Posts Tagged ‘twitter’

Hvordan få likes – om facebook, eksperter og å kjøpe stemmer av

Tuesday, October 9th, 2012

Sosiale medier er i vinden, eller det er ikke helt sant, det blir som å si at bilveier er i vinden. Sosiale medier er bare en arena hvor det blant annet foregår mye spennende markedsføring, men sosialmediaeksperter (og ja, det er det dere heter, ikke sosiale medier-eksperter eller noen som helst slags variant av det) er i vinden. De selger sine tjenester til firmaer som ikke helt vet hvordan de skal navigere i det digitale landskapet. Er de egentlig verdt prisen sin, får man noe verdi av deres tjenester?

Det store spørsmålet disse ekspertene skulle svare på for et par år siden var “hvordan får man likes?” Nå har dette utviklet seg til “hvordan får man likes, og er dette viktig?” Det de egentlig spør om, men som de ikke tør å si så høyt er “hvordan får man relevante likes?” Svaret er overraskende enkelt. Man kjøper dem. Du kjøper likes. Enhver som har sittet på kjøpssiden i enhver forhandling, om det er å kjøpe et operahus eller en kulepenn, vet at dersom man er flink innkjøper så kan man spare både penger nå og hodebry senere. Dette kan enkelt overføres til politikken. I politikken kjøper man stemmer. Man lover at man skal gjøre noe, og når man så er blitt valgt, må man betale.

Betalingen er alikevel ikke nødvendigvis helt rett fram. I politikken, til forskjell fra når du skal kjøpe Lee-buksa di, så innebærer betalingen en risiko. En politiker som kjøper stemmen din vet at det ikke er sikkert han kan betale deg tilbake, og det er du inneforstått med. Noen ganger kan han betale, men bare ønsker ikke, og det er du også egentlig inneforstått med, men blir man lei av ikke å få betalt så stemmer man kanskje på noen andre, som man da kanskje får betalt for. Betalingen blir altså lovet, men ikke sikkert betalt.

Dette er helt analogt til når man skal kjøpe likes. Hvis mitt firma skal kjøpe likes av potensielle kunder, som selger sine likes, for det gjør de, det gjør egentlig alle på Facebook og andre steder hvor man kan gi tommel opp, kudos eller lignende, så må jeg love at de får betalt for dette. Betalingen kan selvsagt inneholde et visst usikkerhetsmoment, som at man kan vinne en iPad for å like siden, men det er ofte en dårlig måte å kjøpe de riktige likesene. Man kan kanskje lodde ut noe fra ens egen butikkdrift, men det er heller ikke nødvendigvis den beste måten. Man må gi en betaling som ikke bare er høy nok, men som er spesifikk nok til å få de riktige folkenes likes. Se for deg eksemplet fra politikken igjen. Dersom en politiker lover noe som alle 12- og 13-åringer liker, så hjelper det utrolig lite, det er ikke den riktige gruppa. Det er ikke et relevant publikum. Det er her man skiller de gode sosialmediaekspertene fra de dårlige.

En god sosialmediaekspert skal kunne fortelle hva budprisen din bør være for å kjøpe gode likes. Hva skal man tilby følgeren for å få en trofast kunde. En som ikke bare liker siden, men så blokker nyhetsstrømmen, men en som faktisk benytter seg av din innsats og bruker den til å kjøpe produktet ditt. Du kjøper hans like med informasjon og innsats som han igjen kan bruke til å kjøpe ditt produkt som til slutt gir kunden økt nytte i livet sitt.

La meg bare si at dette ikke er noe nytt, veldig lite i sosialmediabransjen er egentlig det. Man har hatt nyhetsbrev i en årrekke. Hi-fi-klubben er en bedrift som virkelig har fått til sine nyhetsbrev, og som tilbyr en reell verdi for de som abbonnerer. Man får eksklusive tilbud og invitasjoner til relevante events. Jeg har kjempenytte av å være deres epostvenn, min mor ville ikke hatt noen nytte i det hele tatt. Derfor bruker de all sin digitale kraft for å få meg og de som er som meg dit, mens til min mor tilbyr de innstikk i avisa eller annonser på aftenbladet.no med noen gode tilbud til jul.

Den store forskjellen som har kommet med sosiale medier er at man kan tilby mye mer enn bare enveiskommunikasjon på epost eller i brev. Budet for mitt vennskap kan nå legges høyere, og jeg kan dermed selge en større spredning av mine interesser. De bedriftene som nå kan nå meg hadde før ikke en sjangs å tiltrekke min interesse. Jeg er ikke interessert i å høre om lån, men jeg er interessert i å diskutere lån. Jeg er ikke interessert i å lese om hva noen tipper jeg trenger, men jeg er interessert i å fortelle dem det, og la dem så finne en løsning som passer mine behov perfekt. Dette er det ekspertene skal kunne hjelpe med.

En ekspert på sosiale medier må ganske enkelt kunne svare på dette: Hva er prisen mine kunder tar for sin like? Hva må jeg tilby dem for at jeg skal få en reell og fornuftig avkastning på investeringen min? Og sier de at det ikke er fornuftig å snakke ROI i sosiale medier, så kast dem på dør.

Den positive opplevelsen – bra branding på nett av

Tuesday, December 8th, 2009

Den kanskje mest oppbrukte forkortelsen innen marketing er KISS, keep it simple stupid. Ser man på Kitchen Nightmares med Gordon Ramsay eller Hellstrøm rydder opp, ser man at noe av det viktigste man gjør er å kutte menyen. Hvorfor skal et selskap tilstedeværelse på nett være overalt? Den skal ikke nødvendigvis det, den skal være der det er naturlig å være.

La oss se på to eksempler som de av oss som er på twitter kjenner godt til, Stormberg og Telenor. Dette er to helt forskjellige selskap, med helt forskjellig nettstrategi, som begge funker glimrende til sitt formål. Begge selskapene ønsker at oppfattelsen av selskapet skal være positiv, at kontakt med selskapet skal være en positiv opplevelse.

Stormberg gjør dette på den litt tradisjonelle måten, med et fokus på samfunnsansvar. Gjennom sin svært både engasjerte og engasjerende sjef, Steinar J. Olsen, klarer Stormberg å knytte til seg et bilde av en bedrift som ikke bare skal tjene penger, men som verdsetter familie, tur i skog og mark og samfunnet. Han er oppriktig interessert i hva menigmann mener og svarer gjerne på sin blogg og på twitter.

Gitt størrelsen på bedriften funker dette svært bra. En jakke er en jakke, men Stormberg er noe mer.

Telenor har litt andre behov. Selv om også Telenor går for ansvarlig bedrift, noe de viser gang på gang, så klarer de ikke ha oversikten på akt hele tiden. Da går man lett på en smell. Gjennom offisielle kanaler kan man da forklare problemstillingen til en sulten presse, man kan ikke ha Baksaasbloggen som skal holde den uformelle tonen man får hos stormberg. Det man istedet fokuserer på er kundeservice.

Den optimale situasjonen for kundeservice er om de kan være nøyaktig hvor problemet oppstår i tide til å fikse det. Det går selvfølgelig ikke an, men de har fått til det nest beste. Ved å kontakte folk som uttrykker at de har problemer på  twitter og kanskje tilogmed Facebook klarer man å ta mange av problemene ved rota, samtidig som man skaper en positiv opplevelse for brukere som sannsynligvis vil kommunisere deres brukeropplevelse videre. Absolutt en vinn-vinnsituasjon. Uten sammenligning forøvrig, så har man her tatt et hint fra Machiavelli. Den store negative nyheten som avogtil dukker opp er fort glemt om man gjør litt godt hver dag.

Disse to bedriftene har begge fått til en positiv tilstedeværelse på sosiale medier, hver på sin måte.

Den gravende journalistikkens død – om insentiver på internett av

Saturday, August 29th, 2009

Overalt ser man at nyhetsorganisasjoner kutter i utgifter. De klarer ikke å tjene nok penger til å drive som de gjorde før. Papirsalget tas over av nettaviser og inntektene svikter. På TV2 har de nå bestemt å legge ned Dokument 2, dokumentarserien som tok opp endel vanskelige og interessante problemstillinger. I likhet med så mange andre, synes jeg at dette er synd. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har gått ut og sagt om gravende journalistikk at

Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Dette har selvsagt skapt furore blant nettjournalister på twitter, spesielt Øyvind Solstad i NRKBeta, som var kjapt ute med

Kokkvold om gravende journalistikk: “Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk.” http://bit.ly/zGQNt Hjelpe meg!

og

Hvordan kan Norsk Presseforbund ha en leder som er så FULLSTENDIG akterutseilt? Kjære Kokkvold: Har du internett? Jeg tviler.

Her tror jeg det må litt oppklaring til. Kokkvold og Solstad deltar ikke i den samme samtalen. De snakker om to helt forskjellige ting. For det første, internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Det betyr selvfølgelig ikke at gravende journalistikk på nettet ikke er mulig. Man kan, på tross av insentivene, selvfølgelig bruke penger på gravende journalistikk, og til og med tjene penger på det om man oppnår et renomé som en god nyhetskilde. De to beste eksemplene på dette er de relativt spesialiserte nettstedene tu.no og digi.no. tu.no eller Teknisk Ukeblad som det gjerne er bedre kjent som, publiserer til og med sin papirutgave gratis på nett. De har mye god gravende journalistikk som de leverer på nett og på papir. De er en spesialisert nyhetskilde og vil selvsagt ikke dekke alle nyheter, men det er heller ikke et problem. De har funnet inntektskilder som ikke har de samme insentivene som de store nettavisene og som dermed gir rom for mer gravende journalistikk. Det samme gjelder digi.no som publiserer it-nyheter mot et profesjonelt publikum.

Vi har ikke i dag et egnet nettsted for generell gravende journalistikk, men lever på at papiravisene fremdeles har noen journalister av den gamle klassen i staben, men som man prøver å få til gjennom A-magasinet og lignende magasiner, vil mer spesialiserte medier også i den generelle journalistikken kunne hjelpe med å endre insentivene også her.

Fremover tror jeg nok Kokkvolds prediksjoner om mindre gravende journalistikk i de store avisene vil holde, men den vil bli tatt over av mer spesialiserte platformer, både på nett, i magasiner og på TV. Poenget er iallfall at både Kokkvold og Solstad kan ha rett, samtidig.

Edit: Mer om denne saken:

Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com.

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging « Anders Brenna.

Blogg er ikke for alle – partienes nettsatsing.. av

Wednesday, February 4th, 2009

Blogg er for de fleste ikke et nytt fenomen i det politiske landskapet. Det er et veletablert medium som alle med en viss troverdighet har notert seg. Jeg skal på ingen måte påstå at alle skal ha seg en blogg. Det blir helt feil hvis Carl I. Hagen eller Bjarne Håkon Hanssen skulle begynne å blogge, man ville ikke stole på at de har forstått mediets funksjon og mekanisme, eller at de er relevante i min tidsbruk på nett, men alle partiene bør ha kandidater som blogger.

Jeg vil gå lenger enn å snakke om bare blogging. Jeg vil snakke om partienes nettsatsing generelt. I dagen politiske landskap er det to klasser innen nettsatsing. Disse kan enkelt inndeles i troverdig og mindre troverdig. På den troverdige siden må jeg si at SV scorer høyt. Bård Vegar, Audun Lysbakken, Snorre Valen og Trond Martin Sæterhaug er eksempler på at blogg kan være bra. Inga Marthes blogg er ganske ny, men ser ut til å bli en suksess, mens Heikki burde bare være litt flinkere å oppdatere. SV har også forstått konseptet med Twitter, deres twitter feed er veldig bra, både nyheter og ønsker om feedback er vanlige.

Høyre scorer litt lenger nede. De har mange flinke bloggere, deriblant Torbjørn Røe Isaksen, som jeg uten noe veldig research tror har en av de eldste bloggene i norsk politikk. Høyre har også lagt link til flere blå bloggere. Her er det mye rart. Jeg vil fremheve noen veldig bra blå blogger, Kapitalismus er et must for enhver med frimarkedstendenser, det samme er Grenser for Politikk.Høyre får derimot trekk for rotete hjemmeside og noen “blogger” som ikke hadde vært nødvendige. Erna burde fortsette å skrive sine pressemeldinger, og gi dem til pressen, hennes blogg er nettopp den misforståtte strategien jeg snakket om tidligere. Det å slenge opp noen pressemeldinger, legge dem ut på nett og kalle det blogg er ikke det som vinner stemmer. Det er bare lite effektiv bruk av ressurser. Det samme gjelder Bent Høies blogg. Det er kanskje ikke rettferdig å dømme ut fra leverandør, men VG-blogg skriker ikke akkurat troverdighet, Bent kan glatt hente noen triks fra Torbjørn. Jan Tore Sanner har forstått konseptet, men uttrykket “content is king” er ikke Sanners venn. Høyres twitter feed er bare en nyhetsfeed, man kan like gjerne bare abonnere på RSSen på siden deres. Facebooksatsingen er laber, men den ene saken de har klart er momsfritak for organisasjoner.

Arbeiderpartiet er som vanlig sent ute og lite effektive, dessverre. De får pluss for bra hjemmeside og for å faktisk være litt bra på facebook, men minus for blogging. Bjarne Håkon som jeg nevnte, ikketroverdig blogger som ikke hjelpes av den er en VG-blogg, det samme gjelder Helga Pedersens blogg. Høyre og SV, til forskjell fra AP har en klar strategi. Høyre dreper sin egen strategi, men de har den iallfall. AP har noen lovende bloggere, men de er ikke relevante i partiet, så her er det enten eller. Et gledelig unntak er stortingsrepresentanten Gunn Karin Gjul. Noen andre røde blogger er sosialdemokratiet.no, Tore O og Statskanalen. Twitter er for dem bare en informasjonskanal, ingen interaktivitet.

FrP har en fin hjemmeside, bra layout som minner veldig om APs, men med litt mer rot. Bloggingen er liten, men Morten Høglunds blogg er helt grei.

Sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet har alle en fin nettsatsing. KrF-TV er en god idé men ikke veldig bra produsert. Venstre har en imponerende liste med bloggere, men dessverre inkluderer den vg-bloggene til både Trine Skei Grande og Lars Sponheim, to som begge kunne brukt bloggetiden på noe mer fornuftig. Senterpartiet ser ut til å være flinke på twitter iallfall. Av bloggere fra sentrumspartiene vil jeg spesielt dra frem Filip Rygg fra KrF og Anne Solsvik fra Venstre som eksempler på hvordan blogging kan og bør gjøres.

Til slutt må vi ta med radikalerne. Et parti som kjører hardt på nettsatsing er Rødt. De har aktive ideologer som holder kontakten med grasrota på alle plan. De har den klart peneste og enkleste hjemmesiden og kjører lett debatt på Twitter.

Jeg håper denne dere liker denne oversikten, og at den kan hjelpe partiene å lære litt av hverandre. Tips: VG-blogg er til for å unngås.

Jeg kårer iallfall SV til Norges beste nettparti, lykke til videre..

PS. (lagt til 17/2-09) Jeg har i de siste dagene blitt mer og mer imponert av Helga Pedersens nettaktivitet. Hun er aktiv på Twitter, og har tilogmed svart på et direkte spørsmål fra meg ang. kyst- og fiskeripolitikk. Det er svært bra. Jeg klarer derfor ikke forstå hvorfor hun er på VGblogg, verdens kanskje dårligste bloggetjeneste. Man får håpe det blir en endring på det etterhvert, og at Ap forstår det SV og til en viss grad Høyre har forstått. “Content is king,” men det skader ikke om det ser bra ut også.

Norske forskere nøler med blogging, men det gjør ikke vi av

Wednesday, December 17th, 2008

Norske forskere nøler med blogging, ifølge aftenposten, men det gjør ikke vi. Hvis dette prosjektet utvikler seg til sitt fulle potensiale, så sitter vi med en sinnsykt bra fagblogg til å formidle både forskning og debatt. Det er selvsagt et “best case scenario,” men det er viktig å ha noen sånne også.

Jeg driver å tester twitter også litt, om noen skulle være på der, samt så kan alle innlegg deles på facebook, på egen blogg, digg etc., mye moro altså.

Cecilie har vært flink og har postet et fint innlegg, så nå venter vi bare på alle andre ;)