Posts Tagged ‘Politikk’

Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen av

Thursday, September 3rd, 2009

Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet, det være seg rettsløse innvandrere, rusmisbrukere eller uføretrygdede. Det har man sett en sterk vridning bort fra de siste årene, toppet av med Stein Ørnhøis massive kritikk av Schengenavtalen i Dagsavisen i dag. Han mener den er skyld i “falske asylsøkere og massive busslaster med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å tigge.”

Det Ørnhøi og en stadig voksende andel av venstresiden ikke ser er at disse lykkejegerne kommer, som ble grundig forklart straffedømte Per Sandberg da han deltok på TV-debatt fra et fengsel, ikke for å tigge eller stjele, men i søken av arbeid. Når de da møter det begrensende arbeidsmarked vi har bygget opp i Norge, innser de at tigging er bedre enn ingenting og tyveri er enkelt.

Jeg skal på ingen måte forsvare kriminalitet, men den må man bekjempe gjennom både forebyggende og tradisjonelt politiarbeid. Det som er viktig er at man ikke forkaster den første avtalen som sikrer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor et område bestående av både rike og til dels fattige land, selv om arbeidet som gjøres er tigging.

Edit: mer om dette:

Ørnhøi og fremmedfrykten : Dagsavisen. Bra fra min venn Bent Roalkvam Bakken

Fri flyt av kjeltringstreker : Dagsavisen. Svar til BRB av Ørnhøi.

Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital av

Monday, August 10th, 2009

Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt på aktiv og passiv kapital. Om hvem som skal betale hvilken skatt og hvordan man verdsetter kapital som er knyttet opp i bedrifter og gårder. Som seg hør og bør har vi her på polecon.no en enkel og grei løsning.

Systemet er i hovedsak sånn at man får verdsatt en eiendeler og bedrift og må dermed betale formueskatt på ligningsverdien. Det som har vært klagen, fra rikskjøpmann Hagen med flere har vært at noen ganger er verdiene knyttet opp i arbeidende kapital, altså ting bedriften trenger til sin drift, og at man dermed mister bedrifter gjennom dagens formueskattordning. Jeg kan tendere til å være enig med ham i det, spesielt for kapitalintensive private bedrifter.

Det som jeg foreslår som en mulig løsning er enkelt. Der man på sin selvangivelse skal skrive inn formue, foreslår jeg en todeling. Man kan da selv velge å definere sine verdier som arbeidende formue eller passiv formue eller en split mellom de to. Den passive formuen er enkel. Den lignes på vanlig vis, med tradisjonell formueskatt. Ingen forandring så langt altså. Det som er mer interessant er den arbeidende formuen, eller kapitalen som er mer korrekt, skal altså ikke tas med i formueskattligningen.

Av utbyttet som tas ut fra passiv kapital må man betale utbytteskatt, det trenger man ikke av aktiv kapital. Det man henter ut av den aktive kapitalen er derimot inntekt, og derfor må man betale inntektsskatt. Det samme gjelder om man redefinerer aktiv kapital til passiv kapital. Da regnes det som inntekt reinvestert, og da betaler man inntektsskatt først.

Verre enn dette er det altså ikke. Differensiering av kapital krever differensiering av utbetalinger.

Les mer:

KrF vil fjerne arveavgiften for familiebedrifter ( Makro og politkk , Valg 2009 ).

Hagen angriper Halvorsen ( Valg 2009 , Næringsliv ).

- En klar avskjedssøknad – nyheter – Dagbladet.no.

Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil av

Thursday, August 6th, 2009

Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til høsten, det er allerede tapt. Selv om de skulle få borgerlig flertall vil det neppe bli mye høyrepolitikk utav det. Det jeg snakker om er valget mellom å være et stort parti eller et lite parti. Det begynner å nærme seg siste sjanse å ta dette valget. Mens venstresiden tikker og går, vokser FrP seg større og større på politikk som tilsynelatende veksler mellom frie valg og staten skal knuse all motstand med jernhånd. Det eneste Høyre har gjort så langt er å stå og se på.

Jeg vil ikke skylde på Erna, for er det lokomotivets skyld at ingen står ved spakene? Det at hun kom inn og var akkuratt tøff nok i akkurat rett tid til å ta over etter Jan Petersen, var vel bare uflaks. Hennes tid var over for fire år siden, men det har tydeligvis ikke resten av partiet fått med seg. De stemmer henne opp og frem. Statsministerkandidat og partileder, kan det bli bedre? Ja, det kan det.

