Posts Tagged ‘Regjeringen’

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke? av

Tuesday, June 3rd, 2014

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

Handlefeber i staten – om REC og flexicurity av

Thursday, July 8th, 2010

Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar til å kjempe mot Ap og SVs shoppingfeber. Nå er det REC som skal kjøpes. Stein Erik Hagen har varslet at han vil selge sine aksjer i REC når han får en akseptabel pris, og lufter samtidig ideen om statlig oppkjøp.

Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket av

Friday, June 25th, 2010

Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Frihet og sikkerhet – vi fortjener ingen av delene av

Thursday, December 10th, 2009

Politikere er svake. Ikke svakere enn andre mennesker, men de fleste av oss er nettopp svake. Vi vil ikke at noe skal skje oss. Vi vil ikke ta ansvar for noe vi kunne ha unnverget. Vi er føre var. Men, til syvende og sist vet vi at vi ikke kan forhindre alt, noe skjer uansett.

Politikerne, om de er motivert av gjenvalg eller mennesklig samvittighet, er også føre var, men på en mye større skala enn oss andre. Hva om noen sprenger en buss eller skyter en fredsprisvinner? Det kan de ikke ta sjansen på. Folk er villige til å la sin rettsikkerhet svekkes og de er villige til å gi opp privatlivets fred for den ekstra sikkerheten. Eksemplene er utallige. Patriot Act, Patriot Act 2, beleiringen av Algerie, muren i Israel, romavlytting og varetektsfengsling her hjemme. Vi finner oss i overtrampene fordi de ikke påvirker oss så veldig.

I skrivende stund er jeg på trikken, på vei til jobb i Oslo sentrum, morgenen før fredsprisutdelingen. Obama har landet på gardemoen og er straks på vei innover. Halve Oslo sentrum er i dag stengt, med væpnet politi i gatene, metalldetektor og røntgensjekk av vesker og poser for bare å gå gatene. Innsatsstyrken er på standby med sine helikoptre, og ryktene går om trusler politistorming av bygningen hvor folk samles i vinduene.

Oslo har blitt en politistat. Vi har gitt opp vår frihet for å få besøk av Obama. Vi har gitt opp den frihet vi så altfor ofte tar for gitt, men som vi bare ser at politikerne kjemper for i opposisjon. Vi har gitt opp vår helt essensielle frihet, kun for å føle oss sikrere.

Terrorhandlinger kan skje, både med og uten politistaten klemmende rundt oss. Friheten er det imidletid bare vi selv og våre ledere som kan ta. Benjamin Franklin sa

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

Vi har vist hva vi er villige til, vi fortjener ingen av delene.

Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten av

Friday, December 4th, 2009

I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat er mest effektivt og statlig er tryggest sies fra hver sin kant. Problemet er selvsagt at begge systemer har sine svakheter. Privat profittjag kan i mange tilfeller føre til innsparinger på bekostning av kvalitet, spesielt om kvalitet er vanskelig å måle, som i barnehage, sykehus og skole. Staten og deres byråkrater fører gjerne til budsjettmaksimering og unødig organisasjonsvekst.

Det finnes alikevel en måte man kan forhindre endel av disse problemene, og det er ingen ny løsning. Gjennom sivilsamfunnet, det vi i Norge er vant til å kalle frivillige organisasjoner, men som også dekker andre non-profitorganisasjoner, har man en glimrende løsning. Man fjerner altså de to største insentivene som ødelegger for hver av de andre formene.

Man antar ofte at folk ønsker å gjøre en god jobb, og både psykologiske og sosiologiske studier underbygger dette. Gitt ønsket om å gjøre en god jobb, samt en normal konkurransesituasjon, vil non-profitformen å drive et selskap på gi mulighet til å unnslippe både sparejaget og budsjettmaksimeringen.

La oss taen barnehage som eksempel. En privat barnehage vil ha eiere som vil ha insentiver til å minimere utgiftene for å sitte igjen med profitt. En kommunal barnehage vil ha insentiv til å bruke minst hele det tildelte budsjett for å sikre neste års budsjett. En privat non-profitbarnehage vil ha ansatte som for å beholde egne jobber, vil være insentivert til å levere tjenester av høy kvalitet og ikke har eiere som skal sitte igjen med profitt og derfor må senke kvaliteten. Det sammegjelder både skoler, sykehus, barnevernsinstitusjoner og asylmottak.

Regjeringens kamp mot private aktører for å hindre profittjaget og opposisjonens kamp for effektivitet gjennom konkurranseutsetting kan altså enkelt kombineres gjennom stiftelser og andre non-profitorganisasjoner.

Ideelle organisasjoner er selvfølgelig ikke problemfrie, og et hovedproblem er mangel på investeringsinsentiv. Gitt en stiftelses natur, vil det ikke være mulig å hente ut profitt som aksjeutbytte. Man vil være avhengige av donasjoner for å kommei gang, i tillegg til donasjoner eller brukerbetaling underveis. Undereisvetaling går ofte bra, sålenge staten kjøper tjenester og private velger institusjonen. Det er å sette opp stiftelsen eller foreta den opprinnelige kapitalinvesteringen som er vanskelig. Løsningen er å få økt donasjonskulturen, noe som allerede er i gang i store deler av befolkningen.

