Posts Tagged ‘Senterpartiet’

Fanget i 1750 – om organisering i landbruket av

Monday, June 11th, 2012

Landbruket i Norge har et problem. Debatten om landbruksoppgjør og tollmurer er et tydelig symptom på dette, men langt fra selve problemet. Problemet er at landbruket er fanget i et system fra før den industrielle revolusjon, fra før 1750, og det går ut over oss alle.

“Hæ?” Tenker sikker mange nå, vi har da både melkemaskin og traktor med GPS. Vi har topp moderne fasiliteter og høyere dyretrivsel enn noen gang. Det er flott, og det er ikke det jeg snakker om. Det er den manglende profesjonaliseringen i landbruket. Det er den manglende anledning landbruket har hatt til å drive som hvilken som helst annen industri i Norge. En av de største styrkene i norsk landbruk i 1821 var innføringen av Odelsloven, men en av største svakhetene til norsk landbruk i 2012, er nettopp Odelsloven. Det finnes ingen god logisk eller økonomisk grunn til at landbruket skal behandles spesielt. Det vanligste motargumentet jeg hører er at gårdene da blir splittet opp, og det er her profesjonaliseringen kommer inn. Fordi det er mange bedrifter i Norge som går i arv. Noen går i arv til flere barn, noen til bare ett, på bekostning av de andre.Forskjellen er aksjer. Her er det snakk om bedrifter som allerede er delt opp i andeler som i seg selv er skapt for å kunne omsettes, arves og bringes videre innenfor eller utenfor familien.

I landbruket har man ikke det systemet. Jeg er ikke sikker på hvordan man har klart å argumentere for ikke å utvikle landbruksøkonomien på samme måte som man har utviklet økonomien forøvrig, men det er helt klart at det er på tide å gjøre noe. Og det vil man kunne tjene på, noe på kort sikt, men enormt mye på lang sikt. Det som må gjøres kan oppsummeres i fem steg.

1. Man må fjerne alt lovverk spesifikt for landbruk, som bedre dekkes av annet eksisterende lovverk. Odelsloven må bort og erstattes med vanlig bedriftseierskap. Man kan organisere bedriften sin på mange måte, både som enkeltpersonsforetak, DA og AS. Det samme må gjelde for gårder.

2. Man må styrke lokaltilhørigheten i produktene. Ost fra Gudbrandsdal og Ås, mandelpoteter fra Skjåk og epler fra Lier og Hardanger er bare noen få eksempler på produkter som har sterk lokal tilhørighet. Dette til tross for Tines sentralisering av produksjon. Fokuset må være på kvalitet, men man må også ha et bevisst forhold til merkevarestyring og distribusjon. Dette vil man kunne sette opp mange forretningsmodeller for, men det krever en forståelse av mye mer enn bare landbruk. Det bringer oss videre til neste steg.

3. Vi må ansette unge, flinke, spesialiserte folk i landbruket. Vi må ha agronomer som driver gårdsdrift, gjerne med en stab ansatte under seg. Vi må ha ingeniører som driver innovasjon og teknologisering av produksjonsmetoder. Vi må ha ernærings- og næringsmiddelspesialister til produktutvikling. Vi må ha økonomer til å ta seg av lønnsomhetsanalyser og investeringsmuligheter. For ikke å snakke om selgere, jurister, sjåfører, mekanikere, elektrikere og alle andre som trengs for at næringen skal klare seg. Mange av disse er allerede i dag involvert i landbruket, men de må inn i et profesjonelt, integrert system, på samme vis som man ser i bedrifter som Tine, Nortura, Statoil, Orkla og Norgesgruppen. Og om en gård blir for liten til å støtte administrasjonen kan man gå sammen i kooperativer med fellesadministrasjon, eller man kan slå sammen flere gårder til en stor bedrift med delt eierskap.

4. Vi må ha investorer som ikke bare skyter inn penger, men også stiller krav til drift og inntjening. Kompetansespredning og kunnskapshåndtering er viktigere i landbruket enn noen annen bransje i Norge, og man har anledning til å hente inn flinke folk på alle fagområder til styreverv og til drift i mange forskjellige forretningsmodeller.

