Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Unio, som fagforeninger flest, har et ganske forenklet syn på situasjonen. Det er i hovedsak to grunner til at den minkende avstanden mellom høyt og ikke høyt utdannede ikke er et problem. Først og fremst er det et tegn på et egalitært samfunn, et samfunn der alle er av lik verdi uansett utdannelse og bakgrunn. Det kan da ikke være et problem i seg selv.

Grunn nr to, som er enda viktigere, det begynner å bli en mangel på folk uten høy utdannelse. Yrkesfag og andre jobber hvor høy utdannelse ikke er nødvendig trenger også arbeidskraft. Det er viktig at vi har insentiver som virker mot å ta høyere utdanning. Insentivene for har i en årrekke vært svært sterke, nå kommer
korreksjonen.

Det som vil avgjøre lønnsnivå fremover, utover de sentrale lønnsforhandlinger, er fleksibiliteten for en arbeidstaker til å bytte beite når det går nedover i den ene eller andre sektoren. Da står dessverre mange av Unios medlemmer igjen som lønnstaperne og høyere utdannelse vil for mange ikke virke så fristende, og igjen gi
en god balanse i utdanningsnivået.

Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.

De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”

Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.

Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.

Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte.  Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Dette er bare vås. Først og fremst vil jeg si at jeg ser poenget til de som mener at studiestøtten og inntjeningsgrensen i større grad burde vært indeksregulert, men samtidig har mat og klær blitt billigere de siste årene. Skal man indeksregulere så må man indeksere på det som er faktiske utgifter for studenter. Så vil jeg si at hvis du tjener mer enn 120 000 i året, altså 50 prosent mer enn de samlede studielån og -stipendsutbetalinger, så trenger du ikke studiestøtte. Da kan du fint studere uten offentlig støtte.

Det flest klager på, spesielt i de urbane studiestrøk, er boligutgifter. Man klarer ikke finne noe som er billig nok. Alikevel er det mange ledige studentboliger i mange byer, og man kan ofte leie leiligheter sammen for godt innenfor den andelen av studiestøtten man har til bolig.

Man kan ikke alltid gå på byen og drikke champis, eller bo i en 60kvm leilighet når man tar en bachelor, men det trenger man heller ikke. Det finnes gode studenttilbud og studentrabatter nettopp fordi man ikke har spesielt god råd som student.

Det eneste jeg kan strekke meg til av økning, er å strekke utbetalingene til juni, istedet for å ha siste betalingen i mai. Det er mange studier som ikke er ferdig før godt inni juni, og hvis man studerer til 15. juni, så er det vanskelig å ha sommerjobb med lønnsutbetaling den samme datoen. dvs. istedet for 80 000, som det var for noen år siden, en ekstra månedsutbetaling på 6000 som gir 86 000, da er man i boks.

Selv om utdannelsen på mange skoler er gratis, kan det ikke være sånn at det er helt konsekvensfritt å velge å studere fremfor å jobbe. Da forsvinner insentivet til ikke å studere, som blir helt feil.

Noen andre om studiestøtte:

It’s All About Ingrid: Hva er viktig for meg?.

Studentene trenger 11 måneders studiestøtte | Grønn i Bergen: Sondre Båtstrand.

Vil ha 11 måneders studiestøtte – Universitas.

Stadig nærmere 11 måneders studiestøtte – NSU.

Forside – Lånekassen.

VG Nett| Dine Penger : Dette må du vite om studielån.

Studielån – Nettavisen økonomi.

Raser over forslaget til studiestøtte – VG Nett

Det klassiske eksempelet er helsetjenester betalt gjennom privat helseforsikring eller HMS som det heter i USA. Her har konsument (pasienten) og produsent (sykehuset) sammenfallende interesser. De vil gjennomføre mange og dyre tester og prosedyrer. Pasienten vil at sykehuset skal gjøre mest mulig for at han skal bli frisk, og sykehuset vil sende størst mulig regning. Betaler (forsikringsselskapet) ønsker derimot at regningen skal være minst mulig, men at pasienten skal bli frisk nok til ikke å koste mer senere.

