På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

[...] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Det hele er ganske enkelt. Orkla selger Elkem til et stort kinesisk industrikonsern, og kineserne har to valgmuligheter.

Enten kan de se på Elkem som konkurransedyktig, beholde selskapet som det er i dag eller tilnærmet likt, gjerne med stordriftsfordeler fra deres produksjon andre steder. Da vil man muligens se en spesialisering, men man vil uansett få en bekreftelse på at Elkem er konkurransedyktige utover vår billige kraft. Vi har, som nordmenn, noe å tilby verden som ikke er mer effektivt i Kina.

Eller, så vil de ta med seg det se kan, det være seg navn, teknologi, kapital og kanskje tilogmed noe teknisk personnell, og flytte hele produksjonen. Enten til Kina, eller til et av de mange andre landene konsernet holder hus. Det vil selvfølgelig være synd for de som mister jobben, men det vil være et endelig bevis på at vi ikke kan subsidiere oss til effektivitet.

Kineserne vil altså lære oss mye om vårt eget ståsted i verdensøkonomien, og uansett utfall er det veldig viktig.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Filmer som Switch 2, Unge Fleksnes, og en rekke andre forventede kassasuksesser burde ganske enkelt kunne hente investorer i det private markedet. Deres produsenter kunne klare å gjennomføre prosjektene uten offentlige midler. Men, selv om det finnes noe private midler, er det de statlige midlene det ser ut til å være mest kamp om. Insentivene driver filmene mot Norsk filminstitutt, i hovedsak gjennom tre dominerende krefter. Tre hovedinsentiver som trekker filmmarkedet bort fra private investorer.

For det første er det ikke gitt at manusforfatter/regissør ønsker å endre eierskapsstrukturen. Ved å la investorer kjøpe seg inn i produksjonen stiller man seg åpen for innblanding i den kunstneriske prosessen. Man vil tross alt sjeldnere investere i noe man ikke har noen form for kontroll om. Selv med ståltro på manus, vil man sikre seg mot dårlige avgjørelser underveis. Dette vil trekke de involverte mot offentlige penger som ofte kommer uten de velkjente “strings attached”. Helt tilsvarende eksempler kan man se i all gründervirksomhet, som IT og restaurantdrift.

For det andre er filmbransjen high risk, low gain. Det er altså svært sannsynlig at investorene ikke får igjen pengene sine, og selv om de får dem igjen er gevinsten gjerne liten. Det norske publikum er for lite, og selv om filmen får kjempeoppslutning, vil altså forventet inntjening være mindre enn svært mange andre investeringsmuligheter. Selvfølgelig finnes de som vil investere i film fordi det er film, men det oppleves ikke som en trygg investering for det generelle markedet.

For det tredje er det veldig vanskelig å få tak i seriøse investorer med tilgjengelige penger. I disse dager holdes det ekstra hardt om pengene. Da er det vesentlig enklere å spørre det offentlige om penger enn å gå på gulljakt i det private investeringsmarkedet. Det finnes nesten ingen kultur for å investere i norsk film, så selv om man finner ledig kapital, må man bruke mye tid og penger på å overbevise investorene at prosjektet er levedyktig og kan tjene penger.

Det finnes en naturlig løsning på disse utfordringene. Eller, kanskje ikke så mye løsning som naturlig konsekvens av forholdene som beskrevet i Aftenposten. Norsk storfilm må bli kommersielt mer attraktiv. Det betyr ikke nødvendigvis at den må bli bedre, men den må trekke mer publikum, selge flere DVDer og aller helst slå gjennom internasjonalt. De må kjempe gjennom problemer med piratvirksomhet og finne nye inntjeningsformer, alt for å tiltrekke seg investorer i forkant.

Denne løsningen er ikke enkel, og sannsynligvis er den dyr, men det kan ikke være statens rolle å støtte de store etablerte navn til å lage garanterte suksesser. Det må være statens rolle å støtte de små uavhengige filmskaperne som er villige til å ta en risiko. De modige regissørene med fascinerende manuskript. De som satser hus og hjem for å få verket sitt på skjermen, det er de som må vurderes for støtten.