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Onarheims skivebom – om komiteledere og vararepresentanter av

Tuesday, October 20th, 2009

Leif Frode Onarheim kritisereri dagens Dagsavisen regjeringen for å sette inn vararepresentanter i Stortingets presidentskap og som komiteledere fordi det kan føre til mindre kontinuitet om noen skulle trekke seg eller bli kastet fra regjeringen. For ikke å snakke om om det skulle bli regjeringsskifte.

Dette er fullstendig skivebom. Som Onarheim burde vite, og sikkert vet, så vil det, spesielt ved et regjeringsskifte, bli endel omrokering uansett. La oss ta skiftet som skjedde i mars 2000 som eksempel. Bondevik 1 hadde trukket seg, og Stoltenberg 1 var på vei inn. Flere vararepresentanter måtte ut, endel måtte inn, det er ikke naturlig at de tidligere regjeringsmedlemmer sitter i de samme komiteene som deres vararepresentanter, ei heller at de inkommende vararepresentanter sitter i de samme komiteer som de nye statsråder satt i. Det som skjedde var en full omrokering.

Det vil f.eks. være vanskelig å se for seg en borgerlig mindretallsregjering uten Bent Høie og Ine Marie Eriksen Søreide som statsråder eller statssekretærer.

Selv om det ikke blir fullt regjeringsskifte, så er komiteledere og presidentskap såpass utsatte for bevegelser uansett, at kontinuiteten Onarheim etterlyser alltid er utsatt.

Halspastill mot lungekreft – om likestilling og likelønnspott av

Sunday, October 11th, 2009

Etter siste valg har likelønnsdebatten blitt hetere enn noensinne. Likelønn, og aller helst en likelønnspott, er blitt selve målet på likestilling i en kamp ledet av sykepleiere og andre høyt utdannede i kvinnedominerte yrker. Regjeringen har sagt at de skal være med på likelønnsordning, om partene i arbeidslivet også er villige til å stille opp. De er ikke villige til å stille opp med en likelønnspott som gir arbeidstakere mellomlegget de “fortjener”.

I følge den allerede langvarige kampanjen for en likelønnspott fra sykepleierne og andre er et pennestrøk nok til å gjøre lønninger like for arbeidstakere med like lang utdannelse. Man skal korrigere markedet med en bonusbetaling til kvinnene. Hva stopper da arbeidsgiverne fra å gjøre gapet enda større? Man får jo dekket gapet uansett. Man eliminerer insentiv til reell forandring.

Dette er nok et godt eksempel på kortsiktig tankegang i likestillingsdebatten. Man ønsker ikke å endre den grunnleggende diskriminerende strukturen i samfunnet, man ønsker bare å fikse ett av symptomene. Jeg hoster, derfor trenger jeg en halstablett. Lungekreften som forårsaker hosten er ikke så viktig.

Det er ikke sånn at likelønn er dårlig for likestillingskampen i seg selv. Det kan ha mange gode effekter, på samme måte som kvotering i styrene kan, men da er regjeringens plan essensiell. Man gjør likelønn til en del av tariffavtalen og håper at det vil føre til mindre skjevhet i generell lønnsdannelse i bedriftene utenfor tariffavtalene også. Det kan faktisk virke ganske bra, men en likelønnspott er både misforstått og bortkastet. Det vil gi penger til noen, på bekostning av andre, uten noen andre goder. Selvfølgelig er ikke partene i arbeidslivet med regjeringens løsning fordi den vil kreve faktisk forandring.

Den eneste måten å bedre likestillingen i samfunnet er å tvinge forandring, det er jeg enig i, og da er likelønnsløsningen til regjeringen en god idé, men ikke tro at lik lønn faktisk betyr likestilling.

Likelønnskommisjonen

– Det blir et varig likelønnsløft – nyheter – Dagbladet.no.

Unio-leder varsler bråk – nyheter – Dagbladet.no.

NHO avlyser regjeringens likelønnsprosjekt – nyheter – Dagbladet.no.

Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk av

Thursday, September 17th, 2009

I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i Oslo. Det var mange grunner til det, de er ikke så viktige nå. Det som er viktig nå er hvorfor jeg med gjevne mellomrom kommer til å angre på stemmen min i tiden frem til neste valg.

