelønnspotten som kreves i visse sektorer i disse dager, bare tidsbegrenset; eller man kan kvotere inn innvandrere i enkeltyrker. Ingen av disse måtene promoterer effektivitet på kort sikt, men noen ganger er det ikke kortsiktig effektivitet man er ute etter, men løsninger som skaper lang sikts effektivitet. Dette er tross alt tanken bak likestilling og 40 prosent kvinner i styrene. Forskjellen på en likelønnspott til kvinner og til førstegenerasjonsinnvandrere er ganske enkel. Når kvinners døtre blir kvinner, blir førstegenerasjonsinnvandreres barn andregenerasjonsinnvandrere, og risikofaktoren er i stor grad fjernet.

Dette er selvfølgelig i tillegg til den vesentlig endrede innvandringsprofilen vi kan forvente å se. Som Doksheim tar opp i sitt notat har vi to eksempler med fri innvandring å sammenligne med “innvandringsstoppet” vi har hatt siden søttitallet i Norge. Hver gang det åpnes opp kommer høyproduktivitetsarbeiderne, nettopp fordi de kan komme frem og tilbake som de vil. Når det stenges derimot, drar ikke bare folk frem og tilbake, men i tillegg er det bare flyktninger som kommer inn, grupper som per definisjon trenger oppfølging og støtte fra staten. Ved å åpne opp vil altså endel problemer fikse seg selv.

Vi er ikke ute etter å skape en underklasse på noen sider, den ene siden vil bare ha arbeidskraftskonkurranse som gagner oss alle økonomisk, mens den andre vil sikre menneskeverdet og hindre et klasseskille. Jeg tror vi kan få til begge om vi er villig til å dele av velferdsstaten med alle som vil komme inn i landet og heller se etter løsninger som skaper sysselsetting på alle nivåer enn å stenge oss inne og alle andre ute.

PS. Jeg har her sett helt bort fra asylpolitikk ettersom i et regime med fri innvandring er ikke asylsøknader lenger nødvendige.

1. Israel og Egypt har blokkert grensene til Gaza og sivilbefolkningen sliter.

2. En haug med land bestemmer seg for å sende en båt til Gaza. De ønsker ikke, av sikkert et utall grunner, både gode og dårlige, å gå gjennom israelske kanaler. De vet at båten vil møte motstand.

3. Den israelske marinen sitter og venter på at konvoien skal komme, og har gitt klar beskjed om at den får ikke komme gjennom sånn uten videre.

Da har vi setupen klar. Som det klassiske spillet med biler vil begge sider tape stort på en konflikt. Aktivistene ønsker ikke å bli angrepet, og den israelske marinen ønsker ikke å angripe.  Det verst tenkelige utfallet for begge sider er altså at ingen viker. Løsningen er selvfølgelig at den ene viker, og velger dermed det nest verste utfallet. Dette minner veldig om det kubanske missilspillet. Den amerikanske marinen kan senke et sovjetisk skip om det ikke snur. Da vil det sannsynligvis bli atomkrig, og det vil jo ingen.

Den ene siden spiller spillet på den klassiske måten, og de binder seg til sin strategi ved å gå høyt ut og si at de ikke kommer til å snu uansett. Selv om man kan ha provokatører ombord, er konflikt dyrere enn ikke konflikt for dem også.

Problemet i vårt tilfelle er at noen kommer inn og endrer spillereglene for den andre siden. For israelerne som spiller blir det altså dyrere å snu enn å krasje, og for den andre siden blir det gjort mer lukrativt å bli angrepet enn at motstanderne snur. Altså er eneste løsning at det angripes, og det gjerne før konvoien får snudd. Uansett hva den andre gjør, er det altså best å angripe.

Da er det dømt til å gå galt.

Ved å sentralisere avgjørelsene legger man spillet i hender på folk utenfor spillets konsekvenser. Israelerne tar altså avgjørelsen uten å måtte tenke konsekvensene som spillet er designet for.