Under et sånt regime vil vi kanskje få et større skille mellom kassasuksess og smalfilm, men skillet kan fremheve den modige filmen som ble etterlyst av skuespiller Viktoria Winge og regissør Jakob Rørvik i Aftenposten 21. november i fjor. Filmer som har potensial og som er men som har enda høyere risiko enn de store filmene. Norsk filminstitutt er flinke å prioritere de unge og lovende, men nå må kolossene stå på egne ben og ikke lenger henge i statens skjørtekant.

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.  

Prinsippet er ganske enkelt. Jeg er baker og baker brød, og jeg trenger fisk. Ved å bake flere brød enn jeg kan spise kan jeg få tak i fisk. Hvis jeg er egoistisk og baker brød for å bytte mot akkurat det jeg trenger av fisk, kan fiskeren også være egoistisk og fisker bare nok til seg og til å bytte til seg brød, tjener begge parter på dette. Begge får et bedre liv enn vi hadde da vi bare hadde hver vår matvare. Dilemmaet blir altså,

kun ved å være egoistisk vil man hjelpe samfunnet.

Dette har selvfølgelig i tiden etter blitt modifisert og ekspandert, men den grunnleggende tanken forblir stående i ethvert kapitalistisk system. Ved å spille på egoismen kan man få et velfungerende marked.

Håper alle som har lurt på dette så lenge nå har fått svar og kan skrive det på sin eksamen eller hjemmeoppgave eller hva det er man leter etter Adam Smiths dilemma for.

La oss ta utgangspunkt i en student med bachelorgrad fra økonomisk institutt på Blindern. Han har lært at konkurranse kan presse prisene nedover. Der ender de opp på marginalkostnad om det er full frikonkurranse. Han lærer likevektsmodeller og hvordan regne seg fram til disse. Han lærer forskjellen på rike og fattige land, og at kortsiktig vekst er avhengig av kapitalinvesteringer men langsiktig vekst er avhengig av innovasjon. Og der stopper det. Det er i en bachelorgrad ikke tid til mer, for ikke å snakke om hvis man går industriell økonomi og tar mikroøkonomi som del av en ingeniørgrad.

Ideelt skal man da tenke at man har meget igjen å lære, men det gjør man ikke. Man går ut i verden, blåøyd og glad og skal innføre fri konkurranse på alle plan. Man skal forme verden i Adam Smiths bilde, eller iallfall ens inntrykk av hva det bildet er.

Når Arne Thodok Eriksen klager på at likevektsteoriene gir feil inntrykk av økonomien er det ikke så rart. For om man bare får se likevekten, men ikke får se den naturlige utviklingen derfra til dynamiske modeller med frafallende forutsetninger, har man ikke et reellt inntrykk av hvordan modellene passer inn i virkeligheten.

Når det tidligere nevnte vekstkurs får gjennomgå på Indregards blogg fordi han ikke klarer dra innsikten man får fra modellen til å forklare hvorfor det finnes rike og fattige land, da er det noe galt. Det er ikke modellenes skyld, og det er kanskje ikke stakkarene som faller fra før innsikten kommer sin skyld. Da er det vel vi som har forstått poenget som ikke har forklart det godt nok.

Bent Sofus Tranøy har skrevet mye om dette, og om han vil eller ikke, så synes jeg han forsvarer samfunnsøkonomien godt. Når han snakker om en høyrevridning i faget, vil jeg diffrensiere mellom faget og fagets anbefalinger. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Han peker på at man gjennom å bruke økonomisk terminologi og sette økonomiske mål får en politisk vridning som ingen snakker om. Det etableres sannheter som ingen stiller spørsmål ved. Dette er helt sant. Som fagperson sier man, “om man ønsker økonomisk effektivitet, så må man XYZ” eller, “for å få økonomisk effektivitet må man XYZ.” Politikerne hører bare anbefalingen, de glemmer å spørre de fundamentale spørsmålene. Ønsker vi økonomisk effektivitet, og i tilfelle hvorfor? Man har nemlig lært i sitt ene mikroøkonomifag at det er mindre dødvekt om man er effektiv, uten at man har lært hva konsekvensene kan være.

Som økonomer er det svært viktig at vi ikke bare står for anbefalingene vi gir, men at vi også passer på at den som får råd også får høre om konsekvensene. At de som ikke har forstått hvordan modellene relaterer til virkeligheten, heller ikke er de som skal implementere dem. Vi skal ikke bygge veier, og tar derfor ikke et kurs et semester i transportingeniørteknikk. Ikke prøv å gi en oppsummering av våre modeller og tro at man sitter igjen med reell forståelse.

