Posts Tagged ‘Schumpeter’

Konkurransemyndighetene ødelegger økonomien – Monopoler er markedets største innovasjonsfaktor av

Friday, January 29th, 2016

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt har høyresiden vært fokuserte på en velfungerende markedsøkonomi, men etterhvert er også venstresiden i politikken veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet. Konkurransemyndighetene kan gjennomføre razziaer om man mistenker brudd på lover og regler i markedet.

Men, selv om man er markedstilhenger, er det ikke sånn at man nødvendigvis mener at man skal bryte opp monopoler. Det finnes nemlig de som mener at innovasjon er viktigere enn et perfekt balansert marked og at konkurransemyndighetenes håndheving fører til mindre innovasjon, og jeg er nok i den gruppen. Disse er veldig ofte liberterianere som mener at all inngripen av myndigheter skaper ineffektivitet. Og selv om jeg ikke er enig i at det alltid gjelder, så mener jeg at det i mange tilfeller er ineffektivt å gripe inn i konkurransesituasjoner. La oss ta en rask gjennomgang i hvorfor disse argumentene er interessante.

Det første og mest essensielle steget når man skal analysere en avgjørelse er å kartlegge målsettingen. Det er helt forskjellige krefter som spiller inn om man ønsker nytte på kort sikt eller på lang sikt. Er målsetningen at man på kort sikt ønsker å gi forbrukere lavere priser i det eksisterende markedet eller ønsker man å utvikle et velfungerende deregulert marked på lengre sikt? Dagens konkurranseregler er laget for å ivareta det første, men dårlig utstyrt til å takle langtidsnytte. Reglene kveler nemlig kreativ destruksjon.

Det som skjer er at man bryter opp monopolene for å sikre at konkurranseeffektene man lærer om i mikroøkonomien virker. Og ofte er det riktig, konkurranseeffektene virker… litt. Problemet er at om man nekter ICA og COOP å slå seg sammen, så sikrer det ikke bare konkurransen mellom de to, det hindrer problemene monopolvirksomhet skaper, som gjør at man får reell innovasjon. Altså, forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo. Veldig ofte tillater man små aktører tilgang til markedet på det som virker som fornuftige premisser, basert på de stores markedstilnærming. Man holder prisene lave og metter markedet med aktører som gjør nøyaktig det samme som markedslederen, bare marginalt mer effektivt. Alt fordi det er målet med konkurransepolitikken.

På den andre siden, hvis man slutter å bryte opp monopoler og å tvinge små aktører inn i markedet, vil man i begynnelsen få et marked som er ineffektivt og dyrt. Men, man vil ha mange misfornøyde konsumenter at det skapes muligheter for større endring. Insentivene tilstede for store paradigmeskift og man vil styre markedet mot større innovasjon og mindre business as usual med flere aktører.

Historiske eksempler

Vi kan se på noen gode eksempler på at dette ikke skaper de riktige markedseffektene. To eksempler på monopoler som ble regulert unødvendig var telefoni i Europa på åtti- og nittitallet og nettlesere i Microsoft Windows på nitti- og 2000-tallet. To eksempler på monopoler som falt gjennom innovasjon fremfor regulering var den franske og den amerikanske revolusjon, samt tv-tjenester i Norge.

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritannia på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det andre eksemplet er at Microsoft Windows kom med Internet Explorer forhåndsinstallert, og det mente EUs konkurransemyndigheter at var monopolvirksomhet. Microsoft misbrukte sin stilling som produsent av operativsystemet til å presse sine produkter gjennom. EU tok Microsoft til retten og kjempet i årevis. Da saken endelig var over var Internet Explorer langt fra den mest populære nettleseren og alternativer som Firefox, Opera og Chrome var enten under utvikling eller allerede på markedet. Markedet hadde løst det lenge før konkurransemyndighetene. Man hadde dermed brukt utallige millioner på en sak som ikke ville løst noe man ikke klarte på egenhånd.

