Posts Tagged ‘Rational Choice’

Riddere og rasjonelle – om rock og politikk av

Wednesday, September 16th, 2009

Idet jeg sitter og lytter til Radioheads sang electioneering slår et spørsmål meg, hva slags politisk ansvar har egentlig musikkstjernene, hva kan vi egentlig forvente av musikerne?

Jeg vil prøve å bruke to teorier til å forklare relasjonen rock og politikk. Først standard rational choice, så Legrands riddere og knekter.

I følge den tradisjonelle rational choice-teorien burde man stemme og pushe politikk som gagner en selv mest. For et rockeband i oppstartsfasen vil dette sannsynligvis være et stykke til venstre, både fordi man trenger øvelselokale i lokale rockekjellere og fordi man gjennom offentlig eide statskringkastere vil øke muligheten for et relativt ukjent band vil få spilletid på radio/tv.

Etterhvert skal det derimot skje, om man følger rational choice strengt, et skifte i politikken. Med større utgivelser vil man sette mer pris på rettighetsbevarende politikk, ofte assosiert med høyresiden. Man vil med økende inntekter sette mer pris på lavere skatter, og man vil gjennom utvikling av business ønske enklere bedriftsbeskatning.

Gode eksempel på rockere på høyresiden, iallfall når det gjelder opphavsrett og skatt, er gutta i Enslaved som stakk til fjells og stjal sau av Sponheim, U2 som flytta businessen sin til Nederland for å slippe skatt og Metallica som har vært harde motstandere av fildeling over lengre tid.

Det er alikevel ikke alle som er på høyresiden, på tross av kommersiell suksess. Green Day og Rage against the Machine er begge band som åpent støtter en venstreorientert ideologi. Ovennevnte Radiohead og de litt mer lokale Gatas Parlament har begge valgt alternative finansieringsmodeller, hvorav sistnevnte har gitt bort musikken sin. Peter Steele i Type O Negative er en av dem som lenge har kjempet mot DRM. Kan man forklare disse eksemplene ut fra et rational choice-perspektiv?

Ja, det kan man ganske enkelt. For eksempel vil en artist i likhet med alle andre produkter tjene på å markedsføre seg mot enkeltgrupper. En som liker musikken kjøper cden, men en fan kjøper t-skjorta, DVDen, boka og går på konserten. Da kan ideologi være en sterk motivator, på samme måte som man ser med countrymusikk og høyresiden. Når man kjøper en cd får artistene en mindre andel enn om man går på konserter, derfor kan man gi bort musikken for å tjene på konsertene. Til slutt er drømmeeksemplet for alternative finansieringsmodeller at Radiohead tente mer på plata man kunne laste ned og selv bestemme betalingen enn på noen plate før.

Men er det sånn at det bare er egeninteresse som spiller noen rolle? Har man ikke iboende preferanser som spiller inn. Legrands riddere og knekter er en fin modell til å forklare det.

Når knektene gjør det de gjør, motivert av egeninteresse, handler ridderne motivert av ønsket om å gjøre noe godt. Faktisk kan man si at idet man får betalt ut over det ridderen ser på som fornuftig, vil han ikke lenger ønske å behandle det nobelt. Altså, som musiker kan man ønske å spre musikken sin så gratis sålenge det bare er fra rockekjelleren, men med en gang det blir snakk om mye penger, blir det plutselig business. Da handler ikke lenger ridderen forskjellig fra knekten. Et godt eksempel på dette er U2, et band som er kjent som politisk aktive og som nylig fikk kritikk for å flytte businessen sin til Nederland for å unngå skatt. De svarte at det var bare business, og at de selv fremdeles betalte skatt til Irland.

Radioheads situasjon kan også tolkes under denne modellen. De, som riddere, ønsker å spille og så er det ikke så viktig hva folk betaler for å høre på dem. De tok faktisk steget å si at folk kunne velge hva de skulle gi dem, noe som var en ganske vanlig modell for betaling av endel tjenester før. Det som skjedde var at folk valgte en pris som virket fornuftig for dem, noen betalte sikkert ikke, mens andre betalte ekstra fordi de mente at ridderne fortjente mer for å være riddere. Det kan altså lønne seg å følge sine iboende preferanser om å spre musikken mest mulig.