Jeg tror at høyre må gjøre tre ting for å vinne valget, for å være et av de store partiene:

  1. De må benytte seg av de uendelige ressursene de sitter på i både valgkamp og politikk. Sett sammen en komite med både partifolk og outsidere. Ikke noen fjåsete programkomité og ikke med noen askeladdfaen som Hagen eller Røkke, men folk som vet hva de snakker om. Tidligere statsråder, ungdomspolitikere, Civita- og Minervafolk, folk fra næringslivet, forskere, partimedlemmer med diplomatisk erfaring, mulighetene er uendelige. Vær kresne på hvem man tar med, ikke ta med på navnegjenkjenning, dess mer ukjente dess bedre i mange tilfeller. Når denne komiteen er satt sammen skal de gjøre én ting, legge en langtidsstrategi på hvordan partiet skal få til en ny blå bølge, hvordan konservativ politikk skal forbedre landet. Ikke noen talkingpoints til en aviskommentar, men ordentlig langtidsstrategi.
  2. De må få inn flinke folk i ledelsen og markedsføre dem ordentlig. Når man først har fått flinke folk inn i partiledelsen, det vil si etter man har byttet ut mesteparten av den sittende ledelsen, må man få frem at dette er folk som vet hva de holder på med. At det er folk som kan tåle å være statsråd og som ikke må legge seg på sofaen om det går dem litt imot. Målet må være konservativ politikk for Norge, og da må man ha noen som makter å gjøre de omveltingene.
  3. Kjør ordentlig valgkamp. Som nevnt ovenfor, partiet sitter på uendelige mengder hjernekraft, den kan brukes i valgkampstrategi. Når man først har lagt en langtidsstrategi, kan man begynne å markedsføre den gjennom valgkamp fra dag 1. Man kan kjøre sammen markedsføringsfolk, statistikere og strateger og bygge opp en ordentlig kampanje til å promotere konservativ politikk. Det er det viktigste. Hvis man klarer overbevise folk om at konservativ politikk er bra, så trenger man strengt tatt ikke gjøre noe annet. Da vil resultatene komme. Se på Willoch og Syse, folk var enige om at konservativ politikk var bra, så gikk de frem. Se på Lahnstein, folk var mot EU, så gikk hun frem.

Til dere som i likhet med meg nå sitter på venstresiden og leser dette og tenker at man ikke ønsker konservativ politikk i Norge, så ikke bekymre dere. Disse tre stegene kommer aldri til å skje, og det er tre veldig enkle grunner til det.

  1. Partiinsidere liker andre partiinsidere. De ønsker ikke at utenforstående skal diktere deres politikk. I Norge er stort sett utenforstående alle som ikke sitter i programkomité eller sentralstyre.
  2. De som har jobbet seg opp gjennom gradene, de uten karisma og uten evner til å hverken vinne valg eller innføre konservativ politikk i landet, ønsker ikke at andre skal seile inn og ta deres harde arbeid over målstreken. De evner ikke å se at de selv ødelegger for politikken de tror på.
  3. Politikere på høyresiden tror ikke på noen konservativ agenda. De er ikke villige til å ofre seg for politikken på samme måte som man gang på gang ser fra venstresiden. Det er ikke de flinkeste som kommer frem, fordi de flinkeste leder banker, er advokater, er gründere og driver med så mye annet. For en av konsekvensene av en strategi som outlinet overnfor kan være at hele det politiske miljø blir flyttet til høyre. Ikke ulikt det som skjedde på åtti- og nittitallet i Norge og forsåvidt resten av vesteuropa. Solialister privatiserte i hytt og vær, statsmonopoler ble oppløst og konservativ politikk stod i høysetet på begge sider. Men man er ikke fornøyd med det på høyresiden. Man er ikke fornøyd med at det skjer hvis man ikke har makt til å gjøre mer. Sosialistene som har sloss mot overmakten i så mange år som de gjorde, er vant til ikke å vinne hele tiden, de har visst at ethvert vunnet slag er verdt å kjempe for, uansett hvordan krigen går ellers. Mens Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og AUF står på barrikadene for miljøvern, mot Israel og for homofiles rettigheter, står ikke Unge Høyre på barrikadene for mindre fomueskatt og høyere bunnfradrag. Jeg har iallfall aldri sett Torbjørn Røe Isaksen kaste stein på politiet fordi han mener at det er feil med eiendomsskatt.

