Posts Tagged ‘Spillteori’

Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla av

Tuesday, June 1st, 2010

Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke spillet chicken til å forklare streik. Hvis man virkelig vil snakke om chicken game kan man se på hvordan den israelske marinen og deres møte med flåten med forsyninger til Gaza foregikk.

1. Israel og Egypt har blokkert grensene til Gaza og sivilbefolkningen sliter.

2. En haug med land bestemmer seg for å sende en båt til Gaza. De ønsker ikke, av sikkert et utall grunner, både gode og dårlige, å gå gjennom israelske kanaler. De vet at båten vil møte motstand.

3. Den israelske marinen sitter og venter på at konvoien skal komme, og har gitt klar beskjed om at den får ikke komme gjennom sånn uten videre.

Da har vi setupen klar. Som det klassiske spillet med biler vil begge sider tape stort på en konflikt. Aktivistene ønsker ikke å bli angrepet, og den israelske marinen ønsker ikke å angripe.  Det verst tenkelige utfallet for begge sider er altså at ingen viker. Løsningen er selvfølgelig at den ene viker, og velger dermed det nest verste utfallet. Dette minner veldig om det kubanske missilspillet. Den amerikanske marinen kan senke et sovjetisk skip om det ikke snur. Da vil det sannsynligvis bli atomkrig, og det vil jo ingen.

Den ene siden spiller spillet på den klassiske måten, og de binder seg til sin strategi ved å gå høyt ut og si at de ikke kommer til å snu uansett. Selv om man kan ha provokatører ombord, er konflikt dyrere enn ikke konflikt for dem også.

Problemet i vårt tilfelle er at noen kommer inn og endrer spillereglene for den andre siden. For israelerne som spiller blir det altså dyrere å snu enn å krasje, og for den andre siden blir det gjort mer lukrativt å bli angrepet enn at motstanderne snur. Altså er eneste løsning at det angripes, og det gjerne før konvoien får snudd. Uansett hva den andre gjør, er det altså best å angripe.

Da er det dømt til å gå galt.

Ved å sentralisere avgjørelsene legger man spillet i hender på folk utenfor spillets konsekvenser. Israelerne tar altså avgjørelsen uten å måtte tenke konsekvensene som spillet er designet for.

Israelerne border minst ett skip, de er tydelig dårlig forberedt på hva som venter dem og behandler ikke motstanderne som stridende før de ser ut til å måtte. Denne mangel på profesjonalitet fra israelernes side koster altså liv. Dersom jeg hadde ansvar for den israelske siden ville jeg gått for en lett ladet torpedo mot hekken for å ta ut motoren på den ankommende båten, etter først et skudd for baugen for å vise at jeg var seriøs. Bording er faktisk siste utvei, og da ville jeg iallfall sørget for å stille med nok mannskaper til å holde folkemengden i sjakk før angrepene tar helt av. Da og bare da ville man kunne spare menneskeliv.

Militæret er ikke politiet, de skal ikke arrestere. De skal uskadeliggjøre en fiende, og de skal gjøre det på en måte som krever minst mulig egne liv, da må de ta avgjørelser designet på å gjøre nettopp det, ikke tøyse rundt med noe som ligner en aksjon fra Politiskolen 3.

Jeg legger skylden for denne hendelsen på Israelerne, ikke fordi de har en blokkade, eller fordi de bordet, men fordi de ikke spilte spillet som det er designet for å bli spilt, for å endre reglene underveis og for ikke å forberede seg ordentlig på regelendringen. Spørsmålet nå er om dette vil resultere i et nytt spill, med enda større konsekvenser.

Streik før og nå – en spillteoretisk forklaring av

Monday, May 31st, 2010

Den etterhvert årlige streikesesongen er i gang. Unio streiker for høyere lønn i kommunal sektor, mens KS holder igjen. Are Slettan mener at streikene i offentlig sektor er langt fjernet fra de opprinnelige streikene, fordi risikoen ved å streike er borte. Han gir en god oppsummering av streikene før, og av risikofordelingen ved streik nå. Men, det han ikke ser ut til å se er at streikene har endret seg mye mye mer enn det. Hele grunnen til streik har endret seg.

Lønnsforhandlinger kan forklares som et spill, spesifikt spillet “chicken“. Dette velkjente filmfenomenet er ganske enkelt. I sin reneste form er det to biler som kjører i høy hastighet mot hverandre. Den som viker først har tapt, og mister da bilen, dama eller bare retten til å henge i den delen av byen. Dersom ingen viker dør begge, altså et utfall verre enn å tape.

I lønnsforhandlinger er det ikke så ulikt, bare på lavere nivå. Man fremsetter krav og tilbud, dersom man er nær hverandre, kan man bli enige om splitten av premien før man setter seg i bilen. Men noen ganger er man lenger fra hverandre og da begynner de interessante handlingene.

