Posts Tagged ‘Valg’

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

Monday, April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

De grønne har gått i konsumfella av

Tuesday, September 8th, 2015

Et av partiene som virkelig har fosset frem i Norge er Mijøpartiet de grønne. Med en ikke-sosialistisk, liberal og sterkt miljøfokusert politikk har de klart å sette dagsorden i svært stor grad i forkant av valget. De andre partiene har måttet diskutere sakene De grønne fronter. Men, De frønne selv har ikke tjent så mye på disse sakene som de kunne ha gjort, og årsaken til det er ganske enkel. Når de er flinke på selve miljøsiden består partiet i hovedsak av uerfarne politikere og de har en grunnleggende idealisme som ofte overskygger pragmatismen som fanger den jevne velger.

Den største saken deres, som er den aller enkleste å angripe, er deres tanke om lavere forbruk. De grønne sier at om man skal klare å redde miljøet for de som kommer etter oss, må vi forbruke mindre enn i dag. Da kan enhver representant enkelt si at “De Grønne vil at du skal få det verre enn du har det i dag. At du skal dårligere enn den eksisterende velferden.” Og de andre partiene har rett, det er nettopp det det betyr. Problemet er bare at det er ikke sant. Vi må ikke forbruke mindre, vi må ikke redusere nytten, velferden, gleden vår for å redde miljøet. Vi må bare endre konsumet vårt til et mer effektivt og miljøvennlig konsum.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant, men det er det ikke. Og du gjør det allerede i dag. La oss ta et eksempel. Jeg konsumerer mer film i dag enn for 10 år siden, men jeg har ikke kjøpt en DVD på mange år. Jeg har altså mye høyere nytte enn på mange år, uten å bruke petroleumsbaserte plastprodukter. Samme gjelder for transport. Bussen jeg tar er hybridbuss, t-banen er elektrisk, når jeg låner mine foreldres biler er de enten el eller hybrid. Å gå fra bil til sykkel er kraftig reduksjon i nytte, men å gå fra bensinbil til elbil er ikke. Ikke å utbygge E18 inn til Oslo er i beste fall ikke å forstå utfordringene i Oslo, og i verste fall å ødelegge for en ordentlig miljøsatsing.

Skal vi ha en miljøsatsing som virkelig gjør en forskjell, må vi ikke prøve å begrense folks forbruk, men insentivere til forbruk som er mindre miljøfiendtlig. Lag mer vei, men begrens det til hybridbuss og elbil. Kun tillat elkjøretøyer innenfor Ring 2, eller aller helst Ring 3 i Oslo, det inkluderer lastebiler, busser og taxier. Avgiftsdifrensier fysiske og digitale produkter. Full moms på bøker, null moms på ebøker f.eks. Samme med aviser, musikk, film etc. Innfør en høy, forutsigbar miljøavgift som man kan innovere seg ut av ved å lage miljøvennlige produkter. Det holder ikke å subsidere miljøtiltak, man må også straffe miljøfiendtlig oppførsel.

Ikke forvent at folk vil konsumere mindre, kjære De grønne. La oss heller lage et samfunn der det å konsumere mer faktisk redder planeten vår.

Det gode FrP – Elitepartiet i partiet av

Monday, August 17th, 2015

Jeg har tidligere skrevet om FrP. Det er et yndet emne for mange, mest fordi de er så morsomme. Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde er gjengen som vi i akademikerkretser ler av. Gjengen vi som akademikere ser ned på, rister på hodet og sier at “hadde folk bare utdannet seg, så ville de aldri stemt på FrP.” De går ikke an å debattere med, fordi ikke bare har de andre meninger, men forutsetningene for deres meninger er så langt ute i skogen at det ikke går an å forholde seg til. Men det er ikke sånn at dette gjelder hele FrP. Fordi det finnes et parti i partiet. En gjeng som er mye mer akademiske og som man kan forstå at folk stemmer på. Og aldri har det vært klarere enn da FrP skulle forme Regjering.