De konservative kan lære mye, men mest av alt tror jeg de må trekke hodet sitt opp av jorda og få med seg hva som skjer..

Jernbane og veier – om depolitisering og byråkrati av

Sunday, August 2nd, 2009

Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land er enkel. Stor stat mot liten stat. Den ene siden mener at det er fellesskapet, representert ved staten, som skal ta vare på oss, mens den andre siden mener individer skal ta vare på seg selv i større grad.

I Norge har begge sidene en formening om at staten skal ha en stor og viktig rolle, men med noen detaljforskjeller i utføring og rekkevidde. Det mest interessant er alikevel politikernes frykt for handlingslammelse. Alt som skal gjøres må kunne gjøres innen to-tre år, ellers får man ingen politisk gevinst.

I det siste har man diskutert vei- og jernbanepolitikk veldig mye. Det har vært vist at store samferdselsprosjekter treffer fylker hvor det skal færrest folk til å få stemmene som gir en representant eller to ekstra på tinget. Jeg har et ganske enkelt forslag for å løse denne problematikken. Politikerne må gi bort den oppgaven. La veiene styres direkte av byråkratiet, med et klart politisk mandat. Det er en løsning ikke ulik Norges Bank. La oss for enkelhets skyld kalle den Norges Vei.

Norges Vei har en Sentralveisjef på svært begrenset åremål, med fritt handlingsrom til å ansette og sparke de hun vil. Hun vil ha som politisk mandat at hun skal få ned antall dødsulykker, effektivisere veinettet, og skal i samarbeid med jernbaneverket opprettholde effektive transportruter i Norge. Hun vil ikke ta detaljordre fra stortinget, som kun har mulighet til å fjerne henne når åremålet er over. All annen påvirkning er indirekte.

Hun vil ha et helt begrenset budsjett, som når det overskrides, må finansieres med alternative kilder innenfor gjeldende regelverk, som f.eks. bompenger. Hvis det er politisk lite ønskelig kan man selvfølgelig gi mer penger, men det er altså ikke eneste løsning.

I en sånn situasjon, kanskje sammen med en tilsvarende “jernbanetsar” som amerikanerne liker å kalle sånt, vil man kunne koordinere vei- og jernbanesatsing. Man vil kunne forbedre inn- og utfartsårer til de største byene og legge opp til ordentlig transport mellom de store områdene, som er politisk lite attraktive. Koordinere for hvor det lønner seg å ha lyntog og hvor det lønner seg å ha skikkelige veier, og selvfølgelig hvor det lønner seg med begge. Man vil ha insentiver til å gjøre store flerårige vei- og jernbaneprosjekter som går ut over tiden til neste valg. Det er ikke alltid dumt å ha noen til å gjøre kost/nytte-beregninger.

Politiet – om spesialisering og utdannelse av

Wednesday, July 22nd, 2009

Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På den ene siden har man politibetjenter med politihøyskolens toårige utdannelse, delt opp med ett års praksis, og på den andre siden politijuristene med sin femårige juridisk embedseksamen. Fordelingen blir dermed ganske klar, fotarbeidet gjøres av betjentene, mens avgjørelsene tas av juristene.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet! av

Tuesday, July 14th, 2009

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

Creative Commons License

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Effektivt miljøvern av

Tuesday, July 7th, 2009

Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.

Legg bort sakene – kjør #valg09 på ideologi av

Wednesday, July 1st, 2009

Valget til høsten blir et spennende valg. Ettersom vi nærmer oss bygges det koalisjoner på høyresiden for å kjempe mot den vinnende koalisjonen fra 2005 på venstresiden. Det fokuseres på brutte løfter og nye tiltak loves. Valgkamp har blitt en eneste stor debatt om hvem som har brutt hvilke løfter i enkeltsaker.

