I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

I Europa har man i århundrer taklet to ting som amerikanerne har liten eller ingen erfaring med, ukonvensjonelle stridsmetoder, eller terrorisme, og krig mot Islam. Europeerne har kjempet mot irske, tyske, baskiske, korsikanske, algeriske, palestinske, israelske, norske, franske og jugoslaviske frihetskjempere, motstandsmenn, partisanere og terrorister så lenge vi kan huske. Det er en del av folkesjela. Spørsmålet er ikke om noen ønsker å sprenge oss, men hvem som ønsker å sprenge oss nå. I tillegg har det nesten vært non-stop krig i Europa de siste tusen år og vel så det. Amerikanerne hadde sist en krig på egen jord for godt over hundre år siden, og det var mot seg selv.

I tillegg har man siden korstogene hatt et litt anstrengt forhold til Islam i Europa, ja ikke bare Islam, men hele Midtøsten og Nord-Afrika. Kolonitiden gjorde ikke ting bedre akkurat. Amerikanerne var derimot kolonistene som slo tilbake. De var beviset på at man trenger ikke være imperialist for å bli supermakt. De var selvet fyrtårnet for demokrati.

Men, så blir de angrepet. Som den ungdommen de er, skal de ta slå tilbake. Ikke bare mot de som angrep, men de skal vise at ingen slår oss ustraffet. Ingen er tøffere enn oss. De blir paranoide og krever at de europeiske flyplassene, som har jobbet med å forhindre terrorisme så lenge det har vært flytrafikk, skjerper sine tiltak. Europeerne, som ikke gidder å krangle, gjør som de får beskjed om.

Spol frem til i dag, og amerikanerne er igjen nervøse. Kan ikke noen ta tak i amerikanerne og si “dette har vi drevet med i årevis, noen liv tapt er ikke verdens undergang”? Er ikke det viktigste å vise at liberale demokratier nettopp ikke lar seg skremme av terrorister?

Den norske og den amerikanske helsedebatten er milevis fra hverandre, men det er noen interessante observasjoner man kan gjøre. I USA dekker man allerede alt, iallfall i teorien. Ingen operasjon for stor eller for liten. Men man dekker ikke alle. Mange havner utenfor systemet, enten fordi man ikke har råd til å betale forsikringspremiene, eller fordi man har en sykdom fra før man kjøpte forsikringen, som dermed ikke er dekket. Det er mange disputter som må avgjøres i rettssystemet, og da blir det enda mer ineffektivt enn det allerede er.

I Norge er situasjonen annerledes, her er alle dekket av helsevesenet, men man dekker ikke alt. Folk står i det som i valget ble beskrevet som en stadig voksende helsekø, på tross av at flere behandles enn noen gang før.

Problemet med begge disse systemene, om man skal dekke alt eller dekke alle, så fører det til en enorm kostnadsvekst. Det spiller liten rolle om kostnadene dekkes privat eller offentlig så lenge de opptar en stadig større del av BNP. Det er det store problemet, ikke at folk står i kø.

En enkel måte å fikse problemet i det norske aystemet på er å gi faste rammeoverføringer til sykehus og la dem avgjøre hva som skal gjøres. Da vil man kunne begrense kostnadene, men samtidig vil insentiveneffektene gå mot færre behandliger. Kan vi leve med det?

En ting er iallfall sikkert, sålenge det er mulighet for dekning vil folk stille seg i kø, og da er det et politisk problem. Obama er garantert ikke den siste amerikanske presidenten som sliter med helsereform.

Amerikaneren Bryan Caplan  mener at tilgang på bil, boareal og kjøttkonsum er gode mål. Andre i hans krets har tidligere foreslått tilgang på aircondition, privatskoler og generelt konsum.

Europeerne er ofte skeptiske til disse målene, kanskje på grunn av deres forventninger rundt resultatene. De foreslår mer postindustrialistiske mål som fritidskonsum. Arnold Klings kommentar til det er:

There are three blocks of time: market work, unpaid work at home, and leisure. Americanshave more market work and more leisure. Europeans do more unpaid work at home.What this means is the European GDP is understated, because the unpaid work at home does not count. But by the same token, European leisure is overstated in any measure that fails to take into account unpaid work.

Altså, det er ikke forskjeller i velstanden, men forskjeller i hvordan arbeid måles som er problemet.

Men hva kan være andre fornuftige mål? Man kan selvfølgelig ønske å bruke proxymål som utvikling. Energikonsum/BNP kan være et mål innenfor en forventet utviklingsakse, tilgang på tjenester er også det. Andel av konsumet som er import/BNP kan være et mål, men bør kanskje kombineres med andre. Hva med konsumtilbøyelighet som eget mål, er da høyt eller lavt konsum som andel av BNP bra?

Hva er deres forslag til å måle velstand over landegrenser?

I dag står 50 millioner amerikanere fullstendig uten helseforsikring og som en direkte følge av dette dør det et sted mellom 18 000 og 100 000 mennesker årlig av sykdommer som ville vært forhindret om man hadde hatt et offentlig helsetilbud. President Clinton var nærmest ved å gjøre noe med dette, men gikk på en stygg smell i den politiske prosessen som endte med at Demokratene mistet begge kamrene av kongressen i det påfølgende midterm-valget. Helsepolitikk er et svært hett tema da det berører kjernen til den ideologiske konflikten som underbygger amerikanske politikk, nemlig rollen til staten i det offentlige rom.

Barack Obama anser helsereform som høyprioritet, og tilbøyeligheten fra befolkningen for helsereform med en offentlig komponent er sterke enn noensinne.  Kostnadene øker fortløpende, og vil i fremtiden fungere som et hinder for en økonomi avhengig av å kvitte seg med formidable budsjettunderskudd påløpt i Bush-årene og under finanskrisen. President Obama har historisk høy oppslutning, og faktum at noe må gjøres virker klarere enn noensinne. Hva er så sjansene for endelig å fullføre hva Roosevelt startet med ’The New Deal’?

I denne anledningen vil jeg henvise videre til Hans Eirik Melandsø og undertegnedes vedlagte termpaper i ’Political Economy of Redistribution’ for en nærmere titt på problematikken.

US_HEALTH_CARE_REFORM

“Nineteen years ago, Jennifer Courter set out on a career path that has since provided her with a steady stream of lucrative, low-stress jobs. Now, her occupation — mathematician — has landed at the top spot on a new study ranking the best and worst jobs in the U.S.”

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com.

Metoden som ligger bak studien.

Hele lista på 200 jobber.

For større selskaper er situasjonen helt lik, greit nok man låner for å betale gjeld som forfaller, men man starter ikke opp noe når forventningsverdien er lavere enn rentakostnadene, og spesielt ikke i dårlige tider, når styret står over en for å sjekke at selskapet skal overleve.

Nei, usikkerheten i økonomien har tatt vekk sentralbankens evne til å være effektiv. Det kan være på tide med litt god gammeldags keynesianisme, kjøre på med litt høye skatter og trykke på med offentlig forbruk, inflasjonen tåler iallfall USA og man vil kanskje kunne forbedre noen veier, skoler og redde kapitalismen som idé.

USA kutter renta til nær null – nyheter – Dagbladet.no.