Posts Tagged ‘Vekst’

Har inflasjonsmålet utspilt sin rolle? av

Wednesday, January 27th, 2016

Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.

Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.

Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.

  1. Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
  2. Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.

Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.

I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.

Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.

Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke? av

Tuesday, June 3rd, 2014

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

Den destruktive bloggeren – om rosabloggere og kritikere av

Wednesday, November 13th, 2013

Vi kan dele de fleste kommentatorer generelt og bloggere spesielt i to hovedgrupper. De konstruktive og de destruktive. Veldig ofte er man ikke rendyrket den ene eller andre, men man heller til den ene eller andre siden.

Den konstruktive bloggeren har et positivt utsyn i sin tekst. Ved å skape noe nytt, ved å fremheve tanker satt sammen på nye måter forbedres materien, forbedres verden. Fremfor å kommentere på det eksisterende, spesielt kritisere det eksisterende, skaper den konstruktive bloggeren noe. Om ikke alltid skaper noe nytt, så i det minste skaper noe. Den destruktive bloggeren ser hva som er galt i det som allerede finnes, hvordan det er galt og kritiserer dette, gjerne ved å beskrive hvordan det kan forbedres eller endres. Målet for den destruktive bloggeren er ikke så mye å endre det eksisterende, ikke å skape.

Jeg er en destruktiv blogger. Jeg ser hva som er galt og kritiserer det. Noen ganger kommer jeg med noen forslag om hvordan det kan endres, men det er oftest dårlig skjulte klager på hvordan det eksisterende er galt. Det handler om å fjerne dagens løsning, noen ganger om å gjøre den bedre. En av årsakene til at jeg er en destruktiv blogger er at det er mye enklere enn å være konstruktiv. Forskjellen ligger nemlig i kreativitet, i innovasjon.

Rosabloggerne, matbloggerne og mammabloggerne får ofte høre at de ikke er seriøse bloggere, at de ikke bringer noe ordentlig til bordet. Jeg har nok selv gjort narr av dem noen ganger, gjerne mer i å oppnå en latter hos mitt publikum enn i en agenda om å undergrave deres bidrag til bloggosfæren, men likevel noe ufortjent. Rosabloggerne er nettopp konstruktive bloggere. Ja, det er superenkelt å gå inn på en hvilken som helst rosablogg og ta fra hverandre alt de mener om politikk, økonomi, og hva det skulle være. Det er enkelt å kritisere en jente i tenårene og begynnelsen av tjueårene for å fokusere for mye på utseende og for lite i kritisk tenkning. Som sagt, det er enkelt å være destruktiv. Det som derimot ikke er så lett er å kle seg fint, ta gode bilder og skape en interessant atmosfære rundt seg. Det er ikke så lett å ta hverdagslige ting som ens barn gjør og beskrive det på en måte som fenger lesere, selv om det ikke alltid er helt grammatisk korrekt. Det er ikke lett å eksponere seg selv foran tusenvis av lesere på en positiv måte.

Jeg sier ikke at de konstruktive bloggerne alltid skaper noe som har stor verdi, ikke engang alltid positiv verdi. Det viktige er at de skaper noe. De gjør mer enn systematisk å gjennomgå feilene i et politisk system eller i et selskap. De gjør mer enn å kritisere hva som er galt i verden. De bidrar til vekst.

Jeg skulle av og til ønske jeg var en konstruktiv blogger, og jeg prøvde meg litt med en #dagensantrekk-runde på instagram. Det førte bare til at det ble en parodi, og dermed en kritikk av rosabloggere og deres bidrag til en vakrere verden.

Jeg har nok fanget meg selv i den destruktive kategorien, og det er helt greit. Vi trenger noen til å dekonstruere og forbedre det eksisterende. Hvis ikke kommer vi ikke dit vi ønsker, men det kanskje en smule trist at selv i mitt forsøk på å skape ble det bare kritikk. Det sier vel noe om hvor jeg hører hjemme.

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

Thursday, June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Valg 2013 – den evige veksten av

Thursday, May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

Wednesday, October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Seks grunner til at Bokskya er bra av

Tuesday, June 21st, 2011

Denne saken ble opprinnelig publisert hos Minerva 14. april 2011.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.

Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet av

Tuesday, January 5th, 2010

Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de siste ti år har vært et fryktens tiår. De tar så grundig feil.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse av

Sunday, November 8th, 2009

Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og skylden ligger hos økonomene. Man har spredd mikro- og makroøkonomiens spennende verden til utdanninger i et bredt spekter. Ingeniører, siviløkonomer og historikere vil alle kunne ta introduksjonsfag i samfunnsøkonomi. Dette har utviklet seg til et problem.

La oss ta utgangspunkt i en student med bachelorgrad fra økonomisk institutt på Blindern. Han har lært at konkurranse kan presse prisene nedover. Der ender de opp på marginalkostnad om det er full frikonkurranse. Han lærer likevektsmodeller og hvordan regne seg fram til disse. Han lærer forskjellen på rike og fattige land, og at kortsiktig vekst er avhengig av kapitalinvesteringer men langsiktig vekst er avhengig av innovasjon. Og der stopper det. Det er i en bachelorgrad ikke tid til mer, for ikke å snakke om hvis man går industriell økonomi og tar mikroøkonomi som del av en ingeniørgrad.

Ideelt skal man da tenke at man har meget igjen å lære, men det gjør man ikke. Man går ut i verden, blåøyd og glad og skal innføre fri konkurranse på alle plan. Man skal forme verden i Adam Smiths bilde, eller iallfall ens inntrykk av hva det bildet er.

Når Arne Thodok Eriksen klager på at likevektsteoriene gir feil inntrykk av økonomien er det ikke så rart. For om man bare får se likevekten, men ikke får se den naturlige utviklingen derfra til dynamiske modeller med frafallende forutsetninger, har man ikke et reellt inntrykk av hvordan modellene passer inn i virkeligheten.

Når det tidligere nevnte vekstkurs får gjennomgå på Indregards blogg fordi han ikke klarer dra innsikten man får fra modellen til å forklare hvorfor det finnes rike og fattige land, da er det noe galt. Det er ikke modellenes skyld, og det er kanskje ikke stakkarene som faller fra før innsikten kommer sin skyld. Da er det vel vi som har forstått poenget som ikke har forklart det godt nok.

Bent Sofus Tranøy har skrevet mye om dette, og om han vil eller ikke, så synes jeg han forsvarer samfunnsøkonomien godt. Når han snakker om en høyrevridning i faget, vil jeg diffrensiere mellom faget og fagets anbefalinger. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Han peker på at man gjennom å bruke økonomisk terminologi og sette økonomiske mål får en politisk vridning som ingen snakker om. Det etableres sannheter som ingen stiller spørsmål ved. Dette er helt sant. Som fagperson sier man, “om man ønsker økonomisk effektivitet, så må man XYZ” eller, “for å få økonomisk effektivitet må man XYZ.” Politikerne hører bare anbefalingen, de glemmer å spørre de fundamentale spørsmålene. Ønsker vi økonomisk effektivitet, og i tilfelle hvorfor? Man har nemlig lært i sitt ene mikroøkonomifag at det er mindre dødvekt om man er effektiv, uten at man har lært hva konsekvensene kan være.

Som økonomer er det svært viktig at vi ikke bare står for anbefalingene vi gir, men at vi også passer på at den som får råd også får høre om konsekvensene. At de som ikke har forstått hvordan modellene relaterer til virkeligheten, heller ikke er de som skal implementere dem. Vi skal ikke bygge veier, og tar derfor ikke et kurs et semester i transportingeniørteknikk. Ikke prøv å gi en oppsummering av våre modeller og tro at man sitter igjen med reell forståelse.

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap av

Sunday, May 24th, 2009

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil av

Friday, May 1st, 2009

Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot regjeringens pensjonsgrep. Deres argumenter er gode, spesielt godt liker jeg

[…] folk flest velger ikke når de vil gå av. Valget avgjøres av at helsa og kreftene tar slutt. Det er de med tungt arbeid og kort levealder som går av først, oftest de med lav lønn og lite utdanning.

Problemet er at det stemmer bare ikke. De som går av først er de som har råd til å gå av med avkorting i pensjonen. ‘Sliterne,’ de som kanskje virkelig trenger å gå av tidlig. De som av Rødt blir beskrevet som med “tungt arbeid og kort levealder” har rett og slett ikke råd til å gå av. Noen av dem blir selvfølgelig ufør, men det blir feil å si at de har ‘gått av’ ettersom det er antatt ufrivillig.

LO har lenge forsvart AFP-ordningen med sliterargumentet. Man må ha avtalefestet pensjon sånn at sliterne får mulighet til å gå av tidligere og får en verdig pensjonisttilværelse. Det er et kjempeflott argument, men det er bare ikke sant. De yrkesgrupper med høyest uførerate er de som er minst sannsynlig at tar AFP. Sliterne har igjen ikke råd til å ta ut AFP.

I to korte artikler, en som fokuserer på omfordelingseffektene og en som fokuserer på veksteffektene av AFP-ordningen, beskriver Marius Doksheim og jeg problemene med denne ordningen og hvorfor den ikke gjør nettopp det som LO påstår, hvorfor den ikke hjelper sliterne.

Jeg er enig med Rødt og LO i en ting hver, vi må styrke den generelle pensjonsordningen og den styrkingen må fokuseres på sliterne. Men man må gjøre det innenfor rammer som kan forsvares ut fra en reell situasjon, ikke ut fra hvordan LO-pampene mener samfunnet ser ut. Man må sørge for at omfordelingen ikke blir, som i dag, fra de svake til de sterke, men fra de sterke til de svake. Et sånn system har jeg til gode å se fra noen av partiene.

Subsidier er dårlig omfordeling av

Wednesday, March 25th, 2009

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Knowledge and the Wealth of Nations: A Story of Economic Discovery av

Tuesday, February 17th, 2009
Knowledge and the Wealth of Nations
Knowledge and the Wealth of Nations: A Story of Economic Discovery
David Warsh; W. W. Norton 2007
WorldCatLibraryThingGoogle BooksBookFinder
 

Denne boken er en meget bra historisk beskrivelse av endogen vekstteori og hvordan man kom dit man er i dag, med en enkel og oversiktlig gjennomgang av teorien og dens bakmenn. Den kan anbefales for alle som har interesse av økonomisk vekst, uten at man må ha noen formell økonomisk bakgrunn for å kose seg med denne boken.

Absolutt et must for alle som liker økonomisk historie. Terningkast 6

Konkurransemyndighetenes forbannelse av

Sunday, January 18th, 2009

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

Political economy of growth av

Sunday, December 14th, 2008

Hva er veksteffektene av AFP-systemet?

Last ned.