For å vise at man er seriøs i kyllingspillet kan man gjøre spillet farligere. Man kan sette opp farten, fjerne kontroll fra seg selv eller øke innsatsen. Å gå ut i streik er et sånt tiltak. Ved å ta ut noen tusen i streik øker forhandlingslederen innsatsen. Hvis man går til streik forenter man en høyere payoff enn om man ikke gjør.

På samme måte, ved å la en streik gå i gang, viser forhandlingslederen på andre siden at de er villige til å la en streik gå i gang fremfor å gi etter. I ekstremtilfeller vil arbeidsgivere svare med en lockout. De vil altså heller stenge produksjonen enn å gi etter for kravene til de streikende.

I offentlig sektor er det nå blitt sånn at hvis man ikke tar ut streik, er man ikke seriøs. Man har altså ingen grunn til å gi etter for krav før streik, mye grunnet mangelen på risiko som Slettan snakker om.

Neste steg i lønnsforhandlinger vil kanskje være å øke innsatsen, dersom en streikeleder sier at han vil ta sitt eget liv om han ikke får gjennom kravet sitt, vet motparten at hans krav er seriøse. La oss håpe at det ikke går så langt.

Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken av

Wednesday, November 11th, 2009

Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon av Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i statlige helseforetak fortelles det at driftskostnadene har økt fra 57 milliarder kroner i 2002, til 87 milliarder kroner i 2008. Det skyldes på ignorant og elendig økonomistyring, feilføring av medisinske koder og har ført til et driftsunderskudd på 10 milliarder kroner. Dette er misforstått skylddeling. Overskridelsene kan forklares gjennom to konsepter. Budsjettmaksimerende byråkrater og myke budsjettrammer.

De budsjettmaksimerende byråkrater har i sin stilling et iboende insentiv til å bruke minst så mye man har fått tildelt av midler. Faktisk, er det sannsynlig at hvis det finnes måter å få mer midler på, vil den budsjettmaksimerende byråkrat bruke dem også. Dette er ikke en byråkrat som ikke gjør jobben sin, men en som ønsker å gjøre en best mulig jobb, og mener at til å gjøre denne jobben, får han for få midler.

Når man i den offentlige helsesektoren i Norge overskrider budsjettrammene, kan man ikke hente tilbake utlevert behandling. Man kan heller ikke, av politiske årsaker, trekke overskridelsene fra neste års budsjett. Det vil ikke bli populært å være den politikeren som gir mindre til helse. Dette kalles i den faglige litteraturen myke budsjettrammer, en ramme uten konsekvenser ved brudd. Leif Helland snakket om dette i sin presentasjon rundt statsbudsjettet, hvor han mente at disse myke budsjettrammene er årsaken til de evig voksende helseutgiftene.

Når man kombinerer budsjettmaksimerende byråkrater med myke budsjettrammer, vil man selvfølgelig overskride budsjetter. Alle insentiver peker mot at man ikke må overholde dem. Staten står jo med lommeboka åpen. Det er ikke sånn at man nødvendigvis må finne seg i det. Det finnes forskjellige måter å kvitte seg med sløsingen som kommer fra den nevnte kombinasjonen. Man blir da stilt overfor tre valg:

  1. Man kan fortsette som før. Myke budsjettrammer og store overskridelser.
  2. Man kan gjøre lederne personlig ansvarlige. Dette har vært prøvd flere ganger. Sykehusdirektør etter sykehusdirektør får sparken og systemet fortsetter som før.
  3. Man kan endre  forutsetningene den budsjettmaksimerende byråkraten møter ved å stramme opp budsjettrammene.

Gitt at man ser på overskridelsene i helsebudsjettene som viktigere enn konsekvensene ved å stramme opp budsjettrammene, og man er villig til å ta den politiske støyten kan man gå for alternativ 3. Man kan da enten true med å ta alle overskridelser fra neste budsjett eller man kan simpelthen slutte å utbetale lønn, husleie, utstyr etc. fra den dag budsjettgrensen er nådd. Det sistnevnte kan være skummelt, og man vil minst få en pressestorm uten like. Det første er ikke så mye bedre, men da vil man iallfall kunne planlegge med neste års reduserte budsjett og slipper å sette folk på gata.

Hvis staten truer med ett av disse virkemidlene, f.eks. å trekke et underskudd av neste års budsjett, og byråkraten tror på trusselen vil han ikke overskride budsjettet. Man får da et chicken-spill. Begge tjener mest på at den andre viker, og begge taper på at ingen viker. Hvis ingen av dem viker, blir det mindre penger til helse neste år, noe som begge taper på. Den ene gjennom mindre budsjett og den andre i pressen og til folket. Hvis byråkraten viker blir det ikke mer budsjettunderskudd, men det blir til gjengjeld mindre budsjett enn året før. Hvis staten viker vil man i praksis bare fortsette med myke budsjettrammer som før og man er på underskudd, hvor man startet.

Mitt forslag til staten, om man faktisk synes at overskridelsene er et problem som må hanskes med, er å stramme opp budsjettrammene ved å true med å kutte støtten neste år om man ikke får slutt på underskuddene, for deretter å sette opp neste års reduserte budsjett med en gang. Da binder man seg til trusselen, og det blir mer sannsynlig at man klarer å gjennomføre en reform.

