Posts Tagged ‘Stortinget’

Sosialmediastrategi er feil fokus – om valg og salg av

Friday, June 7th, 2013

Vi hører til stadighet at sosiale medier bare blir viktigere og viktigere. Det hører vi både fordi de som livnærer seg på å hjelpe oss med sosiale medier er veldig aktive både i nettopp sosiale medier og i mer tradisjonelle medier, og fordi det faktisk er sant.

Når flere blir aktive brukere av sosiale medier, går prisen på å nå ut til en potensiell velger, kunde eller rekrutt ned. Ikke bare synker prisen, men muligheten til å nå endel mennesker som eller kan oppleves som vanskelige å få tak i går også drastisk opp. Disse faktorene gjør at enhver leverandør av digitale tjenester, det være seg en intern markedsavdeling, et reklamebyrå eller annet digitalt byrå, vil anbefale tilstedeværelse for de fleste firmaer.

Det er nok kanskje litt for enkelt å si at flest mulig firmaer må være på sosiale medier, og iallfall urettferdig å si at alle byråene vil anbefale dette, spesielt etter return on investments (ROI) ble det store in-temaet i fjor. At et firma må ha et aktivt forhold til ROI betyr ikke nødvendigvis at man skal måle absolutt alt, men det betyr at man må kjenne sin egen betalingsvillighet og man må kjenne sine egne kostnader og inntekter. Men, det har vi dekket tidligere.

Det som er interessant nå, er å si noe om hvorfor så mange firmaers strategi på sosiale medier feiler. Hvorfor klarer man ikke å selge mer, rekruttere flere eller samle flere stemmer på sosiale medier? Hva er det som gjør Twitter-feeden til Helga Pedersen mindre interessant enn feeden til Torbjørn Røe-Isaksen? Hvordan har bittelille Miljøpartiet De Grønne (MDG) vokst veldig de siste årene, hvordan har de blitt twitter- og facebookvinneren i det politiske landskapet?

Det hele handler om strategi. Til forskjell hva mange vil si handler det ikke om strategi på sosiale medier. Det handler ikke om hvilke sosiale medier man skal og ikke skal være på, om hvor ofte man poster, hvor mye man svarer folk eller hvor mye penger man bruker på eksterne byråer. Alt det er i ROI-diskusjonen, men det er ikke hva en strategi handler om, det handler om hvordan forholdet til kunden er.

Det viktigste steget er å kartlegge hvordan man selger og hvordan man ønsker å selge. Det viktige er hvordan, i en større dekkende salgsstrategi, man kan bruke sosiale medier til å forsterke det båndet man allerede har til kunden. Hvordan man kan opprette mer av den type bånd man ønsker, ved bruk av alle kanaler, inkludert sosiale medier. Et godt eksempel i politikken er om man ønsker å ha personlig kontakt med velgerne eller ikke. Ønsker man å være tilgjengelig, så må man være det både på gata og på sosiale medier. Ønsker man derimot å ha en offisiell partilinje å forholde seg til, uten den tette kontakten til den individuelle toppolitiker, så har man lavere lokalpolitikere på stands i gata, man gjør rammene mer offisielle, og man har en partikonto som den som opprettholder dialogen på sosiale medier. Det som skjer i dag er at man får en veldig blanding. Politikere som forventes å være politikere også på nett, opptrer som privatpersoner uten tanke på konsekvenser. Noe man både ser med lokalpolitikere og rikspolitikere. De poster på facebook og twitter uten tanke for hvordan ventende journalister og velgere vil ta meldingen, gjerne helt utenfor gjeldende partilinjer. På den andre siden har man partier som prøver å nå sine målgrupper med helt feil medium. Er man KrF og har en aldrende velgermasse, er det kanskje ikke blogg som er løsningen. Kanskje man skal prøve å bruke sine ressurser på å nå ut gjennom tradisjonelle medier som aviser og tv.