Israelerne border minst ett skip, de er tydelig dårlig forberedt på hva som venter dem og behandler ikke motstanderne som stridende før de ser ut til å måtte. Denne mangel på profesjonalitet fra israelernes side koster altså liv. Dersom jeg hadde ansvar for den israelske siden ville jeg gått for en lett ladet torpedo mot hekken for å ta ut motoren på den ankommende båten, etter først et skudd for baugen for å vise at jeg var seriøs. Bording er faktisk siste utvei, og da ville jeg iallfall sørget for å stille med nok mannskaper til å holde folkemengden i sjakk før angrepene tar helt av. Da og bare da ville man kunne spare menneskeliv.

Militæret er ikke politiet, de skal ikke arrestere. De skal uskadeliggjøre en fiende, og de skal gjøre det på en måte som krever minst mulig egne liv, da må de ta avgjørelser designet på å gjøre nettopp det, ikke tøyse rundt med noe som ligner en aksjon fra Politiskolen 3.

Jeg legger skylden for denne hendelsen på Israelerne, ikke fordi de har en blokkade, eller fordi de bordet, men fordi de ikke spilte spillet som det er designet for å bli spilt, for å endre reglene underveis og for ikke å forberede seg ordentlig på regelendringen. Spørsmålet nå er om dette vil resultere i et nytt spill, med enda større konsekvenser.

Nordbø ønsker Landbruksdepartementet velkommen etter, da næringslivet sa dette for 15 år siden. Det helper ikke å si noe i 15 år om antakelsene ikke holder. Man antar at om det er mindre enheter i dagligvaremarkedet, vil priskonkurransen føre til billigere utvalg, og kvalitetskonkurransen til et bedre utvalg. Dette stemmer i og for seg, men bare om produsenten faktisk får igjen for å tilby det.

Det er i hovedsak to grunner til at vi egentlig ikke trenger å gjøre noe med dagligvareleddet. For det første er det ikke der problemet ligger. Sålenge importrestriksjonene og tollbarrierene er så høye som de er, vil det ikke lønne seg å gå rundt de store importørene og distributørene. Det vil ikke lønne seg å sette opp alternative markeder for melk, frukt, kjøtt og korn, sålenge vi beskytter innenlandsindustrien som vi gjør. Hvis man ønsker å importere kylling fra Frankrike, geit fra India eller storfekjøtt fra Afrika kommer det enorme tollsatser, opp til 430 prosent, på toppen av prisen. Dette i tillegg til subsidiene til norske kjøttprodusenter. Ikke bare kjip forbrukerpolitikk, men dårlig utviklingspolitikk. Problemet er altså at konkurransevilkårene til distribusjonsleddet er utformet, sannsynligvis i samarbeid med de store aktørene, sånn at konkurranse og markedsinngang vanskeliggjøres.

For det andre, er maten ikke er så forferdelig dyr i Norge. Det er klart at når man kjører til Sverige eller henger i Spania, så er maten billigere, men så er lønningene lavere også. Det er en grunn til at svenskene kommer hit og arbeider, lønningene er på helt andre nivåer. Det er altså ikke behov for å senke prisen for de store aktørene. Folk har stort sett råd til den maten de trenger, og det er ingen folkekrav om prisreduksjon. Man handler sin Grandiosa på Ica til 40 kroner, selv om den koster 30 på Kiwi og hadde kostet 20 å lage selv, sunnere og med bedre smak. Konkurransen som Nordbø og etterhvert Landbruksdepartementet ser ut til å tro at skal komme er ikke viktig for konsumentene. Vi handler i den nærmeste butikken, i butikken med størst parkeringplass eller butikken som hadde tilbud på den ene tingen vi planla å kjøpe, før vi også tok med en myriade av varer vi kunne fått billigere annensteds.