Da FrP skulle forme regjering sammen med Høyre ble det veldig tydelig at det er stor forskjell på hvem som er tydelige karakterer i valgkamp og i opposisjon, og hvem som er spiselige for Regjeringsarbeid. Siv Jensen måtte selvsagt med, ikke bare fordi hun er leder, men fordi hun spiller balansen mellom kjernen og de flinke i partiet veldig godt. Med seg fikk hun noen av de flinkeste i partiet, Ketil Solvik-Olsen (samfunnsøkonom), Anders Anundsen (Jurist), Sylvi Listhaug (Lærer, med praktikanterfaring fra US House of Rep’s), Tord Lien (Hovedfag historie), med tillegg fra Solveig Horne som erfaren regional, nasjonal og internasjonal politiker og knytning til kjernen med Robert Eriksson, en annen erfaren regional og nasjonal politiker. Da disse gikk inn i regjeringen fikk de føre politikk. Ikke den politikken enkelte av oss forventet, men god liberalistisk politikk. Det handler om privatisering, effektivitet, skatteletter og kompetansestyring. Det handler om private aktører i offentlig finansierte tjenester og mer vei for penga. Og mens Per Sandberg står på sidelinja og sutrer jobber Horne for økt kompetanse i Barnevernet, Solvik-Olsen bygger vei som aldri før, godt hjulpet av Statssekretær Bård Hoksrud. Ting går bedre enn noen hadde forestilt seg. Det er ikke et spor av maktarroganse, her skal vi sørge for at om vi ikke får være så lenge, så skal iallfall den politikken som er våre hjerter nær gjennomføres. Ikke alle er enige med politikken, deriblant meg, men det er iallfall en helhetlig, solid politikk som lett kan settes i den vanligvis amerikanske båsen “small government conservative” eller “libertarian” med en norsk vri.

Så hvorfor forblir denne elitegruppen i partiet som består av så mange flere Ellingsener og Sandberger enn Listhauger? Vel, for å oppsummere det i ett ord, stemmer. Alene ville de ikke bare vært på marginen, men de ville bare vært nok et forsøk på få et DLF på beina igjen. Det er ikke rom for dem i det norske politiske spekteret på egenhånd. Og det vet denne gruppen. Fordi mens hverdagen i regjering går på skinner, så er med ett hverdagen tilbake, det er valgkamp igjen.

Plutselig er det ikke den lille eliten i partiet som skal gjøre jobben sin lenger, man må aktivere kjernen. Man må sørge for at de som ikke forstår hvorfor offentlig privat samarbeid har gode og dårlige sider, men i hovedsak er en litt kompleks måte å privatisere tradisjonelt offentlig ansvar og dermed må vurderes individuelt fra sak til sak, kommer seg til valgurnene og stemmer på sine lokale Per Sandberger. Da må man skremme med Ap og SV, man må skremme med høye skatter, bompenger og ikke minst innvandring. Man trekker da de samme flinkisene foran kamera for å forsvare en politikk som ikke står i tråd med den politikken som føres av Regjeringen. I Syria-saken må altså statsrådene forsvare en valgkamp som går direkte mot sin egen regjering. Da får man svar som “Spørsmål om partiets valgkampmateriell må du rette til Frps partiorganisasjon” fra Solveig Horne eller Solvik-Olsens

Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.

Og de andre partiene gleder seg. Fordi de vet at det er her de sikrer sin egen base. Og vi kan bare håpe at de etter kommunevalget går tilbake til sine regjeringskontorer og fortsetter politikken sin uten å ha gjort ubotelig skade på troverdigheten til Regjeringen.

FrP må i all overskuelig fremtid fortsette denne linedansen. For å forbli relevante må de holde på kjernen, og for å forbli spiselige for sin regjeringspartner og få gjennomført sin politikk må de ha en elite på toppen. Folk som kommer ut av FpU med Ayn Rand-lektyren i orden, som har gått på Civita-akademiet, har mastergrader i samfunnsøkonomi, juss, finans og mer, styrker elitegruppen i partiet. Folk som tidligere FpU-leder Ove Vanebo (jurist), Statssekretærene Cecilie Brein-Karlsen (økonom), Vidar Brein-Karlsen (jurist), Hanne Maren Blåfjelldal (samfunnsviter), Kristian Dahlberg Hauge (Sivilingeniør) og flere gir håp for at også en fremtidig FrP-regjering vil være mer Ketil Solvik-Olsen enn Per Sandberg.

Hvem spår best? – Presidentvalget 2016 av

Friday, May 15th, 2015

Det er snart tid for å snøre valgstøvlene igjen. Ja, ikke til kommunevalget i Norge, men til den store festen. Presidentvalget i USA i 2016. Nok en gang har vi ingen sittende president som kan stille, vi har et spennende felt med ytre høyre dekket av Ted Cruz og venstresiden dekket av vår alles kjære sosialdemokrat Bernie Sanders, med spennende kandidater som Carly Fiorina, Marco Rubio, Hillary Clinton og Jim Webb i midten. I min bok er det viktigste å følge med på hvilket parti som tar det, og da er det ingen meningsmålinger som slår “Winner takes all” hos Iowa electronic markets.