I business ser man det enda bedre. Er man et selskap som selger business to business (B2B), så må mn først kartlegge hvem man selger til og hvordan. Selger man relativt små prosjekter eller produkter, som utgjør små investeringer, til folk man allerede kjenner, så er facebook kanskje en helt glimrende salgskanal. Kanskje tilogmed bedre enn å ringe for å pushe samme produkt. Driver man med cold calls til gründere og andre små bedrifter, kan twitter være en kanal til å skape introduksjoner. Man kan bruke sosiale medier til å skape fysiske møter med potensielle kunder. Driver man butikk er instagram en mulighet til å vise frem produktene sine. Selger man derimot større investeringer, enten i IT-infrastruktur, fysisk infrastruktur eller store konstruksjonsprosjekter, er det ikke sikkert instagrambildene av ingeniører i arbeid vil gjøre noe for salget. Da må man bruke alle ressursene på å bygge andre typer relasjoner til sine potensielle kunder. “Hvorfor skal jeg være på facebook?” Hvis du ikke kan svare på det, så skal du nok ikke være der.

Det er likevel noen viktige roller for sosiale medier selv i store bedrifter, og det er tredelt. Først er det til rekruttering. Det er ganske rett frem, ha en side på facebook, ha en tilstedeværelse på linkedin, sånn at de mest attraktive arbeidstakerne legger merke til selskapet og søker på jobb der. Den neste er merkevarebygging. Ved å ha en positiv tilstedeværelse i alle medier, vil man knytte selskapet til positive følelser. Det er ikke sikkert at å sponse lokalfotballaget vil føre til flere salg direkte, men det er lettere å akseptere et bud om man smiler når man ser navnet på budgiver. Den tredje og kanskje mest oversette, men jeg vil si viktigste, er å gi de ansatte en positiv sosial arena til selv å promotere selskapet og dets verdier og ideer.

Det er her MDG har gjort det så bra. Deres offisielle konto publiserer og diskuterer, men de har klart å skape en veldig positiv kultur for enkeltmedlemmene til å debattere i sosiale medier. De har programmet lett tilgjengelig og de har tilogmed skrevet egne notater for spørsmål som ofte dukker opp i nettdebatter. Det er selvsagt flere partier som har klart dette. Ap lar de lavere på rangstigen ta debatten, gir ut informasjonsmateriell, og lar de lenger opp stå for mer enveiskommunikasjon. Med klare enkeltunntak. Poenget er at MDG, bevisst eller ubevisst, har en enkel og klar kommunikasjonsstrategi som fungerer veldig bra for et lite parti i vekst. De har skapt en positiv arena som ikke koster veldig mye i kommunikasjonsrådgiverlønn. Mange bedrifter kan lære av dem.

Hvorfor jeg ikke kan stemme til høsten av

Thursday, June 6th, 2013

La meg si først som sist, jeg er medlem i Arbeiderpartiet. De har en sosialpolitikk jeg mener er viktig og riktig for å sikre økonomisk vekst og velferd. Ap har flinke folk, som gjør en god jobb i regjering, og jeg kommer ikke til å stemme på dem til høsten. Jeg kommer faktisk ikke til å stemme på noen som helst til høsten.

Årsaken er enkel, vi trenger ikke fortsatt rødgrønn regjering. Faktisk, så trenger vi desperat å gå bort fra rødgrønn regjering. Det vi trenger mer enn noe annet er å få våre gode gamle mindretallsregjeringer tilbake.

Det er flere grunner til at mindretallsregjeringer er bedre enn flertallsregjeringer, men jeg vil fokusere på den viktigste, maktarrogansen. Da man i 2005 stemte frem det rød-grønne flertallet var det veldig fokus på handlekraft. Etter fire år med sentrum-høyre, la Ap, SV og Sp frem et alternativ med både en ideologisk og en praktisk plan for de neste fire år. De leverte på endel, leverte ikke på endel annet, men alt i alt fikk velgerne det de forventet, så de samme tre partiene fikk flertall igjen i valget i 2009. Men, nå er det nok. Det de har klart, av det de har lovet, er vel og bra. Men, det har bygget seg opp et totalt debattvakuum. Man kan godt si at opposisjonen burde vært flinkere, burde pushet hardere, men det er ikke der det ligger. Stortinget har alltid vært et organ som jobber i komiteene. Debattene er viktige, men avtalene er allerede gjort i komiteene i forkant. Problemet er bare at med flertallsregjering er det ikke lenger en sunn debatt i komiteene engang. De folkevalgte gjør som de får ordre om fra sine partiledere, og sak etter sak går gjennom uten debatt.

Det har ikke bare vært sorgen selvsagt, i saker som Datalagringsdirektivet og kjønnsnøytral ekteskapslov har enkeltpartier brutt fra regjeringens linje og man har fristit sine representanter. Dette har skapt en sunn og åpen debatt, en debatt som bare beviser hvor usunt de øvrige sakene er blitt behandlet.