Musikkens forbannelse – om iTunes, Wimp og tit-for-tat av

Tuesday, May 12th, 2009

Etter å ha eid iPod nesten like lenge som siden jeg begynte å studere, så har jeg endelig øynet håp om at en musikktjeneste skal bli like bra som iTunes, nemlig Wimp. Ut fra deres side ser det ut til å være en tjeneste som er akkurat det Spotify ikke helt ble for meg.

Som registrert bruker kan du laste ned vår applikasjon for Windows, Mac eller Linux og denne vil gi deg tilgang til å spille av all musikken i vårt bibliotek. Musikken blir ikke lagret på din PC, men så lenge du er bruker av tjenesten har du fri tilgang til all musikken. I løpet av beta-fasen vil det også bli mulig å kjøpe musikk i tjenesten på en enkel måte. Du vil da kunne laste ned filene du har kjøpt til din PC og har dem da til odel og eie. Du kan da også fritt overføre dem til din mobil eller MP3-spiller (Om Wimp).

For min egen del høres dette ut som en tjeneste som kan utfordre min kjære iTunes music store, så får vi bare håpe den funker fint i samarbeid med iPod ev. lett deler musikkbibliotek med itunes for enkel synking.

Nå kunne jeg selvsagt lagt ut om hvorfor dette er bra fra et teknisk eller musikkfaglig standpunkt, men det skal jeg ikke. Siden dette er en politisk økonomiblogg, skal jeg prøve å si noe om hvorfor dette kan være et steg fremover i et spillteoretisk rammeverk.

I spillstrategien tit-for-tat oppnår man et felles mål ved å gi fra seg noe mot å få noe annet. Man kan foreksempel se hvordan SV var villig til å senke kravet om Norge ut av Afghanistan mot å få finansministerposten. Man gir noe fra seg for å få noe igjen. Problemet med en tit-for-tatstrategi er at man lett kan komme inn i en negativ sirkel. Hvis den ene siden gjør noe kjipt kan den andre siden svare med noe verre. Dette har musikkbransjen og musikkfans holdt på med i lange tider, i tidlige tider har fans villet ta opp konserter med båndopptager, villet ta opp radiohits med kasettspiller og villet lage mixtapes. Som svar ga platebransjen klar beskjed om at ingen opptagere var tillatt på konserter og kasetter skulle i enkelte markeder få en kopiavgift som skulle veie opp for tapte inntekter. Som svar ble konsertopptakene vanskeligere å få gjort av en vanlig fan, og man øynet en mulighet til å tjene penger på å selge bootlegs, gjennom å få dem bra nok ved at crew gjerne smuglet inn avansert utstyr til å gjøre opptakene, som ble slått hardere ned på.

Da PCer ble allemannseie begynte spillet på nytt. Man hadde muligheten til å dele musikk med seg gjennom å kode til diverse komprimerte format og dele gjennom nettverk på jobb,skole eller privat, kjapt erstattet av internett og mp3 ble filformatet “alle” brukte. Platebransjen merket en nedgang i salget og skyldte umiddelbart på de nye Peer-2-Peer-tjenestene Napster, Kazaa og senere diverse BitTorrent-tjenester. Fansen slo tilbake gang på gang med nye teknologier etter de gamle ble slått ned og man klarte å bygge skikkelig dårlig stemning mellom de to gruppene. Noen prøvde seg med lovlige alternativer som ble bundet av DRM og geografiske restriksjoner, til de reaksjoner at man laget løsninger rundt restriksjonene.

Nå har spillet begynt igjen og denne gang tror jeg vi er på rett vei, hvis bare begge gruppene klarer å holde seg i skinnet. iTunes har blitt DRM-fri, Spotify har en streamingtjeneste og nå kommer det overnevnte wimp. Musikkbransjen holder ut tit, nå er det fansens tur å svare med tat. La oss iallfall gi disse tjenestene en sjanse, så kan de kanskje bli den lovlige løsningen som vi har ventet på, men skal godviljen mot platebransjen holde seg, må de holde seg fra å gå så hardt til sak mot enhver som ønsker å gjøre noe mer med tjenesten enn det som er intensjonen, da begynner vi på spiralen igjen og det vil ingen.

Les mer om dette:

Ny norsk musikktjeneste lanseres snart – VG Nett om Data og nett.

stensruds.com » Wimp.

ITavisen | Nettmusikk fra Platekompaniet.

Lanserer norsk iTunes-konkurrent – DinSide Data.

tu.no – Norge er Skandinavias piratversting – Teknisk Ukeblad.

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger av

Friday, April 10th, 2009

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.

A politician who’s quitting has already quit. av

Sunday, December 14th, 2008

Her er masteroppgaven min, den omhandler sisteperiodeeffekter hos stortingspolitkere. Last ned og bruk den så mye dere vil, bare husk å referere ordentlig ;)

Masteroppgaven