I dette valget vil jeg at vi skal gjøre noe annet, la politikerne kjøre valgkamp på ideologi. De har ikke lov til å gjøre noen andre løfter enn at de vil fremme sin ideologi. Hvert parti kan selvfølgelig ha den ideologien de vil, men her er de som jeg har observert fra venstre til høyre:

  • Rødt – Kommunisme – Gi etter evne, få etter behov. Alle er like og skal derfor være like, uansett opphav eller bakgrunn.
  • SV – Sosialisme – Kommunisme light. Ta vare på hverandre, men gjerne innenfor lønnsomme forretningsøkonomiske rammer.
  • AP – Sosialdemokrati – Statens rolle er å legge til rette for et fornuftig samfunn, gjerne med sterke virkemidler om nødvendig, men uten å kvele individet.
  • SP – Proteksjonisme – Norge kan og bør klare seg selv.
  • KrF – Religion – Det som er viktig er at vi lever i et samfunn basert på religiøs etikk, vern om folket som gjeteren verner om sine sauer.
  • V – Liberalisme – Det er individets frihet og trygghet som må dyrkes.
  • H – Konservatisme – Man skal helst ikke endre status quo for meget og staten skal være minst mulig og holde seg utav folks vei.
  • FrP – Blanding av liberterianisme og sosialisme – Statens skal gi oss valgfrihet og betale for våre valg, de skal gi alle like mye penger, unntatt om de ikke vil være selvstendige på vår måte.

Det er klart at i en valgkamp som den som foregår, så vil ikke partiene unne unnvike fra å love ting som går på tvers av disse, som at Venstre er for fildeling, men også var partiet som ga politiet økt myndighet til overvåking. Ap var partiet som skulle styrke det offentlige, men har også svekket valgfriheten. FrP mener individet skal stå i sentrum, unntatt individer fra andre land, de teller ikke.

Jeg tror partiene vil tjene mye på å bruke ideologi i valget og kanskje diskutere de store linjene fremfor de små kjedelige enkeltsakene.

Problematiske kommersielle modeller – om LMS og HMS av

Thursday, May 28th, 2009

Man argumenterer ofte for at effektivitet krever konkuranse, og det er forsåvidt sant. Noen ganger konkurrerer man på feil premisser og med feil insentiver, og da blir det ikke effektivt alikevel. En av disse markedsproblemene oppstår når konsument og kjøper ikke er samme person. Det finnes to veldig fine eksempler på nettopp det.

Det klassiske eksempelet er helsetjenester betalt gjennom privat helseforsikring eller HMS som det heter i USA. Her har konsument (pasienten) og produsent (sykehuset) sammenfallende interesser. De vil gjennomføre mange og dyre tester og prosedyrer. Pasienten vil at sykehuset skal gjøre mest mulig for at han skal bli frisk, og sykehuset vil sende størst mulig regning. Betaler (forsikringsselskapet) ønsker derimot at regningen skal være minst mulig, men at pasienten skal bli frisk nok til ikke å koste mer senere.

Dillemmaet som oppstår er at det blir en kamp mellom de som står nært handelen og de som står langt fra. Forsikringsselskapet har insentiver til å si nei til alt som blir foreslått, mens sykehuset har insentiver til å ta blodpris for det som blir godkjent. Effektiviteten forsvinner ut vinduet.

En litt annerledes situasjon er situasjonen rundt LMS, learning management systems. Ida Aalen har engasjert seg i LMS-bruk på NTNU og i en fin post på bloggen hennes har hun gått gjennom endel problemer med utformingen til It’s learning, som sammen med Blackboard og Class Fronter er norges mest brukte LMS-systemer.

Problemet i den kommersielle modellen her er at de to store gruppene med brukere ikke har sammenfallende interesser, og at ingen av disse kommer frem i forhandlingene mellom selger og kjøper, henholdsvis IT-selskapet og skolen. For skolen gjelder ting som pris, service og små administrasjonskostnader, mens for studenter og lærere er alfa og omega brukervennlighet til enhver pris.

Løsningene på disse problemene synes å være ganske tydelige, men ikke uten betenkeligheter. Det enkleste effektivitetsløsningen på begge problemene er at bruker betaler. Det kan by på interessante problemer. I helsedekningen kan man si

  1. Alle betaler selv
  2. Alle får en viss sum av staten til å bruke på helse
  3. Staten betaler uten konflikten, men setter kost-/nyttekrav.

Å betale selv er det mest effektive, men folks tilgjengelige inntekt varierer såpass mye at det vil ekskludere noen fra dekningen. Fast sum fra staten er ikke optimalt siden noen brekker en fot, andre får kreft mens andre igjen bare ikke blir syke. Hvordan skal man finne denne gitte summen, hva når pengene er brukt opp og man fremdeles er syk? Det mest effektive, som ikke er i stor grad usosialt er at staten tar regningen, men at man opererer innenfor gitte kost-/nyttefunksjoner. Dagens finansiering i Norge er sånn, med en stykkprisfinansiering, som fører til en stor vekst i helsebydsjettet, men mindre enn ved den private forsikringsmodellen. Hvis den veksten blir for stor og går på bekostning av pasientene, må man kanskje tilbake til kun faste overføringer og de budsjettmaksimeringsproblemene det måtte føre med seg.