Så, hvorfor ikke stemme på noen av de andre partiene? I hovedsak handler det om to ting. For det første er det ikke egentlig noen partier på høyresiden som appellerer til meg. Skal jeg anbefale noen, er det vel Venstre, men selv de er villige til å forme en bred flertallsregjering under borgerlig flertall, så da utgår også disse. For, la det være klart, at maktarrogansen er ikke noe som er spesielt for venstresiden. Maktarrogansen finnes overalt. Har man absolutt makt, så er man absolutt korrupt, som man sier.

Til politikerne vil jeg bare si lykke til med valget, min stemme får dere ikke.

Stortingslønna er ikke for lav – hvorfor Elin Ørjasæter tar feil av

Wednesday, September 19th, 2012

Det foregår for tiden en debatt om lønninger i Stortinget. En debatt satt i gang av Elin Ørjasæters innlegg om at de flinkeste av oss velger ikke å bli stortingsrepresentanter på grunn av lønnsnivået. Dagens lønn ligger etter på 777 tusen kroner. Teorien er grei. Man velger ikke å bli stortingsrepresentant, eller man slutter for tidlig fordi man kan få høyere lønn i privat sektor. Det finnes mange eksempler på folk som har gått fra Stortinget til lukrative stillinger i privat sektor, og det finnes eksempler på det samme i offentlig sektor. Spørsmålet er om en økning i lønna virkelig hadde hatt noen effekt. Om stortingsarbeide virkelig er så priselastisk som Ørjasæter ser ut til å mene at det er.

For å studere dette fenomenet, at man velger ikke å bli stortingspolitiker, eller velger å slutte å være det for lønna, kan man lage en modell. Min påstand er, “politikere på stortinget er på stortinget fordi de lever og ånder politikk, og lønna er sekundær.” Nullhypotesen til det blir nærmere Ørjasæters argument, og blir mer som, “politikere på stortinget velger å være politikere basert på lønna.” Okei, det er kanskje litt urettferdig å si at hun mener de blir det på grunn av lønna, men hun mener åpenbart at lønna er viktig, og at mange velger en annen karriere basert på lønna. Dette er nok et litt forenklet bilde av verden, det er nemlig to klare effekter som viser at det ikke er sånn, politikeres arbeidsmønstre og deres engasjement.

Gitt at min hypotese stemmer, vil man se at lønnsmaksimering ikke vil være et hyppig forekommende fenomen. Mens stemmer Ørjasæters hypotese, eller iallfall min formulering av den, vil lønnsmaksimerende atferd i større grad forekomme. Man vil forvente at lojaliteten til jobben er sekundær opp mot det å bruke tid til å finne seg neste jobb, om man vet man ikke vil bli gjenvalgt, eller man trekker seg. I min masteroppgave “A politician who’s quitting has already quit” studerer jeg forholdet mellom lønn/kostnader og arbeid opp mot skulking, eller shirking og viser at for politikerne på Stortinget har det ikke noen effekt om de er på vei til gjenvalg eller ikke. Selv om de vet på forhånd at de ikke blir gjenvalgt, enten på grunn av at de selv har trukket seg, eller på grunn av dårlig utfall av nominasjonsprosessen, endrer de ikke arbeidsmønster. De holder på til siste slutt. Det er et klart tegn på at våre politikere generelt er folk som lever og ånder for jobben. En jobb som, om man skal være ærlig, ikke er en spesielt fristende jobb for de fleste av oss. Det er alt for mange timer arbeide, ofte møter langt ut over natten, og for de folkevalgte er arbeidsmiljøloven noe som debatteres på vegne av andre.