Universitetet i Iowa har satt opp en gamblingside hvor man kan spille på hvem som vinner valget i 2016. Man kjøper “aksjer” i hvem man tror vinner valget og ved avgjort valg får man en utbetaling. Konseptet er ganske enkelt. Man kan handle på to måter. 1. man kan kjøpe to andeler samlet, en Demokrat- og en Republikanerandel, for en dollar. 2. Man kan kjøpe noen andres andel for en pris man byr på. Hvis du har en andel for det partiet som vinner, så får du utbetalt en dollar. Ganske enkelt. Spørsmålet blir da, hvor mye er du villig til å betale for den dollaren utbetalt?

HVa er så nytten av dette, er det ikke bare lotto? Nei, det er ikke helt lotto. Fordi, om du kan null om politikk, så kan du kjøpe og ha flaks, men om du kan litt om politikk har du en liten fordel. Og kan du mye om politikk har du en kjempefordel. Du kjøper f.eks. 100 dollar med 50/50, selger det partiet du tror vil tape tidlig, mens det er verdt rundt 50 cent, og holder på det partiet du tror vil vinne til slutten. Eller, enda bedre, om folk flest tror det motsatte av deg, så kan du kjøpe billig bare de andelene du tror vil vinne, og så få utbetalingen. Du kan spille på det faktum at det alltid kommer noen politiske skandaler, alltid dukker opp noen skjeletter i skapene, det er mye å spille på.

Disse effektene gjør at de som investerer har bedre kunnskap om valget enn menigmann. De lar seg ikke farge av kortsiktige bevegelser på samme måte som meningsmålingene. Og dess flere som spiller, dess mer kunnskap legges inn i dette markedet. Vi vil altså kunne få en svært nøyaktig prediksjon veldig tidlig.
IEM Graph
Så, hva er scoren? Vel, i begynnelsen av mai 2015, for et valg som skjer i 2016, så leder Demokratene. En Demokrat-andel handles 13 mai for 56,5 cent og en Republikaner-andel for 43,6 cent. Det er ikke gitt at dette er riktig, men jeg tror iallfall at det er et godt signal om at Republikanerne må ta noen grep om de i det hele tatt skal klare å dra denne i land.

PS. Det er ikke så enkelt å spille på IEM fra Norge, men det er iallfall interessant å følge med på.

Les mer her:
Wikipedia om Iowa Electronic Markets
Wikipedia om Prediction Markets

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

Thursday, June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Sosialmediastrategi er feil fokus – om valg og salg av

Friday, June 7th, 2013

Vi hører til stadighet at sosiale medier bare blir viktigere og viktigere. Det hører vi både fordi de som livnærer seg på å hjelpe oss med sosiale medier er veldig aktive både i nettopp sosiale medier og i mer tradisjonelle medier, og fordi det faktisk er sant.

Når flere blir aktive brukere av sosiale medier, går prisen på å nå ut til en potensiell velger, kunde eller rekrutt ned. Ikke bare synker prisen, men muligheten til å nå endel mennesker som eller kan oppleves som vanskelige å få tak i går også drastisk opp. Disse faktorene gjør at enhver leverandør av digitale tjenester, det være seg en intern markedsavdeling, et reklamebyrå eller annet digitalt byrå, vil anbefale tilstedeværelse for de fleste firmaer.

Det er nok kanskje litt for enkelt å si at flest mulig firmaer må være på sosiale medier, og iallfall urettferdig å si at alle byråene vil anbefale dette, spesielt etter return on investments (ROI) ble det store in-temaet i fjor. At et firma må ha et aktivt forhold til ROI betyr ikke nødvendigvis at man skal måle absolutt alt, men det betyr at man må kjenne sin egen betalingsvillighet og man må kjenne sine egne kostnader og inntekter. Men, det har vi dekket tidligere.