For LMS er brukerbetaling selvsagt mulig, men hva hvis halve klassen ikke vil betale, mens skolen fremdeles har plikt til å tilby undervisningsmaterialet, det blir fort tungvint. Problemet her er å gi produsenten insentiver til å høre på brukerne. I informatikkens verden er dette problemet løst ganske elegant. Man gjør brukerne til produsenter gjennom open source løsninger. Ved at skoler, enten hver for seg eller sammen, legger ressurser i å utvikle åpne løsninger istedetfor å kjøpe ferdige løsninger, vil man som bruker kunne påvirke produksjonsprosessen direkte. Norske universiteter alene sitter på så mye programmeringsressurser at et sånt prosjekt vil kunne bli veldig bra. Når du da legger til det som finnes utenlands kan et sånt prosjekt bli det WordPress er for blogger.

Det er altså ikke umulig å løse denne typen problemer med markedet, det er bare vanskelig å velge en løsning.

Island vil søke EU-medlemskap. Hva skjer med Norge? av

Thursday, May 7th, 2009

Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap, opplyser Islands statsminister. EUs utvidelseskommissær, finske Olli Rehn, har anslått at en søknad kan være ferdigbehandlet i løpet av ertt år.

Det er all grunn til å tro at Island ikke sier ja til EU uten å få til en god fiskeriavtale. At Island nå kan få full markedsadgang til EU-området vil få konsekvenser for den norske kystbefolkningen og fiskerinæringen. Dermed tror jeg at en islandsk EU-søknad vil fremtvinge en debatt her hjemme enten norske politikere liker det eller ikke. 

Et eventuelt islandsk medlemskap vil ikke minst få konsekvenser for EØS-avtalen. Et spørsmål er om et EØS-samarbeid bestående av Norge og Lichtenstein er ønskelig fra vår side. Det er også legitimt å spørre om det er ønskelig fra EU sin side?

Norges nye Maggie Thatcher? av

Thursday, May 7th, 2009

(Aftenposten): I dag holder Siv Jensen foredrag for ledere i britisk politikk og næringsliv. Mens Høyre sturer over miserable meningsmålinger på hjemmebane, ønskes Siv Jensen velkommen av en rekke ledende konservative politikere i Storbritannia.

–Vi har merket oss Siv Jensens engasjement i spørsmål om terrorisme og utfordringer knyttet til det multikulturelle samfunnet. Det er bakgrunnen for invitasjonen, sier Alex Try, mediedirektør i den utenrikspolitiske tenketanken Henry Jackson Society som står ansvarlig for selve arrangementet. Han forventer at opp mot 100 parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og andre nøkkelpersoner i britisk politikk vil komme for å høre Siv Jensen. I invitasjonen spennes forventningene til Siv Jensens foredrag høyt. Der omtales Siv Jensen som «trolig en kommende norsk statsminister», som ansvarlig for det ledende borgerlige partiet i Norge – og som «Norges Margaret Thatcher». I tillegg til å foredra i Underhuset, skal Siv Jensen møte en rekke nøkkelpersoner innen det konservative Tory-partiet.

Tidligere i år konkluderte det britiske månedsmagasinet  Standpoint Magazine med at Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa. Magasinet gjode et større intervju med og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernkvinnen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden.

Det konservative magasinet påpeker at media i Norge har tegnet et urettferdig bilde av FrP. Det blir skrevet at «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (…) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa».

Vi kan få en ny utgave av Maggie Thatcher som statsminster etter høstens valg. Erna Solberg ser i alle fall ut til å ha utspilt sin rolle som statsministerkandiat…

Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil av

Friday, May 1st, 2009

Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot regjeringens pensjonsgrep. Deres argumenter er gode, spesielt godt liker jeg

[...] folk flest velger ikke når de vil gå av. Valget avgjøres av at helsa og kreftene tar slutt. Det er de med tungt arbeid og kort levealder som går av først, oftest de med lav lønn og lite utdanning.