Dillemmaet som oppstår er at det blir en kamp mellom de som står nært handelen og de som står langt fra. Forsikringsselskapet har insentiver til å si nei til alt som blir foreslått, mens sykehuset har insentiver til å ta blodpris for det som blir godkjent. Effektiviteten forsvinner ut vinduet.

En litt annerledes situasjon er situasjonen rundt LMS, learning management systems. Ida Aalen har engasjert seg i LMS-bruk på NTNU og i en fin post på bloggen hennes har hun gått gjennom endel problemer med utformingen til It’s learning, som sammen med Blackboard og Class Fronter er norges mest brukte LMS-systemer.

Problemet i den kommersielle modellen her er at de to store gruppene med brukere ikke har sammenfallende interesser, og at ingen av disse kommer frem i forhandlingene mellom selger og kjøper, henholdsvis IT-selskapet og skolen. For skolen gjelder ting som pris, service og små administrasjonskostnader, mens for studenter og lærere er alfa og omega brukervennlighet til enhver pris.

Løsningene på disse problemene synes å være ganske tydelige, men ikke uten betenkeligheter. Det enkleste effektivitetsløsningen på begge problemene er at bruker betaler. Det kan by på interessante problemer. I helsedekningen kan man si

1. Alle betaler selv
2. Alle får en viss sum av staten til å bruke på helse
3. Staten betaler uten konflikten, men setter kost-/nyttekrav.

Å betale selv er det mest effektive, men folks tilgjengelige inntekt varierer såpass mye at det vil ekskludere noen fra dekningen. Fast sum fra staten er ikke optimalt siden noen brekker en fot, andre får kreft mens andre igjen bare ikke blir syke. Hvordan skal man finne denne gitte summen, hva når pengene er brukt opp og man fremdeles er syk? Det mest effektive, som ikke er i stor grad usosialt er at staten tar regningen, men at man opererer innenfor gitte kost-/nyttefunksjoner. Dagens finansiering i Norge er sånn, med en stykkprisfinansiering, som fører til en stor vekst i helsebydsjettet, men mindre enn ved den private forsikringsmodellen. Hvis den veksten blir for stor og går på bekostning av pasientene, må man kanskje tilbake til kun faste overføringer og de budsjettmaksimeringsproblemene det måtte føre med seg.

For LMS er brukerbetaling selvsagt mulig, men hva hvis halve klassen ikke vil betale, mens skolen fremdeles har plikt til å tilby undervisningsmaterialet, det blir fort tungvint. Problemet her er å gi produsenten insentiver til å høre på brukerne. I informatikkens verden er dette problemet løst ganske elegant. Man gjør brukerne til produsenter gjennom open source løsninger. Ved at skoler, enten hver for seg eller sammen, legger ressurser i å utvikle åpne løsninger istedetfor å kjøpe ferdige løsninger, vil man som bruker kunne påvirke produksjonsprosessen direkte. Norske universiteter alene sitter på så mye programmeringsressurser at et sånt prosjekt vil kunne bli veldig bra. Når du da legger til det som finnes utenlands kan et sånt prosjekt bli det WordPress er for blogger.

Det er altså ikke umulig å løse denne typen problemer med markedet, det er bare vanskelig å velge en løsning.