De som snakker om den økte konkurransen i matvarebransjen burde heller se på hvor problemene egentlig ligger, og heller åpne for økt import av billigere og bedre råvarer utenfra. Når Nordbø ler på veien til innvandrerbutikken, mens han fordømmer deres ærekultur, får han tenke på hvor fint det hadde vært om han kunne kjøpt ordentlig importert kjøtt- og melkeprodukter der.

Å måle disse effektene er vanskelig, men man kan enkelt finne analogier fra andre land, for eksempel fra kirkene i USA. Når man samles i til dels lukkede etniske grupperinger vil fellesnevnerne kunne bli dyrket og beskyttet fra endring i mye større grad enn i opphavslandet.

I USA ble de tyske, norske og svenske innvandrere i Minnesota og Nord-Dakota avskjermet og dyrket lutheranismen, og beholdt den vesentlig mer konservativ enn hvordan troen utviklet seg i opphavslandene.

Spørsmålet man da kommer til er todelt, er denne utviklingen noe man bør hindre, og er måten å hindre det å ikke støtte etnisk baserte foreninger?

For å ta det siste først, det kan være uheldig å støtte, som er Shahzad Rana sier, foreninger som separerer deler av befolkningen fra hverandre. På den andre siden er det dumt å ha et for strengt reglement, som kan føre til systematisk utestengelse av innvandrere fra sivilsamfunnet.

Man kan støtte foreninger som tradisjonelt har hatt ord på seg for å være integreringsfremmende, idrettslag og korps. Foreninger som disse setter deltakerne på samme nivå, med fokus på lag og samspill. Problemet er de som ikke føler seg hjemme eller har foreldre som ikke verdsetter de integrerende tiltak. Da vil man fort kunne havne utenfor.

Det andre spørsmålet, om man i det hele tatt bør prøve å stoppe denne utviklingen beskrevet av Rana, er jeg mindre sikker på. Bør man ikke støtte alle foreninger på lik linje? Kristne foreninger som speideren settes det sjelden krav til. Skal denne regelen bare gjelde foreninger som får støtte fra IMDI? Det virker rotete.

Den beste løsningen er å formalisere forholdet mellom sivilsamfunn og stat. Sette opp ett sett med regler som gjelder for absolutt alle foreninger, da vil ikke bare regelverket være lett å forholde seg til, man vil kunne sette anti-eksklusjonsegler, som igjen vil virke positivt på integreringen.

Jeg er delvis enig med Rana, disse foreningene kan på kort sikt hindre integrering, men ved å strukturere sivilsamfunnet bedre, kan vi rydde opp i problemene bedre enn om vi bare nekter enkeltgrupper støtte.

EDIT:

Forskningen kommer som vanlig med et entydig svar, det kommer an på.

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.

De budsjettmaksimerende byråkrater har i sin stilling et iboende insentiv til å bruke minst så mye man har fått tildelt av midler. Faktisk, er det sannsynlig at hvis det finnes måter å få mer midler på, vil den budsjettmaksimerende byråkrat bruke dem også. Dette er ikke en byråkrat som ikke gjør jobben sin, men en som ønsker å gjøre en best mulig jobb, og mener at til å gjøre denne jobben, får han for få midler.

Når man i den offentlige helsesektoren i Norge overskrider budsjettrammene, kan man ikke hente tilbake utlevert behandling. Man kan heller ikke, av politiske årsaker, trekke overskridelsene fra neste års budsjett. Det vil ikke bli populært å være den politikeren som gir mindre til helse. Dette kalles i den faglige litteraturen myke budsjettrammer, en ramme uten konsekvenser ved brudd. Leif Helland snakket om dette i sin presentasjon rundt statsbudsjettet, hvor han mente at disse myke budsjettrammene er årsaken til de evig voksende helseutgiftene.