Gatas Parlament er det mest ekstreme riddertilfellet. Deres preferanser er fri spredning av all musikk, ikke bare deres egen. Sterkt knyttet til partiet rødt mener de, om jeg har tolket dem riktig, at det blir galt å ta betalt for musikken sin hvis det betyr at noen ikke får hørt den. De, vil jeg anta, satser på inntekter gjennom konserter som folk kommer til for å støtte favorittridderne sine. Ideelt ønsker kanskje disse et system der de kunne spillt gratis for alle, og heller fått til livets opphold av staten, for dermed å spre sin musikk til enda flere.

Man kan argumentere at ingen av disse modellene er viktige for et band som starter opp nå, og det stemmer nok, men det gir en viss forklaringsverdi på politikken man ser i rockeverdenen. For de unge bandene så får man bare ønske dem lykke til og si at de får spre musikken sin på den måten som de liker mest, jeg kommer iallfall til å fortsette å kjøpe cder og gå på konserter med både store og små band.

Jernbane og veier – om depolitisering og byråkrati av

Sunday, August 2nd, 2009

Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land er enkel. Stor stat mot liten stat. Den ene siden mener at det er fellesskapet, representert ved staten, som skal ta vare på oss, mens den andre siden mener individer skal ta vare på seg selv i større grad.

I Norge har begge sidene en formening om at staten skal ha en stor og viktig rolle, men med noen detaljforskjeller i utføring og rekkevidde. Det mest interessant er alikevel politikernes frykt for handlingslammelse. Alt som skal gjøres må kunne gjøres innen to-tre år, ellers får man ingen politisk gevinst.

I det siste har man diskutert vei- og jernbanepolitikk veldig mye. Det har vært vist at store samferdselsprosjekter treffer fylker hvor det skal færrest folk til å få stemmene som gir en representant eller to ekstra på tinget. Jeg har et ganske enkelt forslag for å løse denne problematikken. Politikerne må gi bort den oppgaven. La veiene styres direkte av byråkratiet, med et klart politisk mandat. Det er en løsning ikke ulik Norges Bank. La oss for enkelhets skyld kalle den Norges Vei.

Norges Vei har en Sentralveisjef på svært begrenset åremål, med fritt handlingsrom til å ansette og sparke de hun vil. Hun vil ha som politisk mandat at hun skal få ned antall dødsulykker, effektivisere veinettet, og skal i samarbeid med jernbaneverket opprettholde effektive transportruter i Norge. Hun vil ikke ta detaljordre fra stortinget, som kun har mulighet til å fjerne henne når åremålet er over. All annen påvirkning er indirekte.

Hun vil ha et helt begrenset budsjett, som når det overskrides, må finansieres med alternative kilder innenfor gjeldende regelverk, som f.eks. bompenger. Hvis det er politisk lite ønskelig kan man selvfølgelig gi mer penger, men det er altså ikke eneste løsning.

I en sånn situasjon, kanskje sammen med en tilsvarende “jernbanetsar” som amerikanerne liker å kalle sånt, vil man kunne koordinere vei- og jernbanesatsing. Man vil kunne forbedre inn- og utfartsårer til de største byene og legge opp til ordentlig transport mellom de store områdene, som er politisk lite attraktive. Koordinere for hvor det lønner seg å ha lyntog og hvor det lønner seg å ha skikkelige veier, og selvfølgelig hvor det lønner seg med begge. Man vil ha insentiver til å gjøre store flerårige vei- og jernbaneprosjekter som går ut over tiden til neste valg. Det er ikke alltid dumt å ha noen til å gjøre kost/nytte-beregninger.

Markedets egenvilje av

Sunday, January 25th, 2009

Når man hører markedet bli beskrevet i samfunnsøkonomiske tekster, får man følelsen av at markedet er en person, eller iallfall innehar personifiserte trekk. Jeg skal her gå gjennom to måter å tenke på markedet på, hver med sine styrker og svakheter.

Den første måten å tenke på markedet på, som ofte er den moderne tolkningen av Adam Smiths usynlige hånd, er at markedet har en kollektiv rasjonalitet. Hva et individ gjør er ikke interessant, fordi man på aggregert nivå vil uansett oppnå rasjonalitet. Dette vises ofte i markedskrysset, når prisen går opp vil etterspørsel gå ned. Kollektiv rasjonalitet støttes av mye statistikk. Hvis man tar gjennomsnittet av et utvalg, sies det, vil det nærme seg de teoretiske sannheter, gjennomsnittet av gjennomsnittene desto mer.

