Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land er enkel. Stor stat mot liten stat. Den ene siden mener at det er fellesskapet, representert ved staten, som skal ta vare på oss, mens den andre siden mener individer skal ta vare på seg selv i større grad.

I Norge har begge sidene en formening om at staten skal ha en stor og viktig rolle, men med noen detaljforskjeller i utføring og rekkevidde. Det mest interessant er alikevel politikernes frykt for handlingslammelse. Alt som skal gjøres må kunne gjøres innen to-tre år, ellers får man ingen politisk gevinst.

I det siste har man diskutert vei- og jernbanepolitikk veldig mye. Det har vært vist at store samferdselsprosjekter treffer fylker hvor det skal færrest folk til å få stemmene som gir en representant eller to ekstra på tinget. Jeg har et ganske enkelt forslag for å løse denne problematikken. Politikerne må gi bort den oppgaven. La veiene styres direkte av byråkratiet, med et klart politisk mandat. Det er en løsning ikke ulik Norges Bank. La oss for enkelhets skyld kalle den Norges Vei.

Norges Vei har en Sentralveisjef på svært begrenset åremål, med fritt handlingsrom til å ansette og sparke de hun vil. Hun vil ha som politisk mandat at hun skal få ned antall dødsulykker, effektivisere veinettet, og skal i samarbeid med jernbaneverket opprettholde effektive transportruter i Norge. Hun vil ikke ta detaljordre fra stortinget, som kun har mulighet til å fjerne henne når åremålet er over. All annen påvirkning er indirekte.

Hun vil ha et helt begrenset budsjett, som når det overskrides, må finansieres med alternative kilder innenfor gjeldende regelverk, som f.eks. bompenger. Hvis det er politisk lite ønskelig kan man selvfølgelig gi mer penger, men det er altså ikke eneste løsning.

I en sånn situasjon, kanskje sammen med en tilsvarende “jernbanetsar” som amerikanerne liker å kalle sånt, vil man kunne koordinere vei- og jernbanesatsing. Man vil kunne forbedre inn- og utfartsårer til de største byene og legge opp til ordentlig transport mellom de store områdene, som er politisk lite attraktive. Koordinere for hvor det lønner seg å ha lyntog og hvor det lønner seg å ha skikkelige veier, og selvfølgelig hvor det lønner seg med begge. Man vil ha insentiver til å gjøre store flerårige vei- og jernbaneprosjekter som går ut over tiden til neste valg. Det er ikke alltid dumt å ha noen til å gjøre kost/nytte-beregninger.