  1. Jeg kommer til å angre hver gang et asylspørsmål kommer opp og AP i større og større grad bruker FrP-retorikk. I Norge burde vi i mye større grad ta inn asylsøkere. Det er klart at systemet bør endres, som jeg har skrevet om før, men ikke for å få færre inn i landet. Bare ved å ta imot med åpne armer kan vi virkelig gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.
  2. Jeg kommer til å angre hver gang Jan Bøhler åpner kjeften og sier noe teit om muslimsk fundamentalisme eller internering av asylsøkere. Da kommer jeg til å tenke at selv om man er dyktig lokalpolitiker, så betyr ikke det at man skal på tinget.
  3. Jeg kommer til å angre når gasskraftverk får holde på uten CO2-lagring, tungindustrien får subsidiert kraft og landbruksstøtten opprettholdes. Forurensingen i Norge bidrar ikke til utvikling, det er heller en brems på det som kunne vært reell fremgang om man avgiftsbelegger alle utslipp etter utslippsmengde og type.
  4. Jeg kommer til å angre når man setter i gang antidumpingtiltak spesifikt beregnet på å blidgjøre LO. Man setter minstelønner på arbeidere som gjør at hverken norske eller polske får jobb.
  5. Jeg kommer til å angre når AFP opprettholdes på tross av at det er grunnleggende diskriminerende mot sliterne til glede for de best betalte under tariffavtalene. Det er ikke sånn at sliterne kan gå it i pensjon tidligere, de har ikke råd til det. Det er de som tjener mest under tariffene som tar AFP, med størst andel i finansbransjen.
  6. Jeg kommer til å angre når man enten forbyr private skoler fullstendig, eller iallfall ikke fører en policy beregnet på flere non-profit privatskoler. Det samme gjelder non-profit sykehus, barnevernsinstitusjoner og rehabiliteringsklinikker.
  7. Jeg kommer til å angre når eldreløftet tar all oppmerksomheten og alle ressursene fra andre viktige saker, slik full barnehagedekning gjorde i forrige periode. Da førte det til hvileskjæret i høyere utdanning som slaktet undervisningstilbudet til studentene ved flere universiteter.
  8. Jeg kommer til å angre når private barnehager får dårligere rammebetingelser, uavhengig om de er for-profit eller non-profit.
  9. og til slutt, jeg kommer til å angre hver gang man snakker om bøndene som kulturlandskap og fortsetter å ha 430% toll på kjøtt. Mange kunne hatt et mer variert og bedre kosthold om man hadde kuttet toll på landbruksvarer. Vi kunne hatt en mer fornuftig u-landspolitikk og en mer fornuftig landbrukspolitikk uten de grensende.

Forstå meg riktig, jeg er glad regjeringen vant valget, men disse sakene kommer til å ødelegge. Disse sakene, med mindre vi er flinke å sette fokus på dem konstant, vil gjøre det norske samfunnet mindre inkluderende og skape et mer tunggrodd byråkrati og samfunn.

Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 av

Tuesday, September 15th, 2009

Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget i 2005 tok jeg feil, grundig feil. Den gang, som ung lovende bachelorstudent i samfunnsøkonomi, ga jeg regjeringen to år å leve. Nå, for første gang siden krigen, har en sittende flertallsregjering blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og jeg forstår ingenting.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap av

Sunday, May 24th, 2009

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

Rekruttere lærere – om lektor II av

Friday, February 27th, 2009

Under kontakt med Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Twitter, pekte han meg i retning et morsomt punkt i Stortingsmelding nr. 11, Rekruttere flere dyktige lærere til grunnutdanningen. Helt neders på siden der nevnes et forslag som jeg personlig synes er et fantastisk et: Lektor II-stillinger.

Poenget med en lektor II er ca det samme som professor II. En deltidsstilling, ofte 20 prosent, som benyttes til å hente inn folk fra andre steder enn lærestedet selv. Man kan foreksempel se for seg en bygningsingeniør undervise mattematikk, en advokat eller dommer undervise rettslære, en sentralbanksjef undervise samfunnsøkonomi osv.

Det er selvfølgelig ikke for å undergrave lærernes stilling, men for å maksimere elevenes nytte man gjør dette. Det skader selvfølgelig heller ikke at samfunnet som helhet får bedre innblikk i hva lærerne gjør i løpet av et år.

Å hente inn gjestelærere er selvfølgelig mest hensiktsmessig på videregående nivå og i enkelte fag på ungdomsskolen. I grunnskolen generelt er det viktig å huske på at allmennlæreren er det viktigste verktøyet man har og at allmennlærerutdannelsen krever flinke studenter som det settes krav til.

Altfor lite og altfor sent! | Raudt av

Wednesday, January 28th, 2009

Altfor lite og altfor sent! | Raudt.

Her hadde jeg tenkt å legge ut om hvorfor Rødts store plan ikke stemmer overens med moderne økonomiske prinsipper og hvordan regjeringens plan kanskje ikke treffer, men på helt andre plan enn det Rødt mener. Det kommer jeg ikke til å gjøre, kanskje mest fordi jeg er enig med Torstein Dahle i flere av hans argumenter.

Jeg synes ikke pakken er for stor, ei heller at den egentlig kommer for sent, men at kommunenes tapte inntekt ikke kompenseres nok er ikke bra. At man ikke bruker penger på fattige, som jeg har påpekt tidligere, er skammelig, men ikke spesielt for denne krisen.

At man bruker penger på oppussing av offentlige bygg er vel og bra, og man burde ha gjort det uansett, og det vil støtte byggebransjen, men at man ikke bruker mer på offentlig transport er ikke bra. Skal man først stappe penger i økonomien så kan man iallfall gjøre noe som gir samfunnet positive virkninger, hvis ikke er det ingen vits.

Kanskje vi må ha Rødt tilbake på stortinget?