Når man kombinerer budsjettmaksimerende byråkrater med myke budsjettrammer, vil man selvfølgelig overskride budsjetter. Alle insentiver peker mot at man ikke må overholde dem. Staten står jo med lommeboka åpen. Det er ikke sånn at man nødvendigvis må finne seg i det. Det finnes forskjellige måter å kvitte seg med sløsingen som kommer fra den nevnte kombinasjonen. Man blir da stilt overfor tre valg:

1. Man kan fortsette som før. Myke budsjettrammer og store overskridelser.
2. Man kan gjøre lederne personlig ansvarlige. Dette har vært prøvd flere ganger. Sykehusdirektør etter sykehusdirektør får sparken og systemet fortsetter som før.
3. Man kan endre  forutsetningene den budsjettmaksimerende byråkraten møter ved å stramme opp budsjettrammene.

Gitt at man ser på overskridelsene i helsebudsjettene som viktigere enn konsekvensene ved å stramme opp budsjettrammene, og man er villig til å ta den politiske støyten kan man gå for alternativ 3. Man kan da enten true med å ta alle overskridelser fra neste budsjett eller man kan simpelthen slutte å utbetale lønn, husleie, utstyr etc. fra den dag budsjettgrensen er nådd. Det sistnevnte kan være skummelt, og man vil minst få en pressestorm uten like. Det første er ikke så mye bedre, men da vil man iallfall kunne planlegge med neste års reduserte budsjett og slipper å sette folk på gata.

Hvis staten truer med ett av disse virkemidlene, f.eks. å trekke et underskudd av neste års budsjett, og byråkraten tror på trusselen vil han ikke overskride budsjettet. Man får da et chicken-spill. Begge tjener mest på at den andre viker, og begge taper på at ingen viker. Hvis ingen av dem viker, blir det mindre penger til helse neste år, noe som begge taper på. Den ene gjennom mindre budsjett og den andre i pressen og til folket. Hvis byråkraten viker blir det ikke mer budsjettunderskudd, men det blir til gjengjeld mindre budsjett enn året før. Hvis staten viker vil man i praksis bare fortsette med myke budsjettrammer som før og man er på underskudd, hvor man startet.

Mitt forslag til staten, om man faktisk synes at overskridelsene er et problem som må hanskes med, er å stramme opp budsjettrammene ved å true med å kutte støtten neste år om man ikke får slutt på underskuddene, for deretter å sette opp neste års reduserte budsjett med en gang. Da binder man seg til trusselen, og det blir mer sannsynlig at man klarer å gjennomføre en reform.

Dette er en salig blandig av norsk politikk. På den ene siden skal man ha høyresidens valgfrihet, men man skal også ha venstresidens formynderrolle. Hovedkonseptet er stort sett at du kan velge, men hvis du ikke gidder så skal staten velge det de tror er det beste valget for deg.

I podasten econtalk, forøvrig den beste økonomipodcasten på iTunes, har man tidligere brukt det svenske pensjonssystemet som eksempel. Kristian Landsgård, som har skrevet veldig fint om dette, bruker den norske selvangivelsen. Jeg vil bruke Obamas helsereform som eksempel og se om den kan tilpasses våre formål her hjemme.

Obamas helsereform, om jeg har forstått den riktig og den oppfyller mine håp, går på at man kan velge hvilken forsikringsplan man vil, men om man ikke velger en annen, så får man en veldig bra statlig plan automatisk.

Dette kan absolutt være en måte å løse mange av helseklagene i Norge. Helsekostnadene i seg selv har jeg diskutert i en tidligere post, men at man kan fjerne en del folk fra køene er det ingen tvil om. Hvis man åpner for private aktører, men som ikke er dekket av det statlige akternativet, vil private forsikringer hjelpe på statsbudsjettet.

Liberal paternalisme vil være i sosialdemokratiets ånd, men vil også kunne utnytte markedets fordeler. Man kan gi adgang til private aktører men fremdeles sørge for at de som har kommet verst ut har sikkerhetsnettet de trenger.

Les mer:

Civita – Nr.13 2009: Libertariansk paternalisme.