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Modellene og virkeligheten

Jon Lien

MSc i politisk økonomi og skribent på www.polecon.no

Samfunnsøkonom Ali Esbati (spalte i Dagsavisen 30.10) legger fram samfunnsøkonomifaget på en interessant og lettlest måte, bare synd at det han skriver er like irrelevant som han beskylder de samfunnsøkonomiske modellene å være. Han misforstår ikke bare poenget med modeller, han misforstår så grunnleggende hvordan man bruker modeller og forutsetninger, og hva som gjør samfunnsøkonomi til et interessant fag.

Modeller er morsomme, ikke med en gang, og ikke hvis man bare har den begrensede innsikten i modellene som kreves for å fullføre en bachelorgrad fra Økonomisk institutt på Blindern. Modellene man får banket inn i grunnkursene er ikke viktige fordi de er sannheten, men fordi de er et viktig steg på vei mot et større bilde. I det første mikroøkonomikurset er ikke frikonkurransemodellen morsom før man begynner å snakke om maksprisregimer.

Senere, når man kommer til mer avanserte modeller er det ikke marginalbytteraten som er interessant. Det er nemlig ikke variablene som er morsomme å endre. Det interessante å endre på i modellen er forutsetningene. De antakelsene som Esbati mener fjerner verdien fra modellene er nettopp det elementet som gir modellene verdi i det hele tatt. Samfunnsøkonomi er en studie av endring i forutsetninger mer enn noe annet.

Esbati refererer til Krugmans etter hvert så brukte utskjelling av Chicagoskolen som bevis på at samfunnsøkonomi ikke forutså finanskrisen. Det er feil på så mange plan. Flere mente, med solid teoretisk støtte, at aksjemarkedets vekst i for mange år hadde overgått veksten i den generelle økonomien, selv kontrollert for offentlig sektor og andre eksterne faktorer. Et fall måtte komme. At fallet ville bli utløst av en lånekrise og være så kraftig var det noen få som advarte mot, men de ble stort sett ignorert.

Problemet med denne og alle bobler før den er ikke, som Esbati og økonomen Tony Lawson mener, at faget «er dårlig utrustet for å belyse mye av det som skjer i økonomien på et hvilket som helst tidspunkt». Parametrene er, som i så mye annen vitenskap, ikke tilgjengelige. Man kan ikke se om verdien på aksjemarkedet vokser fortere enn verdien av selskapene aksjene representerer, fordi ikke all verdi lar seg måle på en fornuftig måte, og fordi store deler av et selskaps verdi endres ut fra eksterne ikke-målbare forutsetninger.

I tillegg kritiserer ikke Krugman faget, men enkeltskoler innenfor faget. Som man ser i biologi, astrofysikk og statsvitenskap, har de forskjellige skoler i samfunnsøkonomien forskjellige teorier innenfor det samme faget. Så når Ali Esbati angriper samfunnsøkonomi som fag, så hadde det hjulpet om han gjorde det basert på reelle problemstillinger, og ikke på at den økonomien han lærte ikke har gitt ham innsikten til å se den virkelige verdien i vårt kjære fag.

At man kritiserer samfunnsøkonomien er forsåvidt greit, problemet med mye av kritikken er at man ofte ikke forstår konseptene man kritiserer. Det samme ser man rundt evolusjon, CERNs prosjekter og atomreaktoren på Kjeller. Det eneste vi kan gjøre er å prøve å skrive svar på kritikken og vise at det er mer å forstå enn den gjennomsnittlige journalist eller halvstuderte røver har fått med seg.

Rituelle antakelser – Ali Esbati.

Amerikaneren Bryan Caplan  mener at tilgang på bil, boareal og kjøttkonsum er gode mål. Andre i hans krets har tidligere foreslått tilgang på aircondition, privatskoler og generelt konsum.

Europeerne er ofte skeptiske til disse målene, kanskje på grunn av deres forventninger rundt resultatene. De foreslår mer postindustrialistiske mål som fritidskonsum. Arnold Klings kommentar til det er:

There are three blocks of time: market work, unpaid work at home, and leisure. Americanshave more market work and more leisure. Europeans do more unpaid work at home.What this means is the European GDP is understated, because the unpaid work at home does not count. But by the same token, European leisure is overstated in any measure that fails to take into account unpaid work.