Den andre faktoren er at politikere ikke kommer på stortinget over natten. Mange har også tidligere klaget på at Stortinget ikke består av de flinkeste av oss, og selv om det er sant, ønsker vi virkelig at de flinkeste økonomene, ingeniørene, samfunnsviterne, filologene, matematikerne, legene, prestene og juristene skal være på stortinget? Bør ikke de flinkeste gjøre det de er flinkest til, og dermed drive landet og økonomien fremover? Ønsker vi ikke at de komparativt flinkeste politikerne, ikke nødvendigvis de absolutt flinkeste politikerne, skal være på Stortinget? I filmen “Til ungdommen”, som jeg vil anbefale alle å se, følger man fire ungdommer som ønsker å representere sine partier i skoledebattene i Oslo og Akershus. De er ikke nødvendigvis de flinkeste eller smarteste av oss, selv om det gleder meg å se en av dem gå veien inn i samfunnsøkonomien. De er ungdommer med erfaringer som kan gjøre at de gjør det bra eller dårlig på en rekke arenaer. De er et godt bilde på ungdomspolitikerne i Norge, på hvem våre politikere var for ikke så mange år siden. De kan bli gode politikere fordi de tror på politikken, fordi de er villige til å jobbe for at samfunnet skal bli bedre, selv om de ikke er helt enige med hverandre om hva et bedre samfunn inneholder. Det er det vi ønsker av våre politikere. Vi må passe på å ha konkurransedyktige lønninger i byråkratiet, for det er der man løser de vanskelige problemene. Det er der man trenger de virkelig flinke, i politikken trenger man de som ofrer. De som ikke begynner å se etter en ny jobb ni måneder før man må gå fra den man har. De som jobber like hardt hele veien inn mot et valg man vet man ikke kan komme ut av med en jobb i lommen, uansett hvor hardt man jobber.

Elin Ørjasæter tar feil når hun mener stortingslønna er for lav. Hun tar feil om hvem vi ønsker i jobben, og hun underestimerer hva som driver politikerne.

Navarsetes sykehusrøre av

Thursday, April 7th, 2011

For ti år siden, i 2001, vedtok Stortinget Sykehusreformen. Den overførte eierskapet av fylkeskommunale sykehus til staten og organiserte dem i regionale helseforetak. Det var mange mål som skulle oppnås, men det målet som var nytt var den økte selvråderetten i helseforetakene.

Helseforetakene skulle selv få drives så effektivt som mulig innenfor det politikergitte rammer, definert av målsetninger om økt behandling, regionale tilbud og stor frihet i budsjettering.

Seks år senere, i 2007, ble det levert en massiv evaluering av reformen. Den konkluderte med at effektiviteten har økt 3-4% mer enn i andre nordiske land, men at prioriteringene svikter. Det er for lav forskjell på ventetiden mellom høyt og lavt prioriterte prosedyrer. Dette er ganske som forventet, men det
er en ting evalueringen av reformen ikke har tatt med. I hvor stor grad blir de langsiktige planene innad i helseforetakene ødelagt av politikere som skal tekkes velgere?

Politikere på stemmefiske
Gitt at styringsoppdraget er desentralisert, og i teorien tatt ut av politikernes hender, skulle man tro kortsiktige målsetninger om valgresultater ikke lenger var en del av vurderingen. Det er selvsagt feil, fordi politikere, enten motivert av ønske om å støtte lokalsamfunnet eller bare av ønsket om å ble gjenvalgt, gir etter for fagforeninger og lokale grupper og legger seg opp i helseforetakenes prioriteringer.

Helseforetakene får ikke styre som de selv ønsker, og da blir det ikke helhetlige strategier. Politikerne gir altså ikke slipp, selv om de for ti år siden vedtok at de skulle gjøre nettopp det.

Navarsetes utidige innblanding
Det er her Navarsete kommer inn. Hun har prøvd å redde sykehuset i Nordfjordeid og har ikke lykkes. Hun har forbrutt seg mot desentraliseringstanken, mot uavhengighetstanken, og gått inn som representant for Senterpartiet og som regjeringsmedlem for å påvirke interne forhandlinger.

Hvorfor godtas egentlig dette? Ville det vært godtatt om det var Statoil eller NRK? Vi har sett forsøk på tilsvarende i Posten, men stort sett uten hell. Er helsepolitikken så viktig regionalpolitikk at man ikke kan gi slipp? Eller handler dette til syvende og sist om at helsepolitikk trekker flere stemmer enn et omgjort vedtak i posten? At enkeltrepresentanter må tekke spesifikke grupper for å beholde jobben sin på Stortinget? Det er i hvert fall store følelser og mye hardt arbeid i spill her, noe Navarsete beviste i går kveld.

Det er i hvert fall sikkert at når helseforetakene en gang i fremtiden brytes opp, noe jeg er ganske sikker på at de vil, er det ikke av hensyn til pasientvelferd, men av hensyn til politikervelferd og valgresultat.