Allerede valgnatten kom reaksjonene, Sponheim har trukket seg som partileder og Høyre jubler over bra taktikk. Nå kommer fellene. Bare fordi det gikk bra i valget, må ikke Høyre tro at taktikken har vært en suksess. På samme måte må ikke Venstre tro at deres strategi feilet, bare fordi det gikk katastrofalt dårlig.

Ved å feste seg som et parti i sentrum som ikke er villige til å gi opp sin politikk for regjeringsmakt, forøvrig andre gang på ti år, viser Venstre at de både kan og vil få gjennom sin liberale politikk. Man kan nå, mer enn noengang stole på Venstres løfter og trusler. Den tilliten de har skapt er uvurderlig, og sålenge de nå ikke går tilbake på alt de har bygget opp siden Bondevik 1 gikk på gasskraft, er de på lang sikt en makt i norsk politikk som vil komme tilbake.

Høyre er i stikk motsatt situasjon. De har vinglet frem og tilbake mellom regjeringsløsninger, vært villig til å samarbeide med hvem som helst, og har vist at regjeringsposisjon er viktigere enn konservativ politikk. Man kan ikke si at det er uvanlig at personlige ambisjoner kommer i veien for streng partilinje, heller omvendt. Det er bare synd for den reelle konservative politikken som lider under populismens jernhånd. På lengre sikt kan dette være et frampek mot døden for Høyres politikk, selv om det ikke nødvendigvis er døden for partiet.

Den norske og den amerikanske helsedebatten er milevis fra hverandre, men det er noen interessante observasjoner man kan gjøre. I USA dekker man allerede alt, iallfall i teorien. Ingen operasjon for stor eller for liten. Men man dekker ikke alle. Mange havner utenfor systemet, enten fordi man ikke har råd til å betale forsikringspremiene, eller fordi man har en sykdom fra før man kjøpte forsikringen, som dermed ikke er dekket. Det er mange disputter som må avgjøres i rettssystemet, og da blir det enda mer ineffektivt enn det allerede er.

I Norge er situasjonen annerledes, her er alle dekket av helsevesenet, men man dekker ikke alt. Folk står i det som i valget ble beskrevet som en stadig voksende helsekø, på tross av at flere behandles enn noen gang før.

Problemet med begge disse systemene, om man skal dekke alt eller dekke alle, så fører det til en enorm kostnadsvekst. Det spiller liten rolle om kostnadene dekkes privat eller offentlig så lenge de opptar en stadig større del av BNP. Det er det store problemet, ikke at folk står i kø.

En enkel måte å fikse problemet i det norske aystemet på er å gi faste rammeoverføringer til sykehus og la dem avgjøre hva som skal gjøres. Da vil man kunne begrense kostnadene, men samtidig vil insentiveneffektene gå mot færre behandliger. Kan vi leve med det?

En ting er iallfall sikkert, sålenge det er mulighet for dekning vil folk stille seg i kø, og da er det et politisk problem. Obama er garantert ikke den siste amerikanske presidenten som sliter med helsereform.