5. Til slutt må proteksjonismen bort. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, på samme måte som for alle andre bedrifter. Men, vi kan ikke ha et samfunn med tollmurer, subsidier og fastipriser om vi ønsker at folk skal få landbruksvarer av god kvalitet og til gode priser. Dersom vi ønsker at norske landbruksvarer skal kunne slå an i utlandet, må vi selv også være villige til å ta inn det andre produserer. Vi må være villige til å delta i det internasjonale samfunnet, med klare, forutsigbare regler for import, både på kvalitet og produksjonsforhold. Når vi produserer norsk, skal vi på ærlig vis konkurrere med de andre. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, de samme støtteordninger som finnes for alle bedrifter i Norge.

Med disse fem stegene skal vi bygge et landbruk som er sterkere og leverer bedre kvalitet enn noensinne, men som med enhver modernisering er det ikke alle som henger med. De gårdene som ikke overlever en profesjonalisering vil fremdeles ha muligheten til å jobbe på større gårder som har overlevd. De vil, som enhver bonde som har sluttet med gårdsdrift før dem, bidra med gode sterke ressurser. Forskjellen er bare at nå kan man bidra med med det man kan best.

I dette systemet skal vi skal kanskje ikke lage kylling som er billigere enn danske, men vi skal lage den mye bedre og norskere. Vi har definitivt potensial til å produsere mange ting mye billigere enn andre bare på grunn av våre høye integrering av teknologi, men samtidig skal vi bruke av naturen vår, og lage produkter av noen av de beste råvarene i verden. Subsidiert eller ikke, norske jorbær er de beste, og det endres ikke av alle støtteordninger i verden. Den blinde ku lager fantastisk ost. Tine og Q-meieriene lager kjempegod melk. Vi har kanskje verdens beste fruktmostprodukter i Vår fra Sunniva. Vi har rein og sau i verdensklasse. Og ikke minst, har vi en kyst som knytter det hele sammen med verdens beste sjømat.

Bare gjennom økt profesjonalisering vil vi få den innovasjonen, den produksjonen, den distribusjonen vi trenger ofr å få et landbruk som er til det beste for både seg selv og forbrukere. Bare gjennom økt profesjonalisering kan vi ta landbruket forbi 1750 og inn i fremtiden.

Navarsetes sykehusrøre av

Thursday, April 7th, 2011

For ti år siden, i 2001, vedtok Stortinget Sykehusreformen. Den overførte eierskapet av fylkeskommunale sykehus til staten og organiserte dem i regionale helseforetak. Det var mange mål som skulle oppnås, men det målet som var nytt var den økte selvråderetten i helseforetakene.

Helseforetakene skulle selv få drives så effektivt som mulig innenfor det politikergitte rammer, definert av målsetninger om økt behandling, regionale tilbud og stor frihet i budsjettering.

Seks år senere, i 2007, ble det levert en massiv evaluering av reformen. Den konkluderte med at effektiviteten har økt 3-4% mer enn i andre nordiske land, men at prioriteringene svikter. Det er for lav forskjell på ventetiden mellom høyt og lavt prioriterte prosedyrer. Dette er ganske som forventet, men det
er en ting evalueringen av reformen ikke har tatt med. I hvor stor grad blir de langsiktige planene innad i helseforetakene ødelagt av politikere som skal tekkes velgere?

Politikere på stemmefiske
Gitt at styringsoppdraget er desentralisert, og i teorien tatt ut av politikernes hender, skulle man tro kortsiktige målsetninger om valgresultater ikke lenger var en del av vurderingen. Det er selvsagt feil, fordi politikere, enten motivert av ønske om å støtte lokalsamfunnet eller bare av ønsket om å ble gjenvalgt, gir etter for fagforeninger og lokale grupper og legger seg opp i helseforetakenes prioriteringer.

Helseforetakene får ikke styre som de selv ønsker, og da blir det ikke helhetlige strategier. Politikerne gir altså ikke slipp, selv om de for ti år siden vedtok at de skulle gjøre nettopp det.

Navarsetes utidige innblanding
Det er her Navarsete kommer inn. Hun har prøvd å redde sykehuset i Nordfjordeid og har ikke lykkes. Hun har forbrutt seg mot desentraliseringstanken, mot uavhengighetstanken, og gått inn som representant for Senterpartiet og som regjeringsmedlem for å påvirke interne forhandlinger.

Hvorfor godtas egentlig dette? Ville det vært godtatt om det var Statoil eller NRK? Vi har sett forsøk på tilsvarende i Posten, men stort sett uten hell. Er helsepolitikken så viktig regionalpolitikk at man ikke kan gi slipp? Eller handler dette til syvende og sist om at helsepolitikk trekker flere stemmer enn et omgjort vedtak i posten? At enkeltrepresentanter må tekke spesifikke grupper for å beholde jobben sin på Stortinget? Det er i hvert fall store følelser og mye hardt arbeid i spill her, noe Navarsete beviste i går kveld.

Det er i hvert fall sikkert at når helseforetakene en gang i fremtiden brytes opp, noe jeg er ganske sikker på at de vil, er det ikke av hensyn til pasientvelferd, men av hensyn til politikervelferd og valgresultat.

Les mer:
Ikkje sint, berre veldig veldig skuffa – VoxPopuliNor

Senterpartiet og meg – en samvittighetsløs fortelling av

Wednesday, February 2nd, 2011

Avogtil tar jeg meg selv i å tenke som Senterpartiet. Når jeg ser tiggerne på gata i Oslo så tenker jeg “hvorfor skal jeg støtte deres dårlige valg?” “Hvilken nytte har jeg av å være i union med dem?” Jeg har hatt enorm flaks ved å bli født inn i et middelklassesamfunn og har høy utdannelse og god jobb. Jeg ønsker ikke å måtte kjøpe effektivt produserte varer når kona mi kan dyrke den maten vi trenger både dårligere og dyrere.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 av

Tuesday, September 15th, 2009

Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget i 2005 tok jeg feil, grundig feil. Den gang, som ung lovende bachelorstudent i samfunnsøkonomi, ga jeg regjeringen to år å leve. Nå, for første gang siden krigen, har en sittende flertallsregjering blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og jeg forstår ingenting.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.

Oljeselskapene tjener penger på olje, hvem skal tjene på vind? av

Wednesday, April 8th, 2009

Teknisk Ukeblad forteller i en artikkel at oljegiganter dropper vindkraftsatsingen sin. Dette kommer vel neppe som en overraskelse på noen som har fulgt oljeprisen i det siste. På samme måte som det satses mye på alternativ energi når oljeprisen er høy, satses det lite på alternativ energi når oljeprisen er lav. Oljegiganter som Shell og BP kan ikke mer forventes å satse på vindkraft nå, enn NSB kan forventes å satse på damplokomotiv. Derfor er det moro at miljøvernere som hyllet disse selskapene for ett års tid siden nå er skuffet over de samme.

Statkraft blir fornærmet når Senterpartiet vil ha statvind, og FrP avviser ideen om eget vindkraftselskap. Fakta er alikevel at Statkraft ikke har en særegen interesse i vindkraft, de er et kraftselskap som skal produsere strøm av de beste tilgjengelige ressurser, fra økonomisk ståsted. Selv om det er langsiktig satsing, vil deres handlingsplan sette gasskraft som mer lønnsom enn vind, og dermed satse på dette.

Senterpartiet har helt rett i at hvis det skal være et overordnet mål å satse ordentlig på vindkraft i Norge, så må man ha et selskap som er dedikert til dette, ikke et som setter opp gasskraftverk når gassprisen synker. Det trenger selvfølgelig ikke være statlig, men at det må konkurrere på miljøgevinst og andre ikke-økonomiske fordeler er nok ufravikelig, og det betyr avgiftsbelegging av forurensende produksjon. Men det er bare hvis det er et mål med vindkraft i Norge. Foreløpig har det ikke vært politisk vilje til å overstyre kommuner som takker nei til vindparker,  og det har ikke vært politisk vilje til å avgiftsbelegge etter utslipp. Da kan man anta at et fraværende Statvind betyr manglende politisk vilje til å gjøre noe med vår hovedinntektskilde, vår elskede olje.

Les mer:

Vil ha tusenvis av nye grøne arbeidsplassar – Stavanger Aftenblad.

– Sp – ein tragedie for fornybar energi – Stavanger Aftenblad.