Les mer:
Ikkje sint, berre veldig veldig skuffa – VoxPopuliNor

Slakktivismens forbannelse – de hører jo på oss av

Wednesday, January 13th, 2010

Slakktivisme, eller slacktivism som det gjerne kalles, er aktivisme fra sofakroken. Når man gjennom nye mediekanaler, spesielt på Internett prøver å påvirke politikere og andre. Den store hiten er selvfølgelig facebookgrupper for alt mulig. Om det er urge på halvannenlitersflaske eller drømmehagen tilbake på skjermen, er dette lobbyisme på lavt nivå.

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk av

Thursday, December 24th, 2009

Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all politikk setter man gjerne opp grenser for hva som er rett og galt å forske på, uten hensyn til de respektive fagmiljøer. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men at man hindres å drive viktig forskning på foster i Norge svekker oss som forskningsnasjon. Det er alikevel ikke hovedproblemet.

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.

Stortinget – ikke utdannet, ikke dannet av

Tuesday, December 15th, 2009

Et valg er over, og sammensetningen på Stortinget er i endring. Selv om man gang på gang hører at Norge har den lavest utdannede nasjonalforsamling i vesten, er utdanningsnivået på vei oppover. Iflg. Johan P. Olsen har “både utdanningsnivå og kompetanse hos stortingsrepresentantene […] økt merkbart de siste årene.”

Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Onarheims skivebom – om komiteledere og vararepresentanter av

Tuesday, October 20th, 2009

Leif Frode Onarheim kritisereri dagens Dagsavisen regjeringen for å sette inn vararepresentanter i Stortingets presidentskap og som komiteledere fordi det kan føre til mindre kontinuitet om noen skulle trekke seg eller bli kastet fra regjeringen. For ikke å snakke om om det skulle bli regjeringsskifte.

Dette er fullstendig skivebom. Som Onarheim burde vite, og sikkert vet, så vil det, spesielt ved et regjeringsskifte, bli endel omrokering uansett. La oss ta skiftet som skjedde i mars 2000 som eksempel. Bondevik 1 hadde trukket seg, og Stoltenberg 1 var på vei inn. Flere vararepresentanter måtte ut, endel måtte inn, det er ikke naturlig at de tidligere regjeringsmedlemmer sitter i de samme komiteene som deres vararepresentanter, ei heller at de inkommende vararepresentanter sitter i de samme komiteer som de nye statsråder satt i. Det som skjedde var en full omrokering.

Det vil f.eks. være vanskelig å se for seg en borgerlig mindretallsregjering uten Bent Høie og Ine Marie Eriksen Søreide som statsråder eller statssekretærer.

Selv om det ikke blir fullt regjeringsskifte, så er komiteledere og presidentskap såpass utsatte for bevegelser uansett, at kontinuiteten Onarheim etterlyser alltid er utsatt.

Miljøbevegelsens forbannelse av

Friday, October 2nd, 2009

Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser at miljøbevegelsen har et kjempeproblem som de ikke helt har forstått. Det finnes nemlig mer olje i bakken. Sålenge den oljen finnes vil den tas opp. Det er det ingen tvil om. Fordi så lenge oljen finnes i store mengder vil den også være billig nok til å brukes, da foreligger det ikke insentiver til å finne på noe annet. Den eneste løsningen er å late som om oljen er borte.

Det høres kanskje litt flåsete ut å late som at oljen er borte, men hva er det som skjer med olje når den blir borte? Den blir dyrere, mye mye dyrere. Det er veldig enkelt å fikse. Om man skattlegger utslipp, ordentlig skattlegger utslipp, vil man kunne skape gode insentiver for alternativ teknologi.

Det naturlige spørsmålet er vel, hvorfor gjør vi ikke det da? Vel, det er i hovedsak tre grunner til det.

  1. Venstresiden i norsk politikk vil ikke sette opp avgiftene kraftig i frykt for at det skal ramme de fattigste verst, noe det absolutt vil gjennom dyrere bensin og oppvarming.
  2. Høyresiden i norsk politikk, sammen med både NHO og LO, vil ikke sette opp avgiftene kraftig fordi det vil få fatale konsekvenser for både olje- og annen industri og skade økonomisk vekst.
  3. Sentrum i norsk politikk er ikke villige til å skade landbruket med økte utslippsavgifter.

Sålenge de tre grunnene er viktigere enn miljøet, og man ikke er tom for olje, har miljøbevegelsen  et kjempeproblem. Frem til miljøbevegelsen forstår at det ikke er Statoil, men Stortinget, som er fienden deres, har muligens planeten også et kjempeproblem.