Denne logikken er en forklaring på wikipedias suksess. Den kollektive rasjonaliteten vinner fordi det er så veldig mange som er innom og kan korrigere informasjonen. I markedets tilfelle sier man at markedet finner løsningen, ikke fordi markedet har utdanning eller fri vilje, men fordi det er så mange markedsaktører at den kollektive rasjonalitet vil seire uansett. Markedet har altså en iboende egenvilje og egen rasjonalitet.

Den andre måten å se på markedet innebærer å nettopp ikke se på markedet, men å se på de individuelle aktører. Smith er inne på den tanken også i dette sitatet.

Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet..

De individuelle aktører trenger å bytte goder til seg for å øke sin nytte, og gjennom å finne den måten man kan få mest nytte for innlagt innsats vil man spesialisere seg. Det er ett punkt i sitatet jeg tenderer til å være uenig i fra det synspunktet Smith protretterer i sitatet, det er at tiggeren ikke appellerer til vår egeninteresse. Tiggeren nyttemaksimerer gitt sin situasjon, å gjøre noe annet enn å tigge er slitsomt, og iallfall om man skal komme seg inn i en annen situasjon, det krever svært mye. Hans situasjon gir også oss en mulighet til å kjøpe oss god samvittighet, altså utfører han en tjeneste, på lik linje med bakeren bryggeren og slakteren, som han får betalt for. Det er ikke alle som trenger hans tjeneste, men noen er villig til å betale for den.

TIlbake til poenget. Hvis man igjen ser på wikipedia, vil denne måten å se markedet på, altså som individuelle aktører, innbære at man ser ikke på den kollektive rasjonalitet, men den individuelle ekspertise. Siden alle er eksperter på noe, om det så er såpeserier på tv eller astrofysikk, vil ethvert individ kunne bringe noe til bordet på wikipedia. Det er ikke kollektivismen men individualismen som er viktigst. Markedet finner ingen løsning, men motiverte og kunnskapsrike individer, gründere, gjør.

Man kan godt si at det ikke spiller noen rolle om man bruker den ene eller andre beskrivelsen av markedet, og for mange gjør det ikke det. Men, forskjellen utpeker seg spesielt i hvilke insentiver man ønsker for å fremme f.eks. økonomisk vekst. Tror man på kollektiv rasjonalitet og iboende egenvilje hos markedet, må man insentivere på tilbud og/eller etterspørselssiden generelt, så vil markedet finne løsningen. Tror man derimot på individuelle aktører er det kanskje bedre å insentivere enkeltinnsatser, iallfall i tillegg til de mer generelle innsatser.

Selvfølgelig kan man enkelt argumentere for at begge syn er riktige, og at det er en blandingssituasjon, og det er her det interessante poenget kommer. Hva med de situasjoner der den individuelle og den kollektive interesse ikke går sammen. Man kjenner den problemstillingen blant annet gjennom fellesgoder, og da er det ikke lenger uviktig hvilken definisjon av markedet man har. Med markedet som individualist, vil fellesgodet bare bli brukt opp om det finnes en erstatning i den kollektive rasjonaliteten. Med markedet som samling av individer vil fellesgodet bli brukt opp hvis man ikke beskytter det. Da må myndighetene steppe inn sier man, men der igjen er dualiteten, stemmer man for en politiker som vil sikre fellesgodet eller som vil passe på at jeg kan gjøre som jeg vil?

Det siste eksemplet jeg vil dra frem av denne dualiteten er fra en pubdiskusjon. Stortinget bestemmer sin egen lønn. Hvis man setter opp lønna i dårligere tider, som nå, risikerer man å miste troverdighet. Hvis man ikke gjør det får man ikke den fine nye bilen man hadde så lyst på. Hvis man er en prominent stortingspolitiker kan det ha en egennytte å si at “jeg viser moderasjon”, men som en helt ukjent representant uten sikkerhet for å komme med i neste valg har det lite å si. Vil da Stortinget noen gang stemme ned en lønnsøkning, jeg som heller mot individualismen, tror ikke det. Jeg tror at de individuelle hensyn alltid vil overstyre de kollektive, og at man derfor må smøre økonomien med en stor offentlig sektor som kan ta støyten når det går feil vei en stund og en korreksjon må til, og at mennesklig innovasjon må ikke bare legges til rette for, men direkte insentiveres.

A politician who’s quitting has already quit. av

Sunday, December 14th, 2008

Her er masteroppgaven min, den omhandler sisteperiodeeffekter hos stortingspolitkere. Last ned og bruk den så mye dere vil, bare husk å referere ordentlig ;)

Masteroppgaven