Altså, det er ikke forskjeller i velstanden, men forskjeller i hvordan arbeid måles som er problemet.

Men hva kan være andre fornuftige mål? Man kan selvfølgelig ønske å bruke proxymål som utvikling. Energikonsum/BNP kan være et mål innenfor en forventet utviklingsakse, tilgang på tjenester er også det. Andel av konsumet som er import/BNP kan være et mål, men bør kanskje kombineres med andre. Hva med konsumtilbøyelighet som eget mål, er da høyt eller lavt konsum som andel av BNP bra?

Hva er deres forslag til å måle velstand over landegrenser?

Veldig god oversikt over tenkerne i den økonomiske historien. Detaljert, men dermed også litt drøy. Grei å lese, men mest for de spesielt interesserte. Sandmo skriver bra og alle som er interesserte i økonomisk historie burde lese denne boka, resten trenger egentlig ikke.

Terningkast: 5

Denne boken er en meget bra historisk beskrivelse av endogen vekstteori og hvordan man kom dit man er i dag, med en enkel og oversiktlig gjennomgang av teorien og dens bakmenn. Den kan anbefales for alle som har interesse av økonomisk vekst, uten at man må ha noen formell økonomisk bakgrunn for å kose seg med denne boken.

Absolutt et must for alle som liker økonomisk historie. Terningkast 6

Den første måten å tenke på markedet på, som ofte er den moderne tolkningen av Adam Smiths usynlige hånd, er at markedet har en kollektiv rasjonalitet. Hva et individ gjør er ikke interessant, fordi man på aggregert nivå vil uansett oppnå rasjonalitet. Dette vises ofte i markedskrysset, når prisen går opp vil etterspørsel gå ned. Kollektiv rasjonalitet støttes av mye statistikk. Hvis man tar gjennomsnittet av et utvalg, sies det, vil det nærme seg de teoretiske sannheter, gjennomsnittet av gjennomsnittene desto mer.

Denne logikken er en forklaring på wikipedias suksess. Den kollektive rasjonaliteten vinner fordi det er så veldig mange som er innom og kan korrigere informasjonen. I markedets tilfelle sier man at markedet finner løsningen, ikke fordi markedet har utdanning eller fri vilje, men fordi det er så mange markedsaktører at den kollektive rasjonalitet vil seire uansett. Markedet har altså en iboende egenvilje og egen rasjonalitet.

Den andre måten å se på markedet innebærer å nettopp ikke se på markedet, men å se på de individuelle aktører. Smith er inne på den tanken også i dette sitatet.

Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet..

De individuelle aktører trenger å bytte goder til seg for å øke sin nytte, og gjennom å finne den måten man kan få mest nytte for innlagt innsats vil man spesialisere seg. Det er ett punkt i sitatet jeg tenderer til å være uenig i fra det synspunktet Smith protretterer i sitatet, det er at tiggeren ikke appellerer til vår egeninteresse. Tiggeren nyttemaksimerer gitt sin situasjon, å gjøre noe annet enn å tigge er slitsomt, og iallfall om man skal komme seg inn i en annen situasjon, det krever svært mye. Hans situasjon gir også oss en mulighet til å kjøpe oss god samvittighet, altså utfører han en tjeneste, på lik linje med bakeren bryggeren og slakteren, som han får betalt for. Det er ikke alle som trenger hans tjeneste, men noen er villig til å betale for den.

TIlbake til poenget. Hvis man igjen ser på wikipedia, vil denne måten å se markedet på, altså som individuelle aktører, innbære at man ser ikke på den kollektive rasjonalitet, men den individuelle ekspertise. Siden alle er eksperter på noe, om det så er såpeserier på tv eller astrofysikk, vil ethvert individ kunne bringe noe til bordet på wikipedia. Det er ikke kollektivismen men individualismen som er viktigst. Markedet finner ingen løsning, men motiverte og kunnskapsrike individer, gründere, gjør.