Problemet er at det stemmer bare ikke. De som går av først er de som har råd til å gå av med avkorting i pensjonen. ‘Sliterne,’ de som kanskje virkelig trenger å gå av tidlig. De som av Rødt blir beskrevet som med “tungt arbeid og kort levealder” har rett og slett ikke råd til å gå av. Noen av dem blir selvfølgelig ufør, men det blir feil å si at de har ‘gått av’ ettersom det er antatt ufrivillig.

LO har lenge forsvart AFP-ordningen med sliterargumentet. Man må ha avtalefestet pensjon sånn at sliterne får mulighet til å gå av tidligere og får en verdig pensjonisttilværelse. Det er et kjempeflott argument, men det er bare ikke sant. De yrkesgrupper med høyest uførerate er de som er minst sannsynlig at tar AFP. Sliterne har igjen ikke råd til å ta ut AFP.

I to korte artikler, en som fokuserer på omfordelingseffektene og en som fokuserer på veksteffektene av AFP-ordningen, beskriver Marius Doksheim og jeg problemene med denne ordningen og hvorfor den ikke gjør nettopp det som LO påstår, hvorfor den ikke hjelper sliterne.

Jeg er enig med Rødt og LO i en ting hver, vi må styrke den generelle pensjonsordningen og den styrkingen må fokuseres på sliterne. Men man må gjøre det innenfor rammer som kan forsvares ut fra en reell situasjon, ikke ut fra hvordan LO-pampene mener samfunnet ser ut. Man må sørge for at omfordelingen ikke blir, som i dag, fra de svake til de sterke, men fra de sterke til de svake. Et sånn system har jeg til gode å se fra noen av partiene.

Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm av

Saturday, April 18th, 2009

Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles likt” og “kvinner trenger ikke særbehandling” fra de harde feministene. Dette er veldig misvisende av to årsaker. For det første forutsetter dette at det ikke er systemet det er noe galt med, men at sålenge damer behandles likt med menn innenfor systemet så vil de klare seg på linje med menn. For det andre er likestillingstiltakene laget slik at menn skal kunne forstå og kunne innføre dem i arbeidsplassen og av og for kvinner i hjemmet.

Det første problemet er at systemet er grunnleggende diskriminerende. Det er ikke alltid mot kvinner, men det er grunnleggende diskriminerende mot alle brudd på tradisjonelle kjønnsroller. Et argument som blir brukt mot at det er så få kvinnelige ledere er at de velger familie foran karriere, eller at de går glipp at sjanser fordi de tar lengre permisjoner, har i hovedsak høyere sykefravær eller er mindre aggressive. I tillegg er menn diskriminert mot i foreldretvister, siden barn antas å måtte bo hos mor de første årene, og dermed ikke kan bo hos far fordi det har bod hos mor så lenge. Det er en klar overvekt av skillsmissebarn som har mor som hovedomsorgsperson og “alminnelig samvær” med far, altså en gang i uken og annenhver helg.

Det andre problemet er at hvordan kan likestillingstiltak i hovedsak laget av og for den ene siden i en konflikt fungere? Menn blir bedt om å ansette flere kvinner i styrer og som ledere, men de vet ikke hvordan. Da er den eneste løsningen kvotering. I akademia er likestillingsproblematikken vesentlig mindre enn i f.eks. finansbransjen, hovedsaklig fordi det er flere kvinner på alle nivåer i akademia. Kvinner kvoteres inn mange steder, og det er helt nødvendig for at systemet skal tilpasse seg begge kjønn over tid. Å kvotere inn kvinner i ASA-styrene er på kort sikt kanskje uheldig, men på lang sikt kan det være med på å bygge et mindre skjevt system. Mannspanelet er en god idé med en dårlig gjennomførelse. Det å ha, i større grad, menn som veier inn på avgjørelser i barnefordelingssaker og familietvister er en god idé. Ikke på individnivå, men iallfall på systemnivå. Kanskje kvotering her vil være til det beste for barna? Far kan ikke få mindre enn 40% samvær, med mindre det foreligger bevis for omsorgssvikt.

Et godt eksempel på at det offentlige ikke har tilpasset en virkelighet med full likestilling er at barnevernet og likestillingsombudet er under samme departement. Det vil si at samtidig som man kjemper for kvinners rettigheter i arbeidsplassen, og det vil da være naturlig å ha en kvinne som likestillingsminister, skal man altså da kjempe for likestilling i barnefordelingssaker, en stilling i hvor det i større grad vil være naturlig å ha en mann.