1. Non-profit stiftelse, gjerne etter BI-modellen.
2. Den er 50-50 statsfinansiert og privatfinansiert, staten støtter med inntil 85 prosent av kostnaden til en elev i den offentlige skolen, så må det være privat finansiering av resten. Foreldrebetaling vil selvfølgelig være en viktig inntektskilde, men også avtaler med næringslivet. Den vil også i samarbeid med næringslivet tilby stipender til lavinntektsbarn med potensiale. Dette går ikke fordi hvis skolen skal ha statstilskudd kan elevene ikke koste mer enn i den offentlige skolen, da vil staten dekke 85 prosent, mens foreldre kan dekke 15 prosent [LINK].
3. Den har  lærere som får bedre betalt enn i offentlig skole, og med færre undervisningstimer og mer forberedelsestid i arbeidstiden. De har ferie på lik linje med andre arbeidstakere, men vil kunne stå friere til å velge når den ferien tas, uavhengig av elevferier, kommer tilbake til det punktet.
4. Hyppig bruk av lektor II og andre lærekrefter fra utenfor tradisjonell lærerstand.
5. Den er ikke basert på noen spesiell pedagogisk retning, den kan prinsipielt tilogmed bruke samme pensum som offentlig skole, men den er vanskeligere og mer arbeid. Man vil altså i løpet av skolegangen komme gjennom mye mer enn andre skoler. Ikke alle vil klare dette, men hjelp vil bli tilrettelagt for de som ikke klarer det. Inntak vil kreve opptaksprøve og intervju. Dette er vanskelig gjennomførbart i forhold til loven som kun åpner for spesielle skoler, og eliteskoler ikke er inn om dagen [LINK].
6. Skolen går fra 8 til 16 hver dag, med mulighet for korps/sport/idrett etter skolen, ikke ulikt amerkansk modell. Man har oppdelt året i trimester, tre perioder hvor målet i et trimester i hovedsak er å dekke like mye som en offentlig skole dekker på et semester. I tillegg tilbys det sommerskole hvor man har mulighet for en mer praktisk fordypning i enkeltfag, gjerne med en kreativ tvist, ev. ekstraundervisning i enkelte fag. Lærerne vil derfor kunne jobbe om sommeren om ønskelig, så vil man fordele noen vikarer når det er behov for det ved læreres ferier i løpet av året. Man vil ta bedriftsmåten til å løse praktiske utfordringer.
7. Rektor har en sterk stilling, med stor frihet i personalspørsmål. Fagledere skal ta vare på de faglige spørsmål i anledning personalet. Lærerne vil møte ekstra sterke krav i hverdagen, men vil samtidig få mye autonomi. Være fri til å sette opp en fagplan i henhold til anerkjent pensum.
8. Skolen har, iallfall på videregående nivå nær kontakt med høyskoler og universitet. Tilbyr gjerne universitetskurs til elevene, med mulighet for å ta dem på universitetet/BI/høyskole.
9. Den er godkjent i et system der det er vanskelig å komme gjennom hvis man ikke har et godt utarbeidet læringsopplegg. Et system tømt for politisk ambisjon, men med god faglig innsikt.

Dette er selvfølgelig bare en skisse av min drømmeskole, og ikke sånn den faktisk vil se ut. Men som man ser, det er ikke gitt at min drømmeskole vil komme til liv under den gjeldende privatskoleloven, men en skole som oppfyller disse kravene er ikke dum og burde kanskje ikke være forbudt.

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgt ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

I disse dager kuttes studietilbud med hagesaks på Blindern. Revidert statsbudsjett gjør ikke situasjonen bedre. Alle våre tidligere studiekamerater merker på kroppen at undervisning kuttes og forelesere overbelastes. Studenter nedprioriteres i jaget på å få kronene til å strekke til.

Men, blant surfesveiser og gullsneakers lever det en gjeng statsvitere i lykkelig uvitenhet hva disse kuttene angår. Masterstudentene i politikk og økonomi på BI får et bedre undervisnings- og oppfølgingstilbud enn man fikk på SV-fakultetet selv før kuttene. Ikke bare har man en tett oppfølging med veileder for masteroppgaven, men døren er alltid åpen hos noen av landets beste forskere innen offentlig administrasjon og internasjonal politikk.

Å betale for utdannelsen er ikke så verst, når man slipper samlebåndsmentaliteten som dessverre er i ferd med å bygge seg opp i det offentlige utdanningssystemet. Med små klasser og fokus på praktiske oppgaver kan BI skilte med en helt annen individuelt tilpasset hverdag enn de større instituttene i det offentlige.

De fleste av masterstudentene på politikk og økonomi kommer fra offentlige høyskoler og universiteter, mange fra UiO, og det er ingen tvil om at BIs tilbud har vært en positiv overraskelse for de fleste av oss.