1. Jeg kommer til å angre hver gang et asylspørsmål kommer opp og AP i større og større grad bruker FrP-retorikk. I Norge burde vi i mye større grad ta inn asylsøkere. Det er klart at systemet bør endres, som jeg har skrevet om før, men ikke for å få færre inn i landet. Bare ved å ta imot med åpne armer kan vi virkelig gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.
2. Jeg kommer til å angre hver gang Jan Bøhler åpner kjeften og sier noe teit om muslimsk fundamentalisme eller internering av asylsøkere. Da kommer jeg til å tenke at selv om man er dyktig lokalpolitiker, så betyr ikke det at man skal på tinget.
3. Jeg kommer til å angre når gasskraftverk får holde på uten CO2-lagring, tungindustrien får subsidiert kraft og landbruksstøtten opprettholdes. Forurensingen i Norge bidrar ikke til utvikling, det er heller en brems på det som kunne vært reell fremgang om man avgiftsbelegger alle utslipp etter utslippsmengde og type.
4. Jeg kommer til å angre når man setter i gang antidumpingtiltak spesifikt beregnet på å blidgjøre LO. Man setter minstelønner på arbeidere som gjør at hverken norske eller polske får jobb.
5. Jeg kommer til å angre når AFP opprettholdes på tross av at det er grunnleggende diskriminerende mot sliterne til glede for de best betalte under tariffavtalene. Det er ikke sånn at sliterne kan gå it i pensjon tidligere, de har ikke råd til det. Det er de som tjener mest under tariffene som tar AFP, med størst andel i finansbransjen.
6. Jeg kommer til å angre når man enten forbyr private skoler fullstendig, eller iallfall ikke fører en policy beregnet på flere non-profit privatskoler. Det samme gjelder non-profit sykehus, barnevernsinstitusjoner og rehabiliteringsklinikker.
7. Jeg kommer til å angre når eldreløftet tar all oppmerksomheten og alle ressursene fra andre viktige saker, slik full barnehagedekning gjorde i forrige periode. Da førte det til hvileskjæret i høyere utdanning som slaktet undervisningstilbudet til studentene ved flere universiteter.
8. Jeg kommer til å angre når private barnehager får dårligere rammebetingelser, uavhengig om de er for-profit eller non-profit.
9. og til slutt, jeg kommer til å angre hver gang man snakker om bøndene som kulturlandskap og fortsetter å ha 430% toll på kjøtt. Mange kunne hatt et mer variert og bedre kosthold om man hadde kuttet toll på landbruksvarer. Vi kunne hatt en mer fornuftig u-landspolitikk og en mer fornuftig landbrukspolitikk uten de grensende.

Forstå meg riktig, jeg er glad regjeringen vant valget, men disse sakene kommer til å ødelegge. Disse sakene, med mindre vi er flinke å sette fokus på dem konstant, vil gjøre det norske samfunnet mindre inkluderende og skape et mer tunggrodd byråkrati og samfunn.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.

Dette utsagnet er problematisk av to hovedgrunner. For det første vil man ved et hvilket som helst universitet kunne få ekspertittalelser fra dyktige valgforskere, men som svært ofte er medlem av et parti. Rent statistisk er sannsynligheten stor for at de tilhører venstresiden. Sannsynligheten for atde er medlem av FrP kommer godt frem i deres akademiske utsagn.

For det andre er ikke dette den skitneste valgkampen til nå, iallfall ikke om man regner skitten som full av personangrep og lite saksorientert. For å finne den må man skru klokka fire år tilbake. FrP og Sandbergs angrep mot da sittende statsminister Bondevik var av en karakter jeg tror og håper vi ikke får se igjen på svært lenge.

Hadde valgkampen vært så skitten som Sandberg påstår, ville hans egen person vært en vesentlig større del av kampen. Man kunne dratt opp store deler av hans fortid, men man har for en gangs skyld klart å holde valgkampen til sak. At både konkurrenter og professorer kritiserer deres program, får FrP ta på “for folk flest”-kontoen.

Ministerens tale inneholdt mange av de vanlige politiske vendingene om norsk ypperlighet og drivkraft, men det var mye for en kunnskapsrik journalist å ta tak i. Hva oljeprisen er er ikke en av de tingene. Faktisk er det ikke hans jobb å vite det og derfor spurte han den hvems jobb det var å vite oljeprisen, som selvfølgelig visste det.

Man kan mene mye om hva ministeren skal vite og ikke vite, poenget her er at journalisten spurte om noe som er like irrelevant som å spørre Catherine Zeta Jones hva hun hadde til frokost på pressekonferansen til Nobelkonserten eller spørre Leif Ove Andsnes om han spiller mest på de svarte eller hvite tangentene.

Les mer:

Han sa, hun sa – den journalistiske latskapen | Andreas Halse.