Det som er interessant nå, er å si noe om hvorfor så mange firmaers strategi på sosiale medier feiler. Hvorfor klarer man ikke å selge mer, rekruttere flere eller samle flere stemmer på sosiale medier? Hva er det som gjør Twitter-feeden til Helga Pedersen mindre interessant enn feeden til Torbjørn Røe-Isaksen? Hvordan har bittelille Miljøpartiet De Grønne (MDG) vokst veldig de siste årene, hvordan har de blitt twitter- og facebookvinneren i det politiske landskapet?

Det hele handler om strategi. Til forskjell hva mange vil si handler det ikke om strategi på sosiale medier. Det handler ikke om hvilke sosiale medier man skal og ikke skal være på, om hvor ofte man poster, hvor mye man svarer folk eller hvor mye penger man bruker på eksterne byråer. Alt det er i ROI-diskusjonen, men det er ikke hva en strategi handler om, det handler om hvordan forholdet til kunden er.

Det viktigste steget er å kartlegge hvordan man selger og hvordan man ønsker å selge. Det viktige er hvordan, i en større dekkende salgsstrategi, man kan bruke sosiale medier til å forsterke det båndet man allerede har til kunden. Hvordan man kan opprette mer av den type bånd man ønsker, ved bruk av alle kanaler, inkludert sosiale medier. Et godt eksempel i politikken er om man ønsker å ha personlig kontakt med velgerne eller ikke. Ønsker man å være tilgjengelig, så må man være det både på gata og på sosiale medier. Ønsker man derimot å ha en offisiell partilinje å forholde seg til, uten den tette kontakten til den individuelle toppolitiker, så har man lavere lokalpolitikere på stands i gata, man gjør rammene mer offisielle, og man har en partikonto som den som opprettholder dialogen på sosiale medier. Det som skjer i dag er at man får en veldig blanding. Politikere som forventes å være politikere også på nett, opptrer som privatpersoner uten tanke på konsekvenser. Noe man både ser med lokalpolitikere og rikspolitikere. De poster på facebook og twitter uten tanke for hvordan ventende journalister og velgere vil ta meldingen, gjerne helt utenfor gjeldende partilinjer. På den andre siden har man partier som prøver å nå sine målgrupper med helt feil medium. Er man KrF og har en aldrende velgermasse, er det kanskje ikke blogg som er løsningen. Kanskje man skal prøve å bruke sine ressurser på å nå ut gjennom tradisjonelle medier som aviser og tv.

I business ser man det enda bedre. Er man et selskap som selger business to business (B2B), så må mn først kartlegge hvem man selger til og hvordan. Selger man relativt små prosjekter eller produkter, som utgjør små investeringer, til folk man allerede kjenner, så er facebook kanskje en helt glimrende salgskanal. Kanskje tilogmed bedre enn å ringe for å pushe samme produkt. Driver man med cold calls til gründere og andre små bedrifter, kan twitter være en kanal til å skape introduksjoner. Man kan bruke sosiale medier til å skape fysiske møter med potensielle kunder. Driver man butikk er instagram en mulighet til å vise frem produktene sine. Selger man derimot større investeringer, enten i IT-infrastruktur, fysisk infrastruktur eller store konstruksjonsprosjekter, er det ikke sikkert instagrambildene av ingeniører i arbeid vil gjøre noe for salget. Da må man bruke alle ressursene på å bygge andre typer relasjoner til sine potensielle kunder. “Hvorfor skal jeg være på facebook?” Hvis du ikke kan svare på det, så skal du nok ikke være der.

Det er likevel noen viktige roller for sosiale medier selv i store bedrifter, og det er tredelt. Først er det til rekruttering. Det er ganske rett frem, ha en side på facebook, ha en tilstedeværelse på linkedin, sånn at de mest attraktive arbeidstakerne legger merke til selskapet og søker på jobb der. Den neste er merkevarebygging. Ved å ha en positiv tilstedeværelse i alle medier, vil man knytte selskapet til positive følelser. Det er ikke sikkert at å sponse lokalfotballaget vil føre til flere salg direkte, men det er lettere å akseptere et bud om man smiler når man ser navnet på budgiver. Den tredje og kanskje mest oversette, men jeg vil si viktigste, er å gi de ansatte en positiv sosial arena til selv å promotere selskapet og dets verdier og ideer.