Det finnes flere eksempler på at disse kreftene virker, selv når myndighetene ikke ønsker å gripe inn. Det sterkeste finnes nok i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i det politiske markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Folket tok til våpen og rev ned monarkiet. De valgte å bryte ned monopolet for et nytt styresett. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen flere ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Et litt mer fredelig og iallfall nærmere eksempel i tid og geografi er kabel-tv-monopolene i Oslo. Det er ikke én aktør som styrer hele byen, men hver enkelt aktør har sine områder, sine blokker. Er man i et Get-område er Canal Digital ikke tilgjengelig, og motsatt. Dette er det man på fagspråket kaller naturlig monopol, fordi det ikke lønner seg å legge et paralellt kabel-tv-nett når det allerede finnes et. Men, i likhet med monopolene i telesektoren er det bare et monopol innenfor den spesifikke teknologien. Etter mange år med kabelmonopol kan man i dag ha bredbånds-tv via ADSL eller fiberoptikk, man har digitale bakkesignaler som hentes inn via antenne. Dette er selvsagt i tillegg til alskens strømmetjenester som tilbys på nettet. Man trenger ikke bryte opp kabel-tv-monopolene fordi det ikke er reelle monopoler. Men, hadde man tvunget disse aktørene til å tilby bedre og billigere tjenester ville det kanskje tatt lengre tid å få de gode nye tjenestene.

Hva betyr dette?

Det er klart at mine beviser er bare anekdotiske og kanskje litt greit tilpasset argumentet mitt, og jeg har liten kvantitativ støtte for å si at et moderne vestlig liberalt samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt, siden sånne samfunn ikke egentlig finnes. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om elekstrisitet som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med små innovative forbedringer av eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mye annen desentralisert energitilførsel.

Et argument mot denne metoden å se på konkurranseregulering er at noen ganger erstattes monopol av nye monopol, men det er ikke i seg selv en dårlig ting. Det er bare en del av hva Schumpeter kaller kreativ ødeleggelse. Gjennom innovasjon må tidligere kjernevirksomheter legges ned og nye bygges opp. Telefax må vike for epost, stearinlysene må vike for lyspærene. Det er ingen tvil om at det er bevegelse i riktig retning, selv om det kan ha store konsekvenser. Yahoo hadde nesten monopol frem til Google dukket opp og tok nesten hele markedet. På sikt vil noen andre ta over, uten at det er noe galt i det.

Dette betyr ikke at vi aldri skal regulere markeder, det betyr bare at monopoler ikke skal slås ned på i seg selv. Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser. Mange har klart å få gode markedsandeler ved å være bedre enn monopolisten, eller som man sier så fint på engelsk “the incumbent”.

Konklusjon

Hele denne argumentasjonsrekken viser at dagens reguleringsregime konkurransemyndighetene opererer etter ikke lenger er relevant for de fleste markeder. Vi må ha en diskusjonen om hva som er riktig fokus og retning for markedspolitikken i Norge. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, innsidehandel og som regulerer oppførselen på markedet. Man må fremdeles la staten sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for innovasjon, vekst og effektivitet på lang sikt.

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

Wednesday, February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket av

Tuesday, June 29th, 2010

Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter inn i deler av samfunnet. Dessverre har mange en tendens til å tro at jeg da kjemper for et system som forårsaket aksjekrasjet for et par år siden, og ikke minst et system som torturerer kyr og andre husdyr i USA. Det gjør jeg altså ikke. Jeg har ingen prinsippielle problemer med at bedrifter eller gårder går konkurs, på samme måte som jeg ikke har prinsippielle problemer med at dinosaurene døde eller neandertalerne døde. Noen faller, mens andre overlever. Bare sånn får vi på lang sikt en strømlinjeformet økonomi. De som synes dette høres litt kjent ut kan lese mitt innlegg om Keynes, Schumpeter og kreativ destruksjon.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter av

Monday, October 19th, 2009

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers