Posts Tagged ‘Skole’

Reguleringssamfunnet – om skolefravær av

Friday, June 21st, 2013

Norge er et typisk reguleringssamfunn. Hvis det er noe galt, så må vi fikse det med å påby eller forby noe, som fikser problemet. I et tradisjonelt nordisk sosialdemokrati funker det stort sett greit, men nå kan det se ut som reguleringssamfunnet er i ferd med å slå sprekker.

Saken det handler om er myndighetenes avgjørelse om å begrense fravær i skolen ved å nekte foreldre å ta ut barna i ferie midt i skoleåret. Dagsavisen vier i dag nesten en helside til denne saken. I utgangspunktet er jeg enig med skolemyndighetene. Det er en uting å ta ut elever fra skolen slik at de mister deler av pensum og må ta opp lærerressurser når de kommer tilbake. Det er korttenkt av foreldre og kan føre til at barn blir hengende etter lenge.

Spørsmålet er likevel, er det alvorlig nok til å forby? Alvorlig nok til å bruke byråkratiske ressurser på å avgjøre om foreldre får lov eller ikke å ta barna ut av skolen. Rektor Lillian B. Wittenberg ved Vålerenga skole sier at “Det skal bli interessant å se om foreldrene følger den avgjørelsen de får. Konsekvensen av ugyldig fravær er at ungene lærer at det er greit å lure seg unna regler.” Hun har helt rett, men vi lærer også barna at når det finnes regler for enhver mikroskopiske avgjørelse, så slutter reglene på et tidspunkt å være relevante.

Hvordan skal man lære barn at lover og regler er absolutte, når man regulerer så langt inn i detaljene at intensjonen blir borte? Reglene er ofte bygget på gode tanker. Men, som de sier på engelsk, the road to hell is paved with good intentions. Samfunnet står i fare for, om det ikke allerede er kommet til, å bli så overregulert at man mister evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige reguleringer. At man som samfunn mister evnen til å forvente sunn fornuft fra sine borgere. Det bør vi klare å styre unna.

Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten av

Friday, December 4th, 2009

I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat er mest effektivt og statlig er tryggest sies fra hver sin kant. Problemet er selvsagt at begge systemer har sine svakheter. Privat profittjag kan i mange tilfeller føre til innsparinger på bekostning av kvalitet, spesielt om kvalitet er vanskelig å måle, som i barnehage, sykehus og skole. Staten og deres byråkrater fører gjerne til budsjettmaksimering og unødig organisasjonsvekst.

Det finnes alikevel en måte man kan forhindre endel av disse problemene, og det er ingen ny løsning. Gjennom sivilsamfunnet, det vi i Norge er vant til å kalle frivillige organisasjoner, men som også dekker andre non-profitorganisasjoner, har man en glimrende løsning. Man fjerner altså de to største insentivene som ødelegger for hver av de andre formene.

Man antar ofte at folk ønsker å gjøre en god jobb, og både psykologiske og sosiologiske studier underbygger dette. Gitt ønsket om å gjøre en god jobb, samt en normal konkurransesituasjon, vil non-profitformen å drive et selskap på gi mulighet til å unnslippe både sparejaget og budsjettmaksimeringen.

La oss taen barnehage som eksempel. En privat barnehage vil ha eiere som vil ha insentiver til å minimere utgiftene for å sitte igjen med profitt. En kommunal barnehage vil ha insentiv til å bruke minst hele det tildelte budsjett for å sikre neste års budsjett. En privat non-profitbarnehage vil ha ansatte som for å beholde egne jobber, vil være insentivert til å levere tjenester av høy kvalitet og ikke har eiere som skal sitte igjen med profitt og derfor må senke kvaliteten. Det sammegjelder både skoler, sykehus, barnevernsinstitusjoner og asylmottak.

Regjeringens kamp mot private aktører for å hindre profittjaget og opposisjonens kamp for effektivitet gjennom konkurranseutsetting kan altså enkelt kombineres gjennom stiftelser og andre non-profitorganisasjoner.

Ideelle organisasjoner er selvfølgelig ikke problemfrie, og et hovedproblem er mangel på investeringsinsentiv. Gitt en stiftelses natur, vil det ikke være mulig å hente ut profitt som aksjeutbytte. Man vil være avhengige av donasjoner for å kommei gang, i tillegg til donasjoner eller brukerbetaling underveis. Undereisvetaling går ofte bra, sålenge staten kjøper tjenester og private velger institusjonen. Det er å sette opp stiftelsen eller foreta den opprinnelige kapitalinvesteringen som er vanskelig. Løsningen er å få økt donasjonskulturen, noe som allerede er i gang i store deler av befolkningen.

Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil av

Monday, November 23rd, 2009

Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden folkene bak polecon.no er en utømmelig kilde av kunnskap, så skal man altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svares det samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

De flinke er ikke smarte – og de smarte trenger hjelp av

Friday, July 31st, 2009

I det siste har vi lest mye om de flinke barna som ikke får god nok oppfølging på skolen, de som lider under en enhetsskole. I Aftenposten i dag stod en av disse frem og fortalte om hennes oppvekst med lesing under dyna og seksere i karakterboka. Nå må man sette noen grenser. Det er nemlig en vesentlig detalj noen har glemt å ta med i denne debatten.

Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.

De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”

Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.

Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.

Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte.  Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.

Studiestøtten er høy nok! av

Saturday, July 11th, 2009

Arbeiderpartiet er i gang med sin kampanje “Hva er viktig for deg?” og tydeligvis er det viktig for mange at studenter får mer støtte og får høyere inntjeningsgrense for fortsatt å få beholde studiestøtten, altså studielån og -stipend.

Dette er bare vås. Først og fremst vil jeg si at jeg ser poenget til de som mener at studiestøtten og inntjeningsgrensen i større grad burde vært indeksregulert, men samtidig har mat og klær blitt billigere de siste årene. Skal man indeksregulere så må man indeksere på det som er faktiske utgifter for studenter. Så vil jeg si at hvis du tjener mer enn 120 000 i året, altså 50 prosent mer enn de samlede studielån og -stipendsutbetalinger, så trenger du ikke studiestøtte. Da kan du fint studere uten offentlig støtte.

Det flest klager på, spesielt i de urbane studiestrøk, er boligutgifter. Man klarer ikke finne noe som er billig nok. Alikevel er det mange ledige studentboliger i mange byer, og man kan ofte leie leiligheter sammen for godt innenfor den andelen av studiestøtten man har til bolig.

Man kan ikke alltid gå på byen og drikke champis, eller bo i en 60kvm leilighet når man tar en bachelor, men det trenger man heller ikke. Det finnes gode studenttilbud og studentrabatter nettopp fordi man ikke har spesielt god råd som student.

Det eneste jeg kan strekke meg til av økning, er å strekke utbetalingene til juni, istedet for å ha siste betalingen i mai. Det er mange studier som ikke er ferdig før godt inni juni, og hvis man studerer til 15. juni, så er det vanskelig å ha sommerjobb med lønnsutbetaling den samme datoen. dvs. istedet for 80 000, som det var for noen år siden, en ekstra månedsutbetaling på 6000 som gir 86 000, da er man i boks.

Selv om utdannelsen på mange skoler er gratis, kan det ikke være sånn at det er helt konsekvensfritt å velge å studere fremfor å jobbe. Da forsvinner insentivet til ikke å studere, som blir helt feil.

Noen andre om studiestøtte:

It’s All About Ingrid: Hva er viktig for meg?.

Studentene trenger 11 måneders studiestøtte | Grønn i Bergen: Sondre Båtstrand.

Vil ha 11 måneders studiestøtte – Universitas.

Stadig nærmere 11 måneders studiestøtte – NSU.

Forside – Lånekassen.

VG Nett| Dine Penger : Dette må du vite om studielån.