Man kan godt si at det ikke spiller noen rolle om man bruker den ene eller andre beskrivelsen av markedet, og for mange gjør det ikke det. Men, forskjellen utpeker seg spesielt i hvilke insentiver man ønsker for å fremme f.eks. økonomisk vekst. Tror man på kollektiv rasjonalitet og iboende egenvilje hos markedet, må man insentivere på tilbud og/eller etterspørselssiden generelt, så vil markedet finne løsningen. Tror man derimot på individuelle aktører er det kanskje bedre å insentivere enkeltinnsatser, iallfall i tillegg til de mer generelle innsatser.

Selvfølgelig kan man enkelt argumentere for at begge syn er riktige, og at det er en blandingssituasjon, og det er her det interessante poenget kommer. Hva med de situasjoner der den individuelle og den kollektive interesse ikke går sammen. Man kjenner den problemstillingen blant annet gjennom fellesgoder, og da er det ikke lenger uviktig hvilken definisjon av markedet man har. Med markedet som individualist, vil fellesgodet bare bli brukt opp om det finnes en erstatning i den kollektive rasjonaliteten. Med markedet som samling av individer vil fellesgodet bli brukt opp hvis man ikke beskytter det. Da må myndighetene steppe inn sier man, men der igjen er dualiteten, stemmer man for en politiker som vil sikre fellesgodet eller som vil passe på at jeg kan gjøre som jeg vil?

Det siste eksemplet jeg vil dra frem av denne dualiteten er fra en pubdiskusjon. Stortinget bestemmer sin egen lønn. Hvis man setter opp lønna i dårligere tider, som nå, risikerer man å miste troverdighet. Hvis man ikke gjør det får man ikke den fine nye bilen man hadde så lyst på. Hvis man er en prominent stortingspolitiker kan det ha en egennytte å si at “jeg viser moderasjon”, men som en helt ukjent representant uten sikkerhet for å komme med i neste valg har det lite å si. Vil da Stortinget noen gang stemme ned en lønnsøkning, jeg som heller mot individualismen, tror ikke det. Jeg tror at de individuelle hensyn alltid vil overstyre de kollektive, og at man derfor må smøre økonomien med en stor offentlig sektor som kan ta støyten når det går feil vei en stund og en korreksjon må til, og at mennesklig innovasjon må ikke bare legges til rette for, men direkte insentiveres.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

SV mener man må hjelpe prostituerte som ønsker å gå bort fra dette verdens eldste yrke ved å gi dem en sluttpakke, i likhet med andre bedrifter. Dette er kanskje en av de beste ideene å komme fra den fronten på veldig lenge, så lenge det gjøres på riktig måte.

Først og fremst må man ha et ordentlig tilbud, ikke bare slenge dem en bunt penger og si lykke til. Man må ha oppfølging og sette krav, samtidig som man åpner mulighetene for utvikling av kompetanse. Det er mye staten bør holde seg utenfor, dette er ikke en av de tingene.

En god sluttpakke, selvfølgelig utviklet i samarbeid med brukerne, kan være opplæring tilpasset utdannings- og ambisjonsnivå, videregående opplæring i omsorgssektoren, tilbud om studiekompetanse, hvis krav til studiekompetanse eller realkompetanse oppfylles tilbud på lik linje med nye studenter, selv om man er eldre enn maks aldersgrense på endel goder. Hvis skole ikke er helt greia, finnes det lærlingeordninger ut over den tradisjonelle veien. Man må få hjelp med eventuelle rusproblemer, boligproblemer og lignende.

Det er viktig at man ikke mister fokus, og bare slenger penger på problemet, da løses det aldri. En naturlig ting å spørre seg selv er om ikke andre vil kunne misbruke et sånt system, andre som ikke er prostituerte. Mitt svar er bare å la dem gjøre det, benytt dette som en mulighet til å gi alle som vil en ny start på livet, ikke bare de som er prostituerte, men alle som har havnet på det sagnomsuste skråplanet. Man trenger ikke engang differensiere på kjønn, det er ikke som om det er lettere for menn å komme på rett kjøl i dagens samfunn.

Hvis et sånnet program virker, noe man vil måtte være forberedt på at det ikke nødvendigvis gjør for alle, vil man ikke bare redde mange skjebner, men også potensielt spare masse i trygdeutbetalinger på sikt.

Jeg ønsker SV lykke til, og håper de andre partiene ser nytten, både sosialt og økonomisk.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

Intute: Social Sciences Blog » Blog Archive » 55 Essential Economics Websites.