Som navnet tilsier er politikk og økonomi, eller political economy som retningen er mer kjent som, et smalere og mer spesialisert studium enn man får på SV-fakultetet. Dette er et masterstudium som passer vel så bra for samfunnsøkonomer og sosiologer som for rene statsvitere. Kom dere ut av den anonyme hverdagen og velg et masterstudium uten påvirkning fra offentlige kutt.

Mitt forslag, og det er sikkert andre som har ment dette før meg, er at man setter opp en mer autonom skole. Rektor er ansvarlig for skolens kvalitet og rapporterer til gjeldene myndighet. For grunnskolen er dette kommunen og for VGS er dette fylkeskommunen. Da er det opp til kommunen å avgjøre om rektor gjør en god eller dårlig jobb, og om den må fjernes eller kan beholdes. Ut over dette bør rektor stå fritt til utforme sin skole innenfor gitte budsjett- og læringsrammer. Læringsrammene bør også være ganske åpne. Selv om jeg ikke er for nasjonale tester, fordi de vridende effekter de har på undervisningen kan være uheldig, kan det forsåvidt være en grei evalueringsform for oppnådde læringskrav hvis det er gjort ordentlig.

I tillegg må insentivene tilrettelegges for både lærer og rektor. Først og fremst må lærerne lønnes riktig. Som nevnt i et tidligere innlegg, så tror jeg ikke høyere lønn er løsningen, spesielt ikke i grunnskolen. Men, for at man skal få et velfungerende arbeidsmarked for lærere, så må man betale riktg, altså holde seg til vanlige offentlige overtids- og avspaseringsordninger. Det kan selvfølgelig være nødvendig med enkelte restriksjoner på avspaseringsordninger, men det kan avgjøres og tilrettelegges lokalt. Fordelen med en sånn ordning er at rektor vil da stå med valget å betale overtid eller ansette en ny lærer om det er behov. I tillegg vil man kunne bruke større deler av skoleferie til planlegging på dagtid, samt det vil være insentiv mot å la lærerne holde på for lenge på kvelden.

En  ulempe for rektor med et sånt system er ansvarsfordelingen. Dersom kommunen er misfornøyd, er det rektor som må ta de vanskelige avgjørelsene om advarsler og oppsigelser. Samtidig vil budsjettoverskridelser lettere kunne “straffes”, ettersom man kan sies opp som rektor om man ikke klarer å holde seg innenfor gitte budsjettrammer.

En ulempe for systemet og dermed for politkerne som skal vedta et sånnet system i Stortinget er at det vil potensielt kunne ramme enkeltskoler og man vil få større forskjell mellom skoler med flink og dårlig rektor.  Jeg tror alikevel at de dårlige ikke er verre enn i dag, og de gode er vesentlig bedre enn dagens system. Da blir det jo en paretoforbedring.

I et land med gratis og sterk høyere utdannelse tror jeg ikke at forskjeller skoler imellom er et stort problem sålenge de som er nært problemene er de som tar avgjørelsene. Man er dermed også i stand til bedre å kunne behandle alle unntakstilfellene som dukker opp i en elevhverdag bedre fra lærerhold, om den eneste man trenger å forholde seg til er rektor og foreldre, ikke departement og enkeltpolitikere.

En bedre ordning for enkeltskoler vil gi rekrutteringsmuligheter for småbygdeskoler utkantnorge. Den kan gi lærerutdanningene det boostet de trenger.

Under en mer autonom skole tror jeg at vi kan oppnå praktiske kompromisser som ellers vile vært umulige under sentrale styringer. Den eneste som kan og bør styre en skole og dens innhold er noen nær skolen, hvem er vel nærmere enn rektor?

Det er to svakheter med denne teorien, hvis man skal prøve å forbedre lærerstaben i norske skoler. For det første forutsetter den mobilitet. Man må enkelt og uten særlige kostnader kunne flytte fra et yrke til et annet. For det andre forutsetter den full informasjon. Den som ansetter må lett kunne bestemme hvem som er gode og hvem som er dårlige lærere, ikke bare i ansettelsesøyeblikket, men på sikt.