Det er her MDG har gjort det så bra. Deres offisielle konto publiserer og diskuterer, men de har klart å skape en veldig positiv kultur for enkeltmedlemmene til å debattere i sosiale medier. De har programmet lett tilgjengelig og de har tilogmed skrevet egne notater for spørsmål som ofte dukker opp i nettdebatter. Det er selvsagt flere partier som har klart dette. Ap lar de lavere på rangstigen ta debatten, gir ut informasjonsmateriell, og lar de lenger opp stå for mer enveiskommunikasjon. Med klare enkeltunntak. Poenget er at MDG, bevisst eller ubevisst, har en enkel og klar kommunikasjonsstrategi som fungerer veldig bra for et lite parti i vekst. De har skapt en positiv arena som ikke koster veldig mye i kommunikasjonsrådgiverlønn. Mange bedrifter kan lære av dem.

Hvorfor jeg ikke kan stemme til høsten av

Thursday, June 6th, 2013

La meg si først som sist, jeg er medlem i Arbeiderpartiet. De har en sosialpolitikk jeg mener er viktig og riktig for å sikre økonomisk vekst og velferd. Ap har flinke folk, som gjør en god jobb i regjering, og jeg kommer ikke til å stemme på dem til høsten. Jeg kommer faktisk ikke til å stemme på noen som helst til høsten.

Årsaken er enkel, vi trenger ikke fortsatt rødgrønn regjering. Faktisk, så trenger vi desperat å gå bort fra rødgrønn regjering. Det vi trenger mer enn noe annet er å få våre gode gamle mindretallsregjeringer tilbake.

Det er flere grunner til at mindretallsregjeringer er bedre enn flertallsregjeringer, men jeg vil fokusere på den viktigste, maktarrogansen. Da man i 2005 stemte frem det rød-grønne flertallet var det veldig fokus på handlekraft. Etter fire år med sentrum-høyre, la Ap, SV og Sp frem et alternativ med både en ideologisk og en praktisk plan for de neste fire år. De leverte på endel, leverte ikke på endel annet, men alt i alt fikk velgerne det de forventet, så de samme tre partiene fikk flertall igjen i valget i 2009. Men, nå er det nok. Det de har klart, av det de har lovet, er vel og bra. Men, det har bygget seg opp et totalt debattvakuum. Man kan godt si at opposisjonen burde vært flinkere, burde pushet hardere, men det er ikke der det ligger. Stortinget har alltid vært et organ som jobber i komiteene. Debattene er viktige, men avtalene er allerede gjort i komiteene i forkant. Problemet er bare at med flertallsregjering er det ikke lenger en sunn debatt i komiteene engang. De folkevalgte gjør som de får ordre om fra sine partiledere, og sak etter sak går gjennom uten debatt.

Det har ikke bare vært sorgen selvsagt, i saker som Datalagringsdirektivet og kjønnsnøytral ekteskapslov har enkeltpartier brutt fra regjeringens linje og man har fristit sine representanter. Dette har skapt en sunn og åpen debatt, en debatt som bare beviser hvor usunt de øvrige sakene er blitt behandlet.

Så, hvorfor ikke stemme på noen av de andre partiene? I hovedsak handler det om to ting. For det første er det ikke egentlig noen partier på høyresiden som appellerer til meg. Skal jeg anbefale noen, er det vel Venstre, men selv de er villige til å forme en bred flertallsregjering under borgerlig flertall, så da utgår også disse. For, la det være klart, at maktarrogansen er ikke noe som er spesielt for venstresiden. Maktarrogansen finnes overalt. Har man absolutt makt, så er man absolutt korrupt, som man sier.

Til politikerne vil jeg bare si lykke til med valget, min stemme får dere ikke.

Valg 2013 – den evige veksten av

Thursday, May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Onarheims skivebom – om komiteledere og vararepresentanter av

Tuesday, October 20th, 2009

Leif Frode Onarheim kritisereri dagens Dagsavisen regjeringen for å sette inn vararepresentanter i Stortingets presidentskap og som komiteledere fordi det kan føre til mindre kontinuitet om noen skulle trekke seg eller bli kastet fra regjeringen. For ikke å snakke om om det skulle bli regjeringsskifte.

Dette er fullstendig skivebom. Som Onarheim burde vite, og sikkert vet, så vil det, spesielt ved et regjeringsskifte, bli endel omrokering uansett. La oss ta skiftet som skjedde i mars 2000 som eksempel. Bondevik 1 hadde trukket seg, og Stoltenberg 1 var på vei inn. Flere vararepresentanter måtte ut, endel måtte inn, det er ikke naturlig at de tidligere regjeringsmedlemmer sitter i de samme komiteene som deres vararepresentanter, ei heller at de inkommende vararepresentanter sitter i de samme komiteer som de nye statsråder satt i. Det som skjedde var en full omrokering.