Studielån – Nettavisen økonomi.

Raser over forslaget til studiestøtte – VG Nett

Plastgenerasjonen av

Tuesday, June 30th, 2009

Henrik Langeland har skrevet et fint innlegg om 68ernes barn. De som gikk i tog med sine foreldre med støvler og topplue, og som nå bor i Ullevål Hageby og priser seg for åpent bakeri. De som jobber i media og har lagt bak seg sitt Blindernvokabular. Egentlig en fin oppsummering av de gamle, de vi så på og trodde var kule, helt til vi innså at vi har noe eget.

Vi som vokste opp på åtti- og nittitallet, jappebarna, plastgenerasjonen, vi er ikke de samme som 68erbarna. Da vi var små hadde plastlekene tatt overhånd, merchandising var nøkkelordet. Vi lekte først med StarWars, så He-Man, MASK, GI-Joe og Turtles. Vi gikk på videobutikken og leide de samme seriene, jentene leide gjerne Barbie Rockstars eller My Little Pony. De som var så heldige å ha parabol eller kabel-tv kunne se det på tv. Det var langt fra alle.

Vi lekte med Lego og Playmo, Legoen stilte med motorer og diffrensialer for de som skulle bli ingeniører. Vi skulle nemlig, til forskjell fra de før oss, bli ingeniører. De tjente så bra.

Vi forventet, og forventer fremdeles, gjennomførthet fra produkter og markedsføring. Det holder ikke å lage en leke, det skal være tv-serier, filmer, dataspill, matbokser og klær. Vi tar imot teknologi med den største selvfølgelighet, men klarer ikke ta fads med så stor entusiasme som de under oss.

I Oslo bor vi spredd, vi er ikke gamle nok til å ha et stort samlingssted, men våre foreldre, som vi forholder oss mer platonisk til enn de før oss, er pengesterke og mer enn villige til å stå bak et litt for stort lån sånn at vi får en bedre start på voksenlivet enn de hadde.

Vi bor derfor i små, men ofte nye leiligheter på tidligere shabby steder som Grønland, Tøyen og langs Akerselva og vi passer på at det er nært til nærmeste restaurant og bar. De som ikke bor der, bor stort sett der 68erbarna flyttet ut fra da barna kom.

Politisk ligger vi lengre til høyre enn de før oss, selv innenfor de venstreliggende partiene. Vi mener vi kjenner markedet bedre enn de eldre, og tror derfor mer på markedskrefter enn dem.

Vi er flere siviløkonomer, flere samfunnsøkonomer og flere sivilingeniører. Når man diskuterer studievalg spør man “hva blir du da?”

Vi spiser ikke kjøttboller, og trenger ikke unnskylde oss når Grandiosa står på menyen. Man serverer indisk og italiensk med samme selvfølgelighet som fårikål. Sushi er fin lunch på skolen, og vi har liten forståelse for at noen ikke har råd til en god chablis.

Vi synes 68erne er morsomme på film, men at barna deres er pretensiøse. Vi synes YouTube er fint, men torrents er bedre. CD er moro, men iTunes er enklere. Når 68erbarna diskuterer en serie de har kjøpt på DVD eller så på TV, så vi den for lenge siden piratkopiert fra nettet.

Facebook er vårt medium, det som ikke kan dokumenteres der har ikke skjedd. Det som ikke har en egen gruppe eller event der, skjer ikke. Twitter er for de gamle. Twitter er for de samme som ikke vet forskjellen på å være en fan av og en venn med Stoltenberg på Facebook.

Vi er altså mer materialistiske og flinkere med teknologi enn de før oss, blir spennende å se på oss om ti år. Hvem er vi da, hvor bor vi da?Hvem blir våre barn?

Min drømmeskole – om privatskoler i Norge av

Wednesday, May 6th, 2009

Av og til tenker jeg at det hadde vært kult å starte skole. Her er noen tanker om hvordan min drømmeskole hadde sett ut, og hvorfor den ikke går an i forhold til Lov om private skolar med rett til statstilskot.