Den første forutsetningen er ikke en ubetydelig en. I grunnskolen må man ha gode pedagogiske evner, evner som ofte kommer med en pedagogisk utdannelse. Hvis jeg skulle blitt en bra pedagog i grunnskolen, måtte jeg minst tatt praktisk-pedagogisk utdanning, helst kanskje allmennlærerutdannelse på en høyskole. En slik utdannelse er tidkrevende og vil ofte forutsette kraftig nedgang i lønn for en som allerede jobber.

Den andre forutsetningen er like problematisk som den første. Den som ansetter må ta hensyn til to hovedpunkter, kvalitet og tilpasning. Kvalitet som lærer er vanskelig å bedømme, iallfall i en ex ante evaluering. Skal den som ansetter ha noe å dømme ut fra kan det foreslåtte traineeprogrammet være en god løsning. Lengre prøvetid kan også være bra.

Tilpasning er også viktig, at den nye læreren utfyller den eksisterende staben på en fornuftig måte. I likhet med kvalitet, vil tilpasning ikke bli påvirket av endring i lønn spesifikt. Derfor må en eventuell lønnsreform kombineres med en desentralisering av ansettelsesprosessen som jeg vil komme tilbake til senere.

At en lønnsøkning kan rekruttere lærere fra andre yrker er forsåvidt greit, men vil den også hjelpe til med rekrutteringen av studenter? Jeg tror ikke studenter er veldig opptatt av lønn i fremtidig yrke, og selv om man antar rasjonalitet er det selv med en kraftig økning langt igjen til mange andre yrker med vel så lang arbeidstid.

Selv om en lønnsøkning kan være viktig for å få enkelte yrkesgrupper til å bli lærere tror ikke jeg det er løsningen for å forbedre skolevesenet i Norge i dag.

Poenget med en lektor II er ca det samme som professor II. En deltidsstilling, ofte 20 prosent, som benyttes til å hente inn folk fra andre steder enn lærestedet selv. Man kan foreksempel se for seg en bygningsingeniør undervise mattematikk, en advokat eller dommer undervise rettslære, en sentralbanksjef undervise samfunnsøkonomi osv.

Det er selvfølgelig ikke for å undergrave lærernes stilling, men for å maksimere elevenes nytte man gjør dette. Det skader selvfølgelig heller ikke at samfunnet som helhet får bedre innblikk i hva lærerne gjør i løpet av et år.

Å hente inn gjestelærere er selvfølgelig mest hensiktsmessig på videregående nivå og i enkelte fag på ungdomsskolen. I grunnskolen generelt er det viktig å huske på at allmennlæreren er det viktigste verktøyet man har og at allmennlærerutdannelsen krever flinke studenter som det settes krav til.

Nå er det snart tid for å søke på masterprogram for de som er ferdige med bacheloren sin. Hvis noen statsvitere eller samfunnsøkonomer, eller for den saks skyld alle andre, leser dette nå, så vil jeg anbefale å søke på politikk og økonomi master’n på BI. Det er et velutviklet program med veldig mange spennende fag.

Å være samfunnsfaglig student på BI er ganske morsomt, kanskje mest fordi man har et ganske annerledes forhold til akademia enn det businessstudentene har. Det er lett å merke når man tar fag sammen med studenter fra andre program, kanskje spesielt siv.øk.programmene. I enkelte fag, som Torger Reves strategifag, brukes dette som en styrke. Man klarer å kombinere businessfagenes og samfunnsfagenes styrker, og plukke ut det beste fra begge.

Det som derimot er ulempen med MSc på BI er de fagene som er felles for alle masterstudentene. Det blir ofte kompromisser som går på bekostning av faglig utbytte. Som hovedeksempler vil jeg dra frem metode- og statistikkfagene. Dette er to fag som burde være viktige for ledelsen, og som burde være tilrettelagt på en bedre måte.

Metodefaget er visstnok under utbedring. Etter tre år med prøving og feiling, ser det ut til at det faget desentraliseres og tilpasses den enkelte fagretning. Det er helt klart en fordel fra tidligere år, når finansstudenter, organisasjonspsykologer og samfunnsvitere skulle prøve å forholde seg til samme pensum og samme undervisning.