Metodekurs for journalister del 1 – sammenligning av to grupper av

Friday, September 18th, 2009

I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i en nyhetssak på ABC nyheter som hadde som hensikt å vise at stortingsrepresentanter ikke er som folk flest. For å gjøre dette tok man tall fra skattelistene fra 2007 for nye og for gamle representanter og sammenlignet gjennomsnittet med gjennomsnittet i befolkningen forøvrig.

Problemet er bare at når man skal sammenligne to grupper må man ta hensyn til mange faktorer. Først må man sjekke om det er relevant å sammenligne gruppene. Så må man finne relevante og sammenlignbare data for hver av gruppene. Til slutt må man tillegge verdiene man vil sammenligne vekt for å få en god sammenligning.

I vårt eksempel er det absolutt relevant å sammenligne gruppene. Det finnes mange gode argumenter for og mot hvorfor stortingsrepresentanter skal gjenspeile befolkningen forøvrig, og det er et spørsmål mange har prøvd å besvare.

Så kommer man til første felle. I artikkelen har man sammenlignet lønn direkte, med to underforståtte implikasjoner:

  1. Det er stor avstand mellom stortingsrepresentanter og folk flest.
  2. Det er urettferdig at stortingsrepresentanter får så mye bedre betalt enn folk flest.

Man kan protestere mot at jeg leser de implikasjonene inn i journalistens tekst, men hvis ikke blir det bare en tallsammenligning og ikke interessant for denne artikkelen.

Fella journalisten her har gått i er ganske enkel, han har sammenlignet tall uten reell sammenlignbarhet, han har sammenlignet epler og lyspærer. Implikasjon 1 kan ganske enkelt testes. Man kan f.eks ta utdanningsnivå, yrke før man kom inn på tinget eller, og her er detaljen ABC bommer på, lønn før man kom inn på Stortinget, men for alle representantene.

Bare hvis man sammenligner alle lønningene, selvfølgelig inflasjonsjustert, gjerne tariffjustert om mulig, vil man kunne gjøre seg opp et bilde om representasjonen. Selv da er ikke gjennomsnittet godt nok. Man må måle fordelingen, for så å sammenligne den med fordelingen i samfunnet forøvrig.

La oss si at vi finner at lønna er fordelt forskjellig enn i befolkningen forøvrig, før de kommer på tinget,
men at alder, yrke og utdannelse er fordelt ganske likt samfunnet forøvrig. Det kan være et tegn på at det er de flinkeste innen hvert yrke som blir stortingspolitikere.

Implikasjon 2 blir dermed interessant. Det er urettferdig at de har så høy lønn. Det kan man måle på mange måter, hvor et viktig førstesteg er å finne et bra mål på rettferdighet. Ett slikt mål kan være timelønn. Hvis det er sånn at stortingsrepresentanter jobber mye mer enn andre, vil kanskje timelønnen ikke være så høy. Et annet mål på rettferdighet kan være lønn i forhold til utdannelse og erfaring. Hvis det er sånn at stortingspolitikere tjener mindre enn de jobbene de ville hatt ellers kan man vel ikke si annet enn at det er rettferdig. Et tredje mål kan være i forhold til ansvar, man kan lett argumentere at en stortingsrepresentant har mye ansvar. I det norske komitesystemet får hver enkel representant ansvar for enkeltsaker, og ar dermed et stort ansvar for politikken som føres. I privat sektor blir ofte ansvar belønnet, burde det ikke da også det i offentlig sektor?

Til slutt må man tillegge alle de ovennevnte variable vekt avhengig av hvor viktig vi mener det er ut fra tilsvarende målinger i befolkningen forøvrig. Ansvar kan måles ved lønninger på folk i lederstillinger. Utdanning er relativt enkelt, det er også kjønn og alder. Så kan man sette opp en regresjonsmodell og bruke resultatene man finner som parametre til å predikere lønn.

Man kan sekfølgelig gjøre det enklere enn dette. Det finnes fine statistiske tester for å finne sannsynligheten for to utvalg er fra samme univers. Selv det hadde vært vesentlig bedre enn snittmålingen gjort i den nevnte artikkelen.