  1. Non-profit stiftelse, gjerne etter BI-modellen.
  2. Den er 50-50 statsfinansiert og privatfinansiert, staten støtter med inntil 85 prosent av kostnaden til en elev i den offentlige skolen, så må det være privat finansiering av resten. Foreldrebetaling vil selvfølgelig være en viktig inntektskilde, men også avtaler med næringslivet. Den vil også i samarbeid med næringslivet tilby stipender til lavinntektsbarn med potensiale. Dette går ikke fordi hvis skolen skal ha statstilskudd kan elevene ikke koste mer enn i den offentlige skolen, da vil staten dekke 85 prosent, mens foreldre kan dekke 15 prosent [LINK].
  3. Den har  lærere som får bedre betalt enn i offentlig skole, og med færre undervisningstimer og mer forberedelsestid i arbeidstiden. De har ferie på lik linje med andre arbeidstakere, men vil kunne stå friere til å velge når den ferien tas, uavhengig av elevferier, kommer tilbake til det punktet.
  4. Hyppig bruk av lektor II og andre lærekrefter fra utenfor tradisjonell lærerstand.
  5. Den er ikke basert på noen spesiell pedagogisk retning, den kan prinsipielt tilogmed bruke samme pensum som offentlig skole, men den er vanskeligere og mer arbeid. Man vil altså i løpet av skolegangen komme gjennom mye mer enn andre skoler. Ikke alle vil klare dette, men hjelp vil bli tilrettelagt for de som ikke klarer det. Inntak vil kreve opptaksprøve og intervju. Dette er vanskelig gjennomførbart i forhold til loven som kun åpner for spesielle skoler, og eliteskoler ikke er inn om dagen [LINK].
  6. Skolen går fra 8 til 16 hver dag, med mulighet for korps/sport/idrett etter skolen, ikke ulikt amerkansk modell. Man har oppdelt året i trimester, tre perioder hvor målet i et trimester i hovedsak er å dekke like mye som en offentlig skole dekker på et semester. I tillegg tilbys det sommerskole hvor man har mulighet for en mer praktisk fordypning i enkeltfag, gjerne med en kreativ tvist, ev. ekstraundervisning i enkelte fag. Lærerne vil derfor kunne jobbe om sommeren om ønskelig, så vil man fordele noen vikarer når det er behov for det ved læreres ferier i løpet av året. Man vil ta bedriftsmåten til å løse praktiske utfordringer.
  7. Rektor har en sterk stilling, med stor frihet i personalspørsmål. Fagledere skal ta vare på de faglige spørsmål i anledning personalet. Lærerne vil møte ekstra sterke krav i hverdagen, men vil samtidig få mye autonomi. Være fri til å sette opp en fagplan i henhold til anerkjent pensum.
  8. Skolen har, iallfall på videregående nivå nær kontakt med høyskoler og universitet. Tilbyr gjerne universitetskurs til elevene, med mulighet for å ta dem på universitetet/BI/høyskole.
  9. Den er godkjent i et system der det er vanskelig å komme gjennom hvis man ikke har et godt utarbeidet læringsopplegg. Et system tømt for politisk ambisjon, men med god faglig innsikt.

Dette er selvfølgelig bare en skisse av min drømmeskole, og ikke sånn den faktisk vil se ut. Men som man ser, det er ikke gitt at min drømmeskole vil komme til liv under den gjeldende privatskoleloven, men en skole som oppfyller disse kravene er ikke dum og burde kanskje ikke være forbudt.

Rekruttere lærere – om rektors rolle av

Friday, March 6th, 2009

Rektor har en ambivalent rolle i det norske skoleverket. På den ene siden er rektor ansvarlig for skolens drift og elevenes velvære og læringsmiljø. På den andre siden er læreplaner, lønninger og personalpolitikk bundet av sentrale retningslinjer som hemmer rektors muligheter til å være pragmatisk og løsningsorientert.