Frem til det offentlige tar konsekvensen av noen tusen år med diskriminerende kjønnsrollemønster og innfører kvotering begge veier, vil ikke diskrimineringen slutte, ikke fordi det er manglende vilje, men fordi systemet er så grunnleggende feil bygget opp at det ikke er mulig. På kort sikt kan dette føre til mange store overskrifter som ikke er heldige, og da er det nok ikke politisk vilje til sånt i Norge, da vil det nok ikke skje.

Les mer om likestilling:

Styrk kvinners rettigheter – kultur – Dagbladet.no.

Menn er 15% mer verdt enn kvinner? – slik kan vi ikke ha det…! | Labyrinten; mitt univers.

Mannskamp for likestilling – Meninger – Kronikker – Aftenposten.no.

Ja til likestilt samfunnstjeneste- Meninger – Ringen – Aftenposten.no.

Mediespeil om kjønn og likestilling i forskning.

Far får ikke vite hva barnet feiler – nyheter – Dagbladet.no.

Men kontantstøtten var ikke død. Den rører på seg. – Nyheter – Dagbladet.no.

Useriøst om likelønn og likestilling – Kultur – Dagbladet.no.

Oljeselskapene tjener penger på olje, hvem skal tjene på vind? av

Wednesday, April 8th, 2009

Teknisk Ukeblad forteller i en artikkel at oljegiganter dropper vindkraftsatsingen sin. Dette kommer vel neppe som en overraskelse på noen som har fulgt oljeprisen i det siste. På samme måte som det satses mye på alternativ energi når oljeprisen er høy, satses det lite på alternativ energi når oljeprisen er lav. Oljegiganter som Shell og BP kan ikke mer forventes å satse på vindkraft nå, enn NSB kan forventes å satse på damplokomotiv. Derfor er det moro at miljøvernere som hyllet disse selskapene for ett års tid siden nå er skuffet over de samme.

Statkraft blir fornærmet når Senterpartiet vil ha statvind, og FrP avviser ideen om eget vindkraftselskap. Fakta er alikevel at Statkraft ikke har en særegen interesse i vindkraft, de er et kraftselskap som skal produsere strøm av de beste tilgjengelige ressurser, fra økonomisk ståsted. Selv om det er langsiktig satsing, vil deres handlingsplan sette gasskraft som mer lønnsom enn vind, og dermed satse på dette.

Senterpartiet har helt rett i at hvis det skal være et overordnet mål å satse ordentlig på vindkraft i Norge, så må man ha et selskap som er dedikert til dette, ikke et som setter opp gasskraftverk når gassprisen synker. Det trenger selvfølgelig ikke være statlig, men at det må konkurrere på miljøgevinst og andre ikke-økonomiske fordeler er nok ufravikelig, og det betyr avgiftsbelegging av forurensende produksjon. Men det er bare hvis det er et mål med vindkraft i Norge. Foreløpig har det ikke vært politisk vilje til å overstyre kommuner som takker nei til vindparker,  og det har ikke vært politisk vilje til å avgiftsbelegge etter utslipp. Da kan man anta at et fraværende Statvind betyr manglende politisk vilje til å gjøre noe med vår hovedinntektskilde, vår elskede olje.

Les mer:

Vil ha tusenvis av nye grøne arbeidsplassar – Stavanger Aftenblad.

- Sp – ein tragedie for fornybar energi – Stavanger Aftenblad.

Blogg er ikke for alle – partienes nettsatsing.. av

Wednesday, February 4th, 2009

Blogg er for de fleste ikke et nytt fenomen i det politiske landskapet. Det er et veletablert medium som alle med en viss troverdighet har notert seg. Jeg skal på ingen måte påstå at alle skal ha seg en blogg. Det blir helt feil hvis Carl I. Hagen eller Bjarne Håkon Hanssen skulle begynne å blogge, man ville ikke stole på at de har forstått mediets funksjon og mekanisme, eller at de er relevante i min tidsbruk på nett, men alle partiene bør ha kandidater som blogger.

Jeg vil gå lenger enn å snakke om bare blogging. Jeg vil snakke om partienes nettsatsing generelt. I dagen politiske landskap er det to klasser innen nettsatsing. Disse kan enkelt inndeles i troverdig og mindre troverdig. På den troverdige siden må jeg si at SV scorer høyt. Bård Vegar, Audun Lysbakken, Snorre Valen og Trond Martin Sæterhaug er eksempler på at blogg kan være bra. Inga Marthes blogg er ganske ny, men ser ut til å bli en suksess, mens Heikki burde bare være litt flinkere å oppdatere. SV har også forstått konseptet med Twitter, deres twitter feed er veldig bra, både nyheter og ønsker om feedback er vanlige.