Den skitneste valgkampen – et svar til Per Sandberg av

Friday, September 11th, 2009

Voldsdømte Per Sandberg går i dagens Dagsavisen hardt ut og kaller årets valgkamp for den skitneste i norgeshistorien. Til støtte for det har han to eksempler, det ene er at pressen benytter seg av eksperter tilknyttet andre partier som eksperter som uttaler seg om FrP og følgene av deres politikk. Det andre er at kommunal- og regionaldepartementet gir ut en bok om lokaldemokrati, hvor en av forfatterne sitter i programkomiteen til Senterpartiet, hvor også statsråden er fra.

Dette utsagnet er problematisk av to hovedgrunner. For det første vil man ved et hvilket som helst universitet kunne få ekspertittalelser fra dyktige valgforskere, men som svært ofte er medlem av et parti. Rent statistisk er sannsynligheten stor for at de tilhører venstresiden. Sannsynligheten for atde er medlem av FrP kommer godt frem i deres akademiske utsagn.

For det andre er ikke dette den skitneste valgkampen til nå, iallfall ikke om man regner skitten som full av personangrep og lite saksorientert. For å finne den må man skru klokka fire år tilbake. FrP og Sandbergs angrep mot da sittende statsminister Bondevik var av en karakter jeg tror og håper vi ikke får se igjen på svært lenge.

Hadde valgkampen vært så skitten som Sandberg påstår, ville hans egen person vært en vesentlig større del av kampen. Man kunne dratt opp store deler av hans fortid, men man har for en gangs skyld klart å holde valgkampen til sak. At både konkurrenter og professorer kritiserer deres program, får FrP ta på “for folk flest”-kontoen.

Professor kritisk til stortingspakken av

Friday, February 6th, 2009

Professor kritisk til stortingspakken ( Makro og politkk ).

Det er enkelt å være enig med Steinar Holden, spesielt når han kritiserer finanskomiteens utvidelse av redningspakken til næringslivet. Det som kanskje ikke er så enkelt, er å forklare finanskomiteen hvorfor det er en dårlig idé å holde liv i bedrifter som sliter nå.

Som jeg har sagt så mange ganger før, så må statens rolle ikke være å redde druknende bedrifter, men å redde arbeidstakerne i de bedriftene. Kongsberg er et godt eksempel: Det ville blitt feil å si at våpenfabrikken skulle holdes i live, og nå har annen industri blomstret. Ryker den, så kommer det sannsynligvis noe nytt. Det viktigste er at arbeidstakerne ikke sliter om de må sies opp. Mange klager på at det er så lett å snylte på det norske systemet, men det er ikke halvparten så stort problem som hvis det skulle være umulig å få stønad når man ikke har arbeid. Da ville det vært mye vanskeligere for bedrifter å si opp folk, og man ville hatt en tregere økonomi.

Nå er jeg kritisk til hele pakken, men jeg innser at noe må gjøres, om ikke annet for at politikerne skal ha sjanse på gjenvalg. Det som er dumt er selvfølgelig at dess flere ledd som legger seg oppi pakken, dess mindre effektiv blir den. Finanskomiteen har iallfall ikke vist noe annet. La nå redningspakken være i fred, og bygg heller opp et ennå sterkere trygdesystem, så går det nok bra.

Altfor lite og altfor sent! | Raudt av

Wednesday, January 28th, 2009

Altfor lite og altfor sent! | Raudt.

Her hadde jeg tenkt å legge ut om hvorfor Rødts store plan ikke stemmer overens med moderne økonomiske prinsipper og hvordan regjeringens plan kanskje ikke treffer, men på helt andre plan enn det Rødt mener. Det kommer jeg ikke til å gjøre, kanskje mest fordi jeg er enig med Torstein Dahle i flere av hans argumenter.

Jeg synes ikke pakken er for stor, ei heller at den egentlig kommer for sent, men at kommunenes tapte inntekt ikke kompenseres nok er ikke bra. At man ikke bruker penger på fattige, som jeg har påpekt tidligere, er skammelig, men ikke spesielt for denne krisen.

At man bruker penger på oppussing av offentlige bygg er vel og bra, og man burde ha gjort det uansett, og det vil støtte byggebransjen, men at man ikke bruker mer på offentlig transport er ikke bra. Skal man først stappe penger i økonomien så kan man iallfall gjøre noe som gir samfunnet positive virkninger, hvis ikke er det ingen vits.

Kanskje vi må ha Rødt tilbake på stortinget?