Mitt forslag, og det er sikkert andre som har ment dette før meg, er at man setter opp en mer autonom skole. Rektor er ansvarlig for skolens kvalitet og rapporterer til gjeldene myndighet. For grunnskolen er dette kommunen og for VGS er dette fylkeskommunen. Da er det opp til kommunen å avgjøre om rektor gjør en god eller dårlig jobb, og om den må fjernes eller kan beholdes. Ut over dette bør rektor stå fritt til utforme sin skole innenfor gitte budsjett- og læringsrammer. Læringsrammene bør også være ganske åpne. Selv om jeg ikke er for nasjonale tester, fordi de vridende effekter de har på undervisningen kan være uheldig, kan det forsåvidt være en grei evalueringsform for oppnådde læringskrav hvis det er gjort ordentlig.

I tillegg må insentivene tilrettelegges for både lærer og rektor. Først og fremst må lærerne lønnes riktig. Som nevnt i et tidligere innlegg, så tror jeg ikke høyere lønn er løsningen, spesielt ikke i grunnskolen. Men, for at man skal få et velfungerende arbeidsmarked for lærere, så må man betale riktg, altså holde seg til vanlige offentlige overtids- og avspaseringsordninger. Det kan selvfølgelig være nødvendig med enkelte restriksjoner på avspaseringsordninger, men det kan avgjøres og tilrettelegges lokalt. Fordelen med en sånn ordning er at rektor vil da stå med valget å betale overtid eller ansette en ny lærer om det er behov. I tillegg vil man kunne bruke større deler av skoleferie til planlegging på dagtid, samt det vil være insentiv mot å la lærerne holde på for lenge på kvelden.

En  ulempe for rektor med et sånt system er ansvarsfordelingen. Dersom kommunen er misfornøyd, er det rektor som må ta de vanskelige avgjørelsene om advarsler og oppsigelser. Samtidig vil budsjettoverskridelser lettere kunne “straffes”, ettersom man kan sies opp som rektor om man ikke klarer å holde seg innenfor gitte budsjettrammer.

En ulempe for systemet og dermed for politkerne som skal vedta et sånnet system i Stortinget er at det vil potensielt kunne ramme enkeltskoler og man vil få større forskjell mellom skoler med flink og dårlig rektor.  Jeg tror alikevel at de dårlige ikke er verre enn i dag, og de gode er vesentlig bedre enn dagens system. Da blir det jo en paretoforbedring.

I et land med gratis og sterk høyere utdannelse tror jeg ikke at forskjeller skoler imellom er et stort problem sålenge de som er nært problemene er de som tar avgjørelsene. Man er dermed også i stand til bedre å kunne behandle alle unntakstilfellene som dukker opp i en elevhverdag bedre fra lærerhold, om den eneste man trenger å forholde seg til er rektor og foreldre, ikke departement og enkeltpolitikere.

En bedre ordning for enkeltskoler vil gi rekrutteringsmuligheter for småbygdeskoler utkantnorge. Den kan gi lærerutdanningene det boostet de trenger.

Under en mer autonom skole tror jeg at vi kan oppnå praktiske kompromisser som ellers vile vært umulige under sentrale styringer. Den eneste som kan og bør styre en skole og dens innhold er noen nær skolen, hvem er vel nærmere enn rektor?

Rekruttere lærere – om lønn av

Saturday, February 28th, 2009

Samfunnsøkonomisk teori sier at dersom man øker lønnen i et yrke eller i et firma vil man få flere søkere, både flinke og dårlige. Da kan man velge ut flere av de flinke, og få en generelt høyere kvalitet på arbeidsstaben. Man vil også unngå å miste flinke arbeidstakere til andre yrker eller firma.