Det vil f.eks. være vanskelig å se for seg en borgerlig mindretallsregjering uten Bent Høie og Ine Marie Eriksen Søreide som statsråder eller statssekretærer.

Selv om det ikke blir fullt regjeringsskifte, så er komiteledere og presidentskap såpass utsatte for bevegelser uansett, at kontinuiteten Onarheim etterlyser alltid er utsatt.

Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør av

Thursday, September 24th, 2009

Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens Høyre er mer enn villig til å gå i regjering med FrP, iallfall så det sånn ut til helt på slutten, sa Venstre klart nei til et samarbeid med ytterste ving. Nå gikk det veldig bra med Høyre i valget, ikke så med Venstre. Selv om regjeringen ble sittende, så gikk Høyre godt frem. Venstre havnet under sperregrensa.

Allerede valgnatten kom reaksjonene, Sponheim har trukket seg som partileder og Høyre jubler over bra taktikk. Nå kommer fellene. Bare fordi det gikk bra i valget, må ikke Høyre tro at taktikken har vært en suksess. På samme måte må ikke Venstre tro at deres strategi feilet, bare fordi det gikk katastrofalt dårlig.

Ved å feste seg som et parti i sentrum som ikke er villige til å gi opp sin politikk for regjeringsmakt, forøvrig andre gang på ti år, viser Venstre at de både kan og vil få gjennom sin liberale politikk. Man kan nå, mer enn noengang stole på Venstres løfter og trusler. Den tilliten de har skapt er uvurderlig, og sålenge de nå ikke går tilbake på alt de har bygget opp siden Bondevik 1 gikk på gasskraft, er de på lang sikt en makt i norsk politikk som vil komme tilbake.

Høyre er i stikk motsatt situasjon. De har vinglet frem og tilbake mellom regjeringsløsninger, vært villig til å samarbeide med hvem som helst, og har vist at regjeringsposisjon er viktigere enn konservativ politikk. Man kan ikke si at det er uvanlig at personlige ambisjoner kommer i veien for streng partilinje, heller omvendt. Det er bare synd for den reelle konservative politikken som lider under populismens jernhånd. På lengre sikt kan dette være et frampek mot døden for Høyres politikk, selv om det ikke nødvendigvis er døden for partiet.

Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk av

Thursday, September 17th, 2009

I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i Oslo. Det var mange grunner til det, de er ikke så viktige nå. Det som er viktig nå er hvorfor jeg med gjevne mellomrom kommer til å angre på stemmen min i tiden frem til neste valg.

  1. Jeg kommer til å angre hver gang et asylspørsmål kommer opp og AP i større og større grad bruker FrP-retorikk. I Norge burde vi i mye større grad ta inn asylsøkere. Det er klart at systemet bør endres, som jeg har skrevet om før, men ikke for å få færre inn i landet. Bare ved å ta imot med åpne armer kan vi virkelig gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.
  2. Jeg kommer til å angre hver gang Jan Bøhler åpner kjeften og sier noe teit om muslimsk fundamentalisme eller internering av asylsøkere. Da kommer jeg til å tenke at selv om man er dyktig lokalpolitiker, så betyr ikke det at man skal på tinget.
  3. Jeg kommer til å angre når gasskraftverk får holde på uten CO2-lagring, tungindustrien får subsidiert kraft og landbruksstøtten opprettholdes. Forurensingen i Norge bidrar ikke til utvikling, det er heller en brems på det som kunne vært reell fremgang om man avgiftsbelegger alle utslipp etter utslippsmengde og type.
  4. Jeg kommer til å angre når man setter i gang antidumpingtiltak spesifikt beregnet på å blidgjøre LO. Man setter minstelønner på arbeidere som gjør at hverken norske eller polske får jobb.
  5. Jeg kommer til å angre når AFP opprettholdes på tross av at det er grunnleggende diskriminerende mot sliterne til glede for de best betalte under tariffavtalene. Det er ikke sånn at sliterne kan gå it i pensjon tidligere, de har ikke råd til det. Det er de som tjener mest under tariffene som tar AFP, med størst andel i finansbransjen.
  6. Jeg kommer til å angre når man enten forbyr private skoler fullstendig, eller iallfall ikke fører en policy beregnet på flere non-profit privatskoler. Det samme gjelder non-profit sykehus, barnevernsinstitusjoner og rehabiliteringsklinikker.
  7. Jeg kommer til å angre når eldreløftet tar all oppmerksomheten og alle ressursene fra andre viktige saker, slik full barnehagedekning gjorde i forrige periode. Da førte det til hvileskjæret i høyere utdanning som slaktet undervisningstilbudet til studentene ved flere universiteter.
  8. Jeg kommer til å angre når private barnehager får dårligere rammebetingelser, uavhengig om de er for-profit eller non-profit.
  9. og til slutt, jeg kommer til å angre hver gang man snakker om bøndene som kulturlandskap og fortsetter å ha 430% toll på kjøtt. Mange kunne hatt et mer variert og bedre kosthold om man hadde kuttet toll på landbruksvarer. Vi kunne hatt en mer fornuftig u-landspolitikk og en mer fornuftig landbrukspolitikk uten de grensende.