Høyre scorer litt lenger nede. De har mange flinke bloggere, deriblant Torbjørn Røe Isaksen, som jeg uten noe veldig research tror har en av de eldste bloggene i norsk politikk. Høyre har også lagt link til flere blå bloggere. Her er det mye rart. Jeg vil fremheve noen veldig bra blå blogger, Kapitalismus er et must for enhver med frimarkedstendenser, det samme er Grenser for Politikk.Høyre får derimot trekk for rotete hjemmeside og noen “blogger” som ikke hadde vært nødvendige. Erna burde fortsette å skrive sine pressemeldinger, og gi dem til pressen, hennes blogg er nettopp den misforståtte strategien jeg snakket om tidligere. Det å slenge opp noen pressemeldinger, legge dem ut på nett og kalle det blogg er ikke det som vinner stemmer. Det er bare lite effektiv bruk av ressurser. Det samme gjelder Bent Høies blogg. Det er kanskje ikke rettferdig å dømme ut fra leverandør, men VG-blogg skriker ikke akkurat troverdighet, Bent kan glatt hente noen triks fra Torbjørn. Jan Tore Sanner har forstått konseptet, men uttrykket “content is king” er ikke Sanners venn. Høyres twitter feed er bare en nyhetsfeed, man kan like gjerne bare abonnere på RSSen på siden deres. Facebooksatsingen er laber, men den ene saken de har klart er momsfritak for organisasjoner.

Arbeiderpartiet er som vanlig sent ute og lite effektive, dessverre. De får pluss for bra hjemmeside og for å faktisk være litt bra på facebook, men minus for blogging. Bjarne Håkon som jeg nevnte, ikketroverdig blogger som ikke hjelpes av den er en VG-blogg, det samme gjelder Helga Pedersens blogg. Høyre og SV, til forskjell fra AP har en klar strategi. Høyre dreper sin egen strategi, men de har den iallfall. AP har noen lovende bloggere, men de er ikke relevante i partiet, så her er det enten eller. Et gledelig unntak er stortingsrepresentanten Gunn Karin Gjul. Noen andre røde blogger er sosialdemokratiet.no, Tore O og Statskanalen. Twitter er for dem bare en informasjonskanal, ingen interaktivitet.

FrP har en fin hjemmeside, bra layout som minner veldig om APs, men med litt mer rot. Bloggingen er liten, men Morten Høglunds blogg er helt grei.

Sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet har alle en fin nettsatsing. KrF-TV er en god idé men ikke veldig bra produsert. Venstre har en imponerende liste med bloggere, men dessverre inkluderer den vg-bloggene til både Trine Skei Grande og Lars Sponheim, to som begge kunne brukt bloggetiden på noe mer fornuftig. Senterpartiet ser ut til å være flinke på twitter iallfall. Av bloggere fra sentrumspartiene vil jeg spesielt dra frem Filip Rygg fra KrF og Anne Solsvik fra Venstre som eksempler på hvordan blogging kan og bør gjøres.

Til slutt må vi ta med radikalerne. Et parti som kjører hardt på nettsatsing er Rødt. De har aktive ideologer som holder kontakten med grasrota på alle plan. De har den klart peneste og enkleste hjemmesiden og kjører lett debatt på Twitter.

Jeg håper denne dere liker denne oversikten, og at den kan hjelpe partiene å lære litt av hverandre. Tips: VG-blogg er til for å unngås.

Jeg kårer iallfall SV til Norges beste nettparti, lykke til videre..

PS. (lagt til 17/2-09) Jeg har i de siste dagene blitt mer og mer imponert av Helga Pedersens nettaktivitet. Hun er aktiv på Twitter, og har tilogmed svart på et direkte spørsmål fra meg ang. kyst- og fiskeripolitikk. Det er svært bra. Jeg klarer derfor ikke forstå hvorfor hun er på VGblogg, verdens kanskje dårligste bloggetjeneste. Man får håpe det blir en endring på det etterhvert, og at Ap forstår det SV og til en viss grad Høyre har forstått. “Content is king,” men det skader ikke om det ser bra ut også.