Det er to svakheter med denne teorien, hvis man skal prøve å forbedre lærerstaben i norske skoler. For det første forutsetter den mobilitet. Man må enkelt og uten særlige kostnader kunne flytte fra et yrke til et annet. For det andre forutsetter den full informasjon. Den som ansetter må lett kunne bestemme hvem som er gode og hvem som er dårlige lærere, ikke bare i ansettelsesøyeblikket, men på sikt.

Den første forutsetningen er ikke en ubetydelig en. I grunnskolen må man ha gode pedagogiske evner, evner som ofte kommer med en pedagogisk utdannelse. Hvis jeg skulle blitt en bra pedagog i grunnskolen, måtte jeg minst tatt praktisk-pedagogisk utdanning, helst kanskje allmennlærerutdannelse på en høyskole. En slik utdannelse er tidkrevende og vil ofte forutsette kraftig nedgang i lønn for en som allerede jobber.

Den andre forutsetningen er like problematisk som den første. Den som ansetter må ta hensyn til to hovedpunkter, kvalitet og tilpasning. Kvalitet som lærer er vanskelig å bedømme, iallfall i en ex ante evaluering. Skal den som ansetter ha noe å dømme ut fra kan det foreslåtte traineeprogrammet være en god løsning. Lengre prøvetid kan også være bra.

Tilpasning er også viktig, at den nye læreren utfyller den eksisterende staben på en fornuftig måte. I likhet med kvalitet, vil tilpasning ikke bli påvirket av endring i lønn spesifikt. Derfor må en eventuell lønnsreform kombineres med en desentralisering av ansettelsesprosessen som jeg vil komme tilbake til senere.

At en lønnsøkning kan rekruttere lærere fra andre yrker er forsåvidt greit, men vil den også hjelpe til med rekrutteringen av studenter? Jeg tror ikke studenter er veldig opptatt av lønn i fremtidig yrke, og selv om man antar rasjonalitet er det selv med en kraftig økning langt igjen til mange andre yrker med vel så lang arbeidstid.

Selv om en lønnsøkning kan være viktig for å få enkelte yrkesgrupper til å bli lærere tror ikke jeg det er løsningen for å forbedre skolevesenet i Norge i dag.

Rekruttere lærere – om lektor II av

Friday, February 27th, 2009

Under kontakt med Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Twitter, pekte han meg i retning et morsomt punkt i Stortingsmelding nr. 11, Rekruttere flere dyktige lærere til grunnutdanningen. Helt neders på siden der nevnes et forslag som jeg personlig synes er et fantastisk et: Lektor II-stillinger.

Poenget med en lektor II er ca det samme som professor II. En deltidsstilling, ofte 20 prosent, som benyttes til å hente inn folk fra andre steder enn lærestedet selv. Man kan foreksempel se for seg en bygningsingeniør undervise mattematikk, en advokat eller dommer undervise rettslære, en sentralbanksjef undervise samfunnsøkonomi osv.

Det er selvfølgelig ikke for å undergrave lærernes stilling, men for å maksimere elevenes nytte man gjør dette. Det skader selvfølgelig heller ikke at samfunnet som helhet får bedre innblikk i hva lærerne gjør i løpet av et år.

Å hente inn gjestelærere er selvfølgelig mest hensiktsmessig på videregående nivå og i enkelte fag på ungdomsskolen. I grunnskolen generelt er det viktig å huske på at allmennlæreren er det viktigste verktøyet man har og at allmennlærerutdannelsen krever flinke studenter som det settes krav til.

SV vil ha sluttpakker for prostituerte av

Sunday, January 18th, 2009

SV vil ha sluttpakker for prostituerte – nyheter – Dagbladet.no.

SV mener man må hjelpe prostituerte som ønsker å gå bort fra dette verdens eldste yrke ved å gi dem en sluttpakke, i likhet med andre bedrifter. Dette er kanskje en av de beste ideene å komme fra den fronten på veldig lenge, så lenge det gjøres på riktig måte.