Forstå meg riktig, jeg er glad regjeringen vant valget, men disse sakene kommer til å ødelegge. Disse sakene, med mindre vi er flinke å sette fokus på dem konstant, vil gjøre det norske samfunnet mindre inkluderende og skape et mer tunggrodd byråkrati og samfunn.

Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 av

Tuesday, September 15th, 2009

Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget i 2005 tok jeg feil, grundig feil. Den gang, som ung lovende bachelorstudent i samfunnsøkonomi, ga jeg regjeringen to år å leve. Nå, for første gang siden krigen, har en sittende flertallsregjering blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og jeg forstår ingenting.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.

Den skitneste valgkampen – et svar til Per Sandberg av

Friday, September 11th, 2009

Voldsdømte Per Sandberg går i dagens Dagsavisen hardt ut og kaller årets valgkamp for den skitneste i norgeshistorien. Til støtte for det har han to eksempler, det ene er at pressen benytter seg av eksperter tilknyttet andre partier som eksperter som uttaler seg om FrP og følgene av deres politikk. Det andre er at kommunal- og regionaldepartementet gir ut en bok om lokaldemokrati, hvor en av forfatterne sitter i programkomiteen til Senterpartiet, hvor også statsråden er fra.

Dette utsagnet er problematisk av to hovedgrunner. For det første vil man ved et hvilket som helst universitet kunne få ekspertittalelser fra dyktige valgforskere, men som svært ofte er medlem av et parti. Rent statistisk er sannsynligheten stor for at de tilhører venstresiden. Sannsynligheten for atde er medlem av FrP kommer godt frem i deres akademiske utsagn.

For det andre er ikke dette den skitneste valgkampen til nå, iallfall ikke om man regner skitten som full av personangrep og lite saksorientert. For å finne den må man skru klokka fire år tilbake. FrP og Sandbergs angrep mot da sittende statsminister Bondevik var av en karakter jeg tror og håper vi ikke får se igjen på svært lenge.

Hadde valgkampen vært så skitten som Sandberg påstår, ville hans egen person vært en vesentlig større del av kampen. Man kunne dratt opp store deler av hans fortid, men man har for en gangs skyld klart å holde valgkampen til sak. At både konkurrenter og professorer kritiserer deres program, får FrP ta på “for folk flest”-kontoen.

Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil av

Thursday, August 6th, 2009

Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til høsten, det er allerede tapt. Selv om de skulle få borgerlig flertall vil det neppe bli mye høyrepolitikk utav det. Det jeg snakker om er valget mellom å være et stort parti eller et lite parti. Det begynner å nærme seg siste sjanse å ta dette valget. Mens venstresiden tikker og går, vokser FrP seg større og større på politikk som tilsynelatende veksler mellom frie valg og staten skal knuse all motstand med jernhånd. Det eneste Høyre har gjort så langt er å stå og se på.

Jeg vil ikke skylde på Erna, for er det lokomotivets skyld at ingen står ved spakene? Det at hun kom inn og var akkuratt tøff nok i akkurat rett tid til å ta over etter Jan Petersen, var vel bare uflaks. Hennes tid var over for fire år siden, men det har tydeligvis ikke resten av partiet fått med seg. De stemmer henne opp og frem. Statsministerkandidat og partileder, kan det bli bedre? Ja, det kan det.