Statistikkfaget er mye av det samme. Det er oppdelt i to deler, en med økonometri og en uten. Jeg ahr ikke personlig erfaring med den med økonometri, men jeg blir fortalt at den er svært bra. Den uten økonometri har bare én stor mangel. Den dekker for stor bredde. Det gjør at man ikke i stor nok grad får en lært hva statistikken egentlig går ut på. Det har klart potensiale, men kommer man til det faget uten å kunne noe særlig statistikk, går man derfra nesten likedan.

Nå ble det visst endel negativt, men denne mastern er svært bra. Den gir en god innsikt i de politiske prosessene som foregår i verden, både på et teoretisk og et praktisk nivå. Teorier som medianvelgerteoremet og nash-likevekter, rent-seeking og nash-likevekter, liberalisme og realisme er både interessante og spennende, og bygger opp en faglig styrke hos studentene. Noen av Norges ledende forskere underviser disse, med stor vekt på ny og grensesprengende forskning.

På et mer praktisk plan får man god innsikt i de politiske prosessene i EU, og man utforsker forholdet mellom regionale, nasjonale og overnasjonale interesser.

Jeg vil anbefale alle som ønsker en master i statsvitenskap eller samfunnsøkonomi, men som vil gjøre noe litt annerledes enn det som tilbys på de tradisjonelle skolene, å søke på Master i Politikk og Økonomi på BI.

Tillegg: Dette studiet er ikke enkelt, det krever endel arbeide og vil gi deg frustrasjoner, men som en som er ferdig kan jeg si at det er absolutt verdt det. Det gir en innsikt og erfaring som er gull verdt når man kommer ut i arbeidslivet.

Les mer:

BI-studenten bedre enn sitt rykte- Meninger – Debatt – Aftenposten.no.

SV mener man må hjelpe prostituerte som ønsker å gå bort fra dette verdens eldste yrke ved å gi dem en sluttpakke, i likhet med andre bedrifter. Dette er kanskje en av de beste ideene å komme fra den fronten på veldig lenge, så lenge det gjøres på riktig måte.

Først og fremst må man ha et ordentlig tilbud, ikke bare slenge dem en bunt penger og si lykke til. Man må ha oppfølging og sette krav, samtidig som man åpner mulighetene for utvikling av kompetanse. Det er mye staten bør holde seg utenfor, dette er ikke en av de tingene.

En god sluttpakke, selvfølgelig utviklet i samarbeid med brukerne, kan være opplæring tilpasset utdannings- og ambisjonsnivå, videregående opplæring i omsorgssektoren, tilbud om studiekompetanse, hvis krav til studiekompetanse eller realkompetanse oppfylles tilbud på lik linje med nye studenter, selv om man er eldre enn maks aldersgrense på endel goder. Hvis skole ikke er helt greia, finnes det lærlingeordninger ut over den tradisjonelle veien. Man må få hjelp med eventuelle rusproblemer, boligproblemer og lignende.

Det er viktig at man ikke mister fokus, og bare slenger penger på problemet, da løses det aldri. En naturlig ting å spørre seg selv er om ikke andre vil kunne misbruke et sånt system, andre som ikke er prostituerte. Mitt svar er bare å la dem gjøre det, benytt dette som en mulighet til å gi alle som vil en ny start på livet, ikke bare de som er prostituerte, men alle som har havnet på det sagnomsuste skråplanet. Man trenger ikke engang differensiere på kjønn, det er ikke som om det er lettere for menn å komme på rett kjøl i dagens samfunn.

Hvis et sånnet program virker, noe man vil måtte være forberedt på at det ikke nødvendigvis gjør for alle, vil man ikke bare redde mange skjebner, men også potensielt spare masse i trygdeutbetalinger på sikt.

Jeg ønsker SV lykke til, og håper de andre partiene ser nytten, både sosialt og økonomisk.

“Nineteen years ago, Jennifer Courter set out on a career path that has since provided her with a steady stream of lucrative, low-stress jobs. Now, her occupation — mathematician — has landed at the top spot on a new study ranking the best and worst jobs in the U.S.”

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com.

Metoden som ligger bak studien.

Hele lista på 200 jobber.