Først og fremst må man ha et ordentlig tilbud, ikke bare slenge dem en bunt penger og si lykke til. Man må ha oppfølging og sette krav, samtidig som man åpner mulighetene for utvikling av kompetanse. Det er mye staten bør holde seg utenfor, dette er ikke en av de tingene.

En god sluttpakke, selvfølgelig utviklet i samarbeid med brukerne, kan være opplæring tilpasset utdannings- og ambisjonsnivå, videregående opplæring i omsorgssektoren, tilbud om studiekompetanse, hvis krav til studiekompetanse eller realkompetanse oppfylles tilbud på lik linje med nye studenter, selv om man er eldre enn maks aldersgrense på endel goder. Hvis skole ikke er helt greia, finnes det lærlingeordninger ut over den tradisjonelle veien. Man må få hjelp med eventuelle rusproblemer, boligproblemer og lignende.

Det er viktig at man ikke mister fokus, og bare slenger penger på problemet, da løses det aldri. En naturlig ting å spørre seg selv er om ikke andre vil kunne misbruke et sånt system, andre som ikke er prostituerte. Mitt svar er bare å la dem gjøre det, benytt dette som en mulighet til å gi alle som vil en ny start på livet, ikke bare de som er prostituerte, men alle som har havnet på det sagnomsuste skråplanet. Man trenger ikke engang differensiere på kjønn, det er ikke som om det er lettere for menn å komme på rett kjøl i dagens samfunn.

Hvis et sånnet program virker, noe man vil måtte være forberedt på at det ikke nødvendigvis gjør for alle, vil man ikke bare redde mange skjebner, men også potensielt spare masse i trygdeutbetalinger på sikt.

Jeg ønsker SV lykke til, og håper de andre partiene ser nytten, både sosialt og økonomisk.

Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter av

Sunday, January 4th, 2009

Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette minimumskrav til matte og norskkarakterer. Ine Marie Eriksen Søreide sier at “har man såvidt bestått i norsk og matematikk fra videregående, så er sjansene ganske små for at du blir en god norsk- og matematikklærer etter lærerutdanningen.”

Selvfølgelig har hun et poeng i at man ønsker flinkere norsk- og mattelærere, men dette kan da umulig være den beste måten å gjøre dem bedre på. Jeg vil heller foreslå to ting som kanskje kan hjelpe på lærersituasjonen, når det gjelder unge lovende lærere.

1. Gjør studiet vanskeligere. Ved å ha et hardere studium får man to effekter. Først får man sorteringseffekten, de “dårlige” studentene søker ikke de harde studiene, og de som faktisk gjør faller av etterhvert. Etterpå får man effekten av at studentene må jobbe mye hardere for å komme gjennom skolen med ståkarakterer, dermed lærer de mye mer enn de ville ha gjort i dagens system.

2. Endre insentivene til skolene. Dagens studiepoengsinsentiver er bra til å få studenter gjennom, men gjør lite for den faglige kvaliteten. Hvis man klarer å insentivere til høy faglig kvalitet, f.eks. gjennom å belønne positiv tilbakemelding på ekstern evaluering, uten å straffe for nødvendig stryk, nevnt ovenfor, vil man kunne sette fokus på kunnskap hos skoleledelsene også. Dette gjelder selfølgelig lærerskolene.

Det er ikke bare lærerutdanningen som er problemet, man har i dag et system som belønner enkle fag med høy ståprosent. Man belønner ikke faglig kvalitet i høy nok grad. Som student blir man presset gjennom et system mer og mer samlebåndfiksert. Det er selvfølgelig ikke optimalt at alle bruker ti år på en bachelorgrad, men noe større faglig fleksibilitet enn dagens system er muligens nødvendig.

Som halvstudert jurist burde Søreide selv se at dagens system for høyere utdanning har mye større problemer enn at barne- og ungdomsskolelærere ikke kan matematikk eller norsk, problemer som kan løses mer med bruk av markedslogikk enn inntakskrav.

Vil ha tøffere krav til lærerstudenter. (Hoyre.no)

Saken på NRK.no