Jeg tror at høyre må gjøre tre ting for å vinne valget, for å være et av de store partiene:

  1. De må benytte seg av de uendelige ressursene de sitter på i både valgkamp og politikk. Sett sammen en komite med både partifolk og outsidere. Ikke noen fjåsete programkomité og ikke med noen askeladdfaen som Hagen eller Røkke, men folk som vet hva de snakker om. Tidligere statsråder, ungdomspolitikere, Civita- og Minervafolk, folk fra næringslivet, forskere, partimedlemmer med diplomatisk erfaring, mulighetene er uendelige. Vær kresne på hvem man tar med, ikke ta med på navnegjenkjenning, dess mer ukjente dess bedre i mange tilfeller. Når denne komiteen er satt sammen skal de gjøre én ting, legge en langtidsstrategi på hvordan partiet skal få til en ny blå bølge, hvordan konservativ politikk skal forbedre landet. Ikke noen talkingpoints til en aviskommentar, men ordentlig langtidsstrategi.
  2. De må få inn flinke folk i ledelsen og markedsføre dem ordentlig. Når man først har fått flinke folk inn i partiledelsen, det vil si etter man har byttet ut mesteparten av den sittende ledelsen, må man få frem at dette er folk som vet hva de holder på med. At det er folk som kan tåle å være statsråd og som ikke må legge seg på sofaen om det går dem litt imot. Målet må være konservativ politikk for Norge, og da må man ha noen som makter å gjøre de omveltingene.
  3. Kjør ordentlig valgkamp. Som nevnt ovenfor, partiet sitter på uendelige mengder hjernekraft, den kan brukes i valgkampstrategi. Når man først har lagt en langtidsstrategi, kan man begynne å markedsføre den gjennom valgkamp fra dag 1. Man kan kjøre sammen markedsføringsfolk, statistikere og strateger og bygge opp en ordentlig kampanje til å promotere konservativ politikk. Det er det viktigste. Hvis man klarer overbevise folk om at konservativ politikk er bra, så trenger man strengt tatt ikke gjøre noe annet. Da vil resultatene komme. Se på Willoch og Syse, folk var enige om at konservativ politikk var bra, så gikk de frem. Se på Lahnstein, folk var mot EU, så gikk hun frem.

Til dere som i likhet med meg nå sitter på venstresiden og leser dette og tenker at man ikke ønsker konservativ politikk i Norge, så ikke bekymre dere. Disse tre stegene kommer aldri til å skje, og det er tre veldig enkle grunner til det.

  1. Partiinsidere liker andre partiinsidere. De ønsker ikke at utenforstående skal diktere deres politikk. I Norge er stort sett utenforstående alle som ikke sitter i programkomité eller sentralstyre.
  2. De som har jobbet seg opp gjennom gradene, de uten karisma og uten evner til å hverken vinne valg eller innføre konservativ politikk i landet, ønsker ikke at andre skal seile inn og ta deres harde arbeid over målstreken. De evner ikke å se at de selv ødelegger for politikken de tror på.
  3. Politikere på høyresiden tror ikke på noen konservativ agenda. De er ikke villige til å ofre seg for politikken på samme måte som man gang på gang ser fra venstresiden. Det er ikke de flinkeste som kommer frem, fordi de flinkeste leder banker, er advokater, er gründere og driver med så mye annet. For en av konsekvensene av en strategi som outlinet overnfor kan være at hele det politiske miljø blir flyttet til høyre. Ikke ulikt det som skjedde på åtti- og nittitallet i Norge og forsåvidt resten av vesteuropa. Solialister privatiserte i hytt og vær, statsmonopoler ble oppløst og konservativ politikk stod i høysetet på begge sider. Men man er ikke fornøyd med det på høyresiden. Man er ikke fornøyd med at det skjer hvis man ikke har makt til å gjøre mer. Sosialistene som har sloss mot overmakten i så mange år som de gjorde, er vant til ikke å vinne hele tiden, de har visst at ethvert vunnet slag er verdt å kjempe for, uansett hvordan krigen går ellers. Mens Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og AUF står på barrikadene for miljøvern, mot Israel og for homofiles rettigheter, står ikke Unge Høyre på barrikadene for mindre fomueskatt og høyere bunnfradrag. Jeg har iallfall aldri sett Torbjørn Røe Isaksen kaste stein på politiet fordi han mener at det er feil med eiendomsskatt.

De konservative kan lære mye, men mest av alt tror jeg de må trekke hodet sitt opp av jorda og få med seg hva som skjer..

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet! av

Tuesday, July 14th, 2009

